Jeg drømmer mye, har alltid gjort det. Etter at Mikkel ble borte så har jeg drømt mindre, men det begynner å bli oftere og oftere at jeg husker drømmene mine igjen. Jeg har som regel 3 typer drømmer, vanlige drømmer som er iblandet mye rart, ulogisk, logisk, fantasi om hverandre, man våkner og bare vet at det var en drøm. Så har jeg drømmer hvor jeg drømmer at jeg drømmer, som av og til er ganske ubehagelig. Den siste typen er “rare”. De er mer virkelige, mer våkne… noe “skjer” og det føles og oppleves ekte, ikke som en drøm, men en hendelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive disse “drømmene”, men de oppleves absolutt ikke som drømmer. Kanskje er det underbevisstheten, ikke vet jeg, men for meg er de ekte, nære, såre og fantastiske.
Jeg har hatt flere slike virkelige drømmer, en gang våknet jeg av at min fantastiske bestefar satte seg på sengekanten min, jeg våknet av at madrassen sank ned og jeg så ham så godt… han strøyk meg på kinnet og sa “Alt blir bra, jenta mi” og så gikk han… Det var min første virkelig drøm, som alltid har vært med meg og som har betydd så mye for meg.
Da Mikkel døde, hadde jeg en slik drøm, etter noen døgn med null søvn, sovnet jeg endelig og jeg husker at jeg så gjerne ville drømme om Mikkel. Jeg våknet av at det ble litt lyst inne på soverommet og at min fine bestemor stod ved sengen. Hun stod der i nattkjole, med langt hår og så så utrolig fin ut. Jeg satt meg litt opp i sengen og så på henne og så sa jeg litt skuffet “å kommer du? jeg trodde det var Mikkel som skulle komme” Hun så på meg og var så rolig og varm, så sa hun “Mikkel er her hos oss, han har det fint, men han kan ikke komme til deg riktig enda”…. så gikk hun… Min gode bestemor døde 5 måneder før Mikkel.
I natt hadde jeg en slik virkelig drøm… Jeg “våknet” av at jeg hadde vondt for å puste, at luften var for tung og at brystet var vondt. Jeg falt gjennom et hull, som en trakt, veggene i trakten var fantastiske, sol, sommer, blomster og lyse, et fantastisk fint lys… i enden av trakten så jeg et “vanlig” landskap, men det var bare så utrolig mye sterkere, vakrere, så mye mer intenst enn det jeg ser her. Det så ut som dette landskapet lå ovenpå skyene. Jeg følte spenning i hele kroppen, nesten en slik spenning som når man er forelsket og jeg kjente at jeg smilte, smilte så ekte, så godt, en utrolig glede i hele kroppen. Jeg så meg rundt, jeg så skikkelser eller noe jeg tror var skikkelser og lette febrilsk etter Mikkel. Tankene sa bare “nå skal jeg få treffe Mikkel igjen, nå skal jeg få treffe Mikkel igjen” Jeg var ikke redd, ikke skremt, ikke urolig, bare så utrolig lykkelig over at jeg skulle finne Mikkel… så våknet jeg… våknet med et hjerte som hamret i rasende fart og en tung vekt på kroppen… og en lukt av sitroner i luften.
Jeg snudde meg rundt og håpet å komme tilbake dit, men slik ble det ikke…. ikke i natt. Men i drømmene mine kan vi alltid treffe hverandre, Mikkel <3
Elsker deg i dag også, Mikkelmin….
Kjæreste Nina. Du beskriver drømmene dine veldig levende. Og du klarer å sette riktige ord på forskjellen mellom type drømmer – eller hvordan du opplever dem. De “virkelige” føles fysisk når jeg leser, med en blanding av den gleden du beskriver og en mer udefinerbar opplevelse (som gir utslag i gåsehud, spenning og litt redusert blodgjennomstrømming). Drømmer kan trøste tror jeg. Å miste noen nære og kjære er jo så fysisk endelig og ugjenkallelig. Å drømme gir mulighet til å bevare minner, og følelsen av at man fortsatt har sine nære og kjæreste hos seg på en måte. Det er fint. Og, det er fint når noen klarer å sette ord på det – slik du har gjort. Takk <3
All min hjertevarme til deg <3
Fine Tonje: <3 Etter slike drømmer så kjennes dagene mye bedre, så for meg er de verdt mye. skulle gjerne hatt de hele tiden... men det er vel strengt tatt best å leve i denne verden og ikke i en drømmeverden <3 stor hjerteklem til deg.