Var det et innlegg på Facebook som trigget i dag? eller var det en episode av Sinnasnekkeren? eller var det Dicte episoden hvor Dicte fant ut at hun skulle bli bestemor? Eller er det bare høsten?, tiden?, sorgen?
Jeg vet ikke, men i dag er det veldig trist, synes synd på meg selv og er så lei meg… det er tomt og uvirkelig og fortsatt så vanskelig å akseptere… dagene ER bedre, samtidig som de ikke er det… For det skjer lissom ingenting, ingenting endrer seg selv om jeg har jobbet hardt med meg selv om at jeg skal skjerpe meg…. og det har jeg gjort, lenge… ihvertfall lenge for meg… men hvor er belønningen da? Hvor er belønningen for at jeg har forsøkt så hardt? Det er fortsatt vondt, det er fortsatt umulig å akseptere, du er fortsatt borte…. så hva er meningen med å kjempe for at dagen skal bli bra?
Jeg vet ikke…
eller jeg vet jo…. jeg vet at den siste tiden har vært bra, langt bedre enn på lenge… men et par nede dager som ikke går over er nok til at alle de fine dagene er borte… svisj så var flere uker borte i røyk og jeg husker klokkeklart alle de dårlige dagene…. men det er vel kanskje slik man ofte også ser livet… sånn uten sorg… man husker den sure møkkakjerringa i butikken… ikke de 10 søte gode som smiler og ønsker deg en fin dag… man husker de minste negative kommentarer og ord… men ikke alle de tusenvis gode. Hjernen lagrer godt det negative, det vonde, det sårende… og forkaster godhet, ros og ord som burde løfte oss opp… setter oss i forlegenhet… og bagatelliseres med å dra frem noe negativt… vi mennesker er rare…
Men med døden er det annerledes… når døden kommer og henter våre nærmeste, så blir det som har vært negativt borte, svekket…. men positive, gode minner forsterkes og gjør savnet så inderlig stort. I denne stund kan jeg undre meg over hvorfor det er slik… hvorfor det ikke er motsatt. Men jeg ville aldri byttet om jeg fikk valget. Livet hadde ikke blitt bedre om jeg glemmer hvordan klemmene dine var, eller hvordan latteren din er… eller alle dine fine varme ord. Livet ville blitt uutholdelig uten disse minnene… minner jeg kan fysisk kjenne når jeg lukker øynene… minner som får meg til å smile og gråte samtidig. Minner som gjør at jeg savner deg så uendelig mye…. hele tiden…
Små barnearmer som strekker seg i været og sier “pomma mamma, pomma” eller store armer og en stor kropp som kaster seg inn i sengen min og ler og sier glad i deg mamma… skulle bare si natta… 21 år etter… eller din første morsdags gratulasjon… “glatulere med torsdagen, mamma”….eller din siste morsdags hilsen… “sorry at jeg ringer så sent, mamma, men jeg måtte jo gratulere deg med morsdagen”…. eller vår diskusjon om kaptein Sabelblam…. eller din takknemlighet over å få ikke bare en, men to nye sko… en til hvert ben…. eller når jeg finner deg sovende i det nye leke teltet ditt… med solbriller på og nye gummistøvler på bena… eller når du satt i bilen å dro i tunga di og lurte på om den satt fast med lim… Hva skulle jeg gjort uten alle disse minnene? og gode ord om at du var stolt av meg, at du håpet du ble klok som meg og at jeg var din aller beste mamma…. Hva hadde hverdagen min vært uten alle mine minner om deg….
Jeg er så takknemlig for at du har vært akkurat deg, Mikkel… og jeg trengte å tenke over dette just nu…
elsker deg i dag også, Mikkelmin <3