I dag har jeg fått beskjed om at farmoren til min man har gått bort… Hun var ei grepa dame, med sine meninger, sin tro og sitt syn. Jeg opplevet henne som en sterk, sterk dame, med mange hemmeligheter <3 og en merkverdig humor som av og til slo bena vekk under deg. Jeg vet hun hadde masse kjærlighet for sine og en langt større følelsesregister enn vi trodde…. en dame preget av tidens tann…. Jeg tror hun hadde en langt større sårhet i livet enn de fleste av oss ante… og visste noe om.
Samme dag fikk jeg melding om et annet dødsfall…. et dødsfall som ikke var preget av alderdom eller lang tids sykdom… et dødsfall som for meg skapte litt sjokk og uro… Jeg snakket med henne sist lørdag og for meg var dette helt uventet og fryktelig trist…… Jeg kjente henne ikke godt, men har allikevel en “nærhet” til henne og hennes familie. På samme tid får jeg en melding fra en som har lest min blogg… som ikke visste hva jeg har vært gjennom, som gir meg gode ord og god respons på mine tanker og mine følelser. En tilbakemelding som får meg til å tenke på hvor forskjellige vi er, hvor forskjellig vår sorg er… og ikke minst hvor forskjellig det forventes at vi sørger over de vi mister….. For meg har det utvilsomt vært det tøffeste og vondeste å miste barnet mitt…. men det betyr jo ikke at andre jeg har mistet står i “skyggen” av Mikkel… men det oppleves forskjellig. Jeg har mistet relativt unge mennesker i mitt liv, mennesker det er helt helt feil å miste, som skulle vært her, som “fortjener” å være her…. men jeg har klart å innse at de er døde…. selvsagt glemmer jeg det innimellom… fordi minnene er så levende og så i tiden at det blir helt feil at disse vakre menneskene ikke er, men erkjennelsen av at de er borte er litt “lettere” enn å erkjenne at Mikkel er borte. Men det er vel den store forskjellen… at det er for vanskelig å erkjenne at ens barn ikke lenger er…. 
Da min bestemor døde, så satt jeg igjen med en redsel om at jeg  ikke lenger hadde en “voksen” å gå til… selv om min bestemor var dement de siste årene, så var hun alltid bestemor…. det var stunder før hun døde, hvor jeg kunne gråte når jeg var hos henne og tenke “du må komme tilbake bestemor… jeg trenger deg jo”…. og av og til så glimtet hun til og var tilbake…. som om hun forstod, skjønte…. Dagen før bestemor “la seg til”, så var hun våken, glad og veldig tilstede…. da jeg kom, så sa hun at nå var det godt jeg kom, for hun skulle reise snart…… og jeg visste hva det betydde…. ikke fordi hun var så syk eller svak… men det var gleden og måten hun sa det på…. og da tenkte jeg at jeg var for liten til å miste bestemor…. i alder var jeg ikke for liten… men i hjerte var jeg det.

I denne natten vet jeg at noen jeg bryr meg usigelig mye om, har mistet sin mamma….. brått og uventet…. og jeg kan ane litt om hva de skal gjennom…. Jeg kan kjenne på tankene om å være “for liten”, tankene om å “overta” en plass man ikke ønsker, følelsen av å miste muligheten til å “krype opp i fanget”. Og det er trist å vite at det ikke finnes en ting jeg kan si eller gjøre for å lindre…. alle hvorfor må stå uten svar… og det skaper et rom for en egen sorg i sorgen… tror jeg.
 

Jeg skulle så gjerne ha kunnet formidle hvordan man demper sorg, stopper det vonde, fjerner det vonde….. men jeg tror ikke det er mulig…. ord kan ikke fjerne eller dempe smerte… men ord kan gjøre at man føler seg ivaretatt, elsket og ikke forlatt…. for det er en følelse man kjenner på i sorgen… man er alene og forlatt… forlatt i den betydning at man føler seg så alene…. men man er aldri forlatt… aldri…. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ønsker så intenst og inderlig å få treffe min Mikkel igjen… og jeg har endret min tro fra å håpe til å være sikker på at vi treffes igjen… en gang… det er min måte å kunne gå videre på… uten den tanken har livet liten verdi….

I kveld fikk jeg en melding som avsluttet med disse ord ” Nyt det livet du har, fortsett å del dine tanker🤗. Når alt vi gjør her er over ser vi nok at det var en mening med alt”

……… og det kan jeg slå meg til ro med…. leve med… og tro på <3
 

Et nytt år har kommet, og vi tusler inn i vårt tredje år uten Mikkel. Tiden har fått et nytt begrep, den går fort, men samtidig sakte. Savnet minker ikke, det er vel ikke mulig at det kan bli større, så da får jeg ty til andre begrep…. savnet blir veldig intenst. Det kjennes som jeg så deg i går, klemte deg i går, lo med deg i går, men jeg vet at det er 883 dager siden du reiste fra meg, 883 dager siden jeg holdt deg…. og det er lenge å gå å vente og lengte. Og man blir så fryktelig fryktelig sliten. Av og til så holdes jeg oppe og jeg håper så intenst at jeg tror det selv,  om jeg bare gjør ditt eller datt så kommer du. På andre dager kapitulerer jeg og kjenner på sinne over at ingenting spiller noen rolle. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller hvordan jeg har det eller hva jeg prøver å fokusere på… du er borte… helt borte og du kommer ikke tilbake. Jeg er usikker på hva som er best…. På dagene da ingenting spiller noen rolle så skjønner jeg i det minste at du ikke er her. At du faktisk er død. Da kommer ingen tanker eller sjokk, men det gir ingen fri fra det vonde. For da er det bare så innmari vondt.  Men man slipper jo det evige sjokket. Mens på dagene da du “er”, så strekker jeg aldri til…. fordi du kommer jo ikke, så da gjør jeg noe “feil”. Og sjokket kommer som en sjokk granat i kroppen, og hver nerve skriker at det ikke er sant. Man er overfølsom, på godt og vondt. Jeg kan le og tøyse, kose meg og være glad, uten dårlig samvittighet… men alltid er det en liten stemme i hjerte som sier i fra at du ikke er her, at du ikke kan le, tøyse, kose deg. Og det er så urettferdig. 

Jeg har alltid hatt det trygt på graven din, der har jeg funnet ro. I starten var det en kamp om å ikke dra hver dag og jeg gråt veldig sjeldent når jeg var hos deg. Men jeg gråt alltid når jeg gikk. Og om jeg ventet for lenge mellom besøkene hos deg, så ble jeg urolig og stresset, og det eneste som hjalp var å komme til deg…. Men det har endret seg… Jeg MÅ besøke deg, men nå gjør det så vondt. Klumpen øverst i halsen kommer så fort jeg ser kirkegården, og jeg føler ikke lenger noen ro, bare sorg. Og det er vondt å se navnet ditt på stenen. Graven din kjennes ikke lenger som “min” rolige plass, nå er den tung og trist og jeg orker ikke lenger å være der så lenge av gangen. Dette er en endring jeg ikke har ønsket og som jeg ikke forstår. Jeg “mister” fortsatt uroen og stresset når jeg kommer til deg, men ikke på samme måte som før. Og jeg savner å kunne komme til deg uten å bli trist. Det er sikkert en prosess jeg enda ikke er ferdig med og ikke forstår, og jeg kommer jo igjennom den…. men jeg er så sliten av å ikke vite, ikke forstå, ikke se en ende. Jeg er sliten av å savne deg så intenst og sterkt, for jeg vet jo at jeg ikke vil få stilnet savnet. Jeg er sliten av de tunge dagene….. slike dager som i går og i dag…. da søvnen aldri kommer og man blir 100% mer nede…. men jeg vet det går over, jeg vet det…. men jeg er sliten.

elsker deg i dag også, Mikkelmin <3