Dagene etter at du dro, var alle like. Ingenting betydde noe, alt gjorde bare vondt, usigelig vondt. Praktiske ting ble ordnet og merkelig nok klarte vi å stå oppreist. Jeg spiste ikke mat på 2 uker, jeg sov kanskje 2 til 3 timer i døgnet, jeg gråt når ingen så meg, holdt maska og forsøkte å forstå. Fortsatt, åtte måneder senere forstår jeg ikke at du er borte.
Begravelsen din var så vakker. Jeg har aldri vært så redd og usikker på noe i hele mitt liv. Tenk om du ikke liker den? Det startet et par dager før vi skulle se deg… Jeg stod i stua å skulle velge hva du skulle ha på deg… dress?, joggebukse? Jeg hadde vasket masse av tøyet ditt, men klarte ikke å bestemme meg. Jeg valgte en hullete olabukse, en jeg vet du var glad i, en moods of Norway skjorte med kirsebær på og en bokser med pin-up damer. Jeg fant frem hårpaste, etterbarberingsvann og deodorant og satt meg ned og skrev et brev til den som skulle stelle deg….
“kjære du som skal stelle den fine gutten min….
Jeg vil gjerne at du behandler gutten min pent og varsomt, jeg vet at en hullete bukse kanskje ikke er det fineste i en begravelse, men Mikkel var ikke så glad i å gå i dress. Du må ikke putte skjorta nedi buksa, da han alltid hadde den utenpå, og en knapp åpen i halsen.
Det er veldig fint om du kan gjøre håret hans litt rufsete… det skal ligge pent ned på sidene og litt rufsete på toppen, med litt antydning til sideskill. Også er det viktig at han får på seg litt deo og etterbarberingsvann.
Jeg tror ikke Mikkel hadde ligget med folede hender….
På forhånd tusen takk…”
Da vi ankom kirken for å se deg for siste gang, ble vi møtt av en ung gutt som hadde stelt deg… Han kom til meg, gav meg en klem og sa “jeg håper gutten din ble slik du har skrevet… jeg prøvde så godt jeg kunne og han ser veldig fin ut”
Vi gikk inn i rommet… og der lå du, fine fine ungen min… det var tent lys og pyntet med blomster… du var så vakker, men samtidig så borte. Det var deg samtidig som det ikke var deg…. og du var så kald, så kald… Det er så feil å se sitt eget barn ligge i en kiste.
Vi prøvde å ta farvel, men det var bare feil. Ingen av oss ville gå uten å ha deg med oss… søsteren din stod og ventet på at du skulle åpne øynene og bli med oss, men du gjorde ikke det… du hadde reist, uten oss, uten å si farvel, uten at vi var forberedt, uten noenting…
Det var så vondt å gå… igjen skulle jeg forlate deg helt alene, selv om jeg lovet deg den dagen du kom til verden at jeg alltid skulle passe på deg.
Da vi kom hjem, var det som å gå inn i en bobble og bare sitte og vente på at begravelsesdagen skulle komme…
Vi kom til kirken i god tid, etter råd fra presten, få sett kirken i fred og ro og få roet oss før de andre kom…. men det var allerede kommet mange mennesker da vi kom… “å herregud, dette fikser jeg ikke” var det eneste jeg klarte å si….
Det var forferdelig å komme inn i kirken…. det var blomster og kranser overalt, og kisten din…. vi satt oss ned og ventet, gråt, ventet og gråt…. stille stille fylte kirken seg. Hodet var helt utenfor og tankene gjentok om og om igjen “dette kan ikke være sant, vekk meg!!!” Jeg skal ikke sitte her på første rad og være den presten kommer og håndhilser på, jeg skal ikke sitte her og begrave mitt barn, jeg skal ligge der og du skal sitte her… Men det er ikke slik, jeg sitter på første rad, jeg håndhilser på presten og jeg skal ta farvel med det mest dyrbare i livet mitt…
Det ble sagt så mye fint om deg…. utrolig mye vakkert, det ble spilt så mye fin musikk, din musikk… Bob Marley “redemtion song”, Endless “Refleksjon, jeg er glad presten var veldig positiv til låtvalget og at du fikk din musikk… Det var så viktig for meg at begravelsen din ble fin, ikke gammelmodig, ikke traust, ikke for kristen.
Jeg tror den ble det… Hadde du vært der så hadde du blitt så rørt, så stolt… fine fine ungen min… kirken var full, det stod mennesker langs veggene og dørene stod åpne for å få plass. Det var så mange som kom for å si farvel til deg…. Vi fulgte deg ut til bilen som ventet. Igjen skulle du reise alene. Folk stod rundt og gråt, Lillebroren din mistet masken sin… presten gråt… jeg gikk bort til kisten din, bøyde meg frem og kysset den og sa “elsker deg i dag også”… så kjørte du fra oss…
Vi kjørte alle blomstene dine ned til kirkegården hvor du hadde fått plass…. hadde lett i flere dager for å prøve å finne en fin plass… men alle plasser var feil, alt var feil, man skal ikke finne et gravsted til barnet sitt… men vi valgte en plass… med utsikt over sjøen og skogen, med en liten bekk rennende fordi, en plass som stod i solen… første plassen på første rad… søsteren og broren din la blomstene og kransene dine ut ever plenen, formet som et hjerte. Det ble veldig fint… vi tente lys og dro hjem… uten deg.
Det var vanskelig og frustrerende å se hvordan alt rundt meg gikk som normalt, for meg var ingenting normalt. Tankene mine var hos deg og jeg ønsket så inderlig å reise til deg. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde her å gjøre uten deg. Alle de andre hadde hverandre, du hadde ingen…. selvsagt måtte jeg reise til deg… den dagen sluttet jeg å være redd for å dø. Jeg har ingenting å frykte, ingenting å tape… jeg har alt å vinne, jeg vil få være sammen med deg. De som er her vil klare seg fint… det er bare du som er alene.
Jeg dro til graven din hver eneste dag, jeg gråt aldri hos deg…. ble bare rolig, hele meg ble rolig. Dagen før urnen din kom var jeg hos deg for å prate og spille litt musikk… da jeg kom så jeg at det hadde skjedd noe hos deg… stenen din hadde kommet… det var som å få et balltre rett i ansiktet… en stor sten med ditt navn, din fødselsdato og en dødsdato… der stod jeg og så på en gravsten med ditt navn…. det var grusomt… jeg snudde meg og gikk til skogkanten og spydde som en gris…
Jeg ble avhengig av plassen din, hver dag måtte jeg reise til deg for å få ro, få fred… etter noen uker tenkte jeg at dette er ikke bra, men det eneste stedet jeg følte meg rolig og i orden var hos deg. Jeg forsøkte å endre vanen med å reise annenhver dag istede…. de dagene jeg ikke var hos deg var tunge og fylt med uro og følelsen av å ikke høre hjemme i min egen familie… jeg kjente ikke lenger meg selv, visste ikke hvem jeg var eller hvem jeg skulle være uten deg… alle andre gikk videre… skole, jobb, fritid osv osv…. jeg satt igjen og lurte på hvordan i helvet alle bare kunne være vanlige når jeg hadde mistet et barn. Jeg hadde lyst til å slå folk jeg passerte, skrike opp i ansiktet dem “jeg har mistet barnet mitt!!!! men jeg gjorde ikke det… ihvertfall ikke høyt. Det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte “dette hadde Mikkel likt, her skulle Mikkel vært…” Hver gang jeg så noen på din alder så tenkte jeg “kjenner du Mikkel?, er det Mikkel ?….” Så jeg foreldre med små barn så tenkte jeg,” uff dette skal du aldri få oppleve.” Det fantes ikke en ting rundt meg som jeg ikke assosierte med deg… og jeg trodde jeg skulle bli gal…. riv ruskende gal…
Hver eneste dag ble en dag jeg måtte gjennom uten deg, alt ble en første gang uten deg… Det er ikke slik at de tunge dagene er julaften, bursdager, ferier osv… de dagene vet jeg blir tunge uten deg, men hver eneste hverdag, hver eneste dato, time, minutt sekund… er en dag, et minutt, et sekund jeg må møte for første gang uten deg… det er de som er tunge… grusomt tunge.
Juleforberedelsene ble halvveis…. pynten ble liggende på loftet, de fleste tradisjonene ble oversett… det var ikke mulig å få de til uten deg… eggelikør tradisjonen ble holdt… slik at du fikk en egen julekalender hos deg… Julaften “feiret” vi i et annet land… uten deg….
Å komme hjem var en ny smell… et tomt hus hvor alt minnet om deg og jeg startet en prosess hvor jeg tenkte at det kanskje var lurt å flytte… men samtidig kunne jeg jo ikke forlate huset hvor du hører til… jeg hadde aldri trodd at alt skulle være så tungt, så konstant, så kronisk…. hver eneste dag, time ut og time inn…
Hodet raser og i det ene øyeblikket klarer jeg å tro at du har det bra, du er her hos meg, bare ikke sånn fysisk. Jeg klorer meg fast til at du fortsatt er, at du ser meg og passer på meg og at du vet hvor inderlig høyt jeg elsker deg. At du har reist videre fordi du var ferdig med det du skulle her, her i denne verden som vi kjenner til… Så kommer kampen og alle sprsmålene…. hvorfor ditt, hvorfor datt…. tenk om det ikke er noe, tenk om du bare er død, hvorfor kom du ikke tilbake? sånn når du døde og så lyset… hvorfor sa du ikke at du ikke ville reise videre… hodet er i konstant kaos og jeg klarer ikke å lanne…. jeg vingler frem og tilbake og vil så inderlig tro, jeg må det, ellers blir jeg gal… Så popper bilde av deg opp i hodet mitt… sittende død i stolen din, kald og død… mens jeg samtidig ser deg smile, hører deg le, kjenner klemmen din, lukten din… og jeg får det ikke til å stemme… hver dag får jeg dette sjokket… sjokket om at gutten min er død… og jeg kan fortsatt ikke forstå det.
Jeg skriver til deg ganske ofte… på private meldinger på FB, på minnesiden din, på siden din… jeg må det… jeg vet du ikke leser det, men jeg må, tenker at kanskje, eller om… det føles rett…. for meg. Jeg prøver å begrense meg… jeg skjønner jo at ikke alle kan forstå hvordan jeg opplever min sorg, min vei ut av denne myren jeg stadig synker i.
Det er snart 8 måneder siden du dro… 8 måneder…. dagene er blitt lysere og våren er straks her… men det kjennes ikke slik. Jeg hadde en tro på at sorgen min kanskje ville følge årstidene… at mørketiden ville være den tyngste og at dagene omsider ville bli litt lettere, i takt med årstiden… men det ble ikke slik, det er ikke slik… Jeg savner deg fortsatt like mye, om ikke mer, din død er enda vanskeligere å akseptere og den blir mer og mer uvirkelig. Jeg gruer meg for hver eneste nye opplevelse uten deg og tvinger meg gjennom daglige ritualer… for at ting skal bli normalt, føles normalt, anses normalt…. men ingenting er lenger normalt… for tapet av deg er ikke normalt.
Det sies at tiden leger alle sår…. det tror jeg ikke den gjør. Du er ikke et sår, jeg fikk ikke et sår da du dro… du dro og tok med deg en stor del av meg som jeg aldri kan erstatte, aldri kan glemme…. som en amputasjon….. hver dag må jeg våkne uten denne delen, lære meg å leve uten denne delen og savne denne delen… og det er så jævlig vanskelig!
Jeg er så takknemlig for at du var “min” gutt, Mikkel…. så glad for alle samtaler, for tårer, for gleder, for latter…. jeg er så utrolig takknemlig for at du var min fine gutt, min sønn, mitt hjerte…. skulle bare så inderlig ha hatt deg hos meg så mye lenger…. men selv om du har reist, så har jeg deg alltid med meg… og av og til, kommer du til meg når jeg sover… jeg ber hver natt når jeg legger meg om at du må komme…. og de nettene du kommer, så er det godt å være til…
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
