I 2014 var det 350 barn under 30 år som døde… 700 foreldre mistet sitt barn, barn, besteforeldre, tanter, onkler, søsken, søskenbarn, kjærester og venner mistet en de stod veldig nær, hvert eneste dødsfall har etterlatt mange mennesker i stor stor sorg… Hver dag, hver eneste dag, dør et ungt menneske i Norge, så utrolig mange berøres.

Hvorfor kjennes det da så ensomt?

Å miste et barn føles så altoppslukende og som en opplevelse man er helt alene om, ingenting kan måles opp mot dette. Man er i sin egen lille verden i verden, ensom og uten forståelse for hva man virkelig står i… slik kjennes det ut, men det er jo ikke slik. Å miste et barn er noe som skjer hver dag, nesten alle kjenner noen som kjenner noen, det felles tusner av tårer hver eneste dag. Jeg ser tallene, men de stemmer ikke overens med følelsene mine. Det finnes ingen rett eller feil her…. bare fakta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I statistikken for 2014 ligger mitt elskede barn, sammen med 249 andre barn som er noens elskede. 2014 var intet unikt år, det var et helt vanlig år, men for meg var det et år som endte i helvete. For 748 andre foreldre ble 2014 et år som endte i  helvete…. men det kjennes fortsatt som om det bare har skjedd meg. Ingen andre har følt så sterkt, så vondt. Ingen andre har grått så mange tårer, sørget så hardt. Ingen andre har en lengsel så sterk, så konstant, så evig… “bare” 249 andre mammaer… men det føles ikke slik! Jeg vet at det er sant, jeg ser jo tallene. Jeg vet at alle disse mammaene lengter, gråter, savner, pines akkurat som meg, men jeg klarer ikke å ta det innover meg og skjønne at det finnes så mange, bare i lille Norge, som har det som meg…. for det er vanskelig å fatte at så mange går rundt og har det slik. Hvor mange av de jeg treffer i hverdagen bærer på en slik sorg? Hvor mange av disse føler og tenker som meg? sikkert alle sammen, men det hjelper så lite. Når jeg ser på tallene og tenker på alle de som står igjen, så blir mitt tap bare et i mengden… det gir ingen trøst. Mikkel er ikke en i mengden, en av de 350 som hvert år dør… Han var min, min lille, store gutt, mitt hjerte, min store kjærlighet, mitt fine lille barn, min prins, min inspirasjon og min sol… 

Jeg leste en blogg på tirsdag, en blogg som het “Livet etter Mikkel”. Jeg så ikke navnet på bloggen før jeg hadde lest om hvordan man møter mennesker i sorg. Det var et slag i magen å lese “Livet etter Mikkel”….. min første tanke var “hva i helvete er dette”???? Det er er en vakker blogg om en pappa som skriver om livet etter at hans Mikkel reiste. Det er ikke min Mikkel, disse to guttene har reist på forskjellig vis, min Mikkel, brått og uventet, hans Mikkel etter en lang kamp. Ingen likheter, annet enn at de begge het Mikkel, at de begge reiste i 2014…. to av de 350 som reiste… Men de legger igjen så utrolig mange likheter! De etterlater seg så mye minner, på godt og vondt, så mye sorg og smerte, men samtidig så mye latter og glede. Så mye kjærlighet. Og de etterlater seg familier i sorg, venner i sorg og 2 foreldre som skriver blogg og leter etter Livet etter Mikkel…. Jeg kjenner ikke hans Mikkel, men jeg føler et sterkt, usynlig bånd til pappa Torgeir, hans formidling og tanker er som mine, selv om vi skriver forskjellig og uttrykker oss forskjellig… jeg kjenner på et bånd som sier “jeg forstår deg, jeg kjenner deg, jeg holder deg”. Jeg har hatt tanker i hodet om at det hadde vært så mye lettere om Mikkel hadde dødd av sykdom, en ulykke, hva som helst… At jeg kunne fått muligheten til å bli rasende, sint, forbannet på et eller annet… på en bilfører, en sykdom, et menneske… at jeg kunne rettet ut en finger og pekt ut den “skyldige”. Slått, dømt, kjeftet og smelt…at en eller annen stod ansvarlig for å ha tatt sønnen min… men jeg skjønner jo nå at det hadde ikke gjort det lettere, enklere… Vi bærer på just det samme…. det konstante, det evige…. Grunnen til døden har ingenting å si for hvor hardt sorgen rammer og bæres.

Jeg bærer min sorg… den er jævlig tung, jævlig ubehagelig… den gnager og er der hele tiden. Jeg bærer min sorg inne i hjerte mitt, alene, men sammen med 748 andre mammaer og pappaer som mistet sitt barn i 2014. Jeg bærer min sorg sammen med alle de som har, og kommer til, å miste sitt barn… fortsatt alene, men sammen med så uendelig mange…

Fakta er at så mange kjenner på denne sorgen, dette helvetes marerittet, dette unike, ensomme, konstante tapet.

Fakta er at ingen andre en meg har mistet Mikkelmin…..