Det er en god stund siden jeg har skrevet…. ikke fordi jeg ikke har hatt behov eller lyst, men fordi det har vært vanskelig. Vanskelig å skrive og prøve å forklare…
De som leste mitt forrige innlegg husker kanskje at min kjære Christel døde av kreft i november og at mamman min fikk diagnosen ALS 1. desember….
Jeg skrev da at tiden var knapp, og det ble den…. Mamma var inn og ut av sykehus/sykehjem og hverdagen besto plutselig bare av pendling mellom sykehus/sykehjem. Tilstanden ble raskt forverret og det var fryktelig stressende.
I den ene samtalen følte man at det var håp for er verdig død, en smertefri død, en redselsfri død….. Vi var forsikret om åpen plass på sykehuset, om “dødspakke” som var klar både på sykehjem og sykehus. En lege hadde tatt seg fantastisk god tid med mamma og fortalt henne rett ut at hun skulle dø…. ganske snart. Og han tok seg tid til å snakke med meg, sammen med mamma, slik at vi begge skulle være trygge på kommunikasjonen. Det var tøft og vondt og fryktelig vanskelig, samtidig som det var godt…. man satt ikke alene å følte et stikk for alt man måtte spørre om…. vil du i graven sammen med bestemor, bestefar og onkel Sven? Vil du at asken skal spres? Det er ikke en samtale man vil ha når man egentlig burde hatt noen år igjen og tiden ikke er der for å la tanken slå seg til “ro” i kroppen…… Det var godt å vite at man følte seg trygg på at man var ivaretatt… både pasient og pårørende….
Og det var selvsagt for godt til å være sant….. skal ikke gå inn på alt, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte si… med veldig store bokstaver: “HUN ER IKKE DEMENT!!! ELLER DØV!!!! HUN KAN BARE IKKE PRATE FORDI HUN HAR ALS!!!!!!!” Regner med at de fleste ville følt seg svært lite ivaretatt, om du er ved dine fulle fem, du skal dø og så står helsepersonalet å snakker til deg som du var 6 år…… det var så inn i granskauen frustrerende!!!!
De siste ukene var preget av stor uro, mye gråt og fortvilelse…. og sinne og frustrasjon… det var vondt å se mamma sånn, samtidig som man var så sliten og frustrert.
I romjulen ble hun igjen returnert til sykehuset…. det var mye frem og tilbake om alt mulig…. på nyttårsaften var alt av prøver klart og jeg var til samtale med legen…. hadde da hatt noen runder med kjefting og smelling for å få smertelindring og beroligende….. noe som stadig ble avslått pga redsel for overmedisinering! Hallo!!!!!!!! så en verdig død er å ligge å vri seg i smerte i en kropp som er delvis lammet, uten språk og som kan slutte å fungere når som helst?…. sorry, en liten avsporing……
Vel… i samtale med den vakthavende legen, så informerte han om at de ikke fant noe spes. med unntak at det kanskje var en liten lungebetennelse…. Han hadde ikke fått lest journalen helt, men…… Jeg informerte ham om hennes situasjon og vi hadde faktisk en liten krangel om når mamma skulle dø…. Jeg var veldig klar på at hun nå MÅTTE få den hjelpen hun var lovet, for det skjer nå….. mens legen var klar på at hun hadde jo nettopp fått diagnosen ALS, så så dårlig tid var det ikke….. klarte ikke helt å være saklig når jeg forklarte ham at hun ikke fikk alle symptomene og brått ble ALS syk 1. desember 2017. Jeg ba nesten på mine knær, om at de måtte ha respekt for mammas ønsker og den prosessen vi hadde blitt forespeilet og at de måtte kombinere smertestillende sammen med beroligende…… da ingen av delene fungerte alene (noe de hadde kommet frem til tidligere i uken osv osv). Pga bekymring for dårlig nattesøvn, ville de helst ikke gi beroligende…..
Etter mye om og men ble jeg lovet at de skulle ta en siste prøve, et nytt lungebilde, prøve noen pustemedisiner og så skulle de vurdere hva jeg sa….. jeg ble bedt om å reise fra sykehuset og ble lovet at de skulle ringe meg når hun var ferdig undersøkt og tilbake på rommet….. Jeg tuslet ut i snøen, skrapet bilen for snø og is, mens tårene bare rant og jeg tenkte…. “dette var siste gang jeg så mamman min”
De ringte meg klokken 22.00 på kvelden (nyttårsaften) og sa at hun nå var ferdig…. hun hadde respondert godt på smertestillende og beroligende, samt pustemedisinen…. Hun sov og var veldig rolig, så de ville helst at jeg ikke skulle komme tilbake. Så lovet de å ringe meg så fort hun våknet, uansett tid, og selvsagt midt på natten, dersom hun skulle bli dårligere….. det ville hun nok ikke bli sa de.
Kl.8.00 på morningen første nyttårsdag våknet jeg og følte meg skikkelig dårlig…. skikkelig harahjerte og kvalm som et uvær…. jeg stod opp og forsøkte å kaste opp, men ingenting hjalp…. etter en liten time roet det seg og så ringte telefonen……
“hei…. jeg ringer ang mamman din….. du hun ble veldig dårlig nå kl.8.00 og det ser ut til å gå veldig fort dette…. tror du burde komme…..”
Jeg vekte mannen min og vi kjørte avgårde…. Jeg kom 10 minutter for sent….. mamma døde alene, mens jeg satt hjemme og kjente på kampen hennes og lurte på om jeg kanskje bare skulle dra, selv om de ikke hadde ringt…… Og i sin iver etter å “redde” et liv som ikke kunne reddes, så stjal de fra henne en verdig død… fy skam!
Og tilbake sitter man og er sint…. frustrert… og full av dårlig samvittighet…. selv om jeg vet at jeg prøvde, så gjorde jeg den største tabben…. jeg lyttet til legen og stolte på ham istedenfor på meg selv….
Vi hadde ingen begravelse for mamma…. hun var ikke så veldig “glad” i begravelser…. det er det vel strengt tatt ingen som er, men hun likte ikke opplegget… Og så hadde hun donert kroppen sin til forskning, og det betyr at kroppen må overlates til anatomisk institutt innen 48 timer…. da blir det knapt med tid når man dør på en helligdag…. Etter mye tanker og runder med oss selv, så valgte vi en helt annen vei…. en vei jeg tror mamma hadde elsket <3
Vi inviterte venner og familie til fest, hennes 70 årslag som hun ikke rakk…. og istedenfor å bruke penger på begravelse og blomster, så opprettet vi en innsamling til ALS forskning.
Det ble stortsett mottatt veldig godt, begravelsesagenten var utrolig støttende og skrev den snodige dødsannonsen med informasjon om 70 årslag istedenfor begravelse. Helt mamma var dette 🙂
Det var en rar tid…. mamma var borte, og ingen begravelse å vente på…. å ta farvel i….. gråte i….. dagene gikk og sorgen “uteble”, det var lissom tomt.. men sorgen til Mikkel blusset opp, som om all sorg slukes opp av min sorg til ham og så overtar den…. vet ikke hvordan jeg skal forklare, men den trumpher lissom alt… Dagen for festen kom og det ble en veldig fin dag… lokale var pyntet med ballonger og bilder av mamma hengende under ballongene… masse folk, gode samtaler, vemodig, men veldig godt….
Så ble det et annerledes farvel, en annerledes fest, en annerledes sorg….. for min “litt” annerledes mamma…. Hvil i fred mamma og hils alle…… og ikke kjas og mas på Mikkel!!!!!
elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
Så fint skrevet Nina❤️Jeg husker mamma?n din veldig godt 😊Trist det skulle ende sånn😢kjenner meg litt igjen i det du har skrevet ❤️🌹❤️
hei Anita: Tusen takk <3 ja det er trist når det blir slik som dette.... egentlig så unødvendig, en stor tabbe som aldri kan fikses..... <3
Ja jeg husker jeg var helt utslitt av å fly på sykehus og helsehus og alle møtene med leger. Det værste var at jeg måtte prate over hode på mamma🙁fordi hun ikke klarte det selv. Det var veldig vanskelig😢
Så fint det er å lese dine ord – som er triste og såre – men for en styrke at du klarer å dele slik at vi kan bære litt – alle sammen. Jeg vil også ha fest og fyrverkeri i stedet for begravelse. Bedre med latter og gråt enn å telle murstein og spise tørre snitter. Tror moren din var en veldig bra dame – noen må jo du ha flotte deg ifra❤️
hei Anonym: Takk for varme ord <3
Skriving er en god form for meg å få det ut av kroppen på.... og om det samtidig kan bidra til at andre i samme situasjon kan føle seg litt mindre alene, så er jo det fantastisk. Det er få av oss som ikke får noen dype sår iløpet av livet, og på tross av det, så føles det som om man står i alt helt alene.... og det er jo dessverre ikke tilfelle.... er det en ting de aller fleste av oss mennesker har til felles, så er det sorg.... og gleder <3
Anita: Ja det er forunderlig hva man står i og at man klarer å tilpasse seg de store forskjellene…. man lærer jo litt om seg selv på slike tunge daler….. og midt oppi alt slit og kaos og tristhet, så oppdager man at man har så mange rundt seg som bryr seg…. både kjente og ukjente <3
Jeg må fortelle en liten historie om moren din som jeg er sikker på at hun ler av ennå sammen med Katharina hvor hen de er 😊 Katharina og jeg skulle hente noe oppe i leiligheten deres, vi var hos Synnøve og Katharina. Hun sa! Dere kan ta dere en drink når dere er der oppe, det står i kjøleskapet. Joda Katharina og jeg gikk opp og ganske riktig det sto en vodkaflaske og appelsinjuice i kjøleskapet. Katharina og jeg tok hvert vårt glass og fylte opp med vodka og appelsinjuice. Vi sa skål og tok en stor slurk, men vi skifta snart annsiktsfarge til grønt. For i vodkaflaska var det eddik 😜 så eddik og appelsinjuice er ikke og anbefale, men vi fikk oss en god latter 😂
Anita: HA HA HA HA!!!!!! det var jo utrolig generøst av henne!!!! æsj!
Det var surt kan du tenke deg😊men jeg har ledd av det mange ganger når jeg plutselig har kommet på det😊Ønsker jeg kunne skru tiden tilbake 😘
Anita: <3
Herregud å sterk du er … trist hva en må igjennom ..varm klem fra meg
Ellen merethe Løvenhjelm: Tror ikke jeg er så veldig mye sterkere enn andre…. tror vi er konstruert slik at når vi må, så står vi i det som kommer…. men man blir veldig sliten da…