Vet ikke hvorfor, men den siste uken har vært så tung… gråter hver dag, i tide og utide. Er i normalt humør det ene minuttet og i det neste så gråter jeg. Det kjennes som om tiden er skrudd tilbake og at jeg er på samme plass som for et år siden… bare full av vonde tanker. Ikke lenger klarer jeg å si at du er død. Minner er også blitt veldig vonde, for fokuset på at du er død overtar alt det fine.
En tur ut, er tungt og slitsomt… Jeg ser deg i alle jeg passerer, jeg ser deg stå overalt, alle plasser jeg har sett deg stå. Det er ikke en ting jeg ikke klarer å plassere deg i. I dag kjørte jeg til en butikk jeg aldri har handlet i. Orket ikke gå i en av butikkene hvor jeg har vært sammen med deg. Kanskje er det begynt å slå inn at du er borte, borte for alltid… kanskje har jeg bare trodd at jeg har skjønt det…. Men det eneste jeg vil er jo å bare få deg hjem. Jeg er så sliten og lei av å savne deg. Inni kroppen er det så mye tårer, og selv om de stadig får komme ut så blir det aldri tomt. jeg føler for å skrike, gråte høyt, men vet ikke om jeg klarer å stoppe om jeg ikke prøver å holde litt igjen. Kroppen er bare en eneste stor klump av tårer og vond sorg. Et utømmelig hav som aldri blir tomt.
Jeg har det jo egentlig fint, men samtidig så har jeg det bare så jævlig, og jeg er så sint og frustrert over at du har reist fra meg. Jeg prøver å tenke at du har det bra, at du er med meg, at du er rundt oss… men det hjelper så lite… for jeg har deg ikke her! Ser du hvor jævlig jeg har det, Mikkel?? Kan du ikke bare komme hjem!
Jeg vil så gjerne ut av denne boblen, inn i en annen… hvor jeg bare kan være… uten savnet, uten tårene. Det er så tomt her uten deg.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg tok feil i hva jeg sa til deg en gang, at jeg ikke kan “leve” uten et av mine barn, at jeg ikke kan kan være meg uten deg. Gud som jeg skulle ønske jeg tok feil.
Jeg vet at jeg ikke blir i dette tomme, kalde, svarte hullet i all tid, men just nu kjennes det slik. Skulle ønske du kunne kommet til meg, holdt om meg og sagt “alt blir bra mamma” …… det skulle jeg gitt mye for… “alt blir bra, mamma”.
Just nu er denne verden ikke et godt sted uten deg….
Det gjør så vondt i hjerte å være uten deg, Det gjør vondt i kroppen, i sjelen, i hodet. Det gjør vondt i hver fiber i kroppen og ingenting, ingen verdens ting kan fjerne det vonde. Hvorfor gjør det så vondt ?, hvor lenge skal det gjøre vondt? Det føles som en evig seigpining som jeg ikke klarer å stoppe og som jeg er redd for skal forsvinne og redd for at alltid skal være der. Jeg er redd for at om den forsvinner, så forsvinner du… om den forsvinner, betyr det da at jeg ikke savner deg? at jeg har begynt å glemme deg? at livet er fint uten deg? Og om den ikke forsvinner… kan jeg leve slik år ut og år inn? hvor lenge? og hvordan blir man som menneske etter år med slike vondter? Blir man bitter? sur? egoistisk og selvmedlidende?
Jeg tenker på dette når jeg ser mennesker rundt meg… har hun mistet et barn? har han en vondt som jeg ikke ser?
Små barn i kjærlige settinger med sine foreldre kan ofte få meg til å stoppe opp, jeg smiler, men blir trist…. fordi jeg får en tanke i hodet som sier “uff du vet ikke hva du skal igjennom”, “blir ditt liv tungt og vanskelig”? “vil din mamma og pappa måtte følge deg til graven”
Jeg har fått en kunnskap i livet som jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten. Og uansett hva jeg gjør, så påvirker det tankene mine og mitt syn på livet, på menneskene rundt meg, ikke bare negativt, men det er en tung kunnskap å ha.
7. januar i 1991 så jeg et foreldrepar miste sin sønn. Jeg satt i stua på natten og hørte det ringe på i leiligheten over, jeg hørte bestefar sine skritt i trappa. Jeg hørte høye lyder fra etasjen over og tenkte “uff er det bråk? hva skjer”… så hørte jeg tunge, raske tramp i trappen, en ytterdør som smalt og jeg så en lutet rygg forsvinne bortover veien i snøføyka klokken 2 på natten… den lutryggede mannen var min ellers så høyreiste, stolte fine bestefar… Det var presten som kom med bud, et dødsbudskap. Min onkel var død, drept, skutt… borte, mine besteforeldre hadde mistet sin yngste sønn.
Jeg har alltid tenkt mye på den natten, hvordan denne natten påvirket livet til mine besteforeldre, hvordan sorgen var for dem og hvordan de egentlig hadde det i hverdagen. Min bestefar ble syk og ganske svekket litt over et år etter. Han holdt seg sterk, sterk og rak frem til rettssaken, da var han ferdig. Ihvertfall er det hva jeg tror skjedde, at han holdt seg sterk frem til drapsmannen var dømt. Han bar på mye, uten å involvere oss, slik hans generasjon var oppdratt… vi holder det for oss selv…
Min bestemor og jeg snakket mye om Sven, snakket om gode minner og alt det fine vi hadde hatt og alt det morsomme vi hadde opplevd. Jeg tror bestemor satte stor pris på det…. Jeg kunne se hun fikk et lys i øynene når jeg snakket om ham, og at hun ble blank i øynene… noen ganger gråt hun, ikke sånn stille, men uten bånd, med hulking mens hun alltid sa “huff og huff”…. mens hun ned seg i pannen og skjulte ansiktet i hendene…..så tungt det må ha vært å bære sorgen slik… på innsiden, for seg selv, så uoffisielt, så hemmelig, som om dødsfallet, tapet var noe man ikke skulle erkjenne. Jeg er glad jeg slipper just dette. Ikke ante jeg hvilket helvete mine besteforeldre hadde inni seg, i all hemmelighet…. Da bestemor ble dement mange år etterpå, så glemte hun disse sorgene sine… hun glemte bestefar, hun glemte barnet sitt, hun hadde ikke vondtene sine lenger, når jeg snakket med henne om de, så smilte hun over minnene og historiene, men vi hoppet over samtalene om hvor de var. Jeg vet ikke om det var helt borte eller om hun ubevisst fortrengte det vonde, men det var først når hun ble dement at det vonde forsvant….
Jeg vet at min måte å håndtere min sorg på er annerledes enn for mine besteforeldre. De hadde en annen oppdragelse, fra en verden da man ikke snakket om slikt, ikke viste slikt. Man gikk igjennom sorgen og etter begravelsen så skulle man ikke snakke noe mer om det. For meg føles det uholdbart, men samtidig er det en redsel for å “grave” seg ned, lulle seg inn i sorgen, synes synd på seg selv, la sorgen være selve livet… det ønsker jeg ikke, og det jobber jeg hardt for at ikke skal skje. Men samtidig kjenner jeg på det , kjenner på det når jeg er sammen med andre, når jeg ler og koser meg…… og når jeg holder fasaden oppe….. hva tenker folk? “har hun glemt at hun har mistet sønnen sin ?” “er hun sååå glad?”. ” ja, det gikk fort over” Jeg vet jo at de færreste tenker slik og jeg vet at de fleste jeg snakker med ser, føler og merker hvor kort vei det er mellom latter og gråt. Men det er så vanskelig å finne en balanse, en balanse som fører meg på rett vei, veien tilbake, dit jeg vet Mikkel vil at jeg skal være og dit jeg forhåpentligvis en dag ønsker å være… for av og til vet jeg ikke om jeg ønsker å ha et “lykkelig” liv tilbake, for Mikkelmin er jo ikke her… men uansett så gjør det så fryktelig fryktelig vondt.
Jeg drømmer mye, har alltid gjort det. Etter at Mikkel ble borte så har jeg drømt mindre, men det begynner å bli oftere og oftere at jeg husker drømmene mine igjen. Jeg har som regel 3 typer drømmer, vanlige drømmer som er iblandet mye rart, ulogisk, logisk, fantasi om hverandre, man våkner og bare vet at det var en drøm. Så har jeg drømmer hvor jeg drømmer at jeg drømmer, som av og til er ganske ubehagelig. Den siste typen er “rare”. De er mer virkelige, mer våkne… noe “skjer” og det føles og oppleves ekte, ikke som en drøm, men en hendelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive disse “drømmene”, men de oppleves absolutt ikke som drømmer. Kanskje er det underbevisstheten, ikke vet jeg, men for meg er de ekte, nære, såre og fantastiske.
Jeg har hatt flere slike virkelige drømmer, en gang våknet jeg av at min fantastiske bestefar satte seg på sengekanten min, jeg våknet av at madrassen sank ned og jeg så ham så godt… han strøyk meg på kinnet og sa “Alt blir bra, jenta mi” og så gikk han… Det var min første virkelig drøm, som alltid har vært med meg og som har betydd så mye for meg.
Da Mikkel døde, hadde jeg en slik drøm, etter noen døgn med null søvn, sovnet jeg endelig og jeg husker at jeg så gjerne ville drømme om Mikkel. Jeg våknet av at det ble litt lyst inne på soverommet og at min fine bestemor stod ved sengen. Hun stod der i nattkjole, med langt hår og så så utrolig fin ut. Jeg satt meg litt opp i sengen og så på henne og så sa jeg litt skuffet “å kommer du? jeg trodde det var Mikkel som skulle komme” Hun så på meg og var så rolig og varm, så sa hun “Mikkel er her hos oss, han har det fint, men han kan ikke komme til deg riktig enda”…. så gikk hun… Min gode bestemor døde 5 måneder før Mikkel.
I natt hadde jeg en slik virkelig drøm… Jeg “våknet” av at jeg hadde vondt for å puste, at luften var for tung og at brystet var vondt. Jeg falt gjennom et hull, som en trakt, veggene i trakten var fantastiske, sol, sommer, blomster og lyse, et fantastisk fint lys… i enden av trakten så jeg et “vanlig” landskap, men det var bare så utrolig mye sterkere, vakrere, så mye mer intenst enn det jeg ser her. Det så ut som dette landskapet lå ovenpå skyene. Jeg følte spenning i hele kroppen, nesten en slik spenning som når man er forelsket og jeg kjente at jeg smilte, smilte så ekte, så godt, en utrolig glede i hele kroppen. Jeg så meg rundt, jeg så skikkelser eller noe jeg tror var skikkelser og lette febrilsk etter Mikkel. Tankene sa bare “nå skal jeg få treffe Mikkel igjen, nå skal jeg få treffe Mikkel igjen” Jeg var ikke redd, ikke skremt, ikke urolig, bare så utrolig lykkelig over at jeg skulle finne Mikkel… så våknet jeg… våknet med et hjerte som hamret i rasende fart og en tung vekt på kroppen… og en lukt av sitroner i luften.
Jeg snudde meg rundt og håpet å komme tilbake dit, men slik ble det ikke…. ikke i natt. Men i drømmene mine kan vi alltid treffe hverandre, Mikkel <3
