Våren har såvidt begynt å vise seg. Det har vært tungt noen tunge måneder siden jul… har lissom ikke klart å komme opp av de mørke dalene. Det har vært lite søvn, mye sofa, mye tiltaksløshet og lite energi. Ønsket har vært å krype under dyna og stenge verden ute. Å komme seg opp og ut av senga har vært en stor jobb og krevet mye. Alt blir utsatt til “i morgen”. Men tenker at det er i det minste positivt at tankene om en bedre morgendag finnes…. Det kjennes rart at man fortsatt kan falle så langt ned… dagene går i et, veldig lite betyr noe… man er ikke deprimert eller sår eller full av gråt… joda, gråten kommer hver dag, men ikke hele tiden… man er lissom bare tom… helt tom… 

Avbrekk hjemmefra går bra og er etterlengtet… da ligger tomheten igjen hjemme…. den ligger hjemme og venter på meg… trofast, som om den tror den er min beste venn! 

De siste 10 dagene har jeg vært på lamming… noe jeg mer eller mindre gjør hvert år hos ei venninne. Det er veldig koselig og morsomt. Masse pesende søyer, med gedigne mager og et hav av nyyyydelige små lam. Man går i sin egen boble… ser sauer, lukter sau og drømmer sau… det blir mye latter, dårlig humor og rørende øyeblikk, med nye liv som kommer til. Og stadig imponeres jeg over hvor fantastisk dyreriket er skapt…. etter få minutter er lamungen oppe på sine skjelvende ben, leter og snuser etter melk, mens sauemor kurrer på ungen sin… et helt naturlig samspill, som er vakkert, fantastisk og rørende. Jeg er så heldig som får lov å oppleve dette… få dette friminuttet. I disse friminuttene er ikke tankene så tunge… de er ikke så dominerende… de er der, men viker litt unna… sikkert fordi min “venn” tomheten, ligger igjen hjemme… rart at en så uønsket “venn” kan være så trofast ved min side…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter 10 dager med “normalt” liv, satte jeg nesen hjemover… da jeg nærmet meg Drammen, så kom tomheten krypende inn i bilen… inn under huden, inn i hodet… og tårene kom…. ingenting i Drammen forbinder jeg med deg, men det nærmer seg hjem… hjemmet vårt som huser den uønskede tomheten. Igjen detter søvnen og døgnet får mange timer… igjen frister senga… men det er vår, båten skal stoffes og settes på vannet. Energien må finnes og ting må gjøres… I dag var jeg ferdig og stakk innom deg på veien hjem… gråten kommer på veien, men når jeg kommer til deg så forsvinner den… tomheten blir borte og gråten blir borte… hos deg er det fredelig og jeg tenker at “nå kan jeg plante litt”! Jeg snakker litt med deg, spiller musikk og tenner lys… når jeg går, så kysser jeg stenen din, sier til deg at jeg kommer i morgen med vårblomster. Tilbake i bilen, rygger jeg til den “faste” plassen… fester setebelte og sender deg et kyss… så gråter jeg igjen… der var tomheten igjen… den er lissom rundt meg hele tiden, nekter å slippe… den er fryktelig irriterende… Jeg skyver den vekk og reiser for å kjøpe stemorsblomster…

I morgen skal det pyntes hos deg og i potter rundt huset…. I morgen skal bli en fin dag… en dag hvor tomheten skal få en jævlig hard kamp! En dag hvor tomheten skal få så jævlig mye juling at den holder seg på armlengs avstand en stund! I morgen er det vår!! I morgen blir en bra dag!!

I morgen…. <3