Et nytt år har kommet, og vi tusler inn i vårt tredje år uten Mikkel. Tiden har fått et nytt begrep, den går fort, men samtidig sakte. Savnet minker ikke, det er vel ikke mulig at det kan bli større, så da får jeg ty til andre begrep…. savnet blir veldig intenst. Det kjennes som jeg så deg i går, klemte deg i går, lo med deg i går, men jeg vet at det er 883 dager siden du reiste fra meg, 883 dager siden jeg holdt deg…. og det er lenge å gå å vente og lengte. Og man blir så fryktelig fryktelig sliten. Av og til så holdes jeg oppe og jeg håper så intenst at jeg tror det selv, om jeg bare gjør ditt eller datt så kommer du. På andre dager kapitulerer jeg og kjenner på sinne over at ingenting spiller noen rolle. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller hvordan jeg har det eller hva jeg prøver å fokusere på… du er borte… helt borte og du kommer ikke tilbake. Jeg er usikker på hva som er best…. På dagene da ingenting spiller noen rolle så skjønner jeg i det minste at du ikke er her. At du faktisk er død. Da kommer ingen tanker eller sjokk, men det gir ingen fri fra det vonde. For da er det bare så innmari vondt. Men man slipper jo det evige sjokket. Mens på dagene da du “er”, så strekker jeg aldri til…. fordi du kommer jo ikke, så da gjør jeg noe “feil”. Og sjokket kommer som en sjokk granat i kroppen, og hver nerve skriker at det ikke er sant. Man er overfølsom, på godt og vondt. Jeg kan le og tøyse, kose meg og være glad, uten dårlig samvittighet… men alltid er det en liten stemme i hjerte som sier i fra at du ikke er her, at du ikke kan le, tøyse, kose deg. Og det er så urettferdig.
Jeg har alltid hatt det trygt på graven din, der har jeg funnet ro. I starten var det en kamp om å ikke dra hver dag og jeg gråt veldig sjeldent når jeg var hos deg. Men jeg gråt alltid når jeg gikk. Og om jeg ventet for lenge mellom besøkene hos deg, så ble jeg urolig og stresset, og det eneste som hjalp var å komme til deg…. Men det har endret seg… Jeg MÅ besøke deg, men nå gjør det så vondt. Klumpen øverst i halsen kommer så fort jeg ser kirkegården, og jeg føler ikke lenger noen ro, bare sorg. Og det er vondt å se navnet ditt på stenen. Graven din kjennes ikke lenger som “min” rolige plass, nå er den tung og trist og jeg orker ikke lenger å være der så lenge av gangen. Dette er en endring jeg ikke har ønsket og som jeg ikke forstår. Jeg “mister” fortsatt uroen og stresset når jeg kommer til deg, men ikke på samme måte som før. Og jeg savner å kunne komme til deg uten å bli trist. Det er sikkert en prosess jeg enda ikke er ferdig med og ikke forstår, og jeg kommer jo igjennom den…. men jeg er så sliten av å ikke vite, ikke forstå, ikke se en ende. Jeg er sliten av å savne deg så intenst og sterkt, for jeg vet jo at jeg ikke vil få stilnet savnet. Jeg er sliten av de tunge dagene….. slike dager som i går og i dag…. da søvnen aldri kommer og man blir 100% mer nede…. men jeg vet det går over, jeg vet det…. men jeg er sliten.
elsker deg i dag også, Mikkelmin <3