I drømmer møtes vi. Vår eneste plass å treffes etter at du reiste og det føles fantastisk å se deg, kjenne deg.
Men drømmene har vært nesten ikke eksisterende etter at du døde. Men det siste halve året har jeg igjen begynt å drømme ganske mye, men du er sjelden med. Jeg har forsøkt alt jeg kan for å prøve å drømme om deg, uten at det har hjulpet. Men de 3 siste nettene har jeg drømt om deg…. I natt igjen drømte jeg, og det er så ekte, så nært og så usigelig vondt.
Jeg skulle på kino, søsteren din ringte og sa at du også skulle være med, og jeg var så lykkelig!! Endelig skulle du komme, endelig skulle jeg få være sammen med deg, gi deg en klem, nyte litt tid med deg, det boblet i hele kroppen og jeg trippet rundt og så etter deg…. etter en stund begynte jeg å lete… kinoen var enorm og jeg lette i hver eneste krok, i ganger, i saler, under benker, bak lerret, på toaletter, i kiosker og kafeer…. følelsen av desperasjon var så tung, mens håpet og troen på at jeg skulle finne deg, var så stor. Jeg lette i hele natt, i en hel evighet, men jeg fant deg ikke. Tankene kvernet i hodet, tenk om jeg hadde oversett deg? om jeg var på et sted og du stod alene å ventet på meg et annet sted? Tenkt om du trodde at jeg ikke kom? At jeg ikke elsket deg mer? eller kom du ikke fordi du ikke ville møte meg? eller er du sint på meg?
Jeg våknet halvveis og kjente at jeg hadde grått, jeg sovnet igjen med en gang og var tilbake i kinoen og fortsatte å lete etter deg, de samme plassene om igjen, uten å se deg…. Så kom søsteren din… hun la armen på ryggen min og sa litt trist “mamma, han kommer ikke nå heller” …. og jeg ble helt knust… sank sammen på gulvet, skrek…. og så våknet jeg…. våknet til en ny dag, en ny dag uten deg, uten å få holde deg, prate med deg, klemme deg, le med deg…. og det gjør så vondt, så vondt.
Drømmer kan være en velsignelse når man drømmer godt, men fy fader som de skaper smerte når de gjenspeiler følelser og tanker…. i dag er dagen tung og tårene kommer hele tiden, utenfor meg snurrer verden videre, og jeg lurer på om jeg noensinne kommer på karusellen igjen…. men av og til er det fint å sitte på gresset å se på karusellen, fra utsiden… se at folk er glade, at livet leker, at livet går videre for de fleste. Å sitte på sidelinjen, ikke utenfor, mer beskuende, og få lov å holde på med mitt, mens jeg allikevel er med, på min måte….
Noen ganger kjennes det som om jeg holder på å bli gal av meg selv og tankene mine. Jeg tror jeg er et relativt normalt, oppegående menneske, som stort sett tenker rasjonelt og kan forholde meg til ting jeg vet er sant…
Men fortsatt, fortsatt klarer jeg ikke å fatte, forstå eller begripe at du er borte. Det er snart 1 år og 9 måneder siden du dro. Men jeg klarer ikke å forholde meg helt til at du er borte. Stadig tar jeg meg i å tro, ja jeg tror, jeg tenker det ikke, jeg tror… fullt og fast at du fortsatt er… at du bare har reist vekk og at du kommer tilbake. Jeg er våken og fullstendig bevisst, og så tenker jeg… “det kan jo være at han bare har reist fra meg, at han kommer tilbake, at han har lurt meg”…. Hvordan er det mulig å tenke slik? tro slikt?
Jeg fant deg død… jeg har holdt rundt deg død…. jeg har snakket til deg død… jeg strøk hånden gjennom håret ditt… over kinnet ditt… mens du var død. Jeg har sett de bære deg ut av huset i en svart bag… død… Jeg vet at du er død. Jeg har sett deg ligge i kisten din og jeg vet, jeg vet…. men alikevell så får jeg små sjokk, hver eneste dag… Mikkel er død…. Det starter med en klump midt i brystet, akkurat der ribbena deler seg… så vokser den opp i halsen og man må nesten kaste opp. Så kommer krampen bak i svelget, helt bak ved ørene og så kommer gråten… Så stopper jeg gråten… stopper å tenke og sier til meg selv…. hvordan er dette mulig? Så forsvinner tanken og troen og håpet… så er dagen her igjen, hverdagen, hvor alt er “normalt”, hvor livet suser forbi og alt er normalt…
Er jeg heldig så går det en dag eller to… så ser jeg deg i sofaen eller hører deg i døra… eller jeg passerer en plass jeg har sett deg … når jeg nærmer meg så kjenner jeg at håpet er der og det er sterkt… jeg tror at du skal stå der når jeg bare kommer litt nærmere, bare litt nærmere… var det ikke her? nei det var litt lenger frem… men nei… du er ikke der, ikke i dag heller. Men bak øyelokket mitt stod du der… du stod der og smilte.. du kastet hodet litt sånn tilbake, som et nikk og smiler til meg og jeg ser at du er der… det er så vondt å se deg så klart, det er så klart og tydelig, og så virkelig… hvordan kan du være død? Hvordan skal jeg tro at det er slik, når alt i meg kjemper så hardt for å ikke erkjenne og akseptere… og hva vil skje den dagen jeg aksepterer?
Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært om jeg ikke hadde funnet deg, holdt deg, klemt deg…. hvordan skulle jeg da ha gått frem? Kunne jeg da, noensinne, ha gått med på at du ikke lenger er? hadde jeg lett etter deg? slik jeg gjør nå?
Det er så mye tanker og kaos i hodet, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke tror på det jeg så altfor godt vet er sant. Hvorfor fornekter jeg at det er slik, når det er fullstendig irrasjonelt og ulogisk å tro noe annet. Er det et forsvar ? fordi jeg kanskje ikke er klar for å akseptere? for at jeg skal kome meg gjennom dager som er ekstra tunge? for å få de gode dagene innimellom? for jeg har mange gode stunder, det føles rart å skrive det… det ser verre ut når det står her… ordet gode dager hører ikke sammen med å ha mistet mitt barn, mitt lille hjerte…min lille prins… men jeg har gode dager, flere gode enn vonde. Det vonde varer kort, men er langt mer intenst… den tunge timen kjennes som en uke… de gode timene kjennes langt kortere, men er langt fler. Den første tiden etter at du reiste, så fikk jeg dårlig samvittighet om jeg lo eller smilte… midt i latteren stoppet det opp og gikk over til gråt…. smilet ble til en vond grimase… slik er det ikke lenger, ihvertfall ikke så ekstremt. Nå kjennes heller følelsen av tristhet, vemodighet og sorg… sorg over at du ikke kan le med meg, smile med meg, glede deg med meg… gud som jeg savner å le sammen med deg… å le sammen med sitt barn er en fantastisk følelse…. Den beste følelsen, det er toppen av lykke. Alt føles komplett og helt når man ler sammen med barnet sitt…. jeg har latteren din i hjerte mitt… bak øynene mine… der ler vi fortsatt…. sammen.
På fredag startet din lillesøster sin russetid…. og jeg vet at du hadde vært så utrolig stolt… Det var en dag fylt med mye følelser. Jeg gledet meg så på snuppa mi sine vegne, samtidig som det var så vondt å tenke å at du ikke var her… Natten før ble litt lenger en planlagt, med sånne “glemte” gjøremål på russedressen, og jeg trodde jeg hadde brukt natten flittig til både sying, liming og sutring…
Men da søsteren din kom tuslende opp i russedress, da var det noen tårer igjen… Det var så stort å se henne i dressen, så forventningsfull. Så rørende å se at lillesøster var blitt stor. Jeg vet du hadde vært så stolt, du hadde vært første mann på plass på russekåring, du hadde sendt stygge blikk til de gutta som sjekket ut søstra di, du hadde lurt til henne en flaske vin, du hadde vært verdens stolteste storebror… men du er ikke her og får vist henne hvor stolt og hvor utrolig glad du er i henne…. Men jeg vet <3
Etter å ha kjørt henne til kåringen, så dro jeg ned til deg… jeg hadde en time før showet skulle startet og det var lissom mest riktig å være hos deg. Jeg hadde med meg bilder fra konseptet bussen hadde og en kartong med vin… så satt jeg der hos deg, med musikken din, masse ark, lim og saks… og det var så trist…. så veldig trist at du ikke er…. men så… midt i Redemption song, så brøyt det inn en annen musikk, jeg kunne ikke høre din musikk, så jeg skrudde av mobilen og lyttet… helt klart og tydelig hørte jeg musikken, sangen… russesangen til bussen til søstern din. Helt klart og tydelig, jeg hørte hvert eneste ord, som om de spilte rett ved siden av… vinden var på “rett” side, og bar sangen ned til deg og meg, fra Asker hallen og ned til Østenstad…. det var så utrolig! det var så sinnsykt deilig å høre der jeg satt hos deg, mens “vi” fikset opp vinkartongen med konsept bilder. Vinden lot deg høre, lot deg ta del… på sin måte, mens jeg satt å smilte.
Igjen får jeg en følelse om at du fortsatt er med, på ditt vis, igjen føler jeg at du får med deg viktige hendelser i livet vårt… selv om du ikke fysisk er tilstede. Og det er godt for meg å få slike “bekreftelser”, selv om de kanskje bare er tilfeldigheter… men for meg er de så mye mye mer <3
Det var en lettere mamma som tuslet avgårde, enn den mamman som kom en time tidligere. Og selv om jeg flere ganger kjente på savnet under kåringen, så kunne jeg se for meg smilet ditt og det stolte blikket ditt, om du hadde stått der blandt flere hundre mennesker. Men jeg satset på at vinden fortsatt var på vår side…. Din søster var så fin… så glad… så stolt. Og de vant… de vant best konsept og beste show… og jeg vet hun gjerne skulle hatt deg der.
Nå skal jeg gå bekymringsfulle dager og netter i møte, jeg skal prøve å holde hønemor i sjakk, og la henne nyte dagene, uten for mye mamma pes… så langt har jeg klart det ganske bra…. kanskje fordi jeg så inderlig tror på at du passer litt på henne…. at storebror våker over sin fine lillesøster… som danser seg inn i vårnatten, med latter, sang og glede…. med deg ved sin side <3
Våren har såvidt begynt å vise seg. Det har vært tungt noen tunge måneder siden jul… har lissom ikke klart å komme opp av de mørke dalene. Det har vært lite søvn, mye sofa, mye tiltaksløshet og lite energi. Ønsket har vært å krype under dyna og stenge verden ute. Å komme seg opp og ut av senga har vært en stor jobb og krevet mye. Alt blir utsatt til “i morgen”. Men tenker at det er i det minste positivt at tankene om en bedre morgendag finnes…. Det kjennes rart at man fortsatt kan falle så langt ned… dagene går i et, veldig lite betyr noe… man er ikke deprimert eller sår eller full av gråt… joda, gråten kommer hver dag, men ikke hele tiden… man er lissom bare tom… helt tom…
Avbrekk hjemmefra går bra og er etterlengtet… da ligger tomheten igjen hjemme…. den ligger hjemme og venter på meg… trofast, som om den tror den er min beste venn!
De siste 10 dagene har jeg vært på lamming… noe jeg mer eller mindre gjør hvert år hos ei venninne. Det er veldig koselig og morsomt. Masse pesende søyer, med gedigne mager og et hav av nyyyydelige små lam. Man går i sin egen boble… ser sauer, lukter sau og drømmer sau… det blir mye latter, dårlig humor og rørende øyeblikk, med nye liv som kommer til. Og stadig imponeres jeg over hvor fantastisk dyreriket er skapt…. etter få minutter er lamungen oppe på sine skjelvende ben, leter og snuser etter melk, mens sauemor kurrer på ungen sin… et helt naturlig samspill, som er vakkert, fantastisk og rørende. Jeg er så heldig som får lov å oppleve dette… få dette friminuttet. I disse friminuttene er ikke tankene så tunge… de er ikke så dominerende… de er der, men viker litt unna… sikkert fordi min “venn” tomheten, ligger igjen hjemme… rart at en så uønsket “venn” kan være så trofast ved min side…
Etter 10 dager med “normalt” liv, satte jeg nesen hjemover… da jeg nærmet meg Drammen, så kom tomheten krypende inn i bilen… inn under huden, inn i hodet… og tårene kom…. ingenting i Drammen forbinder jeg med deg, men det nærmer seg hjem… hjemmet vårt som huser den uønskede tomheten. Igjen detter søvnen og døgnet får mange timer… igjen frister senga… men det er vår, båten skal stoffes og settes på vannet. Energien må finnes og ting må gjøres… I dag var jeg ferdig og stakk innom deg på veien hjem… gråten kommer på veien, men når jeg kommer til deg så forsvinner den… tomheten blir borte og gråten blir borte… hos deg er det fredelig og jeg tenker at “nå kan jeg plante litt”! Jeg snakker litt med deg, spiller musikk og tenner lys… når jeg går, så kysser jeg stenen din, sier til deg at jeg kommer i morgen med vårblomster. Tilbake i bilen, rygger jeg til den “faste” plassen… fester setebelte og sender deg et kyss… så gråter jeg igjen… der var tomheten igjen… den er lissom rundt meg hele tiden, nekter å slippe… den er fryktelig irriterende… Jeg skyver den vekk og reiser for å kjøpe stemorsblomster…
I morgen skal det pyntes hos deg og i potter rundt huset…. I morgen skal bli en fin dag… en dag hvor tomheten skal få en jævlig hard kamp! En dag hvor tomheten skal få så jævlig mye juling at den holder seg på armlengs avstand en stund! I morgen er det vår!! I morgen blir en bra dag!!
You are my sunshine
My only sunshine.
You make me happy
When skies are grey.
You’ll never know, dear,
How much I love you.
Please don’t take my sunshine away.
Fra du var nyfødt, har jeg sunget dette refrenget for deg…. det var akkurat slik jeg følte det, du var sola mi…. og uten deg var det bare grått og trist…
Hvorfor jeg valgte denne sangen, vet jeg ikke…. jeg hadde ikke noe forhold til den og ikke helt vet jeg hvor jeg fikk den fra. Den dukket bare opp i hodet mitt og ble din sang, jeg visste ikke engang at det fantes flere vers, at dette var refrenget eller om det var riktig… men det ble din sang, som vi sang flere ganger hver eneste dag…. Når du var trøtt eller litt lei, så kom du stabbende bort til meg, strakte armene dine opp og så sa du “synge sanschain, mamma”
Da satt vi der… du og jeg… og sang “you are my sunshine” og du var sola mi…
Forrige dagen her, så kjøpte jeg meg en bok… gøy med ukulele… og i den boken stod sangen din… Ikke med alle versene, men med et refreng… din sang… og et vers…. et vers som gjorde meg så trist og satt ut …. som gjorde sangen din, enda mer din….
The other night, dear,
As I lay sleeping
I dreamed I held you in my arms.
When I awoke, dear,
I was mistaken
And I hung my head and cried.
Så rart at en sang jeg aldri har kunnet, skulle bli så deg og meg…. fra første refreng, til jeg nesten 24 år etterpå, får lest første vers. Et vers som treffer meg som en kule i brystet…
I dag er det morsdag…. en dag som de fleste tenker er handelsstandens inntjenings dag… skapt for å tjene penger. Jeg har alltid likt morsdagen… da jeg var liten laget jeg gave til bestemor og mamma, og vi reiste alltid til bestemor og bestefar for å spise middag og kake. Jeg sa ikke så ofte til mamma og bestemor at jeg var glad i de da jeg var liten… men morsdagen var lissom en dag hvor selve dagen sa at “jeg er glad i deg”. Jeg hadde ingen forståelse av hva de voksne sa ifht bruk av penger… mine gaver kostet intet og var laget med mye kjærlighet og håp om at de ville glede…. Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet.. jeg gleder meg til morsdagen, ikke pga gave, men fordi jeg synes det er fantastisk hyggelig og godt å få høre “gratulerer med morsdagen, mamma. Jeg elsker deg”. Hva er vel bedre i livet enn slike ord ? Hva er bedre i livet enn å se små forventningsfulle barn når de vekker deg til frokost? hjemmelaget kort ? og en pakke ? Jeg synes morsdagen er fantastisk just pga dette.
Jeg husker den første morsdagen som Mikkel var stor nok til å være med på, sånn skikkelig…. Han kom inn på soverommet på morgenen. Ole bar frokostbrett og Mikkel bar på kort og en pakke…. han hadde verdens flaueste smil, så skikkelig genert ut og strålte som en sol… “Glatulere med torsdagen” sa han så høyt han kunne, spratt opp i senga og gav meg verdens beste klem… en sånn klem som bare 2 åringer kan gi… hardt, med myke barne armer rundt halsen, som sier mer enn tusen ord. En klem som oser av kjærlighet og beundring, en klem som sier jeg elsker deg, mamma, titusen ganger klarere enn ordene… Sånne klemmer…. sånne klemmer skulle man så inderlig ha samlet på glass og tatt frem når man trenger de…
Det er vanskelig å legge seg i natt…. er urolig og nervøs for dagen som kommer… hvor vondt blir det? blir det ille?
Min siste morsdag med Mikkel, var den første morsdagen han ikke var hjemme. Husker det var rart at han ikke var her og dagen ble lissom ikke helt den samme… Ikke var han super flink og ringte meg heller, så utover dagen var jeg først litt snurt og så litt trist, for at han ikke hadde ringt…. men så… så ringte prinsen min… “gratulerer med dagen, verdens beste mamma!” han skravlet i vei og da vi skulle legge på, så sa han “elsker deg, mamma”….. og da var dagen fin… så fin… alle mine “små” hadde husket meg. Da jeg la meg den kvelden og nesten holdt på å sovne, så banket det på soveromsdøra, det var Mikkel… han listet seg inn og visket “skulle bare gi deg en klem, snakkes i morgen” Så fikk jeg en sånn 2 åring klem, dog med litt sterkere armer, men det var en 2 åring klem…. Det ble en god morsdag.
I dag vil jeg få klemmer, men det vil mangle en og den vil ikke komme å banke på døra før jeg sovner…. det er tungt å vite. I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle ønske morsdagen ikke fantes, for selv om jeg får klemmer så mangler det en… og just nu kjennes det som om det er kun den ene jeg så desperat trenger. Det er vanskelig å lengte så fælt etter noe man vet man ikke kan få…. og uansett hva man gjør, så kan man ikke endre det.
Samtidig får jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke kan fokusere på hva jeg har… Jeg har to fantastiske unger som vil gi meg klemmer, og de fortjener at deres klemmer blir like verdsatt som den ene jeg ikke kan få. Men jeg håper de forstår…. jeg håper så inderlig de forstår. For uten deres klemmer klarer jeg meg ikke. De er grunnen til at jeg kommer meg gjennom dagene. De er grunnen til at jeg smiler, ler… De er grunnen til at jeg er….. jeg håper de skjønner det.
Av og til så drømmer jeg om deg… ikke så ofte som jeg skulle ønske, og ikke kan jeg styre det… Besøkene av deg i drømmene mine er så fantastiske…. du er her med hele deg… jeg ser deg, jeg hører deg, jeg kan holde deg, jeg kan snakke med deg, jeg kan klemme deg… som om du aldri har forlat meg… å våkne etter slike drømmer er tungt… jeg våkner glad, og blir fort trist. Da kjennes det så inderlig godt hva jeg har mistet og jeg savner deg mer enn jeg kan beskrive.
Drømmene er sjeldne og jeg legger meg hver eneste dag, med håpet om at du skal komme til meg… Etter at du reiste, så har søvnen ikke vært som den burde være… jeg sover dårlig, urolig. Våkner lett eller sliter med å sovne. Og når jeg først sovner, så våkner jeg altfor ofte fort, ute av stand til å huske hva jeg har drømt, eller om jeg har drømt. De nettene jeg får med drømmer setter jeg stor pris på, selv om de er tunge å våkne etter..
I natt drømte jeg om deg, eller i dag morges.. Det var en kaotisk drøm, som gikk i veldig fort film, og jeg slet med å følge med… men jeg satt i et hus og du satt i hagen ute sammen med en person jeg ikke kjenner… jeg kunne ikke reise meg, og du ønsket ikke å komme inn til meg… du tittet opp på meg i vinduet, men så bare rett gjennom meg… gav meg ikke et smil, ikke et blikk… det så ut som du ikke ønsket meg… og jeg satt bare der og fikk ikke beveget meg eller sagt noe som helst… jeg satt stille på stolen, mens drømmen raste i puljer forbi i veldig hurtig film… uten forståelig handling eller forståelig språk… Etter en stund fikk jeg reist meg og gått ut til deg, du satt på huk og knøt den ene skolissen din… du var tynn, blek og hadde fått ganske langt hår….. og du så så sint ut, så veldig sint…. og jeg var så lei meg…. Jeg klarte ikke å bevege armene mine slik at jeg kunne ta på deg. Jeg spurte deg hva det var, men du reagerte ikke… du så rett gjennom meg… Jeg ble ganske fortvilet og ropte, ropte så høyt jeg kunne… det var så mye kraft i stemmen at kroppen nesten lå vannrett… “Mikkel, hva er det??? hvorfor er du så sint?? Er du sint på meg?” du tittet opp, så meg rett i øynene og du var så ufattelig sint…. Jeg gråt og spurte, “vær så snill, fortell meg hva jeg har gjort? fortell meg hvorfor du er så sint, si hva jeg har gjort, hva jeg kan gjøre!” Du reiste deg og gikk… du sa ingenting…. hele holdningen din var så tung og trist… jeg gråt og gråt og ropte, men du hørte meg ikke, brydde deg ikke…. og jeg satt helt fast i bakken, uten mulighet til å følge etter deg…. så våknet jeg…
I hele dag har jeg hatt en klump i magen… er du sint på meg? og hvorfor… hva har jeg gjort, sagt som har fått deg så sint…. Hva betydde dette….
Sannsynligvis ingenting… men uansett hva jeg prøver å si til meg selv så føles det ikke rett…. men jeg orker ikke å tenke at jeg skal tro at drømmen er “sann”, at du er sint, rasende på meg…. Jeg håper inderlig du snart kommer tilbake til meg for å si noe annet… for å gi meg en klem, holde rundt meg og si “det går bra, mamma”….
Kanskje er du sint på meg fordi jeg har gjort noe jeg ikke vet, eller ting jeg har sagt…. kanskje er du sint på meg for at du synes jeg ikke går videre, for at jeg lar savnet etter deg sette livet på vent…. eller kanskje det bare var en jævlig dårlig drøm….
Kanskje har slike drømmer også en mening, men just nu trenger jeg de ikke…. ihvertfall ikke uten en forklaring.
For det er slik, slik livet har blitt… jeg tenker, tolker og lurer på ting jeg ikke kan få svar på. Noen av disse tingene er destruktive og unyttige, men jeg styrer ikke hva som kommer inn i hodet mitt… som mamma har jeg et behov for å forstå, forklare og fordele skyld… og når jeg ikke finner svar på disse tingene så kan jeg gå i fellen og sette skylden på meg selv…. Det er jeg som mamma som ikke har gjort jobben min… jeg skulle, jeg burde, hvis jeg, om jeg….
Og jeg har tenkt mye slikt og vært fast bestemt på at uavhengig av hva jeg tenker, så vet jeg ingenting om hva som hadde skjedd dersom noe hadde vært annerledes…. hva resultatet hadde blitt om jeg hadde gått til høyre istedenfor til venstre…. ei heller vet jeg hva som hadde skjedd om dine veier hadde vært annerledes… men det er så utrolig vanskelig å leve med at man ikke kan forstå….
Jeg har begynt å høre på en lydbok, som jeg ikke helt vet om jeg bør høre ferdig… den handler om en mamma som har vært død og som mister sin sønn i en ulykke…. hun dør på nytt for å hjelpe sønnen sin tilbake til livet… så han ikke går feil og ender opp i dødsriket…. ventehallen er et vondt sted… et grusomt sted som gjør at jeg tenker at Mikkel kan jo ikke ha vært der!! hvorfor var ikke jeg der og fikk ham tilbake??!? Absurde tanker, helt absurde tanker…. men de kommer uten at jeg styrer de…
Jeg tenker også tanker om at kanskje jeg rett og slett ikke skulle vært mamma… at jeg ikke er en bra mamma…. at det er min skyld at du er borte og at dine søsken ikke har en god mamma…. jeg tror jeg er en god mamma… men det å miste deg gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved hva og hvem jeg er…. Kanskje er det derfor du kommer til meg i drømmen min og er sint på meg… sint for at jeg tenker slikt…. at jeg lar slike tanker overskygge alt det fine og gode du har sagt til meg mens du levde…. at alle fine ord du har sagt til andre om meg, forsvinner i slike tanker…. Jeg hadde også vært sint om det var motsatt….
for selvsagt skal jeg stole på dine ord…. og ikke mine usikre tanker…..
Noen dager, dessverre kan de bli mange, er det så lett å finne følelsen av å være sint…. Jeg er så inn i helvete sint, så forbanna, så sint at hode nesten eksploderer…. jeg er ikke sint på noen eller noe, jeg er bare en gedigen klump med følelsen sinne…. svart svart sinne… og motløshet… Tårene ligger rett rundt svingen, det samme gjør en ufortjent skyllebøtte…. Jeg vet det går over, men hver gang den kommer, så er det vanskelig å forstå at det skal gå over… tankene blir veldig uklare og rotete når man bare ER sint…
I forrige uke skulle jeg en tur på Ikea, hadde kommet meg “opp” av en liten nede bølge, og humøret var helt greit. Jeg gledet meg faktisk og hadde en plan i hodet for hva jeg skulle ha, hvor mye tid jeg skulle bruke… kanskje skulle jeg også sette meg ned med kaffe, mat og planlegge mer…. Men så i bilen endret det seg… jeg bor 5 min unna Ikea, så det skulle ikke så mye til.. det kom en sang, aner ikke hvilken, men sanger utløser fort følelser og tårer… selv om sangen i seg selv ikke er trist… “Faen, skjerp deg!” sier jeg til meg selv, skrur av radioen og åpner vinduet… Jeg setter fokus på hva jeg skal og kommer meg på plass… vel inne på Ikea, så er humøret på plass igjen… tror jeg…
Jeg durer opp i 2 etg og tusler rundt vet hvor jeg skal, men titter og ser etter andre ideer som kanskje er bedre enn hva jeg tenkte… da jeg nærmer meg kontor avdelingen så kommer tanken… og den kommer som et lyn, et støt, du vet sånn kjerringstøt man får i albuen… men den skyter rett inn i tinningen kjennes det ut som… og jeg vet at jeg nærmer meg stolen… stolen du satt død i da jeg fant deg… jeg har gått forbi den før på Ikea… da har jeg blitt stille, forlat butikken…
Jeg ser etter en mulighet for å gå gjennom en av snarveiene uten å passere stolene. Men det er for sent… øynene peiler inn kontorstolene, selv om hode prøver å holde seg en annen vei.. men øynene lever sitt eget liv og finner stolen…. “nei nei nei” hvisker jeg til meg selv “se en annen vei!”… Jeg strener forbi stolene, tårene er kommet i rekordfart og jeg synes alt bare er kleint og ubehagelig… “skjerp deg! skjerp deg!” sier jeg… og en som går forbi titter rart på meg… jeg snur meg, ser på stolen “din”, jeg ser hvordan du sitter, halvveis henger over stolen, jeg ser ansiktet ditt, men du ser ikke død ut som da, du bare sover… med et smil… jeg hører at jeg sukker, jeg lukker øynene, åpner de… og så er du borte…. alt er litt borte, litt sånn disete… unntatt stolen. Stolen står der ruvende og stygg og kald og tom…
Jeg kommer meg videre, finner et lite skap og noterer hylleplass og går… plutselig er humøret borte, ideene, lysten, gleden og tanken på en kaffekopp… alt er borte… Jeg henter skapet, betaler og kommer meg ned… Ingenting ble som jeg tenkte… det blir ofte sånn… en tanke, et lite minne, en sang, et ord, en person, en lukt.. det er egentlig veldig lite i hverdagen som ikke bringer frem en tanke… tanken om deg…
I garasjen surrer jeg det til å må flytte et par ting vekk for å på plass… bak meg står en far sammen med sin datter og er ganske høylytt… Jeg hører at han er tydelig irritert over at de har kjøpt for mye, ifht plassen i bilen… kanskje har de holdt på en stund… jeg kjenner at hjerte dunker noe så inn i granskauen…. jeg hører han si “hvorfor kan du til helvete ikke bare høre hva jeg sier…..” han sier mer… jeg snur meg og ser på de, ser at hun ser lei seg ut… og han er sint… eller kanskje han bare er veldig frustrert… jenta sier ingenting….. og så sier det bare pang…. det sier bokstavlig talt pang inne i hodet mitt… Jeg har smelt igjen bagasjedøren så hardt at bilen rister og pappan blir stille og begge ser på meg….. Så føles det som jeg ikke er meg lenger, jeg står over meg selv og ser at jeg stamper bort, som en kjempe… mens jeg roper eller skriker til pappan… jeg er usikker på hva jeg sa, men det var ikke så mange av ordene som egner seg på trykk… jeg kjeftet så på ham…. jeg skrek, ropte og gråt… verden stod endelig stille… endelig, endelig stod hele verden stille…. og “alle” hørte på meg, hørte på meg skrike ut at jeg har mistet gutten min… at han ville angre på sine ord om dattern hans ikke er her i morgen…. og så, så var ikke verden stille lenger…. jeg så ikke meg selv eller de ovenfra lenger… jeg så de fra meg selv, fra kroppen min… gjennom mine øyne…. de sa ingenting, de så bare helt lamslåtte ut… og jeg følte meg som verdens dummeste menneske… “herregud, hva har jeg gjort?? ” jeg trodde jeg tenkte det, men jeg mumlet det og pappan sa bare “unnskyld?”
Jeg gikk et par skritt frem og forsøkte å forklare meg…. jeg prøvde å prate, men halsen var full av luft, luft som var som en tykk klump, stemmen var bare rar… Pappan lente seg litt frem, som om han prøvde å forstå, å skjønne hva jeg prøvde å si…. “Unnskyld, unnskyld… dette var ikke meningen… jeg så en stol og ble så lei meg og så hørte jeg dere også ble jeg bare så redd og sint” Jeg hørte selv at det hørtes heeeelt merkelig ut… Pappan så rart på meg… han så på dattern sin og så tilbake på meg… “en stol?” sa han….
Jeg gikk nærmere og så fikk jeg summet meg litt til… fikk forklart at jeg hadde mistet deg…. at jeg fant deg i en stol fra Ikea…. og at jeg ble så redd for at denne pappan kanskje skulle oppleve det samme… etter en slik kveld…. og så gråt jeg selvsagt… å si unnskyld, gråte og samtidig forsøke å smile og se behersket ut er nok sikkert en rar kombinasjon å se… særlig når man har blitt skjelt ut helt uten forvarsel… i garasjen på Ikea…
Jeg vet ikke helt hva pappan sa… men han sa “takk” og så sa han “dette går fint” og så gav han meg en klem…. og så sa han noe om at han ble litt satt ut av så mye kjeft…. Så spurte han om det gikk bra med meg og om jeg trengte noe….. Jeg beklaget igjen… veldig… og gikk tilbake til bilen… da jeg tittet i speilet så stod pappan og holde rundt dattern sin… jeg så ansiktet hennes i speilet… hun smilte, hevet armen og vinket til meg…. hun vinket til meg….
Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg føler meg absolutt ikke klar. I kroppen er det fullstendig kaos… I vanlige år er jeg i disse dager full av sommerfugler, forventninger, glede, litt sorg, litt stresset, men mest full av lykke over at julefreden snart er her. I år er den lille sorgen blitt til en stor sorg som kjemper hardt for å være alene i sentrum. Og jeg kjenner at jeg er like ved å gi opp kampen om plassen…. kampen om julen.
I fjor ble julen “feiret” på helt andre breddegrader, under helt andre omstendigheter… det var ikke jul og den gikk bare litt forbi… nyttårsaften ble den store tunge dagen, noe uventet, da jeg hadde forberedt meg på å holde meg oppe julaften… ikke nyttårsaften. I år er julen i fokus og jeg kjenner på så mye og prøver så hardt så hardt…
Julenisselandsbyen kom opp… noe forsinket, men den kom opp.. minstemann kom inn å sa “julestemningen kommer litt når jeg ser på den, men blir borte når jeg ser bort”… Julelandsbyen har vært et fast innslag i huset i 23 år og er definisjonen av oss og jul… hver 1 advent settes den opp og minner oss på at vi venter på en stor dag med mange forventninger. Den minner oss på at vi skal møte dager hvor alt kjas, mas, ulikheter og hverdagsliv legges til siden, dager hvor vi bare er… er sammen og er takknemlige for det. Dagene gir rom for sorg og refleksjoner og tanker om de vi har mistet, men mest gir tiden oss plass til å finne roen frem til julaften.
I år er det “litt” vanskeligere å finne denne roen og jobbe seg gjennom sorgen. Jeg spurte minstemann hva vi skulle gjøre for å kanskje få litt mer julestemning… pynte juletreet litt tidligere kanskje? snø? “kanskje” sa han…. “faen, det orker jeg ikke” tenkte jeg…. Jeg har så sterke aversjoner mot å putte hode oppi den boksen med julekuler… skjønner ikke hvordan jeg skal få det til… I boksen ligger det fantastiske julekuler, samlet gjennom mange år… hvert år er det kjøpt inn 3 nye julekuler til treet. 1 til Mikkel, 1 til Malin og 1 til Markus… planen er at de får med seg en eske med barndommens jul, når de en gang flytter… Mikkel flyttet til et sted hvor han ikke kunne ta med seg sine julekuler…
I boksen ligger det også 40 røde glasshjerter… de fleste har fått navn, et hjerte med navn for de vi har feiret jul sammen med… der står navnene på mine nærmeste og kjæreste… oldemor, oldefar, onkler, bestemor, bestefar, noen venner og mange kjære.. mennesker jeg bryr meg om, som jeg har hatt gleden av å feire jul med… noen har gått bort, noen feirer jul med svigerfamilien og noen er her… Det har alltid vært vemodig og veldig hyggelig å henge opp disse hjertene… de som har reist får et kyss og henges pent på treet, mens minnene strømmer på… noen tårer blir det, men det er ikke tunge tårer… bare kjærlighet, minner og gode tanker… Å henge Mikkels hjerte på treet, blir ikke uten sorg og tunge tanker… det blir så nært, så sårt og så vondt og så altfor nært…
Jeg fikk samlet litt mot og tenkte at det er nok lurt å få opp juletreet… da har jeg en liten uke på å samle meg, reflektere og venne meg til alt… så får tradisjonen om å pynte sammen med grevinnen og hovmesteren vike… kanskje er det tid for å bytte om litt på noen tradisjoner, for rett og slett å kunne skape noe nytt, slik at ikke sorgen overtar.
Snø og juletre, en god kombinasjon, men noe vanskelig når det er meldt flere plussgrader… en butikkrunde, ble faktisk 8 butikker som måtte besøkes!!, gav resultat i form av snø på boks… Familien ble slengt i seng, etter at alle julekassene ble funnet frem… juletreet ble satt opp og så var det det å åpne boksen… boksen med julen, med kulene, med minnene, med tankene… med skrekken…
Jeg kom meg gjennom boksen… og glass hjertene <3 ….. og det ble fint. Det ble noen hysteriske gråte anfall, men jeg er blitt sabla god på å samle meg, hente meg inn… De 4 store terrassevinduene ble sprayet med snø, og nå står juletreet og funkler mot en snødekket bakgrunn… mens snøen laver ned, på lissom. Pakkene har funnet veien og jeg kjenner etter om det finnes et snev av julestemning… litt? på lissom? nei… tomt, helt tomt… ikke litt på lissom engang er den der… den er bare tom…
Minstemann fant litt julestemning med juletreet… “nå fikk jeg litt julestemning, mamma”…… så bra tenkte jeg… så bra, da er ikke dette gjort for ingenting… da var det verdt det! Da blir det kanskje jul… på orntelig og ikke på lissom….
Det er fortsatt noen dager igjen, fortsatt har jeg håp og tro på at jeg skal finne igjen julen… jeg jobber hardt med å minne meg selv på at julen er fortsatt julen, selv om Mikkel er borte. Julen er den samme, har det samme inneholde, selv om Mikkel er borte. Alt jeg har ment om julen, at alt legges vekk og man bare er… er fortsatt det samme selv om Mikkel er borte. Det er jeg selv som må la meg ha lov til å vinne denne kampen… Jeg vet så inderlig vel hva Mikkel mente om julen, og hvordan min juleglede påvirket ham… “vi trenger ikke glede oss til jul vi mamma, du gleder deg mer enn nok for oss alle sammen”…. og ja det hadde du helt rett i, Mikkel <3 . Og jeg vet så altfor godt at du aldri hadde tilgitt meg om jeg gjorde om julen til er sørgetid, en vondt tid, en tid man ikke vil være i….. Jeg har 364 andre dager å gråte på… det er mange dager det…
Jeg skal holde fokuset, jeg SKAL vinne kampen, jeg SKAL feire en god jul… for alle mine, for Mikkel, for alle de som ikke har det så godt, for alle de som ikke lenger er her… jeg SKAL tillate en tåre eller to… men de skal ikke få ta over…. jeg har fortsatt noen dager igjen… Jeg vet det er tidlig og at denne julen ikke nødvendigvis er malen for alle fremtidige juler… men jeg er livredd for at om jeg lar sorgen ta overhånd, så vil den definere min jul, vår jul… <3
Under juletreet vil det ligge en gave til oss fra Mikkel…. en gave som skal minne oss på alt det morsomme og gode, som skal reflektere hva Mikkel hadde ønsket for oss… og kanskje, kanskje ligger det en god jul mellom permene…. ikke en lissom jul.. men en riktig god jul <3
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
Ønsker dere en fin jul…. varme klemmer, spesielt til alle som har noen tunge dager…. som Mikkel sa “det går bra, mamma”
I 2014 var det 350 barn under 30 år som døde… 700 foreldre mistet sitt barn, barn, besteforeldre, tanter, onkler, søsken, søskenbarn, kjærester og venner mistet en de stod veldig nær, hvert eneste dødsfall har etterlatt mange mennesker i stor stor sorg… Hver dag, hver eneste dag, dør et ungt menneske i Norge, så utrolig mange berøres.
Hvorfor kjennes det da så ensomt?
Å miste et barn føles så altoppslukende og som en opplevelse man er helt alene om, ingenting kan måles opp mot dette. Man er i sin egen lille verden i verden, ensom og uten forståelse for hva man virkelig står i… slik kjennes det ut, men det er jo ikke slik. Å miste et barn er noe som skjer hver dag, nesten alle kjenner noen som kjenner noen, det felles tusner av tårer hver eneste dag. Jeg ser tallene, men de stemmer ikke overens med følelsene mine. Det finnes ingen rett eller feil her…. bare fakta.
I statistikken for 2014 ligger mitt elskede barn, sammen med 249 andre barn som er noens elskede. 2014 var intet unikt år, det var et helt vanlig år, men for meg var det et år som endte i helvete. For 748 andre foreldre ble 2014 et år som endte i helvete…. men det kjennes fortsatt som om det bare har skjedd meg. Ingen andre har følt så sterkt, så vondt. Ingen andre har grått så mange tårer, sørget så hardt. Ingen andre har en lengsel så sterk, så konstant, så evig… “bare” 249 andre mammaer… men det føles ikke slik! Jeg vet at det er sant, jeg ser jo tallene. Jeg vet at alle disse mammaene lengter, gråter, savner, pines akkurat som meg, men jeg klarer ikke å ta det innover meg og skjønne at det finnes så mange, bare i lille Norge, som har det som meg…. for det er vanskelig å fatte at så mange går rundt og har det slik. Hvor mange av de jeg treffer i hverdagen bærer på en slik sorg? Hvor mange av disse føler og tenker som meg? sikkert alle sammen, men det hjelper så lite. Når jeg ser på tallene og tenker på alle de som står igjen, så blir mitt tap bare et i mengden… det gir ingen trøst. Mikkel er ikke en i mengden, en av de 350 som hvert år dør… Han var min, min lille, store gutt, mitt hjerte, min store kjærlighet, mitt fine lille barn, min prins, min inspirasjon og min sol…
Jeg leste en blogg på tirsdag, en blogg som het “Livet etter Mikkel”. Jeg så ikke navnet på bloggen før jeg hadde lest om hvordan man møter mennesker i sorg. Det var et slag i magen å lese “Livet etter Mikkel”….. min første tanke var “hva i helvete er dette”???? Det er er en vakker blogg om en pappa som skriver om livet etter at hans Mikkel reiste. Det er ikke min Mikkel, disse to guttene har reist på forskjellig vis, min Mikkel, brått og uventet, hans Mikkel etter en lang kamp. Ingen likheter, annet enn at de begge het Mikkel, at de begge reiste i 2014…. to av de 350 som reiste… Men de legger igjen så utrolig mange likheter! De etterlater seg så mye minner, på godt og vondt, så mye sorg og smerte, men samtidig så mye latter og glede. Så mye kjærlighet. Og de etterlater seg familier i sorg, venner i sorg og 2 foreldre som skriver blogg og leter etter Livet etter Mikkel…. Jeg kjenner ikke hans Mikkel, men jeg føler et sterkt, usynlig bånd til pappa Torgeir, hans formidling og tanker er som mine, selv om vi skriver forskjellig og uttrykker oss forskjellig… jeg kjenner på et bånd som sier “jeg forstår deg, jeg kjenner deg, jeg holder deg”. Jeg har hatt tanker i hodet om at det hadde vært så mye lettere om Mikkel hadde dødd av sykdom, en ulykke, hva som helst… At jeg kunne fått muligheten til å bli rasende, sint, forbannet på et eller annet… på en bilfører, en sykdom, et menneske… at jeg kunne rettet ut en finger og pekt ut den “skyldige”. Slått, dømt, kjeftet og smelt…at en eller annen stod ansvarlig for å ha tatt sønnen min… men jeg skjønner jo nå at det hadde ikke gjort det lettere, enklere… Vi bærer på just det samme…. det konstante, det evige…. Grunnen til døden har ingenting å si for hvor hardt sorgen rammer og bæres.
Jeg bærer min sorg… den er jævlig tung, jævlig ubehagelig… den gnager og er der hele tiden. Jeg bærer min sorg inne i hjerte mitt, alene, men sammen med 748 andre mammaer og pappaer som mistet sitt barn i 2014. Jeg bærer min sorg sammen med alle de som har, og kommer til, å miste sitt barn… fortsatt alene, men sammen med så uendelig mange…
Fakta er at så mange kjenner på denne sorgen, dette helvetes marerittet, dette unike, ensomme, konstante tapet.
Fakta er at ingen andre en meg har mistet Mikkelmin…..
