Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg føler meg absolutt ikke klar. I kroppen er det fullstendig kaos… I vanlige år er jeg i disse dager full av sommerfugler, forventninger, glede, litt sorg, litt stresset, men mest full av lykke over at julefreden snart er her. I år er den lille sorgen blitt til en stor sorg som kjemper hardt for å være alene i sentrum. Og jeg kjenner at jeg er like ved å gi opp kampen om plassen…. kampen om julen.

I fjor ble julen “feiret” på helt andre breddegrader, under helt andre omstendigheter… det var ikke jul og den gikk bare litt forbi… nyttårsaften ble den store tunge dagen, noe uventet, da jeg hadde forberedt meg på å holde meg oppe julaften… ikke nyttårsaften. I år er julen i fokus og jeg kjenner på så mye og prøver så hardt så hardt…

Julenisselandsbyen kom opp… noe forsinket, men den kom opp.. minstemann kom inn å sa “julestemningen kommer litt når jeg ser på den, men blir borte når jeg ser bort”… Julelandsbyen har vært et fast innslag i huset i 23 år og er definisjonen av oss og jul… hver 1 advent settes den opp og minner oss på at vi venter på en stor dag med mange forventninger. Den minner oss på at vi skal møte dager hvor alt kjas, mas, ulikheter og hverdagsliv legges til siden, dager hvor vi bare er… er sammen og er takknemlige for det. Dagene gir rom for sorg og refleksjoner og tanker om de vi har mistet, men mest gir tiden oss plass til å finne roen frem til julaften.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I år er det “litt” vanskeligere å finne denne roen og jobbe seg gjennom sorgen. Jeg spurte minstemann hva vi skulle gjøre for å kanskje få litt mer julestemning… pynte juletreet litt tidligere kanskje? snø? “kanskje” sa han…. “faen, det orker jeg ikke” tenkte jeg…. Jeg har så sterke aversjoner mot å putte hode oppi den boksen med julekuler… skjønner ikke hvordan jeg skal få det til… I boksen ligger det fantastiske julekuler, samlet gjennom mange år… hvert år er det kjøpt inn 3 nye julekuler til treet. 1 til Mikkel, 1 til Malin og 1 til Markus… planen er at de får med seg en eske med barndommens jul, når de en gang flytter… Mikkel flyttet til et sted hvor han ikke kunne ta med seg sine julekuler…

I boksen ligger det også 40 røde glasshjerter… de fleste har fått navn, et hjerte med navn for de vi har feiret jul sammen med… der står navnene på mine nærmeste og kjæreste… oldemor, oldefar, onkler, bestemor, bestefar, noen venner og mange kjære.. mennesker jeg bryr meg om, som jeg har hatt gleden av å feire jul med… noen har gått bort, noen feirer jul med svigerfamilien og noen er her… Det har alltid vært vemodig og veldig hyggelig å henge opp disse hjertene… de som har reist får et kyss og henges pent på treet, mens minnene strømmer på… noen tårer blir det, men det er ikke tunge tårer… bare kjærlighet, minner og gode tanker… Å henge Mikkels hjerte på treet, blir ikke uten sorg og tunge tanker… det blir så nært, så sårt og så vondt og så altfor nært… 

Jeg fikk samlet litt mot og tenkte at det er nok lurt å få opp juletreet… da har jeg en liten uke på å samle meg, reflektere og venne meg til alt… så får tradisjonen om å pynte sammen med grevinnen og hovmesteren vike… kanskje er det tid for å bytte om litt på noen tradisjoner, for rett og slett å kunne skape noe nytt, slik at ikke sorgen overtar.

Snø og juletre, en god kombinasjon, men noe vanskelig når det er meldt flere plussgrader… en butikkrunde, ble faktisk 8 butikker som måtte besøkes!!, gav resultat i form av snø på boks… Familien ble slengt i seng, etter at alle julekassene ble funnet frem… juletreet ble satt opp og så var det det å åpne boksen… boksen med julen, med kulene, med minnene, med tankene… med skrekken… 

Jeg kom meg gjennom boksen… og glass hjertene <3 ….. og det ble fint. Det ble noen hysteriske gråte anfall, men jeg er blitt sabla god på å samle meg, hente meg inn… De 4 store terrassevinduene ble sprayet med snø, og nå står juletreet og funkler mot en snødekket bakgrunn… mens snøen laver ned, på lissom. Pakkene har funnet veien og jeg kjenner etter om det finnes et snev av julestemning… litt? på lissom? nei… tomt, helt tomt… ikke litt på lissom engang er den der… den er bare tom…

Minstemann fant litt julestemning med juletreet… “nå fikk jeg litt julestemning, mamma”…… så bra tenkte jeg… så bra, da er ikke dette gjort for ingenting… da var det verdt det! Da blir det kanskje jul… på orntelig og ikke på lissom….

Det er fortsatt noen dager igjen, fortsatt har jeg håp og tro på at jeg skal finne igjen julen… jeg jobber hardt med å minne meg selv på at julen er fortsatt julen, selv om Mikkel er borte. Julen er den samme, har det samme inneholde, selv om Mikkel er borte. Alt jeg har ment om julen, at alt legges vekk og man bare er… er fortsatt det samme selv om Mikkel er borte. Det er jeg selv som må la meg ha lov til å vinne denne kampen… Jeg vet så inderlig vel hva Mikkel mente om julen, og hvordan min juleglede påvirket ham… “vi trenger ikke glede oss til jul vi mamma, du gleder deg mer enn nok for oss alle sammen”…. og ja det hadde du helt rett i, Mikkel <3 . Og jeg vet så altfor godt at du aldri hadde tilgitt meg om jeg gjorde om julen til er sørgetid, en vondt tid, en tid man ikke vil være i….. Jeg har 364 andre dager å gråte på… det er mange dager det…

Jeg skal holde fokuset, jeg SKAL vinne kampen, jeg SKAL feire en god jul… for alle mine, for Mikkel, for alle de som ikke har det så godt, for alle de som ikke lenger er her… jeg SKAL tillate en tåre eller to… men de skal ikke få ta over…. jeg har fortsatt noen dager igjen… Jeg vet det er tidlig og at denne julen ikke nødvendigvis er malen for alle fremtidige juler… men jeg er livredd for at om jeg lar sorgen ta overhånd, så vil den definere min jul, vår jul… <3

Under juletreet vil det ligge en gave til oss fra Mikkel…. en gave som skal minne oss på alt det morsomme og gode, som skal reflektere hva Mikkel hadde ønsket for oss… og kanskje, kanskje ligger det en god jul mellom permene…. ikke en lissom jul.. men en riktig god jul <3

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3