Jeg må først si at jeg er overveldet over at så mange har lest innlegget mitt de siste dagene…. Jeg tror jeg har svart alle som har kommet med kommentarer, klemmer og gode tanker <3 Tusen takk til alle sammen, det betyr veldig mye for meg… Ikke fordi det er viktig at folk leser hva jeg skriver, men det har en stor effekt på min “reise”… At jeg klarer å formidle det som surrer rundt i hodet, gjør ting klarere og gir meg rom til å se ting i et annet lys, et bedre lys…. og det betyr uendelig mye <3 Så igjen… tusen tusen takk til dere <3
Jeg startet dagen slik jeg hadde håpet… våknet og følte meg lettere til sinns og litt “glad”. Ikke sånn boblende glad, men sånn glad man er når ikke tusen tanker plager deg og du vet hva du skal. Og det var veldig godt. Jeg dro i butikken og fikk laget en bukket jeg synes passet til Mikkel og sånn helt uten mening, stod jeg plutselig i gullsmedbutikken…. der fant jeg noen små sølvplater, litt rustikke, som det kunne stemples bokstaver på… og de ble en del av en plan, et rituale jeg egentlig ikke hadde….
Da jeg kom til deg så var det allerede kommet noen blomster til deg….. fra noen andre som hadde deg i tankene i dag…. Jeg blir så utrolig rørt og glad når jeg ser at andre har vært innom deg, det har stor betydning å vite at andre tenker på deg, savner deg…. <3 Det gir en bevissthet om at jeg ikke er alene og at jeg faktisk har mange som deler det samme savnet… og det er godt.
5 små sølv plater med “M” på ble lagt på din grav…. den ene med en liten “V” på baksiden, ikke planlagt, men en “V” som var feilstemplet…. “V” ble for meg “Victory”, og denne skulle bli hos deg. Nå har vi hver vår “M” og du beholdt symbolet på seier hos deg… seier over at du har fått mamman din på bedre tanker…. 🙂 Det føles veldig rart å sitte ved din grav og starte på en samtale. Er veldig sjeldent jeg sier noe annet ved graven din enn at jeg elsker deg. Men plutselig var det så lett. Ordene bare kom, sammen med litt gråt og smil…. Og jeg lovet deg at jeg skulle skjerpe meg…. at jeg skal leve og nyte for deg, at du skal være med i glede, ikke bare i sorg. Det var grått og tungt hos deg…. men det var kun i været…. og det var utrolig merkelig.
Jeg brøt noen barrierer i dag…. rare ting jeg har gjort fast…. jeg parkerte på en annen plass, det var mye motstand i kroppen, men jeg brøt barrieren 🙂 (ja du har helt rett i at du har en jævlig snål mamma!) Men det er slik, akkurat slik… man finner på de merkeligste ting for at man så inderlig ønsker å holde fast. Man har en banal tanke om at man kan ikke avvike fra faste rutiner for da er det noe feil… som om man ikke savner nok, elsker nok…. eller enda verre…. man tror du kommer tilbake og det skjer ikke om man endrer mønster…. man har ikke fornuftige tanker i sorg… man har tanker som gir rom for håp, ønsker og gjenforening. Tanker man aldri ville tenkt i det “normale” liv…. men det er jo ingenting normalt i å miste sitt barn.
Tanker om gjenforening skal jeg alltid holde fast ved. Det gir meg all grunn i verden til å fortsette. Rart synes kanskje noen, men fullstendig normal for meg, uavhengig av hva man tror på. For en lykke å vite at en dag skal jeg se deg igjen….. det gir mening og det er faktisk den eneste meningen jeg trenger å ha klart foran meg…. så får jeg håpe at jeg klarer å holde fokus når de dårlige dagene dukker opp.
Jeg vet ikke om det er skrivingen, tiden, Mikkel eller forberedelsen på at dagen blir jævlig, som har gjort noe med hvordan dagen ble. Men det har liten betydning. For just i dag, idag kjennes ting annerledes og jeg skal nyte at jeg kanskje har funnet veien ut…. at jeg har funnet bryteren bak den halvåpne døren, som gjør at jeg våger meg inn og kanskje er klar for å finne ut mer. Så setter jeg min lit til at Mikkel hjelper meg å holde lyset på, de dagene da jeg blir nede og vil skru av bryteren…
I dag skal jeg kle meg i en fantastisk sommer kjole, ment for solfylte dager…. late som solen er her, kose meg med en gal gjeng damer, feire min fantastiske venninde som fyller 50 år og danse meg gjennom sommer natten….. med et smil og med Mikkel i hjerte og “M”´n min rundt halsen….
I dag skal livet nytes…. for meg og for Mikkel <3
Elsker deg i dag også, Mikkelmin… (og millioner takk for hjelpen <3 , du er rå!!)
Om en time eller to er det 2 år siden du dro fra meg. To hele år uten deg…. det har vært to tunge og lange år å savne, vente og lengte. Jeg vet at jeg aldri vil slutte å savne deg, lengte etter deg….. jeg vet at jeg aldri vil slutte å vente på deg, for en dag, en dag vet jeg at jeg skal få treffe deg igjen… i mellomtiden får jeg jobbe med å legge ventingen litt vekk. Jeg skal være med deg dette døgnet…. ikke fordi jeg ønsker å gå igjennom dagen en gang til, men fordi jeg vet at hjerte og hodet tar meg gjennom dette døgnet, enten jeg vil eller ikke. Når dagen våkner om noen timer, skal jeg til deg. Da skal vi prate og jeg skal love deg at jeg skal gå videre… ikke uten deg, men med deg…. som før, men bare på en annen måte. Jeg skal finne din måte….
Jeg har gitt deg livet…. jeg har en fantastisk egenskap som ingen andre har…. jeg har vært med på å skape deg. Du har vært med meg i 22 år, endret meg og formet meg. Jeg var en annen før deg og jeg blir en annen uten deg. MEN jeg har et valg… jeg kan selv være med på å bestemme og forme meg etter deg.
Etter at du dro så har jeg fått et behov for å fortelle, ta kontakt med mennesker som rører meg, gleder meg. Livet er for kort til å ikke fortelle noen at de har skrevet noe, sagt noe eller sunget noe som gjør dagen bedre for meg…. og sikkert mange andre. Jeg har tenkt slik før, men aldri vært “gal” nok til å si det…. nå gjør jeg det, og det er takket være deg. I morgen skal jeg “skjerpe” meg…. jeg skal finne deg, leve for deg og nyte dagene for deg. Jeg skal ikke love å bli et nytt og bedre menneske 🙂 men jeg skal love deg å ta vare på dagene og livet for deg OG meg. Du fortjener så mye mer enn tristhet. Du fortjener å huskes med glede, tenkes på med glede og få være med på glede. Og om det er slik at du er med oss på ditt vis, så skal jeg gjøre mitt for at du fortsatt kan være en del av oss…. i glede. Jeg tror du hadde likt det, jeg vet du hadde ønsket det.
Jeg kan ikke love deg at dagene ikke vil bli tunge, men jeg skal jobbe mer bevisst på hva du hadde ønsket av oss også på de tunge dagene. Livet ble ikke slik jeg trodde, men det blir det vel sjeldent. Men livet ble slik, og ingenting jeg gjør eller sier kan endre på det. Selv om jeg skulle gitt hva som helst for å få deg tilbake…. men så lenge det ikke går, så skal jeg velge det nest beste…. Leve med deg, på en litt annen måte…
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“Elsker deg i dag også, mikkelmin”………… “jada masa”
I dag er det tirsdag… tirsdag 9. august… og humøret daler. Vi kom hjem fra ferie og det var godt å komme hjem, men humøret har dalt siden hjemkomst. Hodet forsøker å rydde vekk tanker om dagen som skal komme, dagen som ikke skal komme…. selv om den har vært her før. I dag har også følelsene krabbet ut av huden og lagt seg som en stram hinne rundt hele overkroppen…. hinnen er tynn og usynlig, men så stram og så sterk. Den kan ikke rives i stykker, den bare er der og føles intens, vond, overveldende og klaustrofobisk. Gråten sitter i nesten og i halsen og i tinningen. Jeg berøres av alt jeg leser, av alt jeg ser. Jeg kjenner at gråten kan ta meg når som helst og at selv de små små ting blir til noe stort.
Det er vondt når et smil fra en ukjent bringer frem tårer på lik linje med noe trist. Når noe inne i kroppen ber “ikke vær snill mot meg”…. “ikke vis meg omtanke”. Det er vondt når man ønsker å ikke bli sett, hørt, forstått, tenkt på….. når man ønsker å krype ned i en hule og bli der til det går over…. Det er vondt når man føler at godhet er så uønsket…. Jeg kan ikke forklare hvorfor det føles slik, eller jo det kan jeg… om jeg skal skrive fra hjerte. Jeg er redd, kjempe redd for at en klem eller et smil skal få meg til å miste kontrollen, kontrollen over sorgen og smerten. Jeg vet at jeg skal jobbe med å slippe det ut… at spørsmålet om hvordan jeg skal få det ut…. kanskje er her. Jeg har jobbet med det og spurt meg selv om hvordan. Hvordan skal jeg gi slipp og få det ut. Nå når tiden kanskje er her, så får jeg “panikken” tilbake om at jeg ikke kan. Jeg kan ikke slippe for da kommer jeg aldri opp igjen, rasjonelt så vet jeg at jeg gjør det…. det er jeg blitt fortalt. Men det føles ikke slik, det føles ikke slik! Det er en reise jeg ikke ønsker, samtidig som jeg trenger den og må ta den… en eller annen gang. Men det er så mye som er utenfor min kontroll, utenfor min viten. Hva skjer så? Hva skjer om jeg slipper? Skal jeg bare sitte her og skrike, gråte? hva skjer da da? etter det? Hva om den døren bare fører inn til et mørke? Jeg må jo vite hva “døren” bringer meg før jeg går inn?
I dag er det 2 1/2 døgn, 144 timer eller 8 640 minutter igjen til dagen…. den dagen som forandret alt. Det er 144 timer igjen til døgnet jeg aldri ville ha eller skulle ha…. Da har det gått 2 år uten deg. 730 dager uten deg i livet mitt. Ihvertfall fysisk. I hjerte mitt og i hodet mitt er du hele tiden. Og jeg er så sliten av å være i denne evige bølgen… opp og ned, opp og ned… ustanselig og uten mening. Jeg vet at det går over, jeg vet at om noen dager så er det over, da er bølgen på tur opp igjen, oppover, oppover…. men det er så vanskelig å forene det jeg vet med hva jeg føler. Skulle så gjerne ønske meg blikkstille vann… tror jeg…
