13. Armene dine…

Sitter alene i sofaen, huset er stille.

Alle sover…

Føler ingenting, tenker ingenting.

Så, uten varsel, kommer tårene, de renner og renner og jeg kjenner hvordan gråten sprer seg i hodet.

Det kommer en følelse av krampe i kjeven, og ørene fylles med bomull,

bomull og knitre lyder.

Hodet bøyer seg,

øynene lukkes og gråten slipper fri, og da,

da hører jeg stemmen din, jeg hører deg så tydelig si

“det går bra, mamma, det går bra”.

I stemmen din hører jeg det forsiktige smile,

det forsiktige smile bare du har,

når du er sår og skal trøste, 

stemmen jeg kjenner så godt,

stemmen som sier at du er glad i meg…

Øynene kniper igjen, og jeg konsentrer meg,

konsentrerer meg så hardt, så hardt,

for å kjenne armene dine rundt meg,

mens du visker “det går bra, mamma, det går bra”

Jeg hører deg,

jeg kan ane lukten av deg,

og armene dine er så nære så nære…

men jeg kjenner de ikke,

jeg vil så inderlig, men jeg kjenner de ikke…

de sterke trygge armene dine…

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

2 kommentarer
    1. Så nydelig skrevet <3 Sårt og vakkert, nesten så jeg kan kjenne sorgen og smerten din. Sorg tar tid... Måtte helgen din bli lys og god Nina!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg