Det gjør så vondt i hjerte å være uten deg, Det gjør vondt i kroppen, i sjelen, i hodet. Det gjør vondt i hver fiber i kroppen og ingenting, ingen verdens ting kan fjerne det vonde. Hvorfor gjør det så vondt ?, hvor lenge skal det gjøre vondt? Det føles som en evig seigpining som jeg ikke klarer å stoppe og som jeg er redd for skal forsvinne og redd for at alltid skal være der. Jeg er redd for at om den forsvinner, så forsvinner du… om den forsvinner, betyr det da at jeg ikke savner deg? at jeg har begynt å glemme deg? at livet er fint uten deg? Og om den ikke forsvinner… kan jeg leve slik år ut og år inn? hvor lenge? og hvordan blir man som menneske etter år med slike vondter? Blir man bitter? sur? egoistisk og selvmedlidende?
Jeg tenker på dette når jeg ser mennesker rundt meg… har hun mistet et barn? har han en vondt som jeg ikke ser?
Små barn i kjærlige settinger med sine foreldre kan ofte få meg til å stoppe opp, jeg smiler, men blir trist…. fordi jeg får en tanke i hodet som sier “uff du vet ikke hva du skal igjennom”, “blir ditt liv tungt og vanskelig”? “vil din mamma og pappa måtte følge deg til graven”
Jeg har fått en kunnskap i livet som jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten. Og uansett hva jeg gjør, så påvirker det tankene mine og mitt syn på livet, på menneskene rundt meg, ikke bare negativt, men det er en tung kunnskap å ha.
7. januar i 1991 så jeg et foreldrepar miste sin sønn. Jeg satt i stua på natten og hørte det ringe på i leiligheten over, jeg hørte bestefar sine skritt i trappa. Jeg hørte høye lyder fra etasjen over og tenkte “uff er det bråk? hva skjer”… så hørte jeg tunge, raske tramp i trappen, en ytterdør som smalt og jeg så en lutet rygg forsvinne bortover veien i snøføyka klokken 2 på natten… den lutryggede mannen var min ellers så høyreiste, stolte fine bestefar… Det var presten som kom med bud, et dødsbudskap. Min onkel var død, drept, skutt… borte, mine besteforeldre hadde mistet sin yngste sønn.
Jeg har alltid tenkt mye på den natten, hvordan denne natten påvirket livet til mine besteforeldre, hvordan sorgen var for dem og hvordan de egentlig hadde det i hverdagen. Min bestefar ble syk og ganske svekket litt over et år etter. Han holdt seg sterk, sterk og rak frem til rettssaken, da var han ferdig. Ihvertfall er det hva jeg tror skjedde, at han holdt seg sterk frem til drapsmannen var dømt. Han bar på mye, uten å involvere oss, slik hans generasjon var oppdratt… vi holder det for oss selv…
Min bestemor og jeg snakket mye om Sven, snakket om gode minner og alt det fine vi hadde hatt og alt det morsomme vi hadde opplevd. Jeg tror bestemor satte stor pris på det…. Jeg kunne se hun fikk et lys i øynene når jeg snakket om ham, og at hun ble blank i øynene… noen ganger gråt hun, ikke sånn stille, men uten bånd, med hulking mens hun alltid sa “huff og huff”…. mens hun ned seg i pannen og skjulte ansiktet i hendene…..så tungt det må ha vært å bære sorgen slik… på innsiden, for seg selv, så uoffisielt, så hemmelig, som om dødsfallet, tapet var noe man ikke skulle erkjenne. Jeg er glad jeg slipper just dette. Ikke ante jeg hvilket helvete mine besteforeldre hadde inni seg, i all hemmelighet…. Da bestemor ble dement mange år etterpå, så glemte hun disse sorgene sine… hun glemte bestefar, hun glemte barnet sitt, hun hadde ikke vondtene sine lenger, når jeg snakket med henne om de, så smilte hun over minnene og historiene, men vi hoppet over samtalene om hvor de var. Jeg vet ikke om det var helt borte eller om hun ubevisst fortrengte det vonde, men det var først når hun ble dement at det vonde forsvant….
Jeg vet at min måte å håndtere min sorg på er annerledes enn for mine besteforeldre. De hadde en annen oppdragelse, fra en verden da man ikke snakket om slikt, ikke viste slikt. Man gikk igjennom sorgen og etter begravelsen så skulle man ikke snakke noe mer om det. For meg føles det uholdbart, men samtidig er det en redsel for å “grave” seg ned, lulle seg inn i sorgen, synes synd på seg selv, la sorgen være selve livet… det ønsker jeg ikke, og det jobber jeg hardt for at ikke skal skje. Men samtidig kjenner jeg på det , kjenner på det når jeg er sammen med andre, når jeg ler og koser meg…… og når jeg holder fasaden oppe….. hva tenker folk? “har hun glemt at hun har mistet sønnen sin ?” “er hun sååå glad?”. ” ja, det gikk fort over” Jeg vet jo at de færreste tenker slik og jeg vet at de fleste jeg snakker med ser, føler og merker hvor kort vei det er mellom latter og gråt. Men det er så vanskelig å finne en balanse, en balanse som fører meg på rett vei, veien tilbake, dit jeg vet Mikkel vil at jeg skal være og dit jeg forhåpentligvis en dag ønsker å være… for av og til vet jeg ikke om jeg ønsker å ha et “lykkelig” liv tilbake, for Mikkelmin er jo ikke her… men uansett så gjør det så fryktelig fryktelig vondt.
Elsker deg i dag også, Mikkelmin….