Jeg kjente det allerede på onsdag…. at nå kommer snart dagen…. torsdagen var tung og humøret meget labert… i dag, fredagen har bare vært svart.
Planer ble avlyst og alt jeg ønsker er å be alle rundt meg dra til helvete…. eller krabbe under en stor stein..
Tankene surrer rundt og det er en kamp som sier at jeg nå må innse, anerkjenne, akseptere, kall det hva du vil, at du er død…. som om jeg ikke vet det…. Jeg vet det jo så inderlig godt, for jeg har savnet deg i 3 år…. lett etter deg i 1095 dager…. Jeg vet at allerede på søndag har jeg det sannsynligvis 100% bedre, men just nu gruer jeg så for morgendagen….. som om den vil gjøre en endring…. det er jo ikke slik at jeg på nytt vil finne deg død… men det føles slik i hjerte… om morgendagen ikke kommer, så er du ikke død. Men klokka bryr seg lite om mine tanker og tikker stadig nærmere midnatt og jeg vet at det helvetes døgnet snart er her igjen… 3 år…. kjennes som en evighet og det er en evighet uten deg…… 

1*Når sorgen kommer og banker på min dør….

Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.

Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.

I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.

Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”

Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…

Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…

Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…

De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.

Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..

Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….

Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…

Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille… 

Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.

Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.

Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….