Når man får barn, så opplever man en utrolig kjærlighet blomstre opp iløpet av veldig kort tid. Noen barn er bekymret for å få søsken, fordi de tror at mammas og pappas kjærlighet må deles med en til… og hvem ønsker vel å få mindre kjærlighet?

Et mamma og pappahjerte… holder meg til mammahjerte, da jeg ikke har pappahjerte… deler ikke på kjærligheten mellom barna sine, hjerte til en mamma har evnen til å vokse for hvert barn som kommer til…. det finnes ingen endring i kjærlighet.. bare en økning. Synes dette er en fin og grei forklaring til små barn… mammahjerte vokser for hvert barn…

Men hva skjer når et barn blir borte? Krymper hjerte? forsvinner bare denne ekstra kjærligheten? får de andre barna mere kjærlighet?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet ikke helt hva som skjer eller hvordan jeg skal beskrive det.. men kjærligheten forsvinner definitivt ikke, den endrer seg definitivt ikke og den blir så absolutt ikke mindre. Men den blir veldig intens, vondt, sår og fysisk smertefull. Midt mellom halsgropen og spissen mellom ribbena kjennes en stor klump, den er tung, bly tung og i veien for pusten, gleden, latteren. Den kjennes fysisk, hele tiden. Når man glemmer seg og ler godt og hjertelig, eller har det veldig hyggelig, så fylles klumpen med mere tyngde, nesten så den vokser seg opp i halsen og mørklegger hodet, tankene og synet. Av og til kjenner jeg den helt opp i nesebenet mellom øynene. Klumpen kan tømmes, men det varer aldri lenge, som en lekk båt man forsøker å lense… så fort man stopper fylles den opp.. og det er så tungt å lense hele tiden… Det kjennes som om Mikkel sin del av mitt hjerte spiser seg inn og overtar fornuften. Jeg kan ta meg i å tenke at det hadde vært så godt å bare reise etter deg…. hadde jeg hatt en garanti for at jeg ville funnet deg, så hadde jeg nok reist etter deg. Men en slik garanti vil jeg ikke få. Jeg vet det kanskje høres ille ut, men jeg prøver å beskrive hvordan det føles, hvordan jeg påvirkes…. uten at dette betyr at jeg har planer om å forlate denne plassen. Men jeg vet at “jeg hadde dødd for deg” ikke er en klisje, jeg hadde dødd på flekken om jeg kunne byttet plass.

Mitt hjerte krymper ikke, ei heller blir kjærligheten til Mikkelmin mindre… den er i en prosess jeg ikke forstår, som jeg ikke liker, som jeg ikke ønsker. Men jeg har intet valg enn å være med. Hva som kommer ut av dette, vet jeg ikke, men jeg tror at man kanskje finner en hjelp til denne lensinge, så klumpen ikke tar så stor plass.

Kanskje må man fylle denne delen av hjerte med noe annet, slik at klumpen må vike? Men hva fyller man den med? Denne klumpen er en stor fighter, som kjemper for plassen sin, og det er ikke lett å komme til, jeg vet ihvertfall ikke hvordan jeg skal utmanøvrere den, men jeg har tenkt å være både sta og utholdende og vinne kampen.. vinne kampen om mitt hjerte, erstatte klumpen med alt det gode jeg føler for Mikkel, fylles med smil og kjærlighet… ikke smerte og sorg. Klumpen skal ikke vinne, Mikkel sin plass skal vinne…

Så rart man tenker, og så logisk ting blir når man prøver å forklare hva man føler. I mitt hjerte er det 3 mammahjerter… alltid… 

I sommer hadde jeg en helt fantastisk ferie… ikke bare jeg selvsagt, men hele familien.

Vi dro på tur i båten vår… en gammel scan baltic 29 fot… den er ikke stor med 5 personer over 14 år for å si det sånn… ei heller er det rom for særlig mye privat liv… Mikkel skulle være med oss i en 8-10 dager, hvis han “orket å henge med familien så lenge”… Det ble nesten 3 uker…. <3

Været var fantastisk og vi koste oss hver eneste dag… bading, sol, fisking, øyhopping, koselige byturer i små havnebyer, latter, glede og rom for gode samtaler.. lange late dager og lange lyse netter. Mikkel, Malin og Markus kom nærmere hverandre enn på lenge… de var ute å kjørte jolle, fisket, pratet og lo…. om kveldene var det fin fordeling mellom Mikkel og Markus om hvem som skulle køye i stikkabinen og hvem som skulle sove på solsenga… at vi skulle ha en så fantastisk ferie, uten de store kranglene i den lille båten… det hadde jeg aldri trodd… 

Jeg så min fine gutt blomstre opp, kose seg og nyte… han utsatte hjemreisen og tilbragte all sin tid med oss… noe jeg er usigelig lykklig for i dag….

På bursdagen min, utsatte han hjemreisen igjen… Vi spiste middag på Den blå brygge, oss og en gjeng med gode venner… Vi hadde det så utrolig fint, jeg nøt hvert sekund og var så glad for Mikkel ikke ville hjem… Jeg fikk et folkevogntelt i bursdagsgave 🙂 som Mikkel og jeg skulle sove i så fort vi fikk en sjangse… om det så skulle bli i hagen hjemme.. slik ble det aldri…

Du reiste fra oss og sendte meg en melding når du kom hjem… Takk for en veldig fin ferie, mamma…. jeg har kost meg så mye, glad i deg” 

Vi snakket flere ganger om teltsoving og avtalte at neste gang vi skulle ut med båten så skulle du være med og vi skulle sette opp teltet… Det ble ingen båttur, det ble ingen telt soving…

Nå er båten satt ut, jeg kjører forbi den hver gang jeg reiser til graven din… jeg har ikke vært i båten siden ferien med deg.. Når jeg tenker på båten, så blir jeg fysisk uvel, gruer meg til å sette bena oppi den… skjønner ikke hvordan jeg skal takle å være i båten “vår” nå… jeg som egentlig elsker båten vår..

1 mai helgen er alltid båthelg for oss.. årets første langtur med gode venner. I år blir det ingen 1 mai tur med vår båt…. og det er jeg veldig glad for, føler meg absolutt ikke klar til å gå ombord. Men vi skal en tur ut med gode venners båt, noe som gjør sesongstarten noe lettere, men det er med veldig blanede følelser…

Får ikke sove nå og bekymrer meg veldig for morgendagen og min reaksjon på å være “på vannet” igjen…. Hvordan skal jeg klare å fokusere og ikke tenke på de fine ukene med deg? Hvordan skal jeg kose meg når minnene er såååå utrolig sterke fra siste båttur?

Jeg er veldig takknemlig for den fine tiden vi fikk sammen før du døde… men den gir meg også veldig stor sorg, nettopp fordi vi hadde det så fint… så veldig fint. Det er vanskelig å ha deg så levende og glad i hjerte, og hodet og så vite at dette får jeg aldri igjen… men hva skulle jeg gjort uten denne fantastiske ferien… rart at noe kan bli så vanskelig, men så uunnværlig på samme tid.

Jeg vet at jeg “styrer” dette selv… at det er tankene mine som avgjør, at jeg lager ting vondere for meg selv med å tenke så fælt.. men hjerte mitt har større påvirkning på hjernen enn det fornuften min har.

Jeg er så spent og urolig for morgendagen… nervøs og nesten litt redd. Men jeg prøver å tenke at dette er ikke “vår” båt, at dette bare er en liten test, at jeg ikke skal forbinde dette med deg…. er nesten så jeg håper på regn… for regn hadde vi knapt nok i sommer… eller jo det hadde vi 🙂 en sinnsyk dusj en liten time i Risør.. 

Planen var å ta en tur i båten alene å få ut det som måtte ut… men det har jeg selvsagt utsatt og nå er det forsent. Men jeg håper du hjelper meg i morgen, Mikkel… og at morgendagen hjelper med videre til “vår” båt, så “vår” båt forblir et vakkert sted hvor du alltid er med oss med glede, latter og kjærlighet…

elsker deg i dag også, Mikkelmin <3