Har lagt sommeren bak meg, overlevde sommerferien, overlevde bursdag… Sommerferien ble fin, noen dager og noen plasser ble tunge å komme tilbake til, sist sommer gav så mye godt og det var vanskelig å besøke alle stedene vi var i fjor uten deg. Men samtidig var det godt, og med gode venner gikk ferien bedre enn jeg hadde fryktet. Men det var godt å komme hjem etter 3 uker, da hadde kroppen fått nok….
I noen uker nå har jeg gått å kjent på hvordan følelsene har krøpet på utsiden av huden, nervene ligger helt helt ytterst i hudlaget og det er “vondt” å komme i kontakt med huden…. for hver dag har det endret seg, jo nærmere 1 årsdagen for din død kommer. Og nå er den her. Jeg har i hodet mitt klart å lage en morbid “sannhet”… om 12. august ikke kommer, så er det ikke sant. Jeg har sett på klokken og håpet at tiden skulle stanse, bedt om at dagen i dag ikke skal eksistere… Hjernen har fått det til at om denne dagen kommer, så skal jeg gjenoppleve hvert sekund av mitt livs mareritt… det orker jeg ikke. Hele meg protesterer over at denne dagen skal komme og jeg føler at jeg ikke engang klarte å stoppe det….
Det er fullstendig kaos i hodet mitt og i kroppen min… det gjør vondt i tinningene, i hjerte, i kjeven, i ørene…. og jeg har en klump i halsen som gjør det vanskelig å prate, gråten ligger bak øynene hele tiden, innimellom blir det for mange tårer og de bare renner ut… Enda er du, om dette hadde vært 12. august 2014, om det bare hadde vært 2014… men just nu er det fortsatt 22 timer og 45 minutter igjen av mitt helvetes døgn….
Det ble ikke mye søvn, noen få urolige timer, uten drømmer… Kaoset i hodet er i turbo modus og ingen tanker blir fullført. Skal jeg forsøke å gjøre denne dagen til noe nyttig? Hva hadde Mikkel ønsket for meg? for oss? for familien? er det riktig å markere alle dager? fokusere så mye på ham? skal jeg slutte å røyke igjen i dag? Skal jeg være alene ? Skal jeg finne på noe hyggelig? skal jeg ut i solen? skal jeg begynne med en aktivitet hver dag? Herregud dette er jo bare rot… kjennes som om hode skal eksplodere!
Det ringte just på døren, utenfor stod blomstermannen som var her flere ganger om dagen på denne tiden i fjor… Han leverte meg en blomst og sa “nå håper jeg det ikke er noe mere trist som har skjedd hos deg”…… da kom jeg i husk på hvor ofte han var her og hvor lei seg han var…. og hvor utrolig mye støtte vi har fått <3 . I dag strømmer det inn med meldinger, klemmer og gode tanker, og det er usigelig godt. Selv om tårene sitter veldig løst hver gang det kommer en tanke fra noen, så er det godt å vite at man har folk som tenker på en og at man ikke sitter helt alene i kaoset. Samtidig er jeg redd for hva folk forventer av det neste året…. Er dette året hvor det forventes at man “skal gå videre”, er dette året hvor jeg skal bli “normal”? Jeg vet ikke hva dagen i morgen gir meg, om denne dagen i helvete gir meg en “ny” morgendag… men jeg er ganske sikker på at jeg i morgen synes det er like grusomt, like urettferdig, like jævlig, like vondt å ha mistet barnet mitt <3
Jeg har tilbragt et par timer hos deg i dag… fjernet gamle blomster og plantet nye, spillet musikk og tent lys. Når jeg er hos deg, så blir jeg så rolig… gråten stilner og det er bare stille, men så fort jeg kommer til parkeringsplassen så kommer kaoset tilbake. Idag kom det ekstra sterkt. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle komme meg hjem… irrasjonelle tanker om at viss jeg dro uten deg så var det sant. om jeg ble litt til, så kanskje du kom..
Jeg kom hjem til ferdig middag og koselig dekket bord, tårene var veldig nærme og jeg tuslet inn til min “venn” badet… forsøkte å roe meg, vasket fjeset og gikk ut til maten… ” å så koselig med middag” fikk jeg frem… som om vi aldri har middag, følte meg plutselig helt fremmed i min egen familie… Fikk ned to biter og så kom gråten, uansett hvor hardt jeg forsøkte så var det umulig å stoppe….Ungene ble stille, mannen min ble stille… og jeg bare gråt og gråt… Det er ingenting feil i å få slike utbrudd, men jeg synes det er så vanskelig ifht ungene mine… de skal ikke ha det slik, de skal slippe å se at jeg har det så vondt i tillegg til deres eget savn og smerte… Blir så usigelig lei meg når jeg tenker på Mikkels venner som har opplevet dette… på hans 2 lillesøstre og lillebror…. man skal ikke miste venner eller søsken når man er så ung… det er bare så jævlig feil.
På minnesiden til Mikkel la pappan hans ut et bilde i kveld, et bilde som viste at flere har vært hos deg i dag. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å se at andre har vært der, at andre har tent lys, lagt ned blomster og tenkt på deg…men det gjør også så inderlig inderlig vondt… Innerst inne vil jeg fortsatt at verden skal stå stille, at hele verden skal skjønne at jeg har mistet ungen min, at jeg, vi, har mistet noe dyrbart… i en liten stund skiter jeg i all ondskap og dritt som skjer rundt i verden… for i min verden finnes det intet værre som kan skje… min… MIN lille gutt er borte… og alt går fortsatt bare videre… som om han aldri har vært her… det gjør meg så sint!
Jeg har nå brukt et år på å kanskje skjønne at du faktisk ikke er her… og det er en erkjennelse jeg ikke ønsker <3
Nå er en ny dag kommet… om en liten time eller to starter hverdagen for så mange… jobb, møter, lunch, kaffe med en venn, planlegging, stress og mas… en helt normal hverdag… for meg er døgnet i helvete snart over….. den har gitt meg et kaos jeg aldri før har opplevd, den har gitt meg en forsmak på å innse at gutten min ikke lenger er her…. hva morgendagen og år to gir meg… det vet jeg lite om. Men jeg vet en ting…. Jeg elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
Döden betyder ingenting av:
henry scott holland
Döden betyder ingenting.
Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.
Jag är Jag, Du är Du.
Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.
Kalla mig vid mitt vanliga namn.
Tala till mig sådär som Du alltid gjort.
Ändra inte Ditt tonfall,
Håll sorgen borta från Din röst,
Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.
Skratta som vi alltid har gjort.
Var med mig.
Le mot mig.
Tänk på mig.
Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.
Uttala det som ingenting hänt, sorglöst Utan spår av skuggor.
Låt livet gå vidare med samma innebörd som tidigare.
Det går vidare därför att det måste gå vidare.
Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår gemenskap.
Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du inte längre kan se mig.
Jag väntar på Dig någonstans väldigt nära.
Allt är väl. . . . .
<3 <3
Bjørg Wedin: <3