Noen dager, dessverre kan de bli mange, er det så lett å finne følelsen av å være sint…. Jeg er så inn i helvete sint, så forbanna, så sint at hode nesten eksploderer…. jeg er ikke sint på noen eller noe, jeg er bare en gedigen klump med følelsen sinne…. svart svart sinne… og motløshet… Tårene ligger rett rundt svingen, det samme gjør en ufortjent skyllebøtte…. Jeg vet det går over, men hver gang den kommer, så er det vanskelig å forstå at det skal gå over… tankene blir veldig uklare og rotete når man bare ER sint…
I forrige uke skulle jeg en tur på Ikea, hadde kommet meg “opp” av en liten nede bølge, og humøret var helt greit. Jeg gledet meg faktisk og hadde en plan i hodet for hva jeg skulle ha, hvor mye tid jeg skulle bruke… kanskje skulle jeg også sette meg ned med kaffe, mat og planlegge mer…. Men så i bilen endret det seg… jeg bor 5 min unna Ikea, så det skulle ikke så mye til.. det kom en sang, aner ikke hvilken, men sanger utløser fort følelser og tårer… selv om sangen i seg selv ikke er trist… “Faen, skjerp deg!” sier jeg til meg selv, skrur av radioen og åpner vinduet… Jeg setter fokus på hva jeg skal og kommer meg på plass… vel inne på Ikea, så er humøret på plass igjen… tror jeg…
Jeg durer opp i 2 etg og tusler rundt vet hvor jeg skal, men titter og ser etter andre ideer som kanskje er bedre enn hva jeg tenkte… da jeg nærmer meg kontor avdelingen så kommer tanken… og den kommer som et lyn, et støt, du vet sånn kjerringstøt man får i albuen… men den skyter rett inn i tinningen kjennes det ut som… og jeg vet at jeg nærmer meg stolen… stolen du satt død i da jeg fant deg… jeg har gått forbi den før på Ikea… da har jeg blitt stille, forlat butikken…
Jeg ser etter en mulighet for å gå gjennom en av snarveiene uten å passere stolene. Men det er for sent… øynene peiler inn kontorstolene, selv om hode prøver å holde seg en annen vei.. men øynene lever sitt eget liv og finner stolen…. “nei nei nei” hvisker jeg til meg selv “se en annen vei!”… Jeg strener forbi stolene, tårene er kommet i rekordfart og jeg synes alt bare er kleint og ubehagelig… “skjerp deg! skjerp deg!” sier jeg… og en som går forbi titter rart på meg… jeg snur meg, ser på stolen “din”, jeg ser hvordan du sitter, halvveis henger over stolen, jeg ser ansiktet ditt, men du ser ikke død ut som da, du bare sover… med et smil… jeg hører at jeg sukker, jeg lukker øynene, åpner de… og så er du borte…. alt er litt borte, litt sånn disete… unntatt stolen. Stolen står der ruvende og stygg og kald og tom…
Jeg kommer meg videre, finner et lite skap og noterer hylleplass og går… plutselig er humøret borte, ideene, lysten, gleden og tanken på en kaffekopp… alt er borte… Jeg henter skapet, betaler og kommer meg ned… Ingenting ble som jeg tenkte… det blir ofte sånn… en tanke, et lite minne, en sang, et ord, en person, en lukt.. det er egentlig veldig lite i hverdagen som ikke bringer frem en tanke… tanken om deg…
I garasjen surrer jeg det til å må flytte et par ting vekk for å på plass… bak meg står en far sammen med sin datter og er ganske høylytt… Jeg hører at han er tydelig irritert over at de har kjøpt for mye, ifht plassen i bilen… kanskje har de holdt på en stund… jeg kjenner at hjerte dunker noe så inn i granskauen…. jeg hører han si “hvorfor kan du til helvete ikke bare høre hva jeg sier…..” han sier mer… jeg snur meg og ser på de, ser at hun ser lei seg ut… og han er sint… eller kanskje han bare er veldig frustrert… jenta sier ingenting….. og så sier det bare pang…. det sier bokstavlig talt pang inne i hodet mitt… Jeg har smelt igjen bagasjedøren så hardt at bilen rister og pappan blir stille og begge ser på meg….. Så føles det som jeg ikke er meg lenger, jeg står over meg selv og ser at jeg stamper bort, som en kjempe… mens jeg roper eller skriker til pappan… jeg er usikker på hva jeg sa, men det var ikke så mange av ordene som egner seg på trykk… jeg kjeftet så på ham…. jeg skrek, ropte og gråt… verden stod endelig stille… endelig, endelig stod hele verden stille…. og “alle” hørte på meg, hørte på meg skrike ut at jeg har mistet gutten min… at han ville angre på sine ord om dattern hans ikke er her i morgen…. og så, så var ikke verden stille lenger…. jeg så ikke meg selv eller de ovenfra lenger… jeg så de fra meg selv, fra kroppen min… gjennom mine øyne…. de sa ingenting, de så bare helt lamslåtte ut… og jeg følte meg som verdens dummeste menneske… “herregud, hva har jeg gjort?? ” jeg trodde jeg tenkte det, men jeg mumlet det og pappan sa bare “unnskyld?”
Jeg gikk et par skritt frem og forsøkte å forklare meg…. jeg prøvde å prate, men halsen var full av luft, luft som var som en tykk klump, stemmen var bare rar… Pappan lente seg litt frem, som om han prøvde å forstå, å skjønne hva jeg prøvde å si…. “Unnskyld, unnskyld… dette var ikke meningen… jeg så en stol og ble så lei meg og så hørte jeg dere også ble jeg bare så redd og sint” Jeg hørte selv at det hørtes heeeelt merkelig ut… Pappan så rart på meg… han så på dattern sin og så tilbake på meg… “en stol?” sa han….
Jeg gikk nærmere og så fikk jeg summet meg litt til… fikk forklart at jeg hadde mistet deg…. at jeg fant deg i en stol fra Ikea…. og at jeg ble så redd for at denne pappan kanskje skulle oppleve det samme… etter en slik kveld…. og så gråt jeg selvsagt… å si unnskyld, gråte og samtidig forsøke å smile og se behersket ut er nok sikkert en rar kombinasjon å se… særlig når man har blitt skjelt ut helt uten forvarsel… i garasjen på Ikea…
Jeg vet ikke helt hva pappan sa… men han sa “takk” og så sa han “dette går fint” og så gav han meg en klem…. og så sa han noe om at han ble litt satt ut av så mye kjeft…. Så spurte han om det gikk bra med meg og om jeg trengte noe….. Jeg beklaget igjen… veldig… og gikk tilbake til bilen… da jeg tittet i speilet så stod pappan og holde rundt dattern sin… jeg så ansiktet hennes i speilet… hun smilte, hevet armen og vinket til meg…. hun vinket til meg….