Siden Mikkel døde har jeg jobbet mye med meg selv. Jobbet med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre. Da Mikkel reiste, føltes det som at en del av meg ble med ham og det er komplisert å fortsette uten denne delen av meg. For jeg ønsker ikke å erstatte denne delen med noe annet, jeg ønsker fortsatt at Mikkel skal være en del av meg, endel av livet mitt…. på en annen måte enn “bare” minner. 

Jeg vet ikke hva jeg tror på, eller hva som skjer når man dør.. jeg har alltid vært litt fomlende rundt hva jeg tror… dels fordi alt ikke er logisk, dels fordi jeg er redd og dels fordi det er et tema som har rom for så uendelig mye. Da jeg var liten så trodde jeg at det fantes en identisk verden til den jeg lever i. En verden hvor det finnes en til av meg, en til av deg… en til av oss alle. Disse to verdene er ganske like. I drømmene mine kunne jeg fly dit. Og det gjorde jeg ofte som liten. Jeg hadde en planke som jeg holdt under rumpa og så løp jeg i ring… og vips så fløy jeg “hjem” på besøk til “meg”. Jeg trodde at alle hadde det slik. Etter som årene gikk, så forsvant denne troen. Den ble aldri helt borte, for jeg har hele livet flydd hjem til meg selv, selv om det har blitt sjeldnere jo eldre jeg har blitt. Men tiden har stått stille i den andre verdenen… i den verdenen er jeg fortsatt en liten jente, rundt 7-8 år kanskje… men det er bare kroppen. 

Jeg har hatt noen veldig gode samtaler med Jon S etter Mikkels død. Han har hjulpet meg mye ifht det å stole på at jeg må ta meg selv på alvor, at jeg må tørre å stå i sorgen, at den ikke er farlig… jeg vil ikke knekke sammen og ikke finne veien tilbake om jeg lar meg følge med og slippe helt løs. Det er tankene mine som styrer dette og som skaper det til en redsel, og som kanskje hindrer meg i å “finne” Mikkel igjen. For jo, jeg tror fullt og fast på at Mikkel fortsatt ER… hvordan og  hvilken form vet jeg ikke, men jeg kan leve med at han ER… Jeg har vært mye redd for at sorgen min hindrer dette… fordi jeg så “lett” klarer å stoppe meg selv når jeg kjenner at jeg er på bristepunktet. Men jeg prøver, jeg prøver så godt jeg kan. Siste samtale jeg hadde med Jon, så var det han som kontaktet meg og sa at vi kanskje burde ta en samtale… og under den samtalen så kjente jeg hvor vanvittig låst jeg er i meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men når jeg satt der så kjente jeg på hvor vanskelig det var å holde tilbake, det var første gang jeg ikke helt klarte å “ta meg sammen”… ord kom ikke ut, det ble bare rare lyder og det var vanskelig å puste… og kroppen kjempet som besatt for å holde på kontrollen… jeg skjønte da at jeg må slippe denne kontrollen, men ikke just der og da… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal slippe denne kontrollen, men jeg vet at jeg må. Jeg leter i alt jeg hører… tolker og tenker… sanger blir til en helt annen betydning, en betydning som gir mening for meg, men ikke for andre. 

Natten etter dette møte, drømte jeg for første gang på lenge…. jeg drømte barne drømmen min igjen… jeg fløy til meg selv. Men denne gangen satt jeg der og “ventet”. Jeg fikk en følelse av at den andre jeg var så mye klokere enn meg. Hun ventet på at jeg skulle slippe, legge vekk alt jeg tror jeg har lært i livet på bakgrunn av opplevelser og erfaringer. Hun så faktisk litt sånn oppgitt ut over at jeg hadde “glemt” henne over så lang tid. Hun mente at min lærdom av mine erfaringer ikke nødvendigvis er riktig eller feil… Hun mener jeg glemmer hvem jeg er, hvem jeg var når jeg var liten og ikke var preget av alt som skjer rundt meg. Det var en veldig merkelig opplevelse. For alt vi erfarer og lærer i livet er preget av alt vi sanser, men vi sanser med en stor bagasje…. en bagasje som blir så stor at sansene våre ikke lenger er de vi stoler på. Bagasjen inneholder ord som skam, høflighet, å være snill/slem, hvordan man bør oppføre seg, hva naboen tenker, hva som er rett og galt, hva man burde oppnå i livet… av materielle goder og status. Egentlig ubetydelige ting om man ønsker å virkelig bare være. Jeg har alltid blitt litt forfjamset når jeg hører folk har “funnet seg sjæl”, for jeg skjønner lissom ikke hvem jeg er. Jeg kan ikke beskrive hvem jeg er. Men just nu så er jeg ganske sikker på at jeg er den lille jenta som sitter og venter på at jeg skal begynne å la henne komme inn i livet mitt igjen….  Det er jaggu ikke lett å holde på den tråden, men jeg tror på at det er viktig å være tro mot seg selv og ikke alt vi oppdras til å tenke…. bare fordi det er “rett” i alle andres øyne. 

Etter dette har det vært mye tenking og undringer over hvordan jeg skal finne ut av dette… hva jeg skal gjøre for å komme til bunnen av meg selv… og så hørte jeg tilfeldig sangen “Öppna Din Dörr”….. jeg tror dette er en kjærlighets sang… en sang om å tørre å satse, bli sårbar, åpne seg… For meg ble det en sang om at om jeg velger å åpne døren, så står Mikkel der… han ER, rett her… jeg må bare finne døren og tørre å åpne den….. og la den bli åpen….. Først da vil jeg få igjen den delen jeg mangler… for den har ikke forsvunnet, den er med Mikkel og det er kun denne døren som hindrer meg i å se at Mikkel ER, at Mikkel aldri har forlatt meg…. at det bare var jeg som glemte å holde døren åpen…. <3