Jeg savner tiden da jeg var redd for å dø, da døden skremte meg. Jeg savner dagene da tanken på å reise fra denne verdenen gjorde meg skitredd, full av engstelse for mine nærmeste, for alt jeg ville gå glipp av. Jeg savner å føle at livet er det største i verden…. Jeg lengter ikke etter døden, men jeg lurer mer og mer på hva som skjuler seg…. hva som finnes etter…. og det er kanskje ulempen med å ha landet på at det MÅ være noe mer…. et eller annet… og som da selvsagt reiser tanken om at vi vil sees igjen…. Om noe skulle skje og jeg ville være bevisst på at nå…. nå skjer det… så vil jeg vel kjempe med nebb og klør…. jeg har intet dødsønske…. men jeg har heller ikke en gedigen livsglede sånn hele tiden… dagene er som de er…noen er bra noen er ok… noen er… og noen er bare helt uutholdelige… hva gjør jeg her? hvem trenger meg? Jeg vet at mitt humør merkes hos mine nærmeste… det er ikke hyggelig å ha en mamma som er sint, redd, evig bekymret, sur og full av savn…. det er heller ikke gøy å ha en kone som er slik… en kone som møter deg med “i dag er jeg i skikkelig dritt humør”…. og ingenting endrer humøret, eller kan gjøre det bedre der og da. Og der og da så er det vanskelig å se poenget… se grunnen… 

Min “gammel” onkel døde natt til søndag… en sjelden perle…. en mann jeg husker som “lykke”… det er sjeldent småunger gleder seg til at bestemor og bestefar får besøk på hytta, men Marion og Gunnar har alltid vært noe stort. De var det rauseste paret jeg vet om. Og jeg husker at jeg beundret de begge stort… de hadde humor, kjærlighet og omtanke for alle… og ikke minst for hverandre. Gunnar med sin ro, sine øyne som oste av forståelse, humor, omsorg og kjærlighet, en mann jeg aldri har hørt si et negativt ord. Han har nå reist videre til et annet sted…. mens hans Marion er igjen her… Gunnar var voksen… men ikke voksen nok… gode mennesker blir aldri voksne nok… uansett hvor mette de er på livet, så blir de ikke voksne nok for oss som er igjen… vi vil alltid ha de her litt til… bare litt til… men det er ikke opp til oss… Jeg håper at Gunnar treffer alle de jeg savner… at det finnes en plass vi forenes… når det er vår “tur”… og om det er slik, så vet jeg om noen fine mennesker som har det veldig godt akkurat nå… men det er vel ikke slik det er… eller er det…?

Jeg har hørt enkelt beskrive døden…. et sted man er elsket, et sted hvor det ikke finnes tid, et sted det ikke finnes anger eller skyld eller skam… man bare “er” på en en annerledes måte, uten tid, og man bare er så elsket… man er ikke som her, snakker ikke som her…. men man omfavnes av en uendelig kjærlighet…. som ikke kan beskrives med vårt ordforråd…. så da er det kanskje ingen “lykke” der når Gunnar kom… ihvertfall ikke slik jeg ser det for meg… 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men hvorfor kommer man, på enkelte dager, til en konklusjon om at man ikke er redd for døden? Jeg vet jo ikke hva som skjer, jeg bare har en formening, en tanke… som ikke er fullført…. jeg “tror” noe som jeg ikke aner noe om…. men allikevel så høres det bedre ut enn livet? 

Jeg vet jo hva som gjør det…. det er savnet… og håpet om at en dag… en dag… men fy fa.n for en skuffelse om det ikke er slik da… om alt bare er svart… ferdig… død?  Nei det kan jeg ikke leve med…. men man står i et dilemma… jeg kan ikke leve med at det ikke “er” noe som helst etterpå… og fordi jeg ikke kan leve uten å tro det…. ja så gjør det dagene vonde… fordi jeg tror… håper… at jeg en dag skal se deg igjen… og selv om jeg har mye å glede meg over her, så er det ikke nok… på enkelte dager…. for på enkelte dager så er savnet så stort, så vondt, så alt…. at jeg skjønner ikke poenget med at du er der og jeg er her…. når alt i meg sier at det skal være oss…. og det er så vanskelig…. Kanskje er det bedre å tenke at jeg aldri vil se deg igjen… men det er komplett umulig… men jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne forstå at du er borte… og akseptere det “litt”… ikke helt, men litt… for det er så jævlig vanskelig å holde fokus på livet når jeg stadig blir slått i bakken over at du ikke er…. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan forstå det…. jeg vet det, jeg fant deg, jeg prøvde å vekke deg…. men det er som om den “virkeligheten” ikke eksisterer og at du bare er på “ferie”…. som om jeg hadde latt deg reise på ferie i over  2 år…. Jeg kjenner at jeg er sliten av å ikke forstå, sliten av å savne, sliten av å mangle deg…. og sliten av at det tar så stor plass….