I dag har jeg fått beskjed om at farmoren til min man har gått bort… Hun var ei grepa dame, med sine meninger, sin tro og sitt syn. Jeg opplevet henne som en sterk, sterk dame, med mange hemmeligheter <3 og en merkverdig humor som av og til slo bena vekk under deg. Jeg vet hun hadde masse kjærlighet for sine og en langt større følelsesregister enn vi trodde…. en dame preget av tidens tann…. Jeg tror hun hadde en langt større sårhet i livet enn de fleste av oss ante… og visste noe om.
Samme dag fikk jeg melding om et annet dødsfall…. et dødsfall som ikke var preget av alderdom eller lang tids sykdom… et dødsfall som for meg skapte litt sjokk og uro… Jeg snakket med henne sist lørdag og for meg var dette helt uventet og fryktelig trist…… Jeg kjente henne ikke godt, men har allikevel en “nærhet” til henne og hennes familie. På samme tid får jeg en melding fra en som har lest min blogg… som ikke visste hva jeg har vært gjennom, som gir meg gode ord og god respons på mine tanker og mine følelser. En tilbakemelding som får meg til å tenke på hvor forskjellige vi er, hvor forskjellig vår sorg er… og ikke minst hvor forskjellig det forventes at vi sørger over de vi mister….. For meg har det utvilsomt vært det tøffeste og vondeste å miste barnet mitt…. men det betyr jo ikke at andre jeg har mistet står i “skyggen” av Mikkel… men det oppleves forskjellig. Jeg har mistet relativt unge mennesker i mitt liv, mennesker det er helt helt feil å miste, som skulle vært her, som “fortjener” å være her…. men jeg har klart å innse at de er døde…. selvsagt glemmer jeg det innimellom… fordi minnene er så levende og så i tiden at det blir helt feil at disse vakre menneskene ikke er, men erkjennelsen av at de er borte er litt “lettere” enn å erkjenne at Mikkel er borte. Men det er vel den store forskjellen… at det er for vanskelig å erkjenne at ens barn ikke lenger er…. 
Da min bestemor døde, så satt jeg igjen med en redsel om at jeg  ikke lenger hadde en “voksen” å gå til… selv om min bestemor var dement de siste årene, så var hun alltid bestemor…. det var stunder før hun døde, hvor jeg kunne gråte når jeg var hos henne og tenke “du må komme tilbake bestemor… jeg trenger deg jo”…. og av og til så glimtet hun til og var tilbake…. som om hun forstod, skjønte…. Dagen før bestemor “la seg til”, så var hun våken, glad og veldig tilstede…. da jeg kom, så sa hun at nå var det godt jeg kom, for hun skulle reise snart…… og jeg visste hva det betydde…. ikke fordi hun var så syk eller svak… men det var gleden og måten hun sa det på…. og da tenkte jeg at jeg var for liten til å miste bestemor…. i alder var jeg ikke for liten… men i hjerte var jeg det.

I denne natten vet jeg at noen jeg bryr meg usigelig mye om, har mistet sin mamma….. brått og uventet…. og jeg kan ane litt om hva de skal gjennom…. Jeg kan kjenne på tankene om å være “for liten”, tankene om å “overta” en plass man ikke ønsker, følelsen av å miste muligheten til å “krype opp i fanget”. Og det er trist å vite at det ikke finnes en ting jeg kan si eller gjøre for å lindre…. alle hvorfor må stå uten svar… og det skaper et rom for en egen sorg i sorgen… tror jeg.
 

Jeg skulle så gjerne ha kunnet formidle hvordan man demper sorg, stopper det vonde, fjerner det vonde….. men jeg tror ikke det er mulig…. ord kan ikke fjerne eller dempe smerte… men ord kan gjøre at man føler seg ivaretatt, elsket og ikke forlatt…. for det er en følelse man kjenner på i sorgen… man er alene og forlatt… forlatt i den betydning at man føler seg så alene…. men man er aldri forlatt… aldri…. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg ønsker så intenst og inderlig å få treffe min Mikkel igjen… og jeg har endret min tro fra å håpe til å være sikker på at vi treffes igjen… en gang… det er min måte å kunne gå videre på… uten den tanken har livet liten verdi….

I kveld fikk jeg en melding som avsluttet med disse ord ” Nyt det livet du har, fortsett å del dine tanker🤗. Når alt vi gjør her er over ser vi nok at det var en mening med alt”

……… og det kan jeg slå meg til ro med…. leve med… og tro på <3