You are my sunshine
My only sunshine.
You make me happy
When skies are grey.
You’ll never know, dear,
How much I love you.
Please don’t take my sunshine away.

Fra du var nyfødt, har jeg sunget dette refrenget for deg…. det var akkurat slik jeg følte det, du var sola mi…. og uten deg var det bare grått og trist…

Hvorfor jeg valgte denne sangen, vet jeg ikke…. jeg hadde ikke noe forhold til den og ikke helt vet jeg hvor jeg fikk den fra. Den dukket bare opp i hodet mitt og ble din sang, jeg visste ikke engang at det fantes flere vers, at dette var refrenget eller om det var riktig… men det ble din sang, som vi sang flere ganger hver eneste dag…. Når du var trøtt eller litt lei, så kom du stabbende bort til meg, strakte armene dine opp og så sa du “synge sanschain, mamma”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da satt vi der… du og jeg… og sang “you are my sunshine” og du var sola mi…

Forrige dagen her, så kjøpte jeg meg en bok… gøy med ukulele… og i den boken stod sangen din… Ikke med alle versene, men med et refreng… din sang… og et vers…. et vers som gjorde meg så trist og satt ut …. som gjorde sangen din, enda mer din….

The other night, dear,
As I lay sleeping
I dreamed I held you in my arms.
When I awoke, dear,
I was mistaken
And I hung my head and cried.

Så rart at en sang jeg aldri har kunnet, skulle bli så deg og meg…. fra første refreng, til jeg nesten 24 år etterpå, får lest første vers. Et vers som treffer meg som en kule i brystet… 

You are my sunshine, Mikkel

I dag er det morsdag…. en dag som de fleste tenker er handelsstandens inntjenings dag… skapt for å tjene penger. Jeg har alltid likt morsdagen… da jeg var liten laget jeg gave til bestemor og mamma, og vi reiste alltid til bestemor og bestefar for å spise middag og kake. Jeg sa ikke så ofte til mamma og bestemor at jeg var glad i de da jeg var liten… men morsdagen var lissom en dag hvor selve dagen sa at “jeg er glad i deg”. Jeg hadde ingen forståelse av hva de voksne sa ifht bruk av penger… mine gaver kostet intet og var laget med mye kjærlighet og håp om at de ville glede…. Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet.. jeg gleder meg til morsdagen, ikke pga gave, men fordi jeg synes det er fantastisk hyggelig og godt å få høre “gratulerer med morsdagen, mamma. Jeg elsker deg”. Hva er vel bedre i livet enn slike ord ? Hva er bedre i livet enn å se små forventningsfulle barn når de vekker deg til frokost? hjemmelaget kort ? og en pakke ? Jeg synes morsdagen er fantastisk just pga dette.

Jeg husker den første morsdagen som Mikkel var stor nok til å være med på, sånn skikkelig…. Han kom inn på soverommet på morgenen. Ole bar frokostbrett og Mikkel bar på kort og en pakke…. han hadde verdens flaueste smil, så skikkelig genert ut og strålte som en sol… “Glatulere med torsdagen” sa han så høyt han kunne, spratt opp i senga og gav meg verdens beste klem… en sånn klem som bare 2 åringer kan gi… hardt, med myke barne armer rundt halsen, som sier mer enn tusen ord. En klem som oser av kjærlighet og beundring, en klem som sier jeg elsker deg, mamma,  titusen ganger klarere enn ordene… Sånne klemmer…. sånne klemmer skulle man så inderlig ha samlet på glass og tatt frem når man trenger de…

Det er vanskelig å legge seg i natt…. er urolig og nervøs for dagen som kommer… hvor vondt blir det? blir det ille? 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Min siste morsdag med Mikkel, var den første morsdagen han ikke var hjemme. Husker det var rart at han ikke var her og dagen ble lissom ikke helt den samme… Ikke var han super flink og ringte meg heller, så utover dagen var jeg først litt snurt og så litt trist, for at han ikke hadde ringt…. men så… så ringte prinsen min… “gratulerer med dagen, verdens beste mamma!” han skravlet i vei og da vi skulle legge på, så sa han “elsker deg, mamma”….. og da var dagen fin… så fin… alle mine “små” hadde husket meg. Da jeg la meg den kvelden og nesten holdt på å sovne, så banket det på soveromsdøra, det var Mikkel… han listet seg inn og visket “skulle bare gi deg en klem, snakkes i morgen”    Så fikk jeg en sånn 2 åring klem, dog med litt sterkere armer, men det var en 2 åring klem…. Det ble en god morsdag.

I dag vil jeg få klemmer, men det vil mangle en og den vil ikke komme å banke på døra før jeg sovner…. det er tungt å vite. I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle ønske morsdagen ikke fantes, for selv om jeg får klemmer så mangler det en… og just nu kjennes det som om det er kun den ene jeg så desperat trenger. Det er vanskelig å lengte så fælt etter noe man vet man ikke kan få…. og uansett hva man gjør, så kan man ikke endre det.

Samtidig får jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke kan fokusere på hva jeg har… Jeg har to fantastiske unger som vil gi meg klemmer, og de fortjener at deres klemmer blir like verdsatt som den ene jeg ikke kan få. Men jeg håper de forstår…. jeg håper så inderlig de forstår. For uten deres klemmer klarer jeg meg ikke. De er grunnen til at jeg kommer meg gjennom dagene. De er grunnen til at jeg smiler, ler… De er grunnen til at jeg er….. jeg håper de skjønner det.

Av og til så drømmer jeg om deg… ikke så ofte som jeg skulle ønske, og ikke kan jeg styre det… Besøkene av deg i drømmene mine er så fantastiske…. du er her med hele deg… jeg ser deg, jeg hører deg, jeg kan holde deg, jeg kan snakke med deg, jeg kan klemme deg… som om du aldri har forlat meg… å våkne etter slike drømmer er tungt… jeg våkner glad, og blir fort trist. Da kjennes det så inderlig godt hva jeg har mistet og jeg savner deg mer enn jeg kan beskrive.

Drømmene er sjeldne og jeg legger meg hver eneste dag, med håpet om at du skal komme til meg… Etter at du reiste, så har søvnen ikke vært som den burde være… jeg sover dårlig, urolig. Våkner lett eller sliter med å sovne. Og når jeg først sovner, så våkner jeg altfor ofte fort, ute av stand til å huske hva jeg har drømt, eller om jeg har drømt. De nettene jeg får med drømmer setter jeg stor pris på, selv om de er tunge å våkne etter..

I natt drømte jeg om deg, eller i dag morges.. Det var en kaotisk drøm, som gikk i veldig fort film, og jeg slet med å følge med… men jeg satt i et hus og du satt i hagen ute sammen med en person jeg ikke kjenner… jeg kunne ikke reise meg, og du ønsket ikke å komme inn til meg… du tittet opp på meg i vinduet, men så bare rett gjennom meg… gav meg ikke et smil, ikke et blikk… det så ut som du ikke ønsket meg… og jeg satt bare der og fikk ikke beveget meg eller sagt noe som helst… jeg satt stille på stolen, mens drømmen raste i puljer forbi i veldig hurtig film… uten forståelig handling eller forståelig språk… Etter en stund fikk jeg reist meg og gått ut til deg, du satt på huk og knøt den ene skolissen din… du var tynn, blek og hadde fått ganske langt hår….. og du så så sint ut, så veldig sint…. og jeg var så lei meg…. Jeg klarte ikke å bevege armene mine slik at jeg kunne ta på deg. Jeg spurte deg hva det var, men du reagerte ikke… du så rett gjennom meg… Jeg ble ganske fortvilet og ropte, ropte så høyt jeg kunne… det var så mye kraft i stemmen at kroppen nesten lå vannrett… “Mikkel, hva er det??? hvorfor er du så sint?? Er du sint på meg?” du tittet opp, så meg rett i øynene og du var så ufattelig sint…. Jeg gråt og spurte, “vær så snill, fortell meg hva jeg har gjort? fortell meg hvorfor du er så sint, si hva jeg har gjort, hva jeg kan gjøre!” Du reiste deg og gikk… du sa ingenting…. hele holdningen din var så tung og trist… jeg gråt og gråt og ropte, men du hørte meg ikke, brydde deg ikke…. og jeg satt helt fast i bakken, uten mulighet til å følge etter deg…. så våknet jeg…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I hele dag har jeg hatt en klump i magen… er du sint på meg? og hvorfor… hva har jeg gjort, sagt som har fått deg så sint…. Hva betydde dette….

Sannsynligvis ingenting… men uansett hva jeg prøver å si til meg selv så føles det ikke rett…. men jeg orker ikke å tenke at jeg skal tro at drømmen er “sann”, at du er sint, rasende på meg…. Jeg håper inderlig du snart kommer tilbake til meg for å si noe annet… for å gi meg en klem, holde rundt meg og si “det går bra, mamma”….

Kanskje er du sint på meg fordi jeg har gjort noe jeg ikke vet, eller ting jeg har sagt…. kanskje er du sint på meg for at du synes jeg ikke går videre, for at jeg lar savnet etter deg sette livet på vent…. eller kanskje det bare var en jævlig dårlig drøm….

Kanskje har slike drømmer også en mening, men just nu trenger jeg de ikke…. ihvertfall ikke uten en forklaring.

For det er slik, slik livet har blitt… jeg tenker, tolker og lurer på ting jeg ikke kan få svar på. Noen av disse tingene er destruktive og unyttige, men jeg styrer ikke hva som kommer inn i hodet mitt… som mamma har jeg et behov for å forstå, forklare og fordele skyld… og når jeg ikke finner svar på disse tingene så kan jeg gå i fellen og sette skylden på meg selv…. Det er jeg som mamma som ikke har gjort jobben min… jeg skulle, jeg burde, hvis jeg, om jeg….

Og jeg har tenkt mye slikt og vært fast bestemt på at uavhengig av hva jeg tenker, så vet jeg ingenting om hva som hadde skjedd dersom noe hadde vært annerledes…. hva resultatet hadde blitt om jeg hadde gått til høyre istedenfor til venstre…. ei heller vet jeg hva som hadde skjedd om dine veier hadde vært annerledes… men det er så utrolig vanskelig å leve med at man ikke kan forstå…. 

Jeg har begynt å høre på en lydbok, som jeg ikke helt vet om jeg bør høre ferdig… den handler om en mamma som har vært død og som mister sin sønn i en ulykke…. hun dør på nytt for å hjelpe sønnen sin tilbake til livet… så han ikke går feil og ender opp i dødsriket…. ventehallen er et vondt sted… et grusomt sted som gjør at jeg tenker at Mikkel kan jo ikke ha vært der!! hvorfor var ikke jeg der og fikk ham tilbake??!? Absurde tanker, helt absurde tanker…. men de kommer uten at jeg styrer de…

Jeg tenker også tanker om at kanskje jeg rett og slett ikke skulle vært mamma… at jeg ikke er en bra mamma…. at det er min skyld at du er borte og at dine søsken ikke har en god mamma…. jeg tror jeg er en god mamma… men det å miste deg gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved hva og hvem jeg er…. Kanskje er det derfor du kommer til meg i drømmen min og er sint på meg… sint for at jeg tenker slikt…. at jeg lar slike tanker overskygge alt det fine og gode du har sagt til meg mens du levde…. at alle fine ord du har sagt til andre om meg, forsvinner i slike tanker…. Jeg hadde også vært sint om det var motsatt…. 

for selvsagt skal jeg stole på dine ord…. og ikke mine usikre tanker…..

Elsker deg i dag også, Mikkel min <3