I drømmer møtes vi. Vår eneste plass å treffes etter at du reiste og det føles fantastisk å se deg, kjenne deg.
Men drømmene har vært nesten ikke eksisterende etter at du døde. Men det siste halve året har jeg igjen begynt å drømme ganske mye, men du er sjelden med. Jeg har forsøkt alt jeg kan for å prøve å drømme om deg, uten at det har hjulpet. Men de 3 siste nettene har jeg drømt om deg…. I natt igjen drømte jeg, og det er så ekte, så nært og så usigelig vondt.
Jeg skulle på kino, søsteren din ringte og sa at du også skulle være med, og jeg var så lykkelig!! Endelig skulle du komme, endelig skulle jeg få være sammen med deg, gi deg en klem, nyte litt tid med deg, det boblet i hele kroppen og jeg trippet rundt og så etter deg…. etter en stund begynte jeg å lete… kinoen var enorm og jeg lette i hver eneste krok, i ganger, i saler, under benker, bak lerret, på toaletter, i kiosker og kafeer…. følelsen av desperasjon var så tung, mens håpet og troen på at jeg skulle finne deg, var så stor. Jeg lette i hele natt, i en hel evighet, men jeg fant deg ikke. Tankene kvernet i hodet, tenk om jeg hadde oversett deg? om jeg var på et sted og du stod alene å ventet på meg et annet sted? Tenkt om du trodde at jeg ikke kom? At jeg ikke elsket deg mer? eller kom du ikke fordi du ikke ville møte meg? eller er du sint på meg?
Jeg våknet halvveis og kjente at jeg hadde grått, jeg sovnet igjen med en gang og var tilbake i kinoen og fortsatte å lete etter deg, de samme plassene om igjen, uten å se deg…. Så kom søsteren din… hun la armen på ryggen min og sa litt trist “mamma, han kommer ikke nå heller” …. og jeg ble helt knust… sank sammen på gulvet, skrek…. og så våknet jeg…. våknet til en ny dag, en ny dag uten deg, uten å få holde deg, prate med deg, klemme deg, le med deg…. og det gjør så vondt, så vondt.
Drømmer kan være en velsignelse når man drømmer godt, men fy fader som de skaper smerte når de gjenspeiler følelser og tanker…. i dag er dagen tung og tårene kommer hele tiden, utenfor meg snurrer verden videre, og jeg lurer på om jeg noensinne kommer på karusellen igjen…. men av og til er det fint å sitte på gresset å se på karusellen, fra utsiden… se at folk er glade, at livet leker, at livet går videre for de fleste. Å sitte på sidelinjen, ikke utenfor, mer beskuende, og få lov å holde på med mitt, mens jeg allikevel er med, på min måte….
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3