25. Latteren din sammen med min…

Noen ganger kjennes det som om jeg holder på å bli gal av meg selv og tankene mine. Jeg tror jeg er et relativt normalt, oppegående menneske, som stort sett tenker rasjonelt og kan forholde meg til ting jeg vet er sant… 

Men fortsatt, fortsatt klarer jeg ikke å fatte, forstå eller begripe at du er borte. Det er snart 1 år og 9 måneder siden du dro. Men jeg klarer ikke å forholde meg helt til at du er borte. Stadig tar jeg meg i å tro, ja jeg tror, jeg tenker det ikke, jeg tror… fullt og fast at du fortsatt er… at du bare har reist vekk og at du kommer tilbake. Jeg er våken og fullstendig bevisst, og så tenker jeg… “det kan jo være at han bare har reist fra meg, at han kommer tilbake, at han har lurt meg”…. Hvordan er det mulig å tenke slik? tro slikt?

Jeg fant deg død… jeg har holdt rundt deg død…. jeg har snakket til deg død… jeg strøk hånden gjennom håret ditt… over kinnet ditt… mens du var død. Jeg har sett de bære deg ut av huset i en svart bag… død… Jeg vet at du er død. Jeg har sett deg ligge i kisten din og jeg vet, jeg vet…. men alikevell så får jeg små sjokk, hver eneste dag… Mikkel er død…. Det starter med en klump midt i brystet, akkurat der ribbena deler seg… så vokser den opp i halsen og man må nesten kaste opp. Så kommer krampen bak i svelget, helt bak ved ørene og så kommer gråten… Så stopper jeg gråten… stopper å tenke og sier til meg selv…. hvordan er dette mulig? Så forsvinner tanken og troen og håpet… så er dagen her igjen, hverdagen, hvor alt er “normalt”, hvor livet suser forbi og alt er normalt…

Er jeg heldig så går det en dag eller to… så ser jeg deg i sofaen eller hører deg i døra… eller jeg passerer en plass jeg har sett deg … når jeg nærmer meg så kjenner jeg at håpet er der og det er sterkt… jeg tror at du skal stå der når jeg bare kommer litt nærmere, bare litt nærmere… var det ikke her? nei det var litt lenger frem… men nei… du er ikke der, ikke i dag heller. Men bak øyelokket mitt stod du der… du stod der og smilte.. du kastet hodet litt sånn tilbake, som et nikk og smiler til meg og jeg ser at du er der… det er så vondt å se deg så klart, det er så klart og tydelig, og så virkelig… hvordan kan du være død? Hvordan skal jeg tro at det er slik, når alt i meg kjemper så hardt for å ikke erkjenne og akseptere… og hva vil skje den dagen jeg aksepterer?

Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært om jeg ikke hadde funnet deg, holdt deg, klemt deg…. hvordan skulle jeg da ha gått frem? Kunne jeg da, noensinne, ha gått med på at du ikke lenger er? hadde jeg lett etter deg? slik jeg gjør nå?

Det er så mye tanker og kaos i hodet, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke tror på det jeg så altfor godt vet er sant. Hvorfor fornekter jeg at det er slik, når det er fullstendig irrasjonelt og ulogisk å tro noe annet. Er det et forsvar ? fordi jeg kanskje ikke er klar for å akseptere? for at jeg skal kome meg gjennom dager som er ekstra tunge? for å få de gode dagene innimellom? for jeg har mange gode stunder, det føles rart å skrive det… det ser verre ut når det står her… ordet gode dager hører ikke sammen med å ha mistet mitt barn, mitt lille hjerte…min lille prins… men jeg har gode dager, flere gode enn vonde. Det vonde varer kort, men er langt mer intenst… den tunge timen kjennes som en uke… de gode timene kjennes langt kortere, men er langt fler. Den første tiden etter at du reiste, så fikk jeg dårlig samvittighet om jeg lo eller smilte… midt i latteren stoppet det opp og gikk over til gråt…. smilet ble til en vond grimase… slik er det ikke lenger, ihvertfall ikke så ekstremt. Nå kjennes heller følelsen av tristhet, vemodighet og sorg… sorg over at du ikke kan le med meg, smile med meg, glede deg med meg… gud som jeg savner å le sammen med deg… å le sammen med sitt barn er en fantastisk følelse…. Den beste følelsen, det er toppen av lykke. Alt føles komplett og helt når man ler sammen med barnet sitt…. jeg har latteren din i hjerte mitt… bak øynene mine… der ler vi fortsatt…. sammen.

video:img2666

Elsker deg i dag også, Mikkelmin

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg