Sitter og ser på en dokumentar på nrk 2 Livet er jævlig deilig…. Har sett dokumentaren før og den rørte meg dypt… nå ser jeg den igjen…
Den handler om en ung kvinne som har mistet sin mann i kreft og 1 1/2 år etter går hun gjennom den samme prosessen da hennes mor blir kreftsyk…. Utrolig ærlig og reflekterende dokumentar….

I fjor mistet jeg en veldig nær venninde i kreft… Hun fikk diagnosen lungekreft i oktober og døde allerede i april.. Jeg var så heldig å få lov til å følge henne helt inn til det siste… Det var en forferdelig tung tid, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på hennes reise gjennom sykdommen. Det startet med ganske gode prognoser… ikke det å bli frisk, men at det var fullt mulig å leve lenge… slik ble det dessverre ikke.. For hver tunge behandling ble sykdommen mer aggresiv og spredningen gikk fort. Så fra å få mange gode år, krympet det til kanskje 2 år, kanskje et år, over sommeren, noen måneder til bare noen uker…. Da hun fikk slippe var det en lettelse, men alikevel et stort sjokk… for det skulle jo ikke skje enda. Å se en du er så glad i blir spist opp og gå igjennom slike lidelser er fryktelig, det gir en selvsagt en “litt” større aksept for at døden kanskje ikke er det værste, men det er alikevel umulig å akseptere. At hun var så innkluderende og åpen gav meg en lettere vei til å akseptere tapet, men samtidig føles urettferdigheten så stor over at en så fantastisk person ikke fikk være her mye lenger. Jeg kjenner svært få mennesker som har så mye godhet i seg.
Jeg har kjent henne siden jeg var 15 år og har aldri, noengang opplevet urimelighet eller vonde ord fra henne, om noen. Og det var ikke fordi hun manglet meninger, men fordi hun alltid klarte å se ting fra mer enn en side. 
Savnet etter henne blir innimellom større selv om tiden går… og det er vondt….

I disse dager går min beste venninde igjennom det samme… en venninde ligger på sykehuset med kreft, og det er snakk om dager igjen av livet. Det har vært mange oppturer og nedturer i de årene hun har vært syk. Mye optimisme som alltid har blitt knust…. det er veldig merkelig følelsesmessig å følge hennes nære venninder i deres sorg nå, alt oppleves pånytt og man står på siden og kan så lite gjøre. Jeg kjenner godt på frustrasjonen og tristheten til min venninde som nå går igjennom det samme… samtidig føles det som om jeg ikke har lov til å føle så stor sorg fordi vi ikke kjente hverandre like godt… er ikke alle dager det er like lett å være sterk, når tårene sitter i halsen.
Ofte blir det tanker om hva som er meningen med vår eksistens og om dette er alt… slike tanker man filosoferte over som barn…

Hva er meningen med å gå igjennom alt man gjør for bare å dø? Etter å ha filosofert meg frem til at gjennfødelse må være den beste tanken… at man dør og får bli født på nytt… og ved fødsel glemmer sitt tidligere liv. Det kjennes ut som en tanke jeg kan leve med. Ikke det at det har gitt meg mere svar på hva meningen med livet er, annet enn at Livet er jævlig deilig, og som menneske trenger man lærdom for å huske å leve…..

En ting som jeg har tenkt mye på i det siste er den hjelpen man gir til de narkomane…. Dette er ikke ment som massiv kritikk eller en betemt mening…. bare en undring jeg har…

Har jo pratet med mange mennesker som har vært i behandling og som ikke har klart seg like godt som man har ønsket. Dagens narkotikapolitikk blir utsatt for stor kritikk og vi er mange som har meninger om dette…. men det er ingen som sitter med en god løsning. En av grunnene er kanskje den at vi ( eller de fleste av oss da ) har våre egne moralske verdier liggende i bunn… og de er kanskje litt til hinder for å se på løsninger som er utradisjonelle og kanskje litt på kanten… men de fleste narkomane lever jo ganske utradisjonellt og på kanten… er det slik at vi ser litt for mye moral og litt for lite til hva som kan/vil hjelpe?

Et av de største problemene de narkomane slikter med er tillit… Er dessverre ikke så mange som opplever at noen har tillit til dem og at deres meninger er verdt å lytte til. Hvis jeg er syk og går til legen for å få behandling, så forventer jeg at legen stoler på meg og at jeg får ta del i min egen behandling. Selvsagt må legen ta avgjørelser han/hun mener er best for min helbred, men legen skal hensynta mine ønsker og mine meninger ifht behandling av MIN kropp. En lege jeg snakket med på et seminar sa en ting som brant seg fast i hode mitt… “ingenting skal være uprøvet så lenge alternativet er værre” Han sa at som lege var han forpliktet til å prøve “alt” dersom det gjorde at pasienten fikk det noe bedre. Finnes det noen behandling, tradisjonell eller utradisjonell, som gjør det værre for en narkoman som i utgangspunktet lever på gata? Tror ikke det men….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da sitter jeg igjen med min undring på hva vi gjør i dag…. en stor andel av de som ikke klarer seg sier at det største de sliter med er å bli inkludert i samfunnet, finne frem i kaos systemet, og ha et noegenlunde verdifullt liv.

Dette er satt litt på spissen, men det er nå slik jeg oppfatter det da…. dette er ingen bestemt person, men flere personer i en…. En jente starter et liv hun ikke trodde hun skulle ha på plata i Oslo… hvordan hun endte der, vet hun ikke helt selv. Kanskje har hun vært utsatt for et overgrep, kanskje hun har manglet kjærlighet og omsorg fra familien, kanskje hun bare ikke passer inn noe sted…. Veien til plata er mange… men de fleste hadde ikke planlagt å ende opp der. De fleste har en trist histore bak seg, en traumatisk fortid. Hun er 15 år og har funnet et miljø hvor hun blir hørt og sett. Hun får venner som hun kanskje har manglet og venner som sliter og forstår henne. Hun har funnet mange hun kan identifisere seg med og være en del av. Og hun har funnet sin medisin… Så langt er livet endelig godt i hennes øyne.

Etter mange år er det ikke like godt. Hun sliter med sykdom, med penger, med fornedrelse, med svik og med tanker på alle hun har sviktet. Hun sliter med drømmene og planene som aldri ble innfridd og som hun nå har gitt opp.. Hun er ung, kanskje bare 21, men med livserfaring som en gammel mann… men med sosialutvikling som en 14 åring.

En dag får hun hjelp… hun har forsøkt før, men mislykkes mange ganger. Behandlingen er “bra”, men den ser ikke henne. Og hun sliter med å fortelle hvem HUN er… for hun har mistet så mye av seg selv. Tilliten til behandlere og psykologer er borte… for hun har åpnet seg så altfor mange ganger og fått svi for det. Noen av de hun har fått tillit til har “sviktet” ved at de plutselig har byttet jobb, gått ut i permisjon. Andre har brukt ting hun har sagt imot henne og noen har hun rett og slett ikke hatt noensomhelst kjemi med…. og hvem åpner seg da? Hun blir stemplet som vanskelig og umulig å komme inn på. Hun er ikke sammarbeidsvillig og mottaglig for behandling…. står det i papirene hennes….
Men hun vet at bunnen er nådd for -endte gang og at hun snart ikke klarer mer… Hun legger seg inn til avrusning, behandling og er en såpass “tung” narkoman at hun får komme inn i LAR, legemiddelassistert behandling.
Tiden går og hun skal snart “hjem”, hun sier at hun ikke er helt klar og at hun ønsker å bli litt lenger, eller at hun i det minste vil bo et sted hvor hun får botrening. På tross av dette ønsker kommunen at hun skal komme “hjem”.
På behandlingsstedet blir hun beroliget med at alt skal være i orden og at de skal fikse det meste… slik blir det selvsagt ikke. Når dagen kommer så har hun ikke noe “hjem” å dra til… tiden har ikke struket til sier de… hun har vært til behandling i over 1 år… så hun får plass på et hospits… sammen med aktive narkomane…
Hun klarer noen måneder der og får tilslutt en liten leilighet…. men hun er så sliten, fysisk og psykisk… ikke har hun erfaring med å bo å betale regninger, ikke er hun vant til å holde avtaler. Ting er tungt og vanskelig. Hun møter opp på apoteket hver dag, tar sin medisin under overvåking av personalet på apoteket som helst hadde sett at hun ikke var der.

På NAV ber hun om hjelp til å håntere regninger og sette opp et budsjett. Hun ber om jobbtrening, hun ønsker skole. Hun ønsker hjelp til å komme i kontakt med familien igjen, til å få et sosialt liv…
På NAV blir hun møtt med saksbehandlere som er i møter når hun har møte, eller de glemte å gi beskjed om at saksbehandleren er syk i dag. Fristen for skole har gått ut og saksbehandleren rakk ikke å levere søknaden i tide… og det saksbehandleren “glemmer” eller ikke rekker eller ikke er hans/hennes jobb skal de finne noen andre som kan gjøre….
Hun sliter psykisk og trenger hjelp… men medisiner for sin psykiskelidelse kan hun ikke få… fordi hun er narkoman… hun må nok bare klare seg uten det….
Hun mister ikke motet helt… men mister evnen og viljen til å kjempe.. hun er tom. Så nå er hun “frisk” hun sitter i sin lille leilighet og har det “bra”, for hun er jo rusfri…. alene sitter hun der… dag ut og dag inn…..
Norge har behandlet og “reddet” en narkoman…. til hva?? er hun kommet så spesielt mye lenger enn da hun var 15 år og tok skrittet inn i platamiljøet? Er dette vi driver med virkelig hjelp?

Jeg bare spør, for jeg lurer på om vi med hånda på hjertet kan si at vi har hjulpet henne til et bedre liv?

Jeg skrev et innlegg vedr politiet sin “aksjon” på plata her og fikk en kommentar som gjorde at jeg kom på en skikkelig god historie som jeg gjerne vil dele. Målet mitt er ikke å svartmale/henge ut politiet… er egentlig veldig glad i politiet jeg… så derfor kommer det nå en litt annen variant av min utblåsning.

Dette skjedde i februar 2010. Jeg og “kalle” skulle treffes for å snakke litt om hva vi skulle gjøre ifht hans ønske om å komme inn til behandling. Vi hadde vært på Peppes og spist og en tur innom 24/7 for litt råd ifht søknader og fremgangsmåte. Da vi kom til Oslo S avtalte vi at jeg skulle løpe i butikken mens han hentet tingene sine i en oppbevaringsboks. Så skulle jeg kjøre ham hjem… Da jeg kom til oppbevaringsboksene satt “kalle” på bakken med håndjern sammen med 4 fra sivilpolitiet og en narkohund.
Alle tingene hans ble gjennomgått og det som ikke var lovlig ble tatt… De ville ta ham med seg på glattcella (var ganske sent)
Politiet og jeg snakket sammen og jeg svarte på det de lurte på, de spurte “kalle” om han hadde noe utestående som han skulle inn for osv. Etter en stund ble de enige om at dersom de sjekket opp at han ikke var ettersøkt, så kunne jeg få lov til å ta ham med meg og kjøre ham hjem… for det va jo ingen hensikt å ta ham med inn på stasjonen… (men de måtte det dersom han ikke kom seg hjem)
Jeg legitimerte meg og ble “registrert” som ansvarlig for å få ham hjem. Vi hadde en lang samtale, som jeg ikke helt kan gjengi pga “kalle” , men det kom tydelig frem at dette var politimenn og kvinner som virkelig brydde seg. Og de ønsket å gjøre en god jobb. Både for borgerne og for de narkomane. (mener ikke at de narkomane ikke er borgere!)

De så på hjelpen til de narkomane som både trist og problematisk… og vanskelig å jobbe med ifht loven og personene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slike politifolk er jeg veldig glad vi har… og det er mange av dem. De gjorde ingen “ulovligheter” med å slippe “kalle”, men søkte en annen løsning som var bedre for alle parter…

Møter ofte politimenn på gata, og de aller aller fleste er veldig hyggelige og veldig forståelsesfulle… og de fleste pågripelser jeg har sett har ikke vært brutale….

ønsker alle en strålende fin dag!

Jeg er egentlig ganske sent ute… med veldig mye… også Facebook. Skulle selvsagt aldri på FB, men kapitulerte i fjor. (var likedan med hotel cæsar… det skulle jeg aldri se… hmmm)  Så er jeg kanskje litt naiv og blond også… eller rett og slett treg i oppfattelsen…. for FB var kanskje ikke helt som jeg trodde…
Dag 1. startet med litt sånn kløning…. dette skjønner jeg ingenting av. Og herregud tenk om ingen vil ha meg som “venn”, skal jeg bli venneløs lissom! Men så fikk jeg jo noen venner og fler og fler… I starten var man litt happy for hver forespørsel og la til. mitt eneste kriterie var at personen var felles venn med en av mine venner… må jo si at det har blitt mye rart ;O) var kanskje ikke den smarteste måten men….

Vel så kastet man seg ut i FB verdenen og delta og diskuterte. Mange gode diskusjoner og mange dårlige. Innimellom (ganske ofte) så lurer jeg på hva slags mennesker det er som er på FB. De fleste jeg kjenner var mye på FB i starten og så har det dabbet litt av, de bruker FB som litt kontaktnett med venner, fjerne venner og bekjentskaper. Noen bruker FB som verktøy for engasjemang og for å spre meninger…. og noen ser ut til å faktisk leve hele sitt liv i og på FB.

Man sier ting til og om andre mennesker i et offentlig rom som man aldri ville turt å si i et annet forum… Hvor sundt er egentlig FB?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På enkelte dager så føles det som om mennesker med store problemmer, som ikke til vanlig tar spesielt del i samfunnet, har laget sitt eget lille samfunn i FB. De bruker FB som sitt talerør i verden og kommer med de utroligste utsagn om personer (offentlige personer og privatpersoner) direkte uthenging. Man har ingen sperrer for hva man sier eller mener eller gjør… synes dette er litt skummelt jeg…

Har et eksempel som jeg må trekke frem… Var med i en gruppe (som jeg selvsagt ikke hadde sjekket ut først… my mistake!) hvor en mor hang ut barnevernet og påstod at hele staten, eller Norge da, var korrupt. De hadde tatt hennes datter og hun mener nå at dommere, advokater, barnevern, politikkere mm driver med salg av barn, pedofiliringer mm. Militæret og div andre instanser som jeg ikke vet hva er, driver og stråler huset hennes slik at hunden blir full av kreft og vetrinæren hun går til, gjentatte ganger vel og merke, gir medisiner som gjør hunden enda sykere. Innspilling av filmsnutter hvor dattern blir hentet er lagt ut på youtub mm. Denne damen (selv om jeg ikke har medisinsk utdannelse) er rett og slett kjempe syk! Og det utrolige er at det flommer over av mennesker på siden som støtter og kommer med lignende historier som lissom skal bekrefte hennes oppfattning av verden….

I diskusjoner blir du møtt med verbale angrep (som man selvsagt tilslutt motangriper like usaklig… har gått i fella!) Man diskuterer for døve ører og man vet at en slik diskusjon ikke ville funnet sted i den virkelige verden, øye til øye… Man lar utsagt og ytringer på FB bli “statestikk” og forskning…. vel det er jo ikke helt slik da…  ;O)

Har vurdert noen ganger å kanskje sjekke gjennom vennelista mi og fjerne enkelte elementer… men er for nysgjerrig til det… er dessverre veldig nysgjerrig av natur… eller som min sjef så pent sa det; “du er bare vitebegjærlig du” he he he!

Nei, FB er en forunderlig verden… og ja den er en del av vår verden på godt og vondt…

ønsker alle en strålende dag… her og i FB verdenen….