Mai er ikke lenger like fantastisk som før… Før var mai en måned hvor den lyse tiden lå foran oss… dagene blir varmere og varmere og sommeren har såvidt tittet innom. !7. mai har vært en favoritt dag, på tross av min evige syting om stress og mas, tidlig opp, stress hit og stress dit… men allikevel… så fantastisk… masse glade barn, korpset som får hjerte til å slå i takt med trommene, festpyntet land, stolthet og nasjonal følelse…. Det er der enda, men med en bitter ettersmak.
Din siste 17.mai var du så glad, så forventningsfull og lykkelig….. og sommeren vi hadde sammen….. bursdagen din…. bursdagen min…. 17.mai har nå blitt en milepel om at nå, nå kommer de tunge dagene.
I år gruer jeg meg ekstra…. i år fyller jeg 50 år…. det i seg selv er intet problem, men på min første bursdag etter at du kom til meg, så tenkte jeg….
“når jeg blir 50 år, da blir du 25 år… da skal vi feire stort! den eneste gangen i livet hvor jeg er dobbelt så gammel som deg”
Men slik blir det ikke… hva visste vel jeg for 25 år siden… at det var slik det skulle ende… at jeg skulle måtte feire vår store dag uten deg. Hvorfor tenkte jeg på det den dagen? Hvorfor i svarte tenkte jeg slik?
Jeg er usigelig glad for de siste ferieukene vi hadde sammen, men samtidig så lurer jeg på om sommeren hadde fått en annen tone om vår siste sommer ikke hadde vært så fin…. ville en ny sommer blitt møtt med like tunge tanker? Sannsynligvis, men man er ikke så rasjonell, blir mye tanker og spekulasjoner om hva hvis? og de forblir ubesvart…. Man leter hele tiden etter svar og tenker ut hvor mye lettere alt hadde vært om….. men jeg vet jo at ingenting ville endret seg… ingenting ville vært lettere, uansett hva som hadde skjedd før du døde, så hadde ingenting kunne endret hvor tungt det er. Det finnes ingenting som kan mildne tapet av et barn…. ikke et langt sykeleie, ikke selvmord, ikke drap, ikke ulykke… det er tapet som er tungt, ikke hvorfor, hvordan eller om man var forberedt eller ikke. Det eneste som kunne endret det vonde, hadde vært om jeg ikke er mamman din…. men jeg ville aldri vært deg foruten… aldri. Jeg ville ikke fjernet et sekund av min tid sammen med deg for å lindre…..jeg hadde betalt i titalls styrke for å få et sekund mer.. så kanskje jeg skal omfavne smerten og det vonde, for egentlig så forteller den meg jo bare hvor utrolig høyt jeg elsker deg….
Jeg vet at dagene er ekstra tunge just nu… og jeg vet at om noen dager, når bursdagen din har kommet og gått… så roer det seg… men det er ikke så lett å se frem, når man stadig ser seg tilbake…. Fortsatt leter jeg etter deg, fortsatt savner jeg deg så sinnsykt mye, fortsatt tenker jeg at du når som helst skal komme hjem, fortsatt tror jeg at jeg ser deg når jeg passerer noen på din alder. Fortsatt tror jeg at du er…
fortsatt <3
elsker deg i dag også, Mikkelmin.