37. Meg selv….. ?

Nå er det en tid siden jeg har skrevet…. det skjer lissom ikke så mye spennende og endringene er heller ikke så store… man “luller” litt rundt i sitt eget og står mye på stedet hvil…. ihvertfall så kjennes det slik.
I den senere tid har jeg hatt litt kontakt med en mamma som også har mistet sin sønn… det er tøffe tak å følge henne, men det er også utrolig givende for meg. Helt plutselig gikk det opp for meg hvor langt jeg faktisk har kommet siden 12. august 2014. Tiden har så visst ikke stått stille, men endringene skjer så sakte så sakte, nesten ikke merkbart…. Men når hun stiller meg spørsmålene, “mine” spørsmål, og jeg kan svare uten å bryte sammen, med en visshet om at det hun tenker, føler, opplever…. er helt normalt… da skjønner jeg hvor langt jeg har kommet. Og det har gjort godt, usigelig godt. For det er ufattelig vanskelig å tro at man har stått på stedet hvil i 2 1/2 år. Jeg lurer ofte på om det er verdt det, om det er slik mitt liv skal bli… i denne evige smerte tunnelen… i denne stormen som aldri gir meg fred. Men jeg ser jo nå at jeg er ikke der lenger. Ikke så intenst hele tiden…. det er bare det at jeg har glemt å legge merke til at endringene skjer så sakte. Fokuset har vært på det vonde og jeg har ikke klart å se med helt klare øyne.

I dag har jeg kjent på at “i dag har jeg vært helt meg”!… altså sånn som jeg var før. Jeg har ledd uten at tankene mine har gjort meg litt trist, og jeg har ledd sånn annerledes, som jeg gjorde før, spontant, uten at det egentlig var sååååå festlig, og som en ekstra bonus så var det godt…. Og det var veldig rart. Og fortsatt så kjenner jeg på at det er godt… sånn vil jeg at det skal være. Hele tiden… og det er jo ikke farlig… Jeg husker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor. Jeg elsker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor….. Jeg elsker ham minst like mye og husker stadig små detaljer jeg har “glemt”. Jeg håper inderlig jeg kan våkne til mange nye dager som meg selv… for jeg liker meg selv langt bedre slik. Om jeg våkner som meg selv i morgen, vet jeg ikke…. men nå vet jeg i det minste at “meg selv” fortsatt er her og at jeg kommer frem uten forvarsel… og det skal jeg sette pris på. Og så skal jeg huske å ønske meg selv velkommen neste gang jeg titter innom 🙂

elsker deg i dag også, mikkelmin <3