Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg føler meg absolutt ikke klar. I kroppen er det fullstendig kaos… I vanlige år er jeg i disse dager full av sommerfugler, forventninger, glede, litt sorg, litt stresset, men mest full av lykke over at julefreden snart er her. I år er den lille sorgen blitt til en stor sorg som kjemper hardt for å være alene i sentrum. Og jeg kjenner at jeg er like ved å gi opp kampen om plassen…. kampen om julen.

I fjor ble julen “feiret” på helt andre breddegrader, under helt andre omstendigheter… det var ikke jul og den gikk bare litt forbi… nyttårsaften ble den store tunge dagen, noe uventet, da jeg hadde forberedt meg på å holde meg oppe julaften… ikke nyttårsaften. I år er julen i fokus og jeg kjenner på så mye og prøver så hardt så hardt…

Julenisselandsbyen kom opp… noe forsinket, men den kom opp.. minstemann kom inn å sa “julestemningen kommer litt når jeg ser på den, men blir borte når jeg ser bort”… Julelandsbyen har vært et fast innslag i huset i 23 år og er definisjonen av oss og jul… hver 1 advent settes den opp og minner oss på at vi venter på en stor dag med mange forventninger. Den minner oss på at vi skal møte dager hvor alt kjas, mas, ulikheter og hverdagsliv legges til siden, dager hvor vi bare er… er sammen og er takknemlige for det. Dagene gir rom for sorg og refleksjoner og tanker om de vi har mistet, men mest gir tiden oss plass til å finne roen frem til julaften.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I år er det “litt” vanskeligere å finne denne roen og jobbe seg gjennom sorgen. Jeg spurte minstemann hva vi skulle gjøre for å kanskje få litt mer julestemning… pynte juletreet litt tidligere kanskje? snø? “kanskje” sa han…. “faen, det orker jeg ikke” tenkte jeg…. Jeg har så sterke aversjoner mot å putte hode oppi den boksen med julekuler… skjønner ikke hvordan jeg skal få det til… I boksen ligger det fantastiske julekuler, samlet gjennom mange år… hvert år er det kjøpt inn 3 nye julekuler til treet. 1 til Mikkel, 1 til Malin og 1 til Markus… planen er at de får med seg en eske med barndommens jul, når de en gang flytter… Mikkel flyttet til et sted hvor han ikke kunne ta med seg sine julekuler…

I boksen ligger det også 40 røde glasshjerter… de fleste har fått navn, et hjerte med navn for de vi har feiret jul sammen med… der står navnene på mine nærmeste og kjæreste… oldemor, oldefar, onkler, bestemor, bestefar, noen venner og mange kjære.. mennesker jeg bryr meg om, som jeg har hatt gleden av å feire jul med… noen har gått bort, noen feirer jul med svigerfamilien og noen er her… Det har alltid vært vemodig og veldig hyggelig å henge opp disse hjertene… de som har reist får et kyss og henges pent på treet, mens minnene strømmer på… noen tårer blir det, men det er ikke tunge tårer… bare kjærlighet, minner og gode tanker… Å henge Mikkels hjerte på treet, blir ikke uten sorg og tunge tanker… det blir så nært, så sårt og så vondt og så altfor nært… 

Jeg fikk samlet litt mot og tenkte at det er nok lurt å få opp juletreet… da har jeg en liten uke på å samle meg, reflektere og venne meg til alt… så får tradisjonen om å pynte sammen med grevinnen og hovmesteren vike… kanskje er det tid for å bytte om litt på noen tradisjoner, for rett og slett å kunne skape noe nytt, slik at ikke sorgen overtar.

Snø og juletre, en god kombinasjon, men noe vanskelig når det er meldt flere plussgrader… en butikkrunde, ble faktisk 8 butikker som måtte besøkes!!, gav resultat i form av snø på boks… Familien ble slengt i seng, etter at alle julekassene ble funnet frem… juletreet ble satt opp og så var det det å åpne boksen… boksen med julen, med kulene, med minnene, med tankene… med skrekken… 

Jeg kom meg gjennom boksen… og glass hjertene <3 ….. og det ble fint. Det ble noen hysteriske gråte anfall, men jeg er blitt sabla god på å samle meg, hente meg inn… De 4 store terrassevinduene ble sprayet med snø, og nå står juletreet og funkler mot en snødekket bakgrunn… mens snøen laver ned, på lissom. Pakkene har funnet veien og jeg kjenner etter om det finnes et snev av julestemning… litt? på lissom? nei… tomt, helt tomt… ikke litt på lissom engang er den der… den er bare tom…

Minstemann fant litt julestemning med juletreet… “nå fikk jeg litt julestemning, mamma”…… så bra tenkte jeg… så bra, da er ikke dette gjort for ingenting… da var det verdt det! Da blir det kanskje jul… på orntelig og ikke på lissom….

Det er fortsatt noen dager igjen, fortsatt har jeg håp og tro på at jeg skal finne igjen julen… jeg jobber hardt med å minne meg selv på at julen er fortsatt julen, selv om Mikkel er borte. Julen er den samme, har det samme inneholde, selv om Mikkel er borte. Alt jeg har ment om julen, at alt legges vekk og man bare er… er fortsatt det samme selv om Mikkel er borte. Det er jeg selv som må la meg ha lov til å vinne denne kampen… Jeg vet så inderlig vel hva Mikkel mente om julen, og hvordan min juleglede påvirket ham… “vi trenger ikke glede oss til jul vi mamma, du gleder deg mer enn nok for oss alle sammen”…. og ja det hadde du helt rett i, Mikkel <3 . Og jeg vet så altfor godt at du aldri hadde tilgitt meg om jeg gjorde om julen til er sørgetid, en vondt tid, en tid man ikke vil være i….. Jeg har 364 andre dager å gråte på… det er mange dager det…

Jeg skal holde fokuset, jeg SKAL vinne kampen, jeg SKAL feire en god jul… for alle mine, for Mikkel, for alle de som ikke har det så godt, for alle de som ikke lenger er her… jeg SKAL tillate en tåre eller to… men de skal ikke få ta over…. jeg har fortsatt noen dager igjen… Jeg vet det er tidlig og at denne julen ikke nødvendigvis er malen for alle fremtidige juler… men jeg er livredd for at om jeg lar sorgen ta overhånd, så vil den definere min jul, vår jul… <3

Under juletreet vil det ligge en gave til oss fra Mikkel…. en gave som skal minne oss på alt det morsomme og gode, som skal reflektere hva Mikkel hadde ønsket for oss… og kanskje, kanskje ligger det en god jul mellom permene…. ikke en lissom jul.. men en riktig god jul <3

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

I 2014 var det 350 barn under 30 år som døde… 700 foreldre mistet sitt barn, barn, besteforeldre, tanter, onkler, søsken, søskenbarn, kjærester og venner mistet en de stod veldig nær, hvert eneste dødsfall har etterlatt mange mennesker i stor stor sorg… Hver dag, hver eneste dag, dør et ungt menneske i Norge, så utrolig mange berøres.

Hvorfor kjennes det da så ensomt?

Å miste et barn føles så altoppslukende og som en opplevelse man er helt alene om, ingenting kan måles opp mot dette. Man er i sin egen lille verden i verden, ensom og uten forståelse for hva man virkelig står i… slik kjennes det ut, men det er jo ikke slik. Å miste et barn er noe som skjer hver dag, nesten alle kjenner noen som kjenner noen, det felles tusner av tårer hver eneste dag. Jeg ser tallene, men de stemmer ikke overens med følelsene mine. Det finnes ingen rett eller feil her…. bare fakta.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I statistikken for 2014 ligger mitt elskede barn, sammen med 249 andre barn som er noens elskede. 2014 var intet unikt år, det var et helt vanlig år, men for meg var det et år som endte i helvete. For 748 andre foreldre ble 2014 et år som endte i  helvete…. men det kjennes fortsatt som om det bare har skjedd meg. Ingen andre har følt så sterkt, så vondt. Ingen andre har grått så mange tårer, sørget så hardt. Ingen andre har en lengsel så sterk, så konstant, så evig… “bare” 249 andre mammaer… men det føles ikke slik! Jeg vet at det er sant, jeg ser jo tallene. Jeg vet at alle disse mammaene lengter, gråter, savner, pines akkurat som meg, men jeg klarer ikke å ta det innover meg og skjønne at det finnes så mange, bare i lille Norge, som har det som meg…. for det er vanskelig å fatte at så mange går rundt og har det slik. Hvor mange av de jeg treffer i hverdagen bærer på en slik sorg? Hvor mange av disse føler og tenker som meg? sikkert alle sammen, men det hjelper så lite. Når jeg ser på tallene og tenker på alle de som står igjen, så blir mitt tap bare et i mengden… det gir ingen trøst. Mikkel er ikke en i mengden, en av de 350 som hvert år dør… Han var min, min lille, store gutt, mitt hjerte, min store kjærlighet, mitt fine lille barn, min prins, min inspirasjon og min sol… 

Jeg leste en blogg på tirsdag, en blogg som het “Livet etter Mikkel”. Jeg så ikke navnet på bloggen før jeg hadde lest om hvordan man møter mennesker i sorg. Det var et slag i magen å lese “Livet etter Mikkel”….. min første tanke var “hva i helvete er dette”???? Det er er en vakker blogg om en pappa som skriver om livet etter at hans Mikkel reiste. Det er ikke min Mikkel, disse to guttene har reist på forskjellig vis, min Mikkel, brått og uventet, hans Mikkel etter en lang kamp. Ingen likheter, annet enn at de begge het Mikkel, at de begge reiste i 2014…. to av de 350 som reiste… Men de legger igjen så utrolig mange likheter! De etterlater seg så mye minner, på godt og vondt, så mye sorg og smerte, men samtidig så mye latter og glede. Så mye kjærlighet. Og de etterlater seg familier i sorg, venner i sorg og 2 foreldre som skriver blogg og leter etter Livet etter Mikkel…. Jeg kjenner ikke hans Mikkel, men jeg føler et sterkt, usynlig bånd til pappa Torgeir, hans formidling og tanker er som mine, selv om vi skriver forskjellig og uttrykker oss forskjellig… jeg kjenner på et bånd som sier “jeg forstår deg, jeg kjenner deg, jeg holder deg”. Jeg har hatt tanker i hodet om at det hadde vært så mye lettere om Mikkel hadde dødd av sykdom, en ulykke, hva som helst… At jeg kunne fått muligheten til å bli rasende, sint, forbannet på et eller annet… på en bilfører, en sykdom, et menneske… at jeg kunne rettet ut en finger og pekt ut den “skyldige”. Slått, dømt, kjeftet og smelt…at en eller annen stod ansvarlig for å ha tatt sønnen min… men jeg skjønner jo nå at det hadde ikke gjort det lettere, enklere… Vi bærer på just det samme…. det konstante, det evige…. Grunnen til døden har ingenting å si for hvor hardt sorgen rammer og bæres.

Jeg bærer min sorg… den er jævlig tung, jævlig ubehagelig… den gnager og er der hele tiden. Jeg bærer min sorg inne i hjerte mitt, alene, men sammen med 748 andre mammaer og pappaer som mistet sitt barn i 2014. Jeg bærer min sorg sammen med alle de som har, og kommer til, å miste sitt barn… fortsatt alene, men sammen med så uendelig mange…

Fakta er at så mange kjenner på denne sorgen, dette helvetes marerittet, dette unike, ensomme, konstante tapet.

Fakta er at ingen andre en meg har mistet Mikkelmin…..