hits

40. Når sorgen banker på min dør.... igjen og igjen og igjen.....

I dag skriver vi 1.desember, en tid for kos, varme, hygge, familie, venner, stress, god mat og hyggelig selskap. En tid som har rom for akkurat det man selv ønsker skal være fokus i førjulstiden og julen. En tung tid for mange og en gledens tid. I år hadde jeg planlagt å glede meg til jul, ta tilbake gleden og la den overskygge savnet, ikke la tankene ta for stor plass og for mye fokus. Men ting går aldri helt som man planlegger, livet kan ikke planlegges.... det bare ER, på godt og vondt, og lite kan man gjøre. Av og til føles det som at for mye planer gir "skjebnen" en enorm lyst til å rokke ved det ene faste halmstrået man lener seg til....
I en alder av 50 år så har man naturlig nok opplevet livet på godt og vondt. Noe er vondere enn man klarer å fatte. Å miste mennesker som står en nær eller som man beundrer, slipper man ikke unna, og selv om naturen går sin gang, så er det vondt.... og når det ikke er forenelig med "naturens gang".... da er det et helvete og et "hån". Når mennesker rammes av sykdom og død så altfor tidlig, da er det ikke naturens gang.

For 8 år siden, mistet jeg en kjær venninne i kreft... Det var en vanskelig og vondt tid. Hennes eneste datter var gravid med sitt første barn, og sykdommen var nådeløs og hadde dårlig tid. håpet var der hele tiden, men kreft er ingen verdig fiende... den er slu, falsk, nådeløs og ond, og kynisk som få. Og uansett hvor forberedt vi var på utfallet, så var sjokket og smerten uendelig stor den dagen hun reiste <3
I går kom beskjeden om at hennes datter også har reist.... en ung, fantastisk jente, mamma til 2 små barn, fikk ikke være hos oss lenger. Kreften har igjen krevet sitt... uten hensyn og uten omsorg eller forståelse. Sorgen fordobles og setter seg i kroppen og man føler igjen på sinne, frustrasjon og vondter som kjennes så fysisk. Alt blomstrer opp og man vet så inderlig godt hvor vondt dette er for alle som kjente henne... for hennes mann, for de små barna, for venner og bekjente. Da hun ble syk, så var "følelsen" ikke den beste, men tanken var selvsagt at dette må jo gå bra!!! Herregud hvor jævlig kan livet være?? Selvsagt går det bra! 
Men det gjorde ikke det.... det gikk ikke bra, det gikk ikke som det skulle.... og jeg er så sint!

I dag har vi vært i møte med sykehuset etter at min mor har vært syk en stund... I dag fikk vi beskjed, dommen.... dødsdommen... Ingen medisiner, ingen retrett, intet håp, ingen muligheter.... Min mamma har fått ALS og tiden er knapp. Atter en nådeløs og stygg sykdom, ren "ondskap" i mangel på et bedre ord. Hva som er verst, vet ikke jeg.... men mangelen på litt håp, gjør at det føles litt ekstra vanskelig, og det eneste fokuset nå er kvalitet og ikke kvantitet. Tid har ingen betydning, for prisen for litt ekstra tid er for stor. Vanskelige valg skal taes og vonde samtaler skal føres.... og midt i alt skal julen og ventetiden komme.... føles banalt å "vente" når man ikke helt vet hva man skal vente på... julen eller døden. Jeg hater døden.... så inderlig mye!! For den er så nådeløs, så uverdig, så respektløs og så slem!! .......... når den rammer så unaturlig <3

I dag har jeg vært hos Mikkel med eggelikør kalender.... tradisjonen tro, kalender skal han ha, fineste Mikkelmin. Og tankene var i et lite kaos, alt man tenker og lurer på, håper på... Er Mikkel sammen med Grete? Har Christel blitt tatt godt imot av henne? Er det slik jeg håper? at de er et sted der "alt er vel"? Jeg håper det, jeg håper så inderlig det.... for alternativet er ikke helt til å holde ut... 
Når døden er så ond, så slem og så nådeløs.... så MÅ det være noe på "den andre siden" som setter alt annet i skyggen.... sånn må det være...

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

og kjære fineste, Christel..... klem mamman din fra meg.... så sees vi en gang der fremme <3 elsker deg

 


"Döden betyder ingenting.

Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.

Jag är Jag,

Du är Du.

Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.

Kalla mig vid mitt vanliga namn.

Tala till mig sådär som Du alltid gjort.

Ändra inte Ditt tonfall,

Håll sorgen borta från Din röst.

Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.

Skratta som vi alltid har gjort.

Var med mig.

Le mot mig.

Tänk på mig.

Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.

Uttala det som ingenting hänt,

sorglöst Utan spår av skuggor.

Låt livet gå vidare med samma innebörd som tidigare.

Det går vidare därför att det måste gå vidare.

Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår gemenskap.

Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du inte längre kan se mig.

Jag väntar på Dig någonstans väldigt nära.

Allt är väl."
 

39. Den tunge dagen kommer igjen og igjen og igjen....

Jeg kjente det allerede på onsdag.... at nå kommer snart dagen.... torsdagen var tung og humøret meget labert... i dag, fredagen har bare vært svart.
Planer ble avlyst og alt jeg ønsker er å be alle rundt meg dra til helvete.... eller krabbe under en stor stein..
Tankene surrer rundt og det er en kamp som sier at jeg nå må innse, anerkjenne, akseptere, kall det hva du vil, at du er død.... som om jeg ikke vet det.... Jeg vet det jo så inderlig godt, for jeg har savnet deg i 3 år.... lett etter deg i 1095 dager.... Jeg vet at allerede på søndag har jeg det sannsynligvis 100% bedre, men just nu gruer jeg så for morgendagen..... som om den vil gjøre en endring.... det er jo ikke slik at jeg på nytt vil finne deg død... men det føles slik i hjerte... om morgendagen ikke kommer, så er du ikke død. Men klokka bryr seg lite om mine tanker og tikker stadig nærmere midnatt og jeg vet at det helvetes døgnet snart er her igjen... 3 år.... kjennes som en evighet og det er en evighet uten deg...... 

 

1*Når sorgen kommer og banker på min dør....

Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag...

Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart.... jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg.... det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si "han er død".

 

Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen... "han er død, han er død, han er død!" gjentar jeg og krabber videre opp trappen... klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald... "kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort" hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden... så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før... det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg.... og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte... Så blir alt bare veldig stille.

I et lite sekund blir jeg helt rolig og "fornuftig", jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg... jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald... ingen respons, ingenting... du er bare ingenting... "mikkel, mikkel... du må våkne... kjære fine Mikkel min.... svar meg da gutten min... du kan ikke bare reise fra meg sånn!" Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg... overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er... er hos deg og føler meg helt fortapt.

 

Politi, sykebil, psykolog og lege kommer.... jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet... jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke... så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet... det føles som om alt av innvolder kommer opp... jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser... jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker... jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet... gisper etter luften og sier til meg selv "skjerp deg, Nina! skjerp deg!"

Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen... politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede... "nei" svarer jeg og blir hos deg... jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time... jeg stryker og klemmer og holder.... jeg snakker til deg stille... ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene...

Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter...

Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til... vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt... De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg... jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet... "gutten min, gutten min" er alt jeg klarer å si...

 

De lukker posen og bære deg ned i bilen... jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg... Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus... det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene... "skal gutten min ligge der helt alene??" det er mer enn jeg kan bære... lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg... sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.

Vi setter oss i bilen og kjører hjem... det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt... Søstern din har ringt og spurt om alt er bra... hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det... lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død... hun venter på oss... lillebror har sendt en melding på telefonen "mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene".... Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene... med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..

 

Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker....

Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten "uten deg er jeg intet" og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen... jeg må være sterk, jeg må være sterk... hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg... jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd... vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien... samler meg igjen og går ut i stuen.... der står den fineste jenta mi... jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt... det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna... hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min... Hun er sterk, den lille store jenta mi... så vakker og sterk... "går det bra, mamma" ? fine fine jenta mi... dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap...

Jeg går inn til minstemann... jeg ser han har grått... han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene... jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det... tapre lille gutten min.... "vi skulle gjøre så mye sammen" sier han stille... 

 

Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene "Mikkel er død".

Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.

 

Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn... og jeg føler meg så usigelig alene....

 


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

38. Kom mai du skjønne milde......

Mai er ikke lenger like fantastisk som før... Før var mai en måned hvor den lyse tiden lå foran oss... dagene blir varmere og varmere og sommeren har såvidt tittet innom. !7. mai har vært en favoritt dag, på tross av min evige syting om stress og mas, tidlig opp, stress hit og stress dit... men allikevel... så fantastisk... masse glade barn, korpset som får hjerte til å slå i takt med trommene, festpyntet land, stolthet og nasjonal følelse.... Det er der enda, men med en bitter ettersmak.
Din siste 17.mai var du så glad, så forventningsfull og lykkelig..... og sommeren vi hadde sammen..... bursdagen din.... bursdagen min.... 17.mai har nå blitt en milepel om at nå, nå kommer de tunge dagene.

I år gruer jeg meg ekstra.... i år fyller jeg 50 år.... det i seg selv er intet problem, men på min første bursdag etter at du kom til meg, så tenkte jeg....
"når jeg blir 50 år, da blir du 25 år... da skal vi feire stort! den eneste gangen i livet hvor jeg er dobbelt så gammel som deg" 
Men slik blir det ikke... hva visste vel jeg for 25 år siden... at det var slik det skulle ende... at jeg skulle måtte feire vår store dag uten deg. Hvorfor tenkte jeg på det den dagen? Hvorfor i svarte tenkte jeg slik? 

Jeg er usigelig glad for de siste ferieukene vi hadde sammen, men samtidig så lurer jeg på om sommeren hadde fått en annen tone om vår siste sommer ikke hadde vært så fin.... ville en ny sommer blitt møtt med like tunge tanker? Sannsynligvis, men man er ikke så rasjonell, blir mye tanker og spekulasjoner om hva hvis? og de forblir ubesvart.... Man leter hele tiden etter svar og tenker ut hvor mye lettere alt hadde vært om..... men jeg vet jo at ingenting ville endret seg... ingenting ville vært lettere, uansett hva som hadde skjedd før du døde, så hadde ingenting kunne endret hvor tungt det er. Det finnes ingenting som kan mildne tapet av et barn.... ikke et langt sykeleie, ikke selvmord, ikke drap, ikke ulykke... det er tapet som er tungt, ikke hvorfor, hvordan eller om man var forberedt eller ikke.  Det eneste som kunne endret det vonde, hadde vært om jeg ikke er mamman din.... men jeg ville aldri vært deg foruten... aldri. Jeg ville ikke fjernet et sekund av min tid sammen med deg for å lindre.....jeg hadde betalt i titalls styrke for å få et sekund mer.. så kanskje jeg skal omfavne smerten og det vonde, for egentlig så forteller den meg jo bare hvor utrolig høyt jeg elsker deg....

Jeg vet at dagene er ekstra tunge just nu... og jeg vet at om noen dager, når bursdagen din har kommet og gått... så roer det seg... men det er ikke så lett å se frem, når man stadig ser seg tilbake.... Fortsatt leter jeg etter deg, fortsatt savner jeg deg så sinnsykt mye, fortsatt tenker jeg at du når som helst skal komme hjem, fortsatt tror jeg at jeg ser deg når jeg passerer noen på din alder. Fortsatt tror jeg at du er...

fortsatt <3



elsker deg i dag også, Mikkelmin.

37. Meg selv..... ?

Nå er det en tid siden jeg har skrevet.... det skjer lissom ikke så mye spennende og endringene er heller ikke så store... man "luller" litt rundt i sitt eget og står mye på stedet hvil.... ihvertfall så kjennes det slik.
I den senere tid har jeg hatt litt kontakt med en mamma som også har mistet sin sønn... det er tøffe tak å følge henne, men det er også utrolig givende for meg. Helt plutselig gikk det opp for meg hvor langt jeg faktisk har kommet siden 12. august 2014. Tiden har så visst ikke stått stille, men endringene skjer så sakte så sakte, nesten ikke merkbart.... Men når hun stiller meg spørsmålene, "mine" spørsmål, og jeg kan svare uten å bryte sammen, med en visshet om at det hun tenker, føler, opplever.... er helt normalt... da skjønner jeg hvor langt jeg har kommet. Og det har gjort godt, usigelig godt. For det er ufattelig vanskelig å tro at man har stått på stedet hvil i 2 1/2 år. Jeg lurer ofte på om det er verdt det, om det er slik mitt liv skal bli... i denne evige smerte tunnelen... i denne stormen som aldri gir meg fred. Men jeg ser jo nå at jeg er ikke der lenger. Ikke så intenst hele tiden.... det er bare det at jeg har glemt å legge merke til at endringene skjer så sakte. Fokuset har vært på det vonde og jeg har ikke klart å se med helt klare øyne.

I dag har jeg kjent på at "i dag har jeg vært helt meg"!... altså sånn som jeg var før. Jeg har ledd uten at tankene mine har gjort meg litt trist, og jeg har ledd sånn annerledes, som jeg gjorde før, spontant, uten at det egentlig var sååååå festlig, og som en ekstra bonus så var det godt.... Og det var veldig rart. Og fortsatt så kjenner jeg på at det er godt... sånn vil jeg at det skal være. Hele tiden... og det er jo ikke farlig... Jeg husker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor. Jeg elsker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor..... Jeg elsker ham minst like mye og husker stadig små detaljer jeg har "glemt". Jeg håper inderlig jeg kan våkne til mange nye dager som meg selv... for jeg liker meg selv langt bedre slik. Om jeg våkner som meg selv i morgen, vet jeg ikke.... men nå vet jeg i det minste at "meg selv" fortsatt er her og at jeg kommer frem uten forvarsel... og det skal jeg sette pris på. Og så skal jeg huske å ønske meg selv velkommen neste gang jeg titter innom :)



elsker deg i dag også, mikkelmin <3

 

36. Forskjellig sorg...

I dag har jeg fått beskjed om at farmoren til min man har gått bort... Hun var ei grepa dame, med sine meninger, sin tro og sitt syn. Jeg opplevet henne som en sterk, sterk dame, med mange hemmeligheter <3 og en merkverdig humor som av og til slo bena vekk under deg. Jeg vet hun hadde masse kjærlighet for sine og en langt større følelsesregister enn vi trodde.... en dame preget av tidens tann.... Jeg tror hun hadde en langt større sårhet i livet enn de fleste av oss ante... og visste noe om.
Samme dag fikk jeg melding om et annet dødsfall.... et dødsfall som ikke var preget av alderdom eller lang tids sykdom... et dødsfall som for meg skapte litt sjokk og uro... Jeg snakket med henne sist lørdag og for meg var dette helt uventet og fryktelig trist...... Jeg kjente henne ikke godt, men har allikevel en "nærhet" til henne og hennes familie. På samme tid får jeg en melding fra en som har lest min blogg... som ikke visste hva jeg har vært gjennom, som gir meg gode ord og god respons på mine tanker og mine følelser. En tilbakemelding som får meg til å tenke på hvor forskjellige vi er, hvor forskjellig vår sorg er... og ikke minst hvor forskjellig det forventes at vi sørger over de vi mister..... For meg har det utvilsomt vært det tøffeste og vondeste å miste barnet mitt.... men det betyr jo ikke at andre jeg har mistet står i "skyggen" av Mikkel... men det oppleves forskjellig. Jeg har mistet relativt unge mennesker i mitt liv, mennesker det er helt helt feil å miste, som skulle vært her, som "fortjener" å være her.... men jeg har klart å innse at de er døde.... selvsagt glemmer jeg det innimellom... fordi minnene er så levende og så i tiden at det blir helt feil at disse vakre menneskene ikke er, men erkjennelsen av at de er borte er litt "lettere" enn å erkjenne at Mikkel er borte. Men det er vel den store forskjellen... at det er for vanskelig å erkjenne at ens barn ikke lenger er.... 
Da min bestemor døde, så satt jeg igjen med en redsel om at jeg  ikke lenger hadde en "voksen" å gå til... selv om min bestemor var dement de siste årene, så var hun alltid bestemor.... det var stunder før hun døde, hvor jeg kunne gråte når jeg var hos henne og tenke "du må komme tilbake bestemor... jeg trenger deg jo".... og av og til så glimtet hun til og var tilbake.... som om hun forstod, skjønte.... Dagen før bestemor "la seg til", så var hun våken, glad og veldig tilstede.... da jeg kom, så sa hun at nå var det godt jeg kom, for hun skulle reise snart...... og jeg visste hva det betydde.... ikke fordi hun var så syk eller svak... men det var gleden og måten hun sa det på.... og da tenkte jeg at jeg var for liten til å miste bestemor.... i alder var jeg ikke for liten... men i hjerte var jeg det.

I denne natten vet jeg at noen jeg bryr meg usigelig mye om, har mistet sin mamma..... brått og uventet.... og jeg kan ane litt om hva de skal gjennom.... Jeg kan kjenne på tankene om å være "for liten", tankene om å "overta" en plass man ikke ønsker, følelsen av å miste muligheten til å "krype opp i fanget". Og det er trist å vite at det ikke finnes en ting jeg kan si eller gjøre for å lindre.... alle hvorfor må stå uten svar... og det skaper et rom for en egen sorg i sorgen... tror jeg.
 

Jeg skulle så gjerne ha kunnet formidle hvordan man demper sorg, stopper det vonde, fjerner det vonde..... men jeg tror ikke det er mulig.... ord kan ikke fjerne eller dempe smerte... men ord kan gjøre at man føler seg ivaretatt, elsket og ikke forlatt.... for det er en følelse man kjenner på i sorgen... man er alene og forlatt... forlatt i den betydning at man føler seg så alene.... men man er aldri forlatt... aldri.... 

Jeg ønsker så intenst og inderlig å få treffe min Mikkel igjen... og jeg har endret min tro fra å håpe til å være sikker på at vi treffes igjen... en gang... det er min måte å kunne gå videre på... uten den tanken har livet liten verdi....

I kveld fikk jeg en melding som avsluttet med disse ord " Nyt det livet du har, fortsett å del dine tanker🤗. Når alt vi gjør her er over ser vi nok at det var en mening med alt"

......... og det kan jeg slå meg til ro med.... leve med... og tro på <3
 


Elsker deg i dag også, Mikkel min <3

35. Stadig i endring....

Et nytt år har kommet, og vi tusler inn i vårt tredje år uten Mikkel. Tiden har fått et nytt begrep, den går fort, men samtidig sakte. Savnet minker ikke, det er vel ikke mulig at det kan bli større, så da får jeg ty til andre begrep.... savnet blir veldig intenst. Det kjennes som jeg så deg i går, klemte deg i går, lo med deg i går, men jeg vet at det er 883 dager siden du reiste fra meg, 883 dager siden jeg holdt deg.... og det er lenge å gå å vente og lengte. Og man blir så fryktelig fryktelig sliten. Av og til så holdes jeg oppe og jeg håper så intenst at jeg tror det selv,  om jeg bare gjør ditt eller datt så kommer du. På andre dager kapitulerer jeg og kjenner på sinne over at ingenting spiller noen rolle. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller hvordan jeg har det eller hva jeg prøver å fokusere på... du er borte... helt borte og du kommer ikke tilbake. Jeg er usikker på hva som er best.... På dagene da ingenting spiller noen rolle så skjønner jeg i det minste at du ikke er her. At du faktisk er død. Da kommer ingen tanker eller sjokk, men det gir ingen fri fra det vonde. For da er det bare så innmari vondt.  Men man slipper jo det evige sjokket. Mens på dagene da du "er", så strekker jeg aldri til.... fordi du kommer jo ikke, så da gjør jeg noe "feil". Og sjokket kommer som en sjokk granat i kroppen, og hver nerve skriker at det ikke er sant. Man er overfølsom, på godt og vondt. Jeg kan le og tøyse, kose meg og være glad, uten dårlig samvittighet... men alltid er det en liten stemme i hjerte som sier i fra at du ikke er her, at du ikke kan le, tøyse, kose deg. Og det er så urettferdig. 

Jeg har alltid hatt det trygt på graven din, der har jeg funnet ro. I starten var det en kamp om å ikke dra hver dag og jeg gråt veldig sjeldent når jeg var hos deg. Men jeg gråt alltid når jeg gikk. Og om jeg ventet for lenge mellom besøkene hos deg, så ble jeg urolig og stresset, og det eneste som hjalp var å komme til deg.... Men det har endret seg... Jeg MÅ besøke deg, men nå gjør det så vondt. Klumpen øverst i halsen kommer så fort jeg ser kirkegården, og jeg føler ikke lenger noen ro, bare sorg. Og det er vondt å se navnet ditt på stenen. Graven din kjennes ikke lenger som "min" rolige plass, nå er den tung og trist og jeg orker ikke lenger å være der så lenge av gangen. Dette er en endring jeg ikke har ønsket og som jeg ikke forstår. Jeg "mister" fortsatt uroen og stresset når jeg kommer til deg, men ikke på samme måte som før. Og jeg savner å kunne komme til deg uten å bli trist. Det er sikkert en prosess jeg enda ikke er ferdig med og ikke forstår, og jeg kommer jo igjennom den.... men jeg er så sliten av å ikke vite, ikke forstå, ikke se en ende. Jeg er sliten av å savne deg så intenst og sterkt, for jeg vet jo at jeg ikke vil få stilnet savnet. Jeg er sliten av de tunge dagene..... slike dager som i går og i dag.... da søvnen aldri kommer og man blir 100% mer nede.... men jeg vet det går over, jeg vet det.... men jeg er sliten.



elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

34. Noe kan man velge....

I disse juletider er det mye som utløses av følelser... på godt og vondt.

Jeg har alltid elsket julen, høyt, intenst og inderlig. Julegleden har vært så høy at den til stadighet har ført til at jeg kaster opp natt til julaften fordi jeg gleder meg og er så spent.... og da snakker vi ikke om i barndommen, men i fullvoksen alder, som mamma.... Når jeg bobler over av julestemning og spør ungene "åååå gleder du deg til jul???" så ser de på meg med et glis og sier "du gleder deg nok for oss alle du...." Om det er positivt eller ikke, skal jeg ikke reflektere så mye over, men det er et understatment å si at jeg bare gleder meg "litt" til jul.

Jeg har ikke bare hatt perfekte juler i mitt liv. Jeg har, som de fleste i vårt land, hatt vonde opplevelser, traumer og sekken med "bør" har blitt tyngre og tyngre... men jeg har en "hjertesekk som også er ganske tung, som gir motvekt til ryggsekken.... som gir meg muligheten til å velge å holde balansen.  Jeg kunne valgt å assosiere julen med ganske mye som ikke er positivt, men jeg har valgt å "ta" min jul... julen er min. Jeg skaper og er med på å lage min drømmejul, min juleglede, min julelykke... Julen for meg er en tid hvor det er kort mellom latter og tårer. Jeg røres lett og sipper for det minste... og ler av det meste... så lenge man ikke kødder med jula mi. Jula for meg er kjærlighet, varme, trygghet, oppmerksomhet, kos og tid.... Selv om jeg ser og vet at det er mange som ikke har det bra i disse dager, så synes jeg også det er godt å se at mange trår litt ekstra til i jule tiden.... selvsagt skulle jeg ønske det var slik i de 11 andre månedene i året også, men velger å være takknemlig for at det i det minste er varme og kjærlighet 1 måned i året..... ja noen vil si at det er falskt, at det er påtatt, at det er for å lette sin egen samvittighet osv osv.... ja det er mulig... men så da? Er den ekstra slanten i koppen mindre verdifull fordi den er gitt i desember? Er skjerfet eller vottene som gies til en ukjent, mindre varme i desember? Er maten som deles ut mindre mettende fordi den er gitt i desember? Nei jeg tror ikke det....

Om hver og en av oss sjeldent gjør noe for andre, så er det i det minste godt å se at så mange gjør noe i desember... og det velger jeg å ha fokus på... i julen. Så kan jeg velge å klage over hvor få medmennesker jeg evt synes det er de andre månedene i året... men i desember er det mye raushet.

Jeg har mistet mange av mine nøkkelpersoner, mine nære og kjære... men de henger på mitt juletre. Hvert år henges de røde glasshjertene opp, med navnene på de som har tilbragt sin jul sammen med meg... Noen er her fortsatt og noen har forlatt oss. Men de røde hjertene er alltid med. Og de bringer frem minner, tanker og tårer på lille julaften når de henges i treet. Og øynene hviler stadig på hjertene til de som har reist fra meg. Det gjør godt og vondt på samme tid, men jeg ville aldri vært foruten de røde glasshjertene, eller tradisjonen min med å ha de på juletreet.  

Jeg har alltid vært livredd for å miste noen av mine i nærheten av julen... for da er jo julen alltid ødelagt... når jeg hører sirener på lille julaften eller julaften, så begynner jeg å gråte... fordi jeg tenker at uff nå er det noen som får en veldig trist jul.... men så mistet jeg da et barn... langt unna julen, men det preger julen min like sterkt.... det preger tradisjoner, tanker, gleden, lykken, pynten, maten.... for alt vi gjør i julen vil automatisk minne meg om Mikkel.... og at han ikke kommer i år heller.... Nå går vi inn i vår 3dje jul uten Mikkel... Julenissebyen er i år, som i fjor, forsinket... det har kanskje blitt en ny tradisjon. For den er vondt å sette frem... små nisser og snømenn, med øyne store og skakke ben, med manglende nese og smilende munn.... skapt av små små barnehender som ikke lenger finnes... med skriften "Mikkel-94" under..... disse "ikke perfekte" juletingene, som nå er det vakreste jeg vet... som en gang ble levert til meg av verdens stolteste og mest forventningsfulle lille prins.... jeg må jo velge å glede meg over noe så vakkert.... hva annet alternativ finnes?

Inger Hagerup sine adventsvers sier alt.... Vi tenner 4 lys... det første for Håp... det andre for Glede.... det tredje for Lengsel.... det fjerde for fred.
og jeg gjør det.... Et for at Håpet alltid skal være der, et for at Gleden skal finnes, et for min sterke, sterke Lengsel og et for Fred, om ikke nødvendigvis fred på jord, men for det å kunne finne litt Fred i seg selv. For meg er lysene et symbol for hva livet bringer oss, selv om det ikke alltid er lett å se hverken håp, glede eller fred.... Men det finnes og det er vårt eget valg å holde fokus.... å velge... 

Jeg velger det vakre, varme... selv om det gjør vondt <3



elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
 

 

33. Alle dør...

Jeg savner tiden da jeg var redd for å dø, da døden skremte meg. Jeg savner dagene da tanken på å reise fra denne verdenen gjorde meg skitredd, full av engstelse for mine nærmeste, for alt jeg ville gå glipp av. Jeg savner å føle at livet er det største i verden.... Jeg lengter ikke etter døden, men jeg lurer mer og mer på hva som skjuler seg.... hva som finnes etter.... og det er kanskje ulempen med å ha landet på at det MÅ være noe mer.... et eller annet... og som da selvsagt reiser tanken om at vi vil sees igjen.... Om noe skulle skje og jeg ville være bevisst på at nå.... nå skjer det... så vil jeg vel kjempe med nebb og klør.... jeg har intet dødsønske.... men jeg har heller ikke en gedigen livsglede sånn hele tiden... dagene er som de er...noen er bra noen er ok... noen er... og noen er bare helt uutholdelige... hva gjør jeg her? hvem trenger meg? Jeg vet at mitt humør merkes hos mine nærmeste... det er ikke hyggelig å ha en mamma som er sint, redd, evig bekymret, sur og full av savn.... det er heller ikke gøy å ha en kone som er slik... en kone som møter deg med "i dag er jeg i skikkelig dritt humør".... og ingenting endrer humøret, eller kan gjøre det bedre der og da. Og der og da så er det vanskelig å se poenget... se grunnen... 

Min "gammel" onkel døde natt til søndag... en sjelden perle.... en mann jeg husker som "lykke"... det er sjeldent småunger gleder seg til at bestemor og bestefar får besøk på hytta, men Marion og Gunnar har alltid vært noe stort. De var det rauseste paret jeg vet om. Og jeg husker at jeg beundret de begge stort... de hadde humor, kjærlighet og omtanke for alle... og ikke minst for hverandre. Gunnar med sin ro, sine øyne som oste av forståelse, humor, omsorg og kjærlighet, en mann jeg aldri har hørt si et negativt ord. Han har nå reist videre til et annet sted.... mens hans Marion er igjen her... Gunnar var voksen... men ikke voksen nok... gode mennesker blir aldri voksne nok... uansett hvor mette de er på livet, så blir de ikke voksne nok for oss som er igjen... vi vil alltid ha de her litt til... bare litt til... men det er ikke opp til oss... Jeg håper at Gunnar treffer alle de jeg savner... at det finnes en plass vi forenes... når det er vår "tur"... og om det er slik, så vet jeg om noen fine mennesker som har det veldig godt akkurat nå... men det er vel ikke slik det er... eller er det...?

Jeg har hørt enkelt beskrive døden.... et sted man er elsket, et sted hvor det ikke finnes tid, et sted det ikke finnes anger eller skyld eller skam... man bare "er" på en en annerledes måte, uten tid, og man bare er så elsket... man er ikke som her, snakker ikke som her.... men man omfavnes av en uendelig kjærlighet.... som ikke kan beskrives med vårt ordforråd.... så da er det kanskje ingen "lykke" der når Gunnar kom... ihvertfall ikke slik jeg ser det for meg... 

Men hvorfor kommer man, på enkelte dager, til en konklusjon om at man ikke er redd for døden? Jeg vet jo ikke hva som skjer, jeg bare har en formening, en tanke... som ikke er fullført.... jeg "tror" noe som jeg ikke aner noe om.... men allikevel så høres det bedre ut enn livet? 

Jeg vet jo hva som gjør det.... det er savnet... og håpet om at en dag... en dag... men fy fa.n for en skuffelse om det ikke er slik da... om alt bare er svart... ferdig... død?  Nei det kan jeg ikke leve med.... men man står i et dilemma... jeg kan ikke leve med at det ikke "er" noe som helst etterpå... og fordi jeg ikke kan leve uten å tro det.... ja så gjør det dagene vonde... fordi jeg tror... håper... at jeg en dag skal se deg igjen... og selv om jeg har mye å glede meg over her, så er det ikke nok... på enkelte dager.... for på enkelte dager så er savnet så stort, så vondt, så alt.... at jeg skjønner ikke poenget med at du er der og jeg er her.... når alt i meg sier at det skal være oss.... og det er så vanskelig.... Kanskje er det bedre å tenke at jeg aldri vil se deg igjen... men det er komplett umulig... men jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne forstå at du er borte... og akseptere det "litt"... ikke helt, men litt... for det er så jævlig vanskelig å holde fokus på livet når jeg stadig blir slått i bakken over at du ikke er.... Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan forstå det.... jeg vet det, jeg fant deg, jeg prøvde å vekke deg.... men det er som om den "virkeligheten" ikke eksisterer og at du bare er på "ferie".... som om jeg hadde latt deg reise på ferie i over  2 år.... Jeg kjenner at jeg er sliten av å ikke forstå, sliten av å savne, sliten av å mangle deg.... og sliten av at det tar så stor plass.... 

jeg elsker deg i dag også, Mikkelmin.... og så får du le sammen med "onkel"Gunnar..... til vi sees igjen

 

32. En SÅNN dag....

Noen dager er så fulle av sinne, og på sånne dager finnes det ingenting som kan gjøres rett... uansett hva du sier, eller hva jeg ser, så ser jeg det med mine sinte øyne... og jeg leser det du skriver med øyne og hode som tenker at "du sutrer"..... Jeg ser deg på tv med øyne og tanker som har null medlidenhet og er full av forakt for hva hva du piper om. Når du sutrer over at du er sliten, har vondt, har en tulling til en gubbe, har grinete barn, så tenker jeg "vær for faen glad du har en kropp som blir sliten, en kropp som kan kjenne smerte, en gubbe, barn..... " På sånne dager blir jeg et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke liker og et menneske jeg ikke liker å være. Jeg blir et slikt menneske jeg er livredd for å bli... bitter og sint..... På sånne dager bør jeg hode meg unna tv, radio, mennesker, PC, ja strengt tatt holde meg unna alt og alle.... men det gjør jeg ikke... og den sinte klumpen i brystet stiger over skuldrene og overtar hele hodet... og jeg finner grunner som gjør meg sintere og sintere. Jeg kjenner på en følelse jeg ikke liker, en følelse om at det hadde vært godt å slå noen, såre noen, være det jeg i dagliglivet kaller slem. Og jeg kjenner ikke meg selv. Jeg vet selvsagt ikke hvordan andre oppfatter meg, men jeg selv oppfatter ikke meg som slem og håper inderlig at andre heller ikke synes det..... På sånne dager er det jaggu ikke godt å gå rundt i sin egen kropp, kjenne på følelser og tanker som er så fjernt fra hvem og hva jeg er. hva jeg tror på og står for.... og man kan jo ikke rømme fra seg selv.... uansett hvordan jeg sitter, ligger, står eller går, så er jeg med meg selv.... og sinnet blomstrer mens jeg venter på at dagen skal gå over..... Om du sier til meg, på en vanlig dag "uff, jeg har det så vondt, jeg er så lei meg, men jeg skal ikke klage, det finnes så mange som har det verre enn meg"... da ville jeg sannsynligvis korrigert deg og sagt at det er lov å ha slike dager og føle at ting er skikkelig dritt, selv om det alltid finnes mennesker som har det verre enn deg, jeg ville sagt at det ER lov å føle det sånn, selv om mange har det mye verre.... og jeg mener det, helt ærlig og oppriktig, så mener jeg det. Man har lov å være lei seg, være trist, klage og synes synd på seg selv, man kan ikke alltid gå rundt å tenke at "ja ja... det er jo ikke så ille... det finnes jo mange ting som er mye verre enn det jeg går igjennom"..... men på SÅNNE dager... så flyr jeg i flint over "sutring".... og det er slettes ikke noe godt! 

På sånne dager er det vanskelig for meg å finne noen som har det verre.

"ååå skal du skilles" åååå ja ja... du lever nå!! get over it!! du har livet ditt, barna dine!

"ååå har du mistet jobben" ja det er jo verdens undergang! det finnes ingen andre jobber lissom!

"ååå er det noen som snakker stygt om deg" okej.... ja det er jo virkelig verdens undergang!! 

er ikke godt å bli sint for at folk, helt rettmessig, har det helt jævlig! men på sånne dager blir jeg det.... på sånne dager så ser jeg ikke skogen for bare trær, da ser jeg bare alt som dere faktisk har, opplever og sanser som jeg vet at Mikkel aldri vil oppleve..... og det gjør meg så inn i helvete sint!

og det hjelper jo så absolutt ikke..... at jeg tenker slik gir jo ikke Mikkel livet tilbake.... han vil aldri få drømmejobben... eller miste den, han vil aldri gifte seg, få barn, få le eller gråte.... Han får aldri nyte dagen, mennesker, venner, kjærlighet, familie, omsorg........ Han får aldri mer kjenne solen i ansiktet, vannet som slutter seg rundt kroppen i et bad, snøen i ansiktet...... Han får aldri mer høre at han er elsket, at han er kjekk, at han er flott og fantastisk........ og det er så urettferdig, så feil og det gjør meg så sint!

Livet er ingen lek... ingen dans på roser.... men livet er gudskjelov ikke bare sånne dager... <3 og på alle andre dager så slipper jeg å gå rundt å være en bitter, usympatisk, selvopptatt, sint møkkakjerring..... men jeg hater fortsatt sånne dager <3

 


elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

 

31. Minner...

Var det et innlegg på Facebook som trigget i dag? eller var det en episode av Sinnasnekkeren? eller var det Dicte episoden hvor Dicte fant ut at hun skulle bli bestemor? Eller er det bare høsten?, tiden?, sorgen? 

Jeg vet ikke, men i dag er det veldig trist, synes synd på meg selv og er så lei meg... det er tomt og uvirkelig og fortsatt så vanskelig å akseptere... dagene ER bedre, samtidig som de ikke er det... For det skjer lissom ingenting, ingenting endrer seg selv om jeg har jobbet hardt med meg selv om at jeg skal skjerpe meg.... og det har jeg gjort, lenge... ihvertfall lenge for meg... men hvor er belønningen da? Hvor er belønningen for at jeg har forsøkt så hardt? Det er fortsatt vondt, det er fortsatt umulig å akseptere, du er fortsatt borte.... så hva er meningen med å kjempe for at dagen skal bli bra? 

Jeg vet ikke... 

eller jeg vet jo.... jeg vet at den siste tiden har vært bra, langt bedre enn på lenge... men et par nede dager som ikke går over er nok til at alle de fine dagene er borte... svisj så var flere uker borte i røyk og jeg husker klokkeklart alle de dårlige dagene.... men det er vel kanskje slik man ofte også ser livet... sånn uten sorg... man husker den sure møkkakjerringa  i butikken... ikke de 10 søte gode som smiler og ønsker deg en fin dag... man husker  de minste negative kommentarer og ord... men ikke alle de tusenvis gode. Hjernen lagrer godt det negative, det vonde, det sårende... og forkaster godhet, ros og ord som burde løfte oss opp... setter oss i forlegenhet... og bagatelliseres med å dra frem noe negativt... vi mennesker er rare... 

Men med døden er det annerledes... når døden kommer og henter våre nærmeste, så blir det som har vært negativt borte, svekket.... men positive, gode minner forsterkes og gjør savnet så inderlig stort. I denne stund kan jeg undre meg over hvorfor det er slik... hvorfor det ikke er motsatt. Men jeg ville aldri byttet om jeg fikk valget. Livet hadde ikke blitt bedre om jeg glemmer hvordan klemmene dine var, eller hvordan latteren din er... eller alle dine fine varme ord. Livet ville blitt uutholdelig uten disse minnene... minner jeg kan fysisk kjenne når jeg lukker øynene... minner som får meg til å smile og gråte samtidig. Minner som gjør at jeg savner deg så uendelig mye.... hele tiden... 

Små barnearmer som strekker seg i været og sier "pomma mamma, pomma" eller store armer og en stor kropp som kaster seg inn i sengen min og ler og sier glad i deg mamma... skulle bare si natta... 21 år etter...  eller din første morsdags gratulasjon... "glatulere med torsdagen, mamma"....eller din siste morsdags hilsen... "sorry at jeg ringer så sent, mamma, men jeg måtte jo gratulere deg med morsdagen".... eller vår diskusjon om kaptein Sabelblam.... eller din takknemlighet over å få ikke bare en, men to nye sko... en til hvert ben.... eller når jeg finner deg sovende i det nye leke teltet ditt... med solbriller på og nye gummistøvler på bena... eller når du satt i bilen å dro i tunga di og lurte på om den satt fast med lim... Hva skulle jeg gjort uten alle disse minnene? og gode ord om at du var stolt av meg, at du håpet du ble klok som meg og at jeg var din aller beste mamma.... Hva hadde hverdagen min vært uten alle mine minner om deg.... 

Jeg er så takknemlig for at du har vært akkurat deg, Mikkel... og jeg trengte å tenke over dette just nu... 


elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

Takk til deg <3

Jeg har fått ganske mange meldinger via FB angående mine innlegg. Alle er positive og jeg er veldig takknemlig for det.

Men flere har sagt at de mener jeg bør skrive oftere og "fast". Det er jo veldig hyggelig at noen liker det jeg skriver så godt at de gjerne vil at jeg skal skrive litt mer permanent, enn sånn jeg gjør nå... men da tror jeg dessverre ikke at innleggene vil bli til noe særlig... Jeg er ingen skribent eller blogger. Selv om jeg gjerne skulle skrevet mer. 

Mine innlegg rundt Mikkel og hans død, er skrevet rett fra hjerte. Jeg har med hensikt ikke lest igjennom hva jeg har skrevet før jeg har postet, fordi jeg ikke vil "sensurere" de følelsene jeg har. Skrivingen skjer på de dagene hvor det nesten kjennes som om det vipper over og dagene har vært tunge over tid. Og innleggene er veldig egoistiske... de er skrevet til Mikkel, for min egen del... Jeg vet at han ikke sitter å leser på en pc.... men det er et behov for meg å "få det ut" og tro at han får det med seg.... at så mange har lest og så mange har skrevet og sagt at de har satt pris på mine innlegg, er helt fantastisk! Det har hjulpet meg utrolig mye. Jeg vil fortsette å skrive.... men i mitt eget tempo. Men jeg håper fortsatt du vil lese selv om det er uvisst når neste innlegg kommer....

 

takk <3

30. Den tunge dagen ble en god dag <3

Jeg må først si at jeg er overveldet over at så mange har lest innlegget mitt de siste dagene.... Jeg tror jeg har svart alle som har kommet med kommentarer, klemmer og gode tanker <3 Tusen takk til alle sammen, det betyr veldig mye for meg... Ikke fordi det er viktig at folk leser hva jeg skriver, men det har en stor effekt på min "reise"... At jeg klarer å formidle det som surrer rundt i hodet, gjør ting klarere og gir meg rom til å se ting i et annet lys, et bedre lys.... og det betyr uendelig mye <3 Så igjen... tusen tusen takk til dere <3 

Jeg startet dagen slik jeg hadde håpet... våknet og følte meg lettere til sinns og litt "glad". Ikke sånn boblende glad, men sånn glad man er når ikke tusen tanker plager deg og du vet hva du skal. Og det var veldig godt. Jeg dro i butikken og fikk laget en bukket jeg synes passet til Mikkel og sånn helt uten mening, stod jeg plutselig i gullsmedbutikken.... der fant jeg noen små sølvplater, litt rustikke, som det kunne stemples bokstaver på... og de ble en del av en plan, et rituale jeg egentlig ikke hadde.... 

Da jeg kom til deg så var det allerede kommet noen blomster til deg..... fra noen andre som hadde deg i tankene i dag.... Jeg blir så utrolig rørt og glad når jeg ser at andre har vært innom deg, det har stor betydning å vite at andre tenker på deg, savner deg.... <3 Det gir en bevissthet om at jeg ikke er alene og at jeg faktisk har mange som deler det samme savnet... og det er godt.

5 små sølv plater med "M" på ble lagt på din grav.... den ene med en liten "V" på baksiden, ikke planlagt, men en "V" som var feilstemplet.... "V" ble for meg "Victory", og denne skulle bli hos deg. Nå har vi hver vår "M" og du beholdt symbolet på seier hos deg... seier over at du har fått mamman din på bedre tanker.... :) Det føles veldig rart å sitte ved din grav og starte på en samtale. Er veldig sjeldent jeg sier noe annet ved graven din enn at jeg elsker deg. Men plutselig var det så lett. Ordene bare kom, sammen med litt gråt og smil.... Og jeg lovet deg at jeg skulle skjerpe meg.... at jeg skal leve og nyte for deg, at du skal være med i glede, ikke bare i sorg. Det var grått og tungt hos deg.... men det var kun i været.... og det var utrolig merkelig.
Jeg brøt noen barrierer i dag.... rare ting jeg har gjort fast.... jeg parkerte på en annen plass, det var mye motstand i kroppen, men jeg brøt barrieren :) (ja du har helt rett i at du har en jævlig snål mamma!) Men det er slik, akkurat slik... man finner på de merkeligste ting for at man så inderlig ønsker å holde fast. Man har en banal tanke om at man kan ikke avvike fra faste rutiner for da er det noe feil... som om man ikke savner nok, elsker nok.... eller enda verre.... man tror du kommer tilbake og det skjer ikke om man endrer mønster.... man har ikke fornuftige tanker i sorg... man har tanker som gir rom for håp, ønsker og gjenforening. Tanker man aldri ville tenkt i det "normale" liv.... men det er jo ingenting normalt i å miste sitt barn.
 Tanker om gjenforening skal jeg alltid holde fast ved. Det gir meg all grunn i verden til å fortsette. Rart synes kanskje noen, men fullstendig normal for meg, uavhengig av hva man tror på. For en lykke å vite at en dag skal jeg se deg igjen..... det gir mening og det er faktisk den eneste meningen jeg trenger å ha klart foran meg.... så får jeg håpe at jeg klarer å holde fokus når de dårlige dagene dukker opp.

Jeg vet ikke om det er skrivingen, tiden, Mikkel eller forberedelsen på at dagen blir jævlig, som har gjort noe med hvordan dagen ble. Men det har liten betydning. For just i dag, idag kjennes ting annerledes og jeg skal nyte at jeg kanskje har funnet veien ut.... at jeg har funnet bryteren bak den halvåpne døren, som gjør at jeg våger meg inn og kanskje er klar for å finne ut mer. Så setter jeg min lit til at Mikkel hjelper meg å holde lyset på, de dagene da jeg blir nede og vil skru av bryteren... 
 

I dag skal jeg kle meg i en fantastisk sommer kjole, ment for solfylte dager.... late som solen er her, kose meg med en gal gjeng damer, feire min fantastiske venninde som fyller 50 år og danse meg gjennom sommer natten..... med et smil og med Mikkel i hjerte og "M"´n min rundt halsen....

I dag skal livet nytes.... for meg og for Mikkel <3



Elsker deg i dag også, Mikkelmin... (og millioner takk for hjelpen <3 , du er rå!!)
 

 

29. Å leve med deg... uten deg...

Om en time eller to er det 2 år siden du dro fra meg. To hele år uten deg.... det har vært to tunge og lange år å savne, vente og lengte. Jeg vet at jeg aldri vil slutte å savne deg, lengte etter deg..... jeg vet at jeg aldri vil slutte å vente på deg, for en dag, en dag vet jeg at jeg skal få treffe deg igjen... i mellomtiden får jeg jobbe med å legge ventingen litt vekk. Jeg skal være med deg dette døgnet.... ikke fordi jeg ønsker å gå igjennom dagen en gang til, men fordi jeg vet at hjerte og hodet tar meg gjennom dette døgnet, enten jeg vil eller ikke. Når dagen våkner om noen timer, skal jeg til deg. Da skal vi prate og jeg skal love deg at jeg skal gå videre... ikke uten deg, men med deg.... som før, men bare på en annen måte. Jeg skal finne din måte....
Jeg har gitt deg livet.... jeg har en fantastisk egenskap som ingen andre har.... jeg har vært med på å skape deg. Du har vært med meg i 22 år, endret meg og formet meg. Jeg var en annen før deg og jeg blir en annen uten deg. MEN jeg har et valg... jeg kan selv være med på å bestemme og forme meg etter deg.

Etter at du dro så har jeg fått et behov for å fortelle, ta kontakt med mennesker som rører meg, gleder meg. Livet er for kort til å ikke fortelle noen at de har skrevet noe, sagt noe eller sunget noe som gjør dagen bedre for meg.... og sikkert mange andre. Jeg har tenkt slik før, men aldri vært "gal" nok til å si det.... nå gjør jeg det, og det er takket være deg. I morgen skal jeg "skjerpe" meg.... jeg skal finne deg, leve for deg og nyte dagene for deg. Jeg skal ikke love å bli et nytt og bedre menneske :) men jeg skal love deg å ta vare på dagene og livet for deg OG meg. Du fortjener så mye mer enn tristhet. Du fortjener å huskes med glede, tenkes på med glede og få være med på glede. Og om det er slik at du er med oss på ditt vis, så skal jeg gjøre mitt for at du fortsatt kan være en del av oss.... i glede. Jeg tror du hadde likt det, jeg vet du hadde ønsket det.

Jeg kan ikke love deg at dagene ikke vil bli tunge, men jeg skal jobbe mer bevisst på hva du hadde ønsket av oss også på de tunge dagene. Livet ble ikke slik jeg trodde, men det blir det vel sjeldent. Men livet ble slik, og ingenting jeg gjør eller sier kan endre på det. Selv om jeg skulle gitt hva som helst for å få deg tilbake.... men så lenge det ikke går, så skal jeg velge det nest beste.... Leve med deg, på en litt annen måte...



                                                                   Nattens reise.....

Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag...

Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart.... jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg.... det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si "han er død".

Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen... "han er død, han er død, han er død!" gjentar jeg og krabber videre opp trappen... klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald... "kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort" hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden... så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før... det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg.... og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte... Så blir alt bare veldig stille.

I et lite sekund blir jeg helt rolig og "fornuftig", jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg... jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald... ingen respons, ingenting... du er bare ingenting... "mikkel, mikkel... du må våkne... kjære fine Mikkel min.... svar meg da gutten min... du kan ikke bare reise fra meg sånn!" Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg... overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er... er hos deg og føler meg helt fortapt.

Politi, sykebil, psykolog og lege kommer.... jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet... jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke... så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet... det føles som om alt av innvolder kommer opp... jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser... jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker... jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet... gisper etter luften og sier til meg selv "skjerp deg, Nina! skjerp deg!"

Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen... politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede... "nei" svarer jeg og blir hos deg... jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time... jeg stryker og klemmer og holder.... jeg snakker til deg stille... ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene...

Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter...

Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til... vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt... De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg... jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet... "gutten min, gutten min" er alt jeg klarer å si...

De lukker posen og bære deg ned i bilen... jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg... Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus... det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene... "skal gutten min ligge der helt alene??" det er mer enn jeg kan bære... lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg... sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.

Vi setter oss i bilen og kjører hjem... det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt... Søstern din har ringt og spurt om alt er bra... hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det... lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død... hun venter på oss... lillebror har sendt en melding på telefonen "mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene".... Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene... med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..

Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker....

Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten "uten deg er jeg intet" og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen... jeg må være sterk, jeg må være sterk... hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg... jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd... vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien... samler meg igjen og går ut i stuen.... der står den fineste jenta mi... jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt... det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna... hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min... Hun er sterk, den lille store jenta mi... så vakker og sterk... "går det bra, mamma" ? fine fine jenta mi... dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap...

Jeg går inn til minstemann... jeg ser han har grått... han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene... jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det... tapre lille gutten min.... "vi skulle gjøre så mye sammen" sier han stille... 

Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene "Mikkel er død".

Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.

 

Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn... og jeg føler meg så usigelig alene....



"Elsker deg i dag også, mikkelmin"............ "jada masa"

28. Når døren stopper halvveis...

I dag er det tirsdag... tirsdag 9. august... og humøret daler. Vi kom hjem fra ferie og det var godt å komme hjem, men humøret har dalt siden hjemkomst. Hodet forsøker å rydde vekk tanker om dagen som skal komme, dagen som ikke skal komme.... selv om den har vært her før. I dag har også følelsene krabbet ut av huden og lagt seg som en stram hinne rundt hele overkroppen.... hinnen er tynn og usynlig, men så stram og så sterk. Den kan ikke rives i stykker, den bare er der og føles intens, vond, overveldende og klaustrofobisk. Gråten sitter i nesten og i halsen og i tinningen. Jeg berøres av alt jeg leser, av alt jeg ser. Jeg kjenner at gråten kan ta meg når som helst og at selv de små små ting blir til noe stort. 


Det er vondt når et smil fra en ukjent bringer frem tårer på lik linje med noe trist. Når noe inne i kroppen ber "ikke vær snill mot meg".... "ikke vis meg omtanke". Det er vondt når man ønsker å ikke bli sett, hørt, forstått, tenkt på..... når man ønsker å krype ned i en hule og bli der til det går over.... Det er vondt når man føler at godhet er så uønsket.... Jeg kan ikke forklare hvorfor det føles slik, eller jo det kan jeg... om jeg skal skrive fra hjerte. Jeg er redd, kjempe redd for at en klem eller et smil skal få meg til å miste kontrollen, kontrollen over sorgen og smerten. Jeg vet at jeg skal jobbe med å slippe det ut... at spørsmålet om hvordan jeg skal få det ut.... kanskje er her. Jeg har jobbet med det og spurt meg selv om hvordan. Hvordan skal jeg gi slipp og få det ut. Nå når tiden kanskje er her, så får jeg "panikken" tilbake om at jeg ikke kan. Jeg kan ikke slippe for da kommer jeg aldri opp igjen, rasjonelt så vet jeg at jeg gjør det.... det er jeg blitt fortalt. Men det føles ikke slik, det føles ikke slik! Det er en reise jeg ikke ønsker, samtidig som jeg trenger den og må ta den... en eller annen gang. Men det er så mye som er utenfor min kontroll, utenfor min viten. Hva skjer så? Hva skjer om jeg slipper? Skal jeg bare sitte her og skrike, gråte? hva skjer da da? etter det? Hva om den døren bare fører inn til et mørke? Jeg må jo vite hva "døren" bringer meg før jeg går inn? 

I dag er det 2 1/2 døgn, 144 timer eller 8 640 minutter igjen til dagen.... den dagen som forandret alt. Det er 144 timer igjen til døgnet jeg aldri ville ha eller skulle ha.... Da har det gått 2 år uten deg. 730 dager uten deg i livet mitt. Ihvertfall fysisk. I hjerte mitt og i hodet mitt er du hele tiden. Og jeg er så sliten av å være i denne evige bølgen... opp og ned, opp og ned... ustanselig og uten mening. Jeg vet at det går over, jeg vet at om noen dager så er det over, da er bølgen på tur opp igjen, oppover, oppover.... men det er så vanskelig å forene det jeg vet med hva jeg føler. Skulle så gjerne ønske meg blikkstille vann... tror jeg... 

Jeg savner deg så jævlig mye, Mikkel.... 

 



Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
 

27. "Öppna Din Dörr"....

Siden Mikkel døde har jeg jobbet mye med meg selv. Jobbet med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre. Da Mikkel reiste, føltes det som at en del av meg ble med ham og det er komplisert å fortsette uten denne delen av meg. For jeg ønsker ikke å erstatte denne delen med noe annet, jeg ønsker fortsatt at Mikkel skal være en del av meg, endel av livet mitt.... på en annen måte enn "bare" minner. 

Jeg vet ikke hva jeg tror på, eller hva som skjer når man dør.. jeg har alltid vært litt fomlende rundt hva jeg tror... dels fordi alt ikke er logisk, dels fordi jeg er redd og dels fordi det er et tema som har rom for så uendelig mye. Da jeg var liten så trodde jeg at det fantes en identisk verden til den jeg lever i. En verden hvor det finnes en til av meg, en til av deg... en til av oss alle. Disse to verdene er ganske like. I drømmene mine kunne jeg fly dit. Og det gjorde jeg ofte som liten. Jeg hadde en planke som jeg holdt under rumpa og så løp jeg i ring... og vips så fløy jeg "hjem" på besøk til "meg". Jeg trodde at alle hadde det slik. Etter som årene gikk, så forsvant denne troen. Den ble aldri helt borte, for jeg har hele livet flydd hjem til meg selv, selv om det har blitt sjeldnere jo eldre jeg har blitt. Men tiden har stått stille i den andre verdenen... i den verdenen er jeg fortsatt en liten jente, rundt 7-8 år kanskje... men det er bare kroppen. 

Jeg har hatt noen veldig gode samtaler med Jon S etter Mikkels død. Han har hjulpet meg mye ifht det å stole på at jeg må ta meg selv på alvor, at jeg må tørre å stå i sorgen, at den ikke er farlig... jeg vil ikke knekke sammen og ikke finne veien tilbake om jeg lar meg følge med og slippe helt løs. Det er tankene mine som styrer dette og som skaper det til en redsel, og som kanskje hindrer meg i å "finne" Mikkel igjen. For jo, jeg tror fullt og fast på at Mikkel fortsatt ER... hvordan og  hvilken form vet jeg ikke, men jeg kan leve med at han ER... Jeg har vært mye redd for at sorgen min hindrer dette... fordi jeg så "lett" klarer å stoppe meg selv når jeg kjenner at jeg er på bristepunktet. Men jeg prøver, jeg prøver så godt jeg kan. Siste samtale jeg hadde med Jon, så var det han som kontaktet meg og sa at vi kanskje burde ta en samtale... og under den samtalen så kjente jeg hvor vanvittig låst jeg er i meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men når jeg satt der så kjente jeg på hvor vanskelig det var å holde tilbake, det var første gang jeg ikke helt klarte å "ta meg sammen"... ord kom ikke ut, det ble bare rare lyder og det var vanskelig å puste... og kroppen kjempet som besatt for å holde på kontrollen... jeg skjønte da at jeg må slippe denne kontrollen, men ikke just der og da... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal slippe denne kontrollen, men jeg vet at jeg må. Jeg leter i alt jeg hører... tolker og tenker... sanger blir til en helt annen betydning, en betydning som gir mening for meg, men ikke for andre. 

Natten etter dette møte, drømte jeg for første gang på lenge.... jeg drømte barne drømmen min igjen... jeg fløy til meg selv. Men denne gangen satt jeg der og "ventet". Jeg fikk en følelse av at den andre jeg var så mye klokere enn meg. Hun ventet på at jeg skulle slippe, legge vekk alt jeg tror jeg har lært i livet på bakgrunn av opplevelser og erfaringer. Hun så faktisk litt sånn oppgitt ut over at jeg hadde "glemt" henne over så lang tid. Hun mente at min lærdom av mine erfaringer ikke nødvendigvis er riktig eller feil... Hun mener jeg glemmer hvem jeg er, hvem jeg var når jeg var liten og ikke var preget av alt som skjer rundt meg. Det var en veldig merkelig opplevelse. For alt vi erfarer og lærer i livet er preget av alt vi sanser, men vi sanser med en stor bagasje.... en bagasje som blir så stor at sansene våre ikke lenger er de vi stoler på. Bagasjen inneholder ord som skam, høflighet, å være snill/slem, hvordan man bør oppføre seg, hva naboen tenker, hva som er rett og galt, hva man burde oppnå i livet... av materielle goder og status. Egentlig ubetydelige ting om man ønsker å virkelig bare være. Jeg har alltid blitt litt forfjamset når jeg hører folk har "funnet seg sjæl", for jeg skjønner lissom ikke hvem jeg er. Jeg kan ikke beskrive hvem jeg er. Men just nu så er jeg ganske sikker på at jeg er den lille jenta som sitter og venter på at jeg skal begynne å la henne komme inn i livet mitt igjen....  Det er jaggu ikke lett å holde på den tråden, men jeg tror på at det er viktig å være tro mot seg selv og ikke alt vi oppdras til å tenke.... bare fordi det er "rett" i alle andres øyne. 

Etter dette har det vært mye tenking og undringer over hvordan jeg skal finne ut av dette... hva jeg skal gjøre for å komme til bunnen av meg selv... og så hørte jeg tilfeldig sangen "Öppna Din Dörr"..... jeg tror dette er en kjærlighets sang... en sang om å tørre å satse, bli sårbar, åpne seg... For meg ble det en sang om at om jeg velger å åpne døren, så står Mikkel der... han ER, rett her... jeg må bare finne døren og tørre å åpne den..... og la den bli åpen..... Først da vil jeg få igjen den delen jeg mangler... for den har ikke forsvunnet, den er med Mikkel og det er kun denne døren som hindrer meg i å se at Mikkel ER, at Mikkel aldri har forlatt meg.... at det bare var jeg som glemte å holde døren åpen.... <3

 


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

26. På en deilig dag...

Det er ikke så ofte jeg skriver på gode dager... rett og slett fordi de gode dagene er gode og da er ikke behovet for å tømme hode og hjerte like stort. I dag har vært en særdeles god dag.... Har gjort ingen verdens ting... ingenting.... Har sittet i sola, hørt på masse musikk og gjort ingenting... og for en lykke <3 

Tankene har selvsagt gått, jeg finner minner til hver sang og kan se deg smile og le. Så godt å ha "levende" film bak øyelokka. når min musikk suser rundt sammen med sol, humler og bier.... og dagen fortsatt kjennes god. Selv når de såreste sangene kommer, kan jeg nyte uten at den gode dagen endres. Tenk at man kan ha det slik?? Fantastisk <3 Det beste med slike dager, er at det kommer frem minner som viker litt plass på dårlige dager, plutselig kan det dukke opp ting som får meg til å le... det kan komme en tåre, men det er ikke en slik vondt tåre... det er en god tåre som minner om tider jeg aldri vil glemme, tider som har gjort meg til den jeg er... tider med deg... da man følte seg litt mer hel enn jeg gjør i dag... men de får komme frem og de blir... hjernen er en merkelig greie... som tar så liten plass i våre store kropper, men som styrer så mye. På gode dager kan man slippe alle rare tanker og refleksjoner... og kanskje er det disse gode dagene som bringer meg, sakte, men sikkert fremover... Slike dager hvor man er så glad for å leve... selv om man ikke har gjort noen verdens ting.....


Takk for slike dager, takk for minner og gode tanker... takk for dager da minner bringer fram smil, litt vemod, men aller mest smil. Takk for at det finnes sååååå vanvittig mange gode minner..... og ikke minst, takk for at du har gitt meg så mange gode minner... som faktisk er med på å gjøre livet verdt å leve... for minnene mine.... de er mine :)

 


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

 

25. Latteren din sammen med min...

Noen ganger kjennes det som om jeg holder på å bli gal av meg selv og tankene mine. Jeg tror jeg er et relativt normalt, oppegående menneske, som stort sett tenker rasjonelt og kan forholde meg til ting jeg vet er sant... 

Men fortsatt, fortsatt klarer jeg ikke å fatte, forstå eller begripe at du er borte. Det er snart 1 år og 9 måneder siden du dro. Men jeg klarer ikke å forholde meg helt til at du er borte. Stadig tar jeg meg i å tro, ja jeg tror, jeg tenker det ikke, jeg tror... fullt og fast at du fortsatt er... at du bare har reist vekk og at du kommer tilbake. Jeg er våken og fullstendig bevisst, og så tenker jeg... "det kan jo være at han bare har reist fra meg, at han kommer tilbake, at han har lurt meg".... Hvordan er det mulig å tenke slik? tro slikt?

Jeg fant deg død... jeg har holdt rundt deg død.... jeg har snakket til deg død... jeg strøk hånden gjennom håret ditt... over kinnet ditt... mens du var død. Jeg har sett de bære deg ut av huset i en svart bag... død... Jeg vet at du er død. Jeg har sett deg ligge i kisten din og jeg vet, jeg vet.... men alikevell så får jeg små sjokk, hver eneste dag... Mikkel er død.... Det starter med en klump midt i brystet, akkurat der ribbena deler seg... så vokser den opp i halsen og man må nesten kaste opp. Så kommer krampen bak i svelget, helt bak ved ørene og så kommer gråten... Så stopper jeg gråten... stopper å tenke og sier til meg selv.... hvordan er dette mulig? Så forsvinner tanken og troen og håpet... så er dagen her igjen, hverdagen, hvor alt er "normalt", hvor livet suser forbi og alt er normalt...

Er jeg heldig så går det en dag eller to... så ser jeg deg i sofaen eller hører deg i døra... eller jeg passerer en plass jeg har sett deg ... når jeg nærmer meg så kjenner jeg at håpet er der og det er sterkt... jeg tror at du skal stå der når jeg bare kommer litt nærmere, bare litt nærmere... var det ikke her? nei det var litt lenger frem... men nei... du er ikke der, ikke i dag heller. Men bak øyelokket mitt stod du der... du stod der og smilte.. du kastet hodet litt sånn tilbake, som et nikk og smiler til meg og jeg ser at du er der... det er så vondt å se deg så klart, det er så klart og tydelig, og så virkelig... hvordan kan du være død? Hvordan skal jeg tro at det er slik, når alt i meg kjemper så hardt for å ikke erkjenne og akseptere... og hva vil skje den dagen jeg aksepterer?

Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært om jeg ikke hadde funnet deg, holdt deg, klemt deg.... hvordan skulle jeg da ha gått frem? Kunne jeg da, noensinne, ha gått med på at du ikke lenger er? hadde jeg lett etter deg? slik jeg gjør nå?

Det er så mye tanker og kaos i hodet, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke tror på det jeg så altfor godt vet er sant. Hvorfor fornekter jeg at det er slik, når det er fullstendig irrasjonelt og ulogisk å tro noe annet. Er det et forsvar ? fordi jeg kanskje ikke er klar for å akseptere? for at jeg skal kome meg gjennom dager som er ekstra tunge? for å få de gode dagene innimellom? for jeg har mange gode stunder, det føles rart å skrive det... det ser verre ut når det står her... ordet gode dager hører ikke sammen med å ha mistet mitt barn, mitt lille hjerte...min lille prins... men jeg har gode dager, flere gode enn vonde. Det vonde varer kort, men er langt mer intenst... den tunge timen kjennes som en uke... de gode timene kjennes langt kortere, men er langt fler. Den første tiden etter at du reiste, så fikk jeg dårlig samvittighet om jeg lo eller smilte... midt i latteren stoppet det opp og gikk over til gråt.... smilet ble til en vond grimase... slik er det ikke lenger, ihvertfall ikke så ekstremt. Nå kjennes heller følelsen av tristhet, vemodighet og sorg... sorg over at du ikke kan le med meg, smile med meg, glede deg med meg... gud som jeg savner å le sammen med deg... å le sammen med sitt barn er en fantastisk følelse.... Den beste følelsen, det er toppen av lykke. Alt føles komplett og helt når man ler sammen med barnet sitt.... jeg har latteren din i hjerte mitt... bak øynene mine... der ler vi fortsatt.... sammen.

video:img2666

Elsker deg i dag også, Mikkelmin

24. Stolt storebror....

På fredag startet din lillesøster sin russetid.... og jeg vet at du hadde vært så utrolig stolt... Det var en dag fylt med mye følelser. Jeg gledet meg så på snuppa mi sine vegne, samtidig som det var så vondt å tenke å at du ikke var her... Natten før ble litt lenger en planlagt, med sånne "glemte" gjøremål på russedressen, og jeg trodde jeg hadde brukt natten flittig til både sying, liming og sutring...

Men da søsteren din kom tuslende opp i russedress, da var det noen tårer igjen... Det var så stort å se henne i dressen, så forventningsfull. Så rørende å se at lillesøster var blitt stor. Jeg vet du hadde vært så stolt, du hadde vært første mann på plass på russekåring, du hadde sendt stygge blikk til de gutta som sjekket ut søstra di, du hadde lurt til henne en flaske vin, du hadde vært verdens stolteste storebror... men du er ikke her og får vist henne hvor stolt og hvor utrolig glad du er i henne.... Men jeg vet <3

Etter å ha kjørt henne til kåringen, så dro jeg ned til deg... jeg hadde en time før showet skulle startet og det var lissom mest riktig å være hos deg. Jeg hadde med meg bilder fra konseptet bussen hadde og en kartong med vin... så satt jeg der hos deg, med musikken din, masse ark, lim og saks... og det var så trist.... så veldig trist at du ikke er.... men så... midt i Redemption song, så brøyt det inn en annen musikk, jeg kunne ikke høre din musikk, så jeg skrudde av mobilen og lyttet... helt klart og tydelig hørte jeg musikken, sangen... russesangen til bussen til søstern din. Helt klart og tydelig, jeg hørte hvert eneste ord, som om de spilte rett ved siden av... vinden var på "rett" side, og bar sangen ned til deg og meg, fra Asker hallen og ned til Østenstad.... det var så utrolig! det var så sinnsykt deilig å høre der jeg satt hos deg, mens "vi" fikset opp vinkartongen med konsept bilder. Vinden lot deg høre, lot deg ta del... på sin måte, mens jeg satt å smilte.

Igjen får jeg en følelse om at du fortsatt er med, på ditt vis, igjen føler jeg at du får med deg viktige hendelser i livet vårt... selv om du ikke fysisk er tilstede. Og det er godt for meg å få slike "bekreftelser", selv om de kanskje bare er tilfeldigheter... men for meg er de så mye mye mer <3

Det var en lettere mamma som tuslet avgårde, enn den mamman som kom en time tidligere. Og selv om jeg flere ganger kjente på savnet under kåringen, så kunne jeg se for meg smilet ditt og det stolte blikket ditt,  om du hadde stått der blandt flere hundre mennesker. Men jeg satset på at vinden fortsatt var på vår side.... Din søster var så fin... så glad... så stolt. Og de vant... de vant best konsept og beste show... og jeg vet hun gjerne skulle hatt deg der.

Nå skal jeg gå bekymringsfulle dager og netter i møte, jeg skal prøve å holde hønemor i sjakk, og la henne nyte dagene, uten for mye mamma pes... så langt har jeg klart det ganske bra.... kanskje fordi jeg så inderlig tror på at du passer litt på henne.... at storebror våker over sin fine lillesøster... som danser seg inn i vårnatten, med latter, sang og glede.... med deg ved sin side <3


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

 

23. Å komme hjem....

Våren har såvidt begynt å vise seg. Det har vært tungt noen tunge måneder siden jul... har lissom ikke klart å komme opp av de mørke dalene. Det har vært lite søvn, mye sofa, mye tiltaksløshet og lite energi. Ønsket har vært å krype under dyna og stenge verden ute. Å komme seg opp og ut av senga har vært en stor jobb og krevet mye. Alt blir utsatt til "i morgen". Men tenker at det er i det minste positivt at tankene om en bedre morgendag finnes.... Det kjennes rart at man fortsatt kan falle så langt ned... dagene går i et, veldig lite betyr noe... man er ikke deprimert eller sår eller full av gråt... joda, gråten kommer hver dag, men ikke hele tiden... man er lissom bare tom... helt tom... 

Avbrekk hjemmefra går bra og er etterlengtet... da ligger tomheten igjen hjemme.... den ligger hjemme og venter på meg... trofast, som om den tror den er min beste venn! 

De siste 10 dagene har jeg vært på lamming... noe jeg mer eller mindre gjør hvert år hos ei venninne. Det er veldig koselig og morsomt. Masse pesende søyer, med gedigne mager og et hav av nyyyydelige små lam. Man går i sin egen boble... ser sauer, lukter sau og drømmer sau... det blir mye latter, dårlig humor og rørende øyeblikk, med nye liv som kommer til. Og stadig imponeres jeg over hvor fantastisk dyreriket er skapt.... etter få minutter er lamungen oppe på sine skjelvende ben, leter og snuser etter melk, mens sauemor kurrer på ungen sin... et helt naturlig samspill, som er vakkert, fantastisk og rørende. Jeg er så heldig som får lov å oppleve dette... få dette friminuttet. I disse friminuttene er ikke tankene så tunge... de er ikke så dominerende... de er der, men viker litt unna... sikkert fordi min "venn" tomheten, ligger igjen hjemme... rart at en så uønsket "venn" kan være så trofast ved min side...

Etter 10 dager med "normalt" liv, satte jeg nesen hjemover... da jeg nærmet meg Drammen, så kom tomheten krypende inn i bilen... inn under huden, inn i hodet... og tårene kom.... ingenting i Drammen forbinder jeg med deg, men det nærmer seg hjem... hjemmet vårt som huser den uønskede tomheten. Igjen detter søvnen og døgnet får mange timer... igjen frister senga... men det er vår, båten skal stoffes og settes på vannet. Energien må finnes og ting må gjøres... I dag var jeg ferdig og stakk innom deg på veien hjem... gråten kommer på veien, men når jeg kommer til deg så forsvinner den... tomheten blir borte og gråten blir borte... hos deg er det fredelig og jeg tenker at "nå kan jeg plante litt"! Jeg snakker litt med deg, spiller musikk og tenner lys... når jeg går, så kysser jeg stenen din, sier til deg at jeg kommer i morgen med vårblomster. Tilbake i bilen, rygger jeg til den "faste" plassen... fester setebelte og sender deg et kyss... så gråter jeg igjen... der var tomheten igjen... den er lissom rundt meg hele tiden, nekter å slippe... den er fryktelig irriterende... Jeg skyver den vekk og reiser for å kjøpe stemorsblomster...

I morgen skal det pyntes hos deg og i potter rundt huset.... I morgen skal bli en fin dag... en dag hvor tomheten skal få en jævlig hard kamp! En dag hvor tomheten skal få så jævlig mye juling at den holder seg på armlengs avstand en stund! I morgen er det vår!! I morgen blir en bra dag!!

I morgen.... <3


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

 

22. Sangen din.....

You are my sunshine
My only sunshine.
You make me happy
When skies are grey.
You'll never know, dear,
How much I love you.
Please don't take my sunshine away.

Fra du var nyfødt, har jeg sunget dette refrenget for deg.... det var akkurat slik jeg følte det, du var sola mi.... og uten deg var det bare grått og trist...

Hvorfor jeg valgte denne sangen, vet jeg ikke.... jeg hadde ikke noe forhold til den og ikke helt vet jeg hvor jeg fikk den fra. Den dukket bare opp i hodet mitt og ble din sang, jeg visste ikke engang at det fantes flere vers, at dette var refrenget eller om det var riktig... men det ble din sang, som vi sang flere ganger hver eneste dag.... Når du var trøtt eller litt lei, så kom du stabbende bort til meg, strakte armene dine opp og så sa du "synge sanschain, mamma"

Da satt vi der... du og jeg... og sang "you are my sunshine" og du var sola mi...

Forrige dagen her, så kjøpte jeg meg en bok... gøy med ukulele... og i den boken stod sangen din... Ikke med alle versene, men med et refreng... din sang... og et vers.... et vers som gjorde meg så trist og satt ut .... som gjorde sangen din, enda mer din....

The other night, dear,
As I lay sleeping
I dreamed I held you in my arms.
When I awoke, dear,
I was mistaken
And I hung my head and cried.

Så rart at en sang jeg aldri har kunnet, skulle bli så deg og meg.... fra første refreng, til jeg nesten 24 år etterpå, får lest første vers. Et vers som treffer meg som en kule i brystet... 

You are my sunshine, Mikkel


elsker deg i dag også, Mikkelmin......

 

21. Morsdag....

I dag er det morsdag.... en dag som de fleste tenker er handelsstandens inntjenings dag... skapt for å tjene penger. Jeg har alltid likt morsdagen... da jeg var liten laget jeg gave til bestemor og mamma, og vi reiste alltid til bestemor og bestefar for å spise middag og kake. Jeg sa ikke så ofte til mamma og bestemor at jeg var glad i de da jeg var liten... men morsdagen var lissom en dag hvor selve dagen sa at "jeg er glad i deg". Jeg hadde ingen forståelse av hva de voksne sa ifht bruk av penger... mine gaver kostet intet og var laget med mye kjærlighet og håp om at de ville glede.... Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet.. jeg gleder meg til morsdagen, ikke pga gave, men fordi jeg synes det er fantastisk hyggelig og godt å få høre "gratulerer med morsdagen, mamma. Jeg elsker deg". Hva er vel bedre i livet enn slike ord ? Hva er bedre i livet enn å se små forventningsfulle barn når de vekker deg til frokost? hjemmelaget kort ? og en pakke ? Jeg synes morsdagen er fantastisk just pga dette.

Jeg husker den første morsdagen som Mikkel var stor nok til å være med på, sånn skikkelig.... Han kom inn på soverommet på morgenen. Ole bar frokostbrett og Mikkel bar på kort og en pakke.... han hadde verdens flaueste smil, så skikkelig genert ut og strålte som en sol... "Glatulere med torsdagen" sa han så høyt han kunne, spratt opp i senga og gav meg verdens beste klem... en sånn klem som bare 2 åringer kan gi... hardt, med myke barne armer rundt halsen, som sier mer enn tusen ord. En klem som oser av kjærlighet og beundring, en klem som sier jeg elsker deg, mamma,  titusen ganger klarere enn ordene... Sånne klemmer.... sånne klemmer skulle man så inderlig ha samlet på glass og tatt frem når man trenger de...

Det er vanskelig å legge seg i natt.... er urolig og nervøs for dagen som kommer... hvor vondt blir det? blir det ille? 

Min siste morsdag med Mikkel, var den første morsdagen han ikke var hjemme. Husker det var rart at han ikke var her og dagen ble lissom ikke helt den samme... Ikke var han super flink og ringte meg heller, så utover dagen var jeg først litt snurt og så litt trist, for at han ikke hadde ringt.... men så... så ringte prinsen min... "gratulerer med dagen, verdens beste mamma!" han skravlet i vei og da vi skulle legge på, så sa han "elsker deg, mamma"..... og da var dagen fin... så fin... alle mine "små" hadde husket meg. Da jeg la meg den kvelden og nesten holdt på å sovne, så banket det på soveromsdøra, det var Mikkel... han listet seg inn og visket "skulle bare gi deg en klem, snakkes i morgen"    Så fikk jeg en sånn 2 åring klem, dog med litt sterkere armer, men det var en 2 åring klem.... Det ble en god morsdag.

I dag vil jeg få klemmer, men det vil mangle en og den vil ikke komme å banke på døra før jeg sovner.... det er tungt å vite. I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle ønske morsdagen ikke fantes, for selv om jeg får klemmer så mangler det en... og just nu kjennes det som om det er kun den ene jeg så desperat trenger. Det er vanskelig å lengte så fælt etter noe man vet man ikke kan få.... og uansett hva man gjør, så kan man ikke endre det.

Samtidig får jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke kan fokusere på hva jeg har... Jeg har to fantastiske unger som vil gi meg klemmer, og de fortjener at deres klemmer blir like verdsatt som den ene jeg ikke kan få. Men jeg håper de forstår.... jeg håper så inderlig de forstår. For uten deres klemmer klarer jeg meg ikke. De er grunnen til at jeg kommer meg gjennom dagene. De er grunnen til at jeg smiler, ler... De er grunnen til at jeg er..... jeg håper de skjønner det.


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

20. Når drømmene blir for vonde....

Av og til så drømmer jeg om deg... ikke så ofte som jeg skulle ønske, og ikke kan jeg styre det... Besøkene av deg i drømmene mine er så fantastiske.... du er her med hele deg... jeg ser deg, jeg hører deg, jeg kan holde deg, jeg kan snakke med deg, jeg kan klemme deg... som om du aldri har forlat meg... å våkne etter slike drømmer er tungt... jeg våkner glad, og blir fort trist. Da kjennes det så inderlig godt hva jeg har mistet og jeg savner deg mer enn jeg kan beskrive.

Drømmene er sjeldne og jeg legger meg hver eneste dag, med håpet om at du skal komme til meg... Etter at du reiste, så har søvnen ikke vært som den burde være... jeg sover dårlig, urolig. Våkner lett eller sliter med å sovne. Og når jeg først sovner, så våkner jeg altfor ofte fort, ute av stand til å huske hva jeg har drømt, eller om jeg har drømt. De nettene jeg får med drømmer setter jeg stor pris på, selv om de er tunge å våkne etter..

I natt drømte jeg om deg, eller i dag morges.. Det var en kaotisk drøm, som gikk i veldig fort film, og jeg slet med å følge med... men jeg satt i et hus og du satt i hagen ute sammen med en person jeg ikke kjenner... jeg kunne ikke reise meg, og du ønsket ikke å komme inn til meg... du tittet opp på meg i vinduet, men så bare rett gjennom meg... gav meg ikke et smil, ikke et blikk... det så ut som du ikke ønsket meg... og jeg satt bare der og fikk ikke beveget meg eller sagt noe som helst... jeg satt stille på stolen, mens drømmen raste i puljer forbi i veldig hurtig film... uten forståelig handling eller forståelig språk... Etter en stund fikk jeg reist meg og gått ut til deg, du satt på huk og knøt den ene skolissen din... du var tynn, blek og hadde fått ganske langt hår..... og du så så sint ut, så veldig sint.... og jeg var så lei meg.... Jeg klarte ikke å bevege armene mine slik at jeg kunne ta på deg. Jeg spurte deg hva det var, men du reagerte ikke... du så rett gjennom meg... Jeg ble ganske fortvilet og ropte, ropte så høyt jeg kunne... det var så mye kraft i stemmen at kroppen nesten lå vannrett... "Mikkel, hva er det??? hvorfor er du så sint?? Er du sint på meg?" du tittet opp, så meg rett i øynene og du var så ufattelig sint.... Jeg gråt og spurte, "vær så snill, fortell meg hva jeg har gjort? fortell meg hvorfor du er så sint, si hva jeg har gjort, hva jeg kan gjøre!" Du reiste deg og gikk... du sa ingenting.... hele holdningen din var så tung og trist... jeg gråt og gråt og ropte, men du hørte meg ikke, brydde deg ikke.... og jeg satt helt fast i bakken, uten mulighet til å følge etter deg.... så våknet jeg...

I hele dag har jeg hatt en klump i magen... er du sint på meg? og hvorfor... hva har jeg gjort, sagt som har fått deg så sint.... Hva betydde dette....

Sannsynligvis ingenting... men uansett hva jeg prøver å si til meg selv så føles det ikke rett.... men jeg orker ikke å tenke at jeg skal tro at drømmen er "sann", at du er sint, rasende på meg.... Jeg håper inderlig du snart kommer tilbake til meg for å si noe annet... for å gi meg en klem, holde rundt meg og si "det går bra, mamma"....

Kanskje er du sint på meg fordi jeg har gjort noe jeg ikke vet, eller ting jeg har sagt.... kanskje er du sint på meg for at du synes jeg ikke går videre, for at jeg lar savnet etter deg sette livet på vent.... eller kanskje det bare var en jævlig dårlig drøm....

Kanskje har slike drømmer også en mening, men just nu trenger jeg de ikke.... ihvertfall ikke uten en forklaring.

For det er slik, slik livet har blitt... jeg tenker, tolker og lurer på ting jeg ikke kan få svar på. Noen av disse tingene er destruktive og unyttige, men jeg styrer ikke hva som kommer inn i hodet mitt... som mamma har jeg et behov for å forstå, forklare og fordele skyld... og når jeg ikke finner svar på disse tingene så kan jeg gå i fellen og sette skylden på meg selv.... Det er jeg som mamma som ikke har gjort jobben min... jeg skulle, jeg burde, hvis jeg, om jeg....

Og jeg har tenkt mye slikt og vært fast bestemt på at uavhengig av hva jeg tenker, så vet jeg ingenting om hva som hadde skjedd dersom noe hadde vært annerledes.... hva resultatet hadde blitt om jeg hadde gått til høyre istedenfor til venstre.... ei heller vet jeg hva som hadde skjedd om dine veier hadde vært annerledes... men det er så utrolig vanskelig å leve med at man ikke kan forstå.... 

Jeg har begynt å høre på en lydbok, som jeg ikke helt vet om jeg bør høre ferdig... den handler om en mamma som har vært død og som mister sin sønn i en ulykke.... hun dør på nytt for å hjelpe sønnen sin tilbake til livet... så han ikke går feil og ender opp i dødsriket.... ventehallen er et vondt sted... et grusomt sted som gjør at jeg tenker at Mikkel kan jo ikke ha vært der!! hvorfor var ikke jeg der og fikk ham tilbake??!? Absurde tanker, helt absurde tanker.... men de kommer uten at jeg styrer de...

Jeg tenker også tanker om at kanskje jeg rett og slett ikke skulle vært mamma... at jeg ikke er en bra mamma.... at det er min skyld at du er borte og at dine søsken ikke har en god mamma.... jeg tror jeg er en god mamma... men det å miste deg gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved hva og hvem jeg er.... Kanskje er det derfor du kommer til meg i drømmen min og er sint på meg... sint for at jeg tenker slikt.... at jeg lar slike tanker overskygge alt det fine og gode du har sagt til meg mens du levde.... at alle fine ord du har sagt til andre om meg, forsvinner i slike tanker.... Jeg hadde også vært sint om det var motsatt.... 

for selvsagt skal jeg stole på dine ord.... og ikke mine usikre tanker.....

Elsker deg i dag også, Mikkel min <3



19. Så inn i helvete sint!!!

Noen dager, dessverre kan de bli mange, er det så lett å finne følelsen av å være sint.... Jeg er så inn i helvete sint, så forbanna, så sint at hode nesten eksploderer.... jeg er ikke sint på noen eller noe, jeg er bare en gedigen klump med følelsen sinne.... svart svart sinne... og motløshet... Tårene ligger rett rundt svingen, det samme gjør en ufortjent skyllebøtte.... Jeg vet det går over, men hver gang den kommer, så er det vanskelig å forstå at det skal gå over... tankene blir veldig uklare og rotete når man bare ER sint... 

I forrige uke skulle jeg en tur på Ikea, hadde kommet meg "opp" av en liten nede bølge, og humøret var helt greit. Jeg gledet meg faktisk og hadde en plan i hodet for hva jeg skulle ha, hvor mye tid jeg skulle bruke... kanskje skulle jeg også sette meg ned med kaffe, mat og planlegge mer.... Men så i bilen endret det seg... jeg bor 5 min unna Ikea, så det skulle ikke så mye til.. det kom en sang, aner ikke hvilken, men sanger utløser fort følelser og tårer... selv om sangen i seg selv ikke er trist... "Faen, skjerp deg!" sier jeg til meg selv, skrur av radioen og åpner vinduet... Jeg setter fokus på hva jeg skal og kommer meg på plass... vel inne på Ikea, så er humøret på plass igjen... tror jeg... 

Jeg durer opp i 2 etg og tusler rundt vet hvor jeg skal, men titter og ser etter andre ideer som kanskje er bedre enn hva jeg tenkte... da jeg nærmer meg kontor avdelingen så kommer tanken... og den kommer som et lyn, et støt, du vet sånn kjerringstøt man får i albuen... men den skyter rett inn i tinningen kjennes det ut som... og jeg vet at jeg nærmer meg stolen... stolen du satt død i da jeg fant deg... jeg har gått forbi den før på Ikea... da har jeg blitt stille, forlat butikken... 

Jeg ser etter en mulighet for å gå gjennom en av snarveiene uten å passere stolene. Men det er for sent... øynene peiler inn kontorstolene, selv om hode prøver å holde seg en annen vei.. men øynene lever sitt eget liv og finner stolen.... "nei nei nei" hvisker jeg til meg selv "se en annen vei!"... Jeg strener forbi stolene, tårene er kommet i rekordfart og jeg synes alt bare er kleint og ubehagelig... "skjerp deg! skjerp deg!" sier jeg... og en som går forbi titter rart på meg... jeg snur meg, ser på stolen "din", jeg ser hvordan du sitter, halvveis henger over stolen, jeg ser ansiktet ditt, men du ser ikke død ut som da, du bare sover... med et smil... jeg hører at jeg sukker, jeg lukker øynene, åpner de... og så er du borte.... alt er litt borte, litt sånn disete... unntatt stolen. Stolen står der ruvende og stygg og kald og tom... 

Jeg kommer meg videre, finner et lite skap og noterer hylleplass og går... plutselig er humøret borte, ideene, lysten, gleden og tanken på en kaffekopp... alt er borte... Jeg henter skapet, betaler og kommer meg ned... Ingenting ble som jeg tenkte... det blir ofte sånn... en tanke, et lite minne, en sang, et ord, en person, en lukt.. det er egentlig veldig lite i hverdagen som ikke bringer frem en tanke... tanken om deg...

I garasjen surrer jeg det til å må flytte et par ting vekk for å på plass... bak meg står en far sammen med sin datter og er ganske høylytt... Jeg hører at han er tydelig irritert over at de har kjøpt for mye, ifht plassen i bilen... kanskje har de holdt på en stund... jeg kjenner at hjerte dunker noe så inn i granskauen.... jeg hører han si "hvorfor kan du til helvete ikke bare høre hva jeg sier....." han sier mer... jeg snur meg og ser på de, ser at hun ser lei seg ut... og han er sint... eller kanskje han bare er veldig frustrert... jenta sier ingenting..... og så sier det bare pang.... det sier bokstavlig talt pang inne i hodet mitt... Jeg har smelt igjen bagasjedøren så hardt at bilen rister og pappan blir stille og begge ser på meg..... Så føles det som jeg ikke er meg lenger, jeg står over meg selv og ser at jeg stamper bort, som en kjempe... mens jeg roper eller skriker til pappan... jeg er usikker på hva jeg sa, men det var ikke så mange av ordene som egner seg på trykk... jeg kjeftet så på ham.... jeg skrek, ropte og gråt... verden stod endelig stille... endelig, endelig stod hele verden stille.... og "alle" hørte på meg, hørte på meg skrike ut at jeg har mistet gutten min... at han ville angre på sine ord om dattern hans ikke er her i morgen.... og så, så var ikke verden stille lenger.... jeg så ikke meg selv eller de ovenfra lenger... jeg så de fra meg selv, fra kroppen min... gjennom mine øyne.... de sa ingenting, de så bare helt lamslåtte ut... og jeg følte meg som verdens dummeste menneske... "herregud, hva har jeg gjort?? " jeg trodde jeg tenkte det, men jeg mumlet det og pappan sa bare "unnskyld?" 

Jeg gikk et par skritt frem og forsøkte å forklare meg.... jeg prøvde å prate, men halsen var full av luft, luft som var som en tykk klump, stemmen var bare rar... Pappan lente seg litt frem, som om han prøvde å forstå, å skjønne hva jeg prøvde å si.... "Unnskyld, unnskyld... dette var ikke meningen... jeg så en stol og ble så lei meg og så hørte jeg dere også ble jeg bare så redd og sint" Jeg hørte selv at det hørtes heeeelt merkelig ut... Pappan så rart på meg... han så på dattern sin og så tilbake på meg... "en stol?" sa han.... 

Jeg gikk nærmere og så fikk jeg summet meg litt til... fikk forklart at jeg hadde mistet deg.... at jeg fant deg i en stol fra Ikea.... og at jeg ble så redd for at denne pappan kanskje skulle oppleve det samme... etter en slik kveld.... og så gråt jeg selvsagt... å si unnskyld, gråte og samtidig forsøke å smile og se behersket ut er nok sikkert en rar kombinasjon å se... særlig når man har blitt skjelt ut helt uten forvarsel... i garasjen på Ikea...

Jeg vet ikke helt hva pappan sa... men han sa "takk" og så sa han "dette går fint" og så gav han meg en klem.... og så sa han noe om at han ble litt satt ut av så mye kjeft.... Så spurte han om det gikk bra med meg og om jeg trengte noe..... Jeg beklaget igjen... veldig... og gikk tilbake til bilen... da jeg tittet i speilet så stod pappan og holde rundt dattern sin... jeg så ansiktet hennes i speilet... hun smilte, hevet armen og vinket til meg.... hun vinket til meg....

 

18. Jul, Jul.... strålende jul <3

Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg føler meg absolutt ikke klar. I kroppen er det fullstendig kaos... I vanlige år er jeg i disse dager full av sommerfugler, forventninger, glede, litt sorg, litt stresset, men mest full av lykke over at julefreden snart er her. I år er den lille sorgen blitt til en stor sorg som kjemper hardt for å være alene i sentrum. Og jeg kjenner at jeg er like ved å gi opp kampen om plassen.... kampen om julen.

I fjor ble julen "feiret" på helt andre breddegrader, under helt andre omstendigheter... det var ikke jul og den gikk bare litt forbi... nyttårsaften ble den store tunge dagen, noe uventet, da jeg hadde forberedt meg på å holde meg oppe julaften... ikke nyttårsaften. I år er julen i fokus og jeg kjenner på så mye og prøver så hardt så hardt...

Julenisselandsbyen kom opp... noe forsinket, men den kom opp.. minstemann kom inn å sa "julestemningen kommer litt når jeg ser på den, men blir borte når jeg ser bort"... Julelandsbyen har vært et fast innslag i huset i 23 år og er definisjonen av oss og jul... hver 1 advent settes den opp og minner oss på at vi venter på en stor dag med mange forventninger. Den minner oss på at vi skal møte dager hvor alt kjas, mas, ulikheter og hverdagsliv legges til siden, dager hvor vi bare er... er sammen og er takknemlige for det. Dagene gir rom for sorg og refleksjoner og tanker om de vi har mistet, men mest gir tiden oss plass til å finne roen frem til julaften.

I år er det "litt" vanskeligere å finne denne roen og jobbe seg gjennom sorgen. Jeg spurte minstemann hva vi skulle gjøre for å kanskje få litt mer julestemning... pynte juletreet litt tidligere kanskje? snø? "kanskje" sa han.... "faen, det orker jeg ikke" tenkte jeg.... Jeg har så sterke aversjoner mot å putte hode oppi den boksen med julekuler... skjønner ikke hvordan jeg skal få det til... I boksen ligger det fantastiske julekuler, samlet gjennom mange år... hvert år er det kjøpt inn 3 nye julekuler til treet. 1 til Mikkel, 1 til Malin og 1 til Markus... planen er at de får med seg en eske med barndommens jul, når de en gang flytter... Mikkel flyttet til et sted hvor han ikke kunne ta med seg sine julekuler...

I boksen ligger det også 40 røde glasshjerter... de fleste har fått navn, et hjerte med navn for de vi har feiret jul sammen med... der står navnene på mine nærmeste og kjæreste... oldemor, oldefar, onkler, bestemor, bestefar, noen venner og mange kjære.. mennesker jeg bryr meg om, som jeg har hatt gleden av å feire jul med... noen har gått bort, noen feirer jul med svigerfamilien og noen er her... Det har alltid vært vemodig og veldig hyggelig å henge opp disse hjertene... de som har reist får et kyss og henges pent på treet, mens minnene strømmer på... noen tårer blir det, men det er ikke tunge tårer... bare kjærlighet, minner og gode tanker... Å henge Mikkels hjerte på treet, blir ikke uten sorg og tunge tanker... det blir så nært, så sårt og så vondt og så altfor nært... 

Jeg fikk samlet litt mot og tenkte at det er nok lurt å få opp juletreet... da har jeg en liten uke på å samle meg, reflektere og venne meg til alt... så får tradisjonen om å pynte sammen med grevinnen og hovmesteren vike... kanskje er det tid for å bytte om litt på noen tradisjoner, for rett og slett å kunne skape noe nytt, slik at ikke sorgen overtar.

Snø og juletre, en god kombinasjon, men noe vanskelig når det er meldt flere plussgrader... en butikkrunde, ble faktisk 8 butikker som måtte besøkes!!, gav resultat i form av snø på boks... Familien ble slengt i seng, etter at alle julekassene ble funnet frem... juletreet ble satt opp og så var det det å åpne boksen... boksen med julen, med kulene, med minnene, med tankene... med skrekken... 

Jeg kom meg gjennom boksen... og glass hjertene <3 ..... og det ble fint. Det ble noen hysteriske gråte anfall, men jeg er blitt sabla god på å samle meg, hente meg inn... De 4 store terrassevinduene ble sprayet med snø, og nå står juletreet og funkler mot en snødekket bakgrunn... mens snøen laver ned, på lissom. Pakkene har funnet veien og jeg kjenner etter om det finnes et snev av julestemning... litt? på lissom? nei... tomt, helt tomt... ikke litt på lissom engang er den der... den er bare tom...

Minstemann fant litt julestemning med juletreet... "nå fikk jeg litt julestemning, mamma"...... så bra tenkte jeg... så bra, da er ikke dette gjort for ingenting... da var det verdt det! Da blir det kanskje jul... på orntelig og ikke på lissom....

Det er fortsatt noen dager igjen, fortsatt har jeg håp og tro på at jeg skal finne igjen julen... jeg jobber hardt med å minne meg selv på at julen er fortsatt julen, selv om Mikkel er borte. Julen er den samme, har det samme inneholde, selv om Mikkel er borte. Alt jeg har ment om julen, at alt legges vekk og man bare er... er fortsatt det samme selv om Mikkel er borte. Det er jeg selv som må la meg ha lov til å vinne denne kampen... Jeg vet så inderlig vel hva Mikkel mente om julen, og hvordan min juleglede påvirket ham... "vi trenger ikke glede oss til jul vi mamma, du gleder deg mer enn nok for oss alle sammen".... og ja det hadde du helt rett i, Mikkel <3 . Og jeg vet så altfor godt at du aldri hadde tilgitt meg om jeg gjorde om julen til er sørgetid, en vondt tid, en tid man ikke vil være i..... Jeg har 364 andre dager å gråte på... det er mange dager det...

Jeg skal holde fokuset, jeg SKAL vinne kampen, jeg SKAL feire en god jul... for alle mine, for Mikkel, for alle de som ikke har det så godt, for alle de som ikke lenger er her... jeg SKAL tillate en tåre eller to... men de skal ikke få ta over.... jeg har fortsatt noen dager igjen... Jeg vet det er tidlig og at denne julen ikke nødvendigvis er malen for alle fremtidige juler... men jeg er livredd for at om jeg lar sorgen ta overhånd, så vil den definere min jul, vår jul... <3

Under juletreet vil det ligge en gave til oss fra Mikkel.... en gave som skal minne oss på alt det morsomme og gode, som skal reflektere hva Mikkel hadde ønsket for oss... og kanskje, kanskje ligger det en god jul mellom permene.... ikke en lissom jul.. men en riktig god jul <3




Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3


Ønsker dere en fin jul.... varme klemmer, spesielt til alle som har noen tunge dager.... som Mikkel sa "det går bra, mamma"

 

17. Man er ikke alene.... men det kjennes slik.

I 2014 var det 350 barn under 30 år som døde... 700 foreldre mistet sitt barn, barn, besteforeldre, tanter, onkler, søsken, søskenbarn, kjærester og venner mistet en de stod veldig nær, hvert eneste dødsfall har etterlatt mange mennesker i stor stor sorg... Hver dag, hver eneste dag, dør et ungt menneske i Norge, så utrolig mange berøres.

Hvorfor kjennes det da så ensomt?

Å miste et barn føles så altoppslukende og som en opplevelse man er helt alene om, ingenting kan måles opp mot dette. Man er i sin egen lille verden i verden, ensom og uten forståelse for hva man virkelig står i... slik kjennes det ut, men det er jo ikke slik. Å miste et barn er noe som skjer hver dag, nesten alle kjenner noen som kjenner noen, det felles tusner av tårer hver eneste dag. Jeg ser tallene, men de stemmer ikke overens med følelsene mine. Det finnes ingen rett eller feil her.... bare fakta.

I statistikken for 2014 ligger mitt elskede barn, sammen med 249 andre barn som er noens elskede. 2014 var intet unikt år, det var et helt vanlig år, men for meg var det et år som endte i helvete. For 748 andre foreldre ble 2014 et år som endte i  helvete.... men det kjennes fortsatt som om det bare har skjedd meg. Ingen andre har følt så sterkt, så vondt. Ingen andre har grått så mange tårer, sørget så hardt. Ingen andre har en lengsel så sterk, så konstant, så evig... "bare" 249 andre mammaer... men det føles ikke slik! Jeg vet at det er sant, jeg ser jo tallene. Jeg vet at alle disse mammaene lengter, gråter, savner, pines akkurat som meg, men jeg klarer ikke å ta det innover meg og skjønne at det finnes så mange, bare i lille Norge, som har det som meg.... for det er vanskelig å fatte at så mange går rundt og har det slik. Hvor mange av de jeg treffer i hverdagen bærer på en slik sorg? Hvor mange av disse føler og tenker som meg? sikkert alle sammen, men det hjelper så lite. Når jeg ser på tallene og tenker på alle de som står igjen, så blir mitt tap bare et i mengden... det gir ingen trøst. Mikkel er ikke en i mengden, en av de 350 som hvert år dør... Han var min, min lille, store gutt, mitt hjerte, min store kjærlighet, mitt fine lille barn, min prins, min inspirasjon og min sol... 

Jeg leste en blogg på tirsdag, en blogg som het "Livet etter Mikkel". Jeg så ikke navnet på bloggen før jeg hadde lest om hvordan man møter mennesker i sorg. Det var et slag i magen å lese "Livet etter Mikkel"..... min første tanke var "hva i helvete er dette"???? Det er er en vakker blogg om en pappa som skriver om livet etter at hans Mikkel reiste. Det er ikke min Mikkel, disse to guttene har reist på forskjellig vis, min Mikkel, brått og uventet, hans Mikkel etter en lang kamp. Ingen likheter, annet enn at de begge het Mikkel, at de begge reiste i 2014.... to av de 350 som reiste... Men de legger igjen så utrolig mange likheter! De etterlater seg så mye minner, på godt og vondt, så mye sorg og smerte, men samtidig så mye latter og glede. Så mye kjærlighet. Og de etterlater seg familier i sorg, venner i sorg og 2 foreldre som skriver blogg og leter etter Livet etter Mikkel.... Jeg kjenner ikke hans Mikkel, men jeg føler et sterkt, usynlig bånd til pappa Torgeir, hans formidling og tanker er som mine, selv om vi skriver forskjellig og uttrykker oss forskjellig... jeg kjenner på et bånd som sier "jeg forstår deg, jeg kjenner deg, jeg holder deg". Jeg har hatt tanker i hodet om at det hadde vært så mye lettere om Mikkel hadde dødd av sykdom, en ulykke, hva som helst... At jeg kunne fått muligheten til å bli rasende, sint, forbannet på et eller annet... på en bilfører, en sykdom, et menneske... at jeg kunne rettet ut en finger og pekt ut den "skyldige". Slått, dømt, kjeftet og smelt...at en eller annen stod ansvarlig for å ha tatt sønnen min... men jeg skjønner jo nå at det hadde ikke gjort det lettere, enklere... Vi bærer på just det samme.... det konstante, det evige.... Grunnen til døden har ingenting å si for hvor hardt sorgen rammer og bæres.

Jeg bærer min sorg... den er jævlig tung, jævlig ubehagelig... den gnager og er der hele tiden. Jeg bærer min sorg inne i hjerte mitt, alene, men sammen med 748 andre mammaer og pappaer som mistet sitt barn i 2014. Jeg bærer min sorg sammen med alle de som har, og kommer til, å miste sitt barn... fortsatt alene, men sammen med så uendelig mange...

Fakta er at så mange kjenner på denne sorgen, dette helvetes marerittet, dette unike, ensomme, konstante tapet.

Fakta er at ingen andre en meg har mistet Mikkelmin.....


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

 

16. Leter etter lyset...

Vet ikke hvorfor, men den siste uken har vært så tung... gråter hver dag, i tide og utide. Er i normalt humør det ene minuttet og i det neste så gråter jeg. Det kjennes som om tiden er skrudd tilbake og at jeg er på samme plass som for et år siden... bare full av vonde tanker. Ikke lenger klarer jeg å si at du er død. Minner er også blitt veldig vonde, for fokuset på at du er død overtar alt det fine.

En tur ut, er tungt og slitsomt... Jeg ser deg i alle jeg passerer, jeg ser deg stå overalt, alle plasser jeg har sett deg stå. Det er ikke en ting jeg ikke klarer å plassere deg i.               I dag kjørte jeg til en butikk jeg aldri har handlet i. Orket ikke gå i en av butikkene hvor jeg har vært sammen med deg. Kanskje er det begynt å slå inn at du er borte, borte for alltid... kanskje har jeg bare trodd at jeg har skjønt det.... Men det eneste jeg vil er jo å bare få deg hjem. Jeg er så sliten og lei av å savne deg. Inni kroppen er det så mye tårer, og selv om de stadig får komme ut så blir det aldri tomt. jeg føler for å skrike, gråte høyt, men vet ikke om jeg klarer å stoppe om jeg ikke prøver å holde litt igjen. Kroppen er bare en eneste stor klump av tårer og vond sorg. Et utømmelig hav som aldri blir tomt.

Jeg har det jo egentlig fint, men samtidig så har jeg det bare så jævlig, og jeg er så sint og frustrert over at du har reist fra meg. Jeg prøver å tenke at du har det bra, at du er med meg, at du er rundt oss... men det hjelper så lite... for jeg har deg ikke her! Ser du hvor jævlig jeg har det, Mikkel?? Kan du ikke bare komme hjem!

Jeg vil så gjerne ut av denne boblen, inn i en annen... hvor jeg bare kan være... uten savnet, uten tårene. Det er så tomt her uten deg.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg tok feil i hva jeg sa til deg en gang, at jeg ikke kan "leve" uten et av mine barn, at jeg ikke kan kan være meg uten deg. Gud som jeg skulle ønske jeg tok feil. 

Jeg vet at jeg ikke blir i dette tomme, kalde, svarte hullet i all tid, men just nu kjennes det slik. Skulle ønske du kunne kommet til meg, holdt om meg og sagt "alt blir bra mamma" ...... det skulle jeg gitt mye for... "alt blir bra, mamma". 

Just nu er denne verden ikke et godt sted uten deg....

elsker deg i dag også, mikkelmin <3



Håper jeg finner kappen til lyset <3

15. Det gjør så vondt, så vondt...

Det gjør så vondt i hjerte å være uten deg, Det gjør vondt i kroppen, i sjelen, i hodet. Det gjør vondt i hver fiber i kroppen og ingenting, ingen verdens ting kan fjerne det vonde. Hvorfor gjør det så vondt ?, hvor lenge skal det gjøre vondt? Det føles som en evig seigpining som jeg ikke klarer å stoppe og som jeg er redd for skal forsvinne og redd for at alltid skal være der. Jeg er redd for at om den forsvinner, så forsvinner du... om den forsvinner, betyr det da at jeg ikke savner deg? at jeg har begynt å glemme deg? at livet er fint uten deg? Og om den ikke forsvinner... kan jeg leve slik år ut og år inn? hvor lenge? og hvordan blir man som menneske etter år med slike vondter? Blir man bitter? sur? egoistisk og selvmedlidende?

Jeg tenker på dette når jeg ser mennesker rundt meg... har hun mistet et barn? har han en vondt som jeg ikke ser? 

Små barn i kjærlige settinger med sine foreldre kan ofte få meg til å stoppe opp, jeg smiler, men blir trist.... fordi jeg får en tanke i hodet som sier "uff du vet ikke hva du skal igjennom", "blir ditt liv tungt og vanskelig"? "vil din mamma og pappa måtte følge deg til graven"

Jeg har fått en kunnskap i livet som jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten. Og uansett hva jeg gjør, så påvirker det tankene mine og mitt syn på livet, på menneskene rundt meg, ikke bare negativt, men det er en tung kunnskap å ha.

7. januar i 1991 så jeg et foreldrepar miste sin sønn. Jeg satt i stua på natten og hørte det ringe på i leiligheten over, jeg hørte bestefar sine skritt i trappa. Jeg hørte høye lyder fra etasjen over og tenkte "uff er det bråk? hva skjer"... så hørte jeg tunge, raske tramp i trappen, en ytterdør som smalt og jeg så en lutet rygg forsvinne bortover veien i snøføyka klokken 2 på natten... den lutryggede mannen var min ellers så høyreiste, stolte fine bestefar... Det var presten som kom med bud, et dødsbudskap. Min onkel var død, drept, skutt... borte, mine besteforeldre hadde mistet sin yngste sønn. 

Jeg har alltid tenkt mye på den natten, hvordan denne natten påvirket livet til mine besteforeldre, hvordan sorgen var for dem og hvordan de egentlig hadde det i hverdagen. Min bestefar ble syk og ganske svekket litt over et år etter. Han holdt seg sterk, sterk og rak frem til rettssaken, da var han ferdig. Ihvertfall er det hva jeg tror skjedde, at han holdt seg sterk frem til drapsmannen var dømt. Han bar på mye, uten å involvere oss, slik hans generasjon var oppdratt... vi holder det for oss selv...

Min bestemor og jeg snakket mye om Sven, snakket om gode minner og alt det fine vi hadde hatt og alt det morsomme vi hadde opplevd. Jeg tror bestemor satte stor pris på det.... Jeg kunne se hun fikk et lys i øynene når jeg snakket om ham, og at hun ble blank i øynene... noen ganger gråt hun, ikke sånn stille, men uten bånd, med hulking mens hun alltid sa "huff og huff".... mens hun ned seg i pannen og skjulte ansiktet i hendene.....så tungt det må ha vært å bære sorgen slik... på innsiden, for seg selv, så uoffisielt, så hemmelig, som om dødsfallet, tapet var noe man ikke skulle erkjenne. Jeg er glad jeg slipper just dette. Ikke ante jeg hvilket helvete mine besteforeldre hadde inni seg, i all hemmelighet.... Da bestemor ble dement mange år etterpå, så glemte hun disse sorgene sine... hun glemte bestefar, hun glemte barnet sitt, hun hadde ikke vondtene sine lenger, når jeg snakket med henne om de, så smilte hun over minnene og historiene, men vi hoppet over samtalene om hvor de var. Jeg vet ikke om det var helt borte eller om hun ubevisst fortrengte det vonde, men det var først når hun ble dement at det vonde forsvant....

Jeg vet at min måte å håndtere min sorg på er annerledes enn for mine besteforeldre. De hadde en annen oppdragelse, fra en verden da man ikke snakket om slikt, ikke viste slikt. Man gikk igjennom sorgen og etter begravelsen så skulle man ikke snakke noe mer om det. For meg føles det uholdbart, men samtidig er det en redsel for å "grave" seg ned, lulle seg inn i sorgen, synes synd på seg selv, la sorgen være selve livet... det ønsker jeg ikke, og det jobber jeg hardt for at ikke skal skje.  Men samtidig kjenner jeg på det , kjenner på det når jeg er sammen med andre, når jeg ler og koser meg......  og når jeg holder fasaden oppe.....   hva tenker folk?   "har hun glemt at hun har mistet sønnen sin ?" "er hun sååå glad?". " ja, det gikk fort over" Jeg vet jo at de færreste tenker slik og jeg vet at de fleste jeg snakker med ser, føler og merker hvor kort vei det er mellom latter og gråt. Men det er så vanskelig å finne en balanse, en balanse som fører meg på rett vei, veien tilbake, dit jeg vet Mikkel vil at jeg skal være og dit jeg forhåpentligvis en dag ønsker å være... for av og til vet jeg ikke om jeg ønsker å ha et "lykkelig" liv tilbake, for Mikkelmin er jo ikke her... men uansett så gjør det så fryktelig fryktelig vondt.

 


Elsker deg i dag også, Mikkelmin....

14. Drøm eller virkelighet, mitt valg...

Jeg drømmer mye, har alltid gjort det. Etter at Mikkel ble borte så har jeg drømt mindre, men det begynner å bli oftere og oftere at jeg husker drømmene mine igjen. Jeg har som regel 3 typer drømmer, vanlige drømmer som er iblandet mye rart, ulogisk, logisk, fantasi om hverandre, man våkner og bare vet at det var en drøm. Så har jeg drømmer hvor jeg drømmer at jeg drømmer, som av og til er ganske ubehagelig. Den siste typen er "rare". De er mer virkelige, mer våkne... noe "skjer" og det føles og oppleves ekte, ikke som en drøm, men en hendelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive disse "drømmene", men de oppleves absolutt ikke som drømmer. Kanskje er det underbevisstheten, ikke vet jeg, men for meg er de ekte, nære, såre og fantastiske.

Jeg har hatt flere slike virkelige drømmer, en gang våknet jeg av at min fantastiske bestefar satte seg på sengekanten min, jeg våknet av at madrassen sank ned og jeg så ham så godt... han strøyk meg på kinnet og sa "Alt blir bra, jenta mi" og så gikk han... Det var min første virkelig drøm, som alltid har vært med meg og som har betydd så mye for meg.

Da Mikkel døde, hadde jeg en slik drøm, etter noen døgn med null søvn, sovnet jeg endelig og jeg husker at jeg så gjerne ville drømme om Mikkel. Jeg våknet av at det ble litt lyst inne på soverommet og at min fine bestemor stod ved sengen. Hun stod der i nattkjole, med langt hår og så så utrolig fin ut. Jeg satt meg litt opp i sengen og så på henne og så sa jeg litt skuffet "å kommer du? jeg trodde det var Mikkel som skulle komme" Hun så på meg og var så rolig og varm, så sa hun "Mikkel er her hos oss, han har det fint, men han kan ikke komme til deg riktig enda".... så gikk hun... Min gode bestemor døde 5 måneder før Mikkel.

I natt hadde jeg en slik virkelig drøm... Jeg "våknet" av at jeg hadde vondt for å puste, at luften var for tung og at brystet var vondt. Jeg falt gjennom et hull, som en trakt, veggene i trakten var fantastiske, sol, sommer, blomster og lyse, et fantastisk fint lys... i enden av trakten så jeg et "vanlig" landskap, men det var bare så utrolig mye sterkere, vakrere, så mye mer intenst enn det jeg ser her. Det så ut som dette landskapet lå ovenpå skyene. Jeg følte spenning i hele kroppen, nesten en slik spenning som når man er forelsket og jeg kjente at jeg smilte, smilte så ekte, så godt, en utrolig glede i hele kroppen. Jeg så meg rundt, jeg så skikkelser eller noe jeg tror var skikkelser og lette febrilsk etter Mikkel. Tankene sa bare "nå skal jeg få treffe Mikkel igjen, nå skal jeg få treffe Mikkel igjen" Jeg var ikke redd, ikke skremt, ikke urolig, bare så utrolig lykkelig over at jeg skulle finne Mikkel... så våknet jeg... våknet med et hjerte som hamret i rasende fart og en tung vekt på kroppen... og en lukt av sitroner i luften.

Jeg snudde meg rundt og håpet å komme tilbake dit, men slik ble det ikke.... ikke i natt. Men i drømmene mine kan vi alltid treffe hverandre, Mikkel <3

 

Elsker deg i dag også, Mikkelmin....



 

13. Armene dine...

Sitter alene i sofaen, huset er stille.

Alle sover...

Føler ingenting, tenker ingenting.

Så, uten varsel, kommer tårene, de renner og renner og jeg kjenner hvordan gråten sprer seg i hodet.

Det kommer en følelse av krampe i kjeven, og ørene fylles med bomull,

bomull og knitre lyder.

Hodet bøyer seg,

øynene lukkes og gråten slipper fri, og da,

da hører jeg stemmen din, jeg hører deg så tydelig si

"det går bra, mamma, det går bra".

I stemmen din hører jeg det forsiktige smile,

det forsiktige smile bare du har,

når du er sår og skal trøste, 

stemmen jeg kjenner så godt,

stemmen som sier at du er glad i meg...

Øynene kniper igjen, og jeg konsentrer meg,

konsentrerer meg så hardt, så hardt,

for å kjenne armene dine rundt meg,

mens du visker "det går bra, mamma, det går bra"

Jeg hører deg,

jeg kan ane lukten av deg,

og armene dine er så nære så nære...

men jeg kjenner de ikke,

jeg vil så inderlig, men jeg kjenner de ikke...

de sterke trygge armene dine...


Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

12. Et døgn i helvete...

Har lagt sommeren bak meg, overlevde sommerferien, overlevde bursdag... Sommerferien ble fin, noen dager og noen plasser ble tunge å komme tilbake til, sist sommer gav så mye godt og det var vanskelig å besøke alle stedene vi var i fjor uten deg. Men samtidig var det godt, og med gode venner gikk ferien bedre enn jeg hadde fryktet. Men det var godt å komme hjem etter 3 uker, da hadde kroppen fått nok.... 

I noen uker nå har jeg gått å kjent på hvordan følelsene har krøpet på utsiden av huden, nervene ligger helt helt ytterst i hudlaget og det er "vondt" å komme i kontakt med huden.... for hver dag har det endret seg, jo nærmere 1 årsdagen for din død kommer. Og nå er den her. Jeg har i hodet mitt klart å lage en morbid "sannhet"... om 12. august ikke kommer, så er det ikke sant. Jeg har sett på klokken og håpet at tiden skulle stanse, bedt om at dagen i dag ikke skal eksistere... Hjernen har fått det til at om denne dagen kommer, så skal jeg gjenoppleve hvert sekund av mitt livs mareritt... det orker jeg ikke. Hele meg protesterer over at denne dagen skal komme og jeg føler at jeg ikke engang klarte å stoppe det....

Det er fullstendig kaos i hodet mitt og i kroppen min... det gjør vondt i tinningene, i hjerte, i kjeven, i ørene.... og jeg har en klump i halsen som gjør det vanskelig å prate, gråten ligger bak øynene hele tiden, innimellom blir det for mange tårer og de bare renner ut... Enda er du, om dette hadde vært 12. august 2014, om det bare hadde vært 2014... men just nu er det fortsatt 22 timer og 45 minutter igjen av mitt helvetes døgn....


Det ble ikke mye søvn, noen få urolige timer, uten drømmer... Kaoset i hodet er i turbo modus og ingen tanker blir fullført. Skal jeg forsøke å gjøre denne dagen til noe nyttig? Hva hadde Mikkel ønsket for meg? for oss? for familien? er det riktig å markere alle dager? fokusere så mye på ham? skal jeg slutte å røyke igjen i dag? Skal jeg være alene ? Skal jeg finne på noe hyggelig? skal jeg ut i solen? skal jeg begynne med en aktivitet hver dag? Herregud dette er jo bare rot... kjennes som om hode skal eksplodere! 

Det ringte just på døren, utenfor stod blomstermannen som var her flere ganger om dagen på denne tiden i fjor... Han leverte meg en blomst og sa "nå håper jeg det ikke er noe mere trist som har skjedd hos deg"...... da kom jeg i husk på hvor ofte han var her og hvor lei seg han var.... og hvor utrolig mye støtte vi har fått <3 . I dag strømmer det inn med meldinger, klemmer og gode tanker, og det er usigelig godt. Selv om tårene sitter veldig løst hver gang det kommer en tanke fra noen, så er det godt å vite at man har folk som tenker på en og at man ikke sitter helt alene i kaoset. Samtidig er jeg redd for hva folk forventer av det neste året.... Er dette året hvor det forventes at man "skal gå videre", er dette året hvor jeg skal bli "normal"? Jeg vet ikke hva dagen i morgen gir meg, om denne dagen i helvete gir meg en "ny" morgendag... men jeg er ganske sikker på at jeg i morgen synes det er like grusomt, like urettferdig, like jævlig, like vondt å ha mistet barnet mitt <3

Jeg har tilbragt et par timer hos deg i dag... fjernet gamle blomster og plantet nye, spillet musikk og tent lys. Når jeg er hos deg, så blir jeg så rolig... gråten stilner og det er bare stille, men så fort jeg kommer til parkeringsplassen så kommer kaoset tilbake. Idag kom det ekstra sterkt. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle komme meg hjem... irrasjonelle tanker om at viss jeg dro uten deg så var det sant. om jeg ble litt til, så kanskje du kom..

Jeg kom hjem til ferdig middag og koselig dekket bord, tårene var veldig nærme og jeg tuslet inn til min "venn" badet... forsøkte å roe meg, vasket fjeset og gikk ut til maten... " å så koselig med middag" fikk jeg frem... som om vi aldri har middag, følte meg plutselig helt fremmed i min egen familie... Fikk ned to biter og så kom gråten, uansett hvor hardt jeg forsøkte så var det umulig å stoppe....Ungene ble stille, mannen min ble stille... og jeg bare gråt og gråt... Det er ingenting feil i å få slike utbrudd, men jeg synes det er så vanskelig ifht ungene mine... de skal ikke ha det slik, de skal slippe å se at jeg har det så vondt i tillegg til deres eget savn og smerte... Blir så usigelig lei meg når jeg tenker på Mikkels venner som har opplevet dette... på hans 2 lillesøstre og lillebror.... man skal ikke miste venner eller søsken når man er så ung... det er bare så jævlig feil.

På minnesiden til Mikkel la pappan hans ut et bilde i kveld, et bilde som viste at flere har vært hos deg i dag. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å se at andre har vært der, at andre har tent lys, lagt ned blomster og tenkt på deg...men det gjør også så inderlig inderlig vondt... Innerst inne vil jeg fortsatt at verden skal stå stille, at hele verden skal skjønne at jeg har mistet ungen min, at jeg, vi, har mistet noe dyrbart... i en liten stund skiter jeg i all ondskap og dritt som skjer rundt i verden... for i min verden finnes det intet værre som kan skje... min... MIN lille gutt er borte... og alt går fortsatt bare videre... som om han aldri har vært her... det gjør meg så sint!

Jeg har nå brukt et år på å kanskje skjønne at du faktisk ikke er her... og det er en erkjennelse jeg ikke ønsker <3

Nå er en ny dag kommet... om en liten time eller to starter hverdagen for så mange... jobb, møter, lunch, kaffe med en venn, planlegging, stress og mas... en helt normal hverdag... for meg er døgnet i helvete snart over..... den har gitt meg et kaos jeg aldri før har opplevd, den har gitt meg en forsmak på å innse at gutten min ikke lenger er her.... hva morgendagen og år to gir meg... det vet jeg lite om. Men jeg vet en ting.... Jeg elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

Döden betyder ingenting av:

henry scott holland

Döden betyder ingenting.

Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.

Jag är Jag, Du är Du.

Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.

Kalla mig vid mitt vanliga namn.

Tala till mig sådär som Du alltid gjort.

Ändra inte Ditt tonfall,

Håll sorgen borta från Din röst,

Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.

Skratta som vi alltid har gjort.

Var med mig.

Le mot mig.

Tänk på mig.

Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.

Uttala det som ingenting hänt, sorglöst Utan spår av skuggor.

Låt livet gå vidare med samma innebörd som tidigare.

Det går vidare därför att det måste gå vidare.

Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår gemenskap.

Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du inte längre kan se mig.

Jag väntar på Dig någonstans väldigt nära.

Allt är väl. . . . .

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » August 2017 » Mai 2017
whatawonderfulworld

whatawonderfulworld

50, Asker

en ganske vanlig person, som lever livet på godt og vondt..

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker