Jeg ser deg nesten hver gang jeg er hos Mikkel… hver gang jeg kommer rundt kl.18, så ser jeg deg.

Jeg sitter på gresset med kaffen og musikken min og ser deg komme, jeg har i hodet mitt funnet ut at du sannsynligvis kommer med bussen fra jobben, du går av på kirkegården og går til en grav på feltet ovenfor oss… du har alltid med deg sekk, en sekk du plasserer forsiktig inntil stenen, litt sånn på baksiden… så setter du deg på huk, reiser deg igjen…  steller litt med blomster, tørker av stenen, går unna og studerer, går tilbake og korrigerer noe, så går du unna igjen og tilbake… du står der med bøyd hode og armene hengende ned, litt foldet… og jeg kjenner så godt på at du savner…. lengter… elsker… Jeg vet ikke hvem du er, men jeg tror du kanskje har mistet din kjære, jeg har ikke syntes det har vært rett å gå opp å se…. Så rart å sitte der nede og titte opp på deg… og føle at vi har det så likt.

Jeg har sett deg flere ganger i uken de siste månedene og ser at du har dine egne ritualer som du utfører hver gang. Sist jeg så deg så tenkte jeg, “jøss, er du her i dag også… du er her ofte…. og du gjør de samme tingene hver gang” og så tok jeg meg i å skjønne at vi faktisk er ganske like… Jeg er der jo minst like ofte… siden jeg faktisk registrerer at du er der ofte… jeg har mine ritualer… har med sitteunderlag som alltid havner på din høyre side, jeg setter meg ned, setter på *Mikkelmin <3 * spillelisten på mobilen, tenner en røyk, drikker kaffe eller brus mens jeg rydder blader og det som har visnet… så prater jeg litt med deg, tenner et lys og kanskje gråter litt…. når sangen til Cornelis W Turistens klagan kommer, så reiser jeg meg, pakker sammen og lener meg over stenen din og kysser den på venstre side… så tusler jeg nedover mens jeg hører Cornelis synge “så lenge det fins unger så fins det håp”…. du smilte alltid av den sangen, Mikkel <3…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg kommer til bilen, så rygger jeg alltid tilbake så jeg ser graven din, sender et kyss og sier “elsker deg i dag også”… så fester jeg beltet og kjører… hver eneste gang….

I dag var det fullt på parkringen da jeg kom… noen hadde tatt “min” plass og jeg kjente at jeg ble kjempe frustrert over at nå ble alt feil! Hva skal jeg gjøre da lissom?? Men det gikk veldig bra det også 🙂 jeg gjorde som jeg pleier, men rygget litt ekstra langt for å si hadet…. Det var da jeg skjønte at vi er veldig like vi to… du ukjente til graven på det andre feltet… Lurer på om du har noen å komme hjem til, om du er ensom, om du er trist hele tiden, om du har noen som gir deg en god klem eller som bare er der og kan holde om deg….. jeg håper det…. om du ikke har det, så klemmer jeg deg i tankene og hvisker “alt er vel”….

I dag skinner solen fra en strålende vakker, blå himmel…. det gjør ikke sinnet mitt… her er det hverken sol, blått eller lyst…. her er det bare grått og svart…

Det kjennes fysisk ut som jeg dør og råttner opp innvendig, har bare lyst til å krype inn i meg selv og gråte, gråte gråte… gråte meg bort, gråte meg inn i en verden hvor du er… Hater disse dagene som blir så uendelig vonde… Alle “fine” tanker om at du har det bra og at du er rundt meg forsvinner og jeg kjenner bare på tomheten av at du er borte… at jeg ikke har deg og at du ikke vet… ikke vet at jeg savner deg, ikke vet at jeg elsker deg, ikke vet at jeg føler meg halv uten deg.

Synes det er så grusomt urettferdig! Hvorfor i helvete måtte du reise!?! Jeg vet jeg ikke får noe svar og jeg vet jeg ikke burde tenke slik.. men det er alt som er i hodet mitt… hvorfor og jeg vil ha deg tilbake! På dager som dette er de dagene jeg trenger deg som mest… og du er ikke her. Du er ikke her til å gi meg en klem, si noen gode ord til meg eller så tydelig vise meg omsorg og forståelse… og jeg kan kjenne så inderlig på minnet om hvor godt det er å få dette fra deg… jeg husker så godt hvordan det kjennes ut når du legger armene om meg og viser deg sterk og bekyttende… sier “det går bra, mamma…. ikke vær redd… jeg er glad i deg” Hvor rart og annerledes det er at lille barnet mitt plutselig er min sterke klippe…. just nu… just nu trenger jeg så inderlig den klippen. Men den er ikke her mer og jeg skal aldri få kjenne den eller oppleve den igjen… Visste du hvor mye slike ting betydde for meg, Mikkel? Jeg håper det… jeg håper så intenst at du visste hvor høyt jeg elsker deg og hvor mye du betyr for meg. Jeg vet jeg har sagt det utallige ganger, men jeg skulle så gjerne ha sagt det en gang til…. 

Minstemann kom hjem mitt i min “lille” gråte seanse… en sånn “ikke så fin seanse” med snørr og tårer… prøvde å hente meg inn og late som ingenting, jeg vet at han synes det er vanskelig når jeg har det sånn… han ser på meg og spør om jeg har tårer eller om det er noe med øyet mitt… får ikke sagt et ord, rister bare på hodet og gråter… Han har ikke blitt like voksen som deg enda, Mikkel… men han kommer bort til meg, legger armene rundt meg og sier “det går bra, mamma….” mens han prøver å stryke meg over ryggen… da kommer det… det velter opp og jeg hikster og gråter og klarer ikke  dra meg inn…. hunden blir forvirret og prøver å trøste, jeg dytter den vekk…. Minstemann tar med seg hunden og går… og jeg summer meg og tenker at, jo jeg får oppleve dette igjen… jeg får kjenne disse armene, klemmen og høre disse ordene… bare ikke fra deg…

Nå skal jeg finne frem kaffe, termos og sitteunderlag og ta meg en tur til deg… så håper jeg solen krabber inn i sinnet mitt….. for livet er jo egentlig veldig godt… når solen skinner, himmelen er blå og jeg kan lukke øynene mine og være hos deg <3

Har vært en liten uke hos venner og hjulpet til med lamming… som så mange år før. Synes det er viktig å forholde meg til alle ting jeg pleier å gjøre, og forsøke å gjennomføre de… 

Det har vært mye hygge med gode venner, god mat og gode samtaler… og mye latter og tøys med venners barnebarn som kommer innom og sprer glede og lykke.. Trives veldig godt med sånne små hjerter som man kan lure litt, tøyse litt med, og skjemme bort på en helt annen måte en egne barn som man tross alt skal forsøke å oppdra 😉

Jeg hadde en liten samtale med disse to småtrollene… som på et merkeligvis blir litt egenterapi og oppklaring…Vi snakket litt om hvorfor mammaer måtte være hakket strengere enn sånne tøysedamer som meg… Jeg sa at jeg tøyser ikke så masse med mine egne barn da… de har fått mye kjeft og at det derfor alltid er gøy å være sånn tulledame…. “men hvor mange barn har du da?” Jeg sa at jeg har tre barn, Mikkel, Malin og Markus… og at Mikkel døde etter sommerferien… “åååå jammen de husker jeg, Mikkel husker jeg……. det var dumt at han døde….” , “ja det var veldig dumt” svarer jeg….. “men du, Nina… hvorfor døde han da?” Jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig at han hadde fått i seg noe han ikke tålte og at han var allergisk og døde…. “å det var veldig trist at du mistet barnet ditt, Nina, det synes jeg er veldig dumt… Pappan min er også allergisk, mot sånne store rosa og blåcolaer… men han synes de er så gode så en gang spiste han de og så tok han medisin….”  

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så enkelt så greit… så fikk jeg en god klem og tilbud om å være kjæresten til Birk…. han hadde så mange, så han kunne ha en til. Så mye enklere og bedre det er å forklare for to små barn med enkle ord… og samtidig sette ord på det høyt for seg selv,  uten å kunne gå inn på dersomatte/vissomatte… For det var jo så enkelt det var… han døde og det finnes ikke en ting jeg kunne gjort annerledes. Det er dumt, det er trist, det er urettferdig, det er feil, det er stein hakke galt…. men det var sånn det var… Alikevel sitter man å tenker på om det finnes noe man kunne gjort. Jeg har vært flink til en ting… jeg har latt være å tenke på hva som hadde skjedd viss jeg bare hadde…. For jeg har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort noe annerledes, spist annerledes, handlet annerledes.. ting er som de er og alt hadde vært annerledes om en bitteliten handling hadde vært endret… hvordan annerledes vet jeg jo ingenting om. 

Hvordan vi har vært er jo også hva som har formet oss til det vi er i dag… og Mikkel hadde ikke vært Mikkel om noe hadde vært annerledes… og det er denne Mikkel, min Mikkel jeg elsker og savner så høyt. Den han er og var… lille gutten min…

Jeg har fulgt programmet “En venn i døden”…. denne serien har gitt meg utrolig mye… den viser meg at sorgen er så forskjellig, men samtidig så lik… jeg  kjenner meg så igjen i det ene øyeblikket og reflekterer over ulikhetene samtidig… Jeg har tenkt og lurt på om det hadde vært enklere om jeg hadde noen jeg kunne vært sint på… sint på en sjåfør, eller en kreftsykdom. Om jeg kunne fått ut mye ved å ha noen å skylde på… noen å angripe… noen å slå. Nå tror jeg faktisk ikke det. Nå tror jeg at sinne kanskje hadde tatt mye fokus og ikke gitt meg noen som helst fred, selv om sinne av og til kan føles veldig befriende når man kan skrike det ut… Jeg kan ikke skylde på noen, det var rett og slett bare sånn det ble… men jeg kan synes at det er blodig urettferdig…. og det synes jeg det er..

I dag har jeg vært på graven og fjernet vinterpynten… plantet gule påskeliljer og pyntet litt for våren… jeg sitter nå der med kaffen og musikklisten til Mikkel… prater, gråter og blir igjen så sjokkert over å skulle ta innover meg at gutten min er død… Jeg synes det er så merkelig at jeg blir så satt ut av denne erkjennelsen hver eneste dag… Ikke at det er trist og vondt… men at det hver dag kommer et stort sjokk når jeg plutselig får det trykket inn i fleisen… han er død… herregud Mikkel er død… han kan ikke være død! han er død… nei det kan han jo ikke være…. men han er jo det… Det er dette jeg må leve med… jeg trenger ikke å erkjenne noe som helst, eller akseptere det… men jeg må venne meg til at dette vonde sjokket alltid vil være der… og at jeg kanskje kan tenke at det er godt for meg at dette sjokket finnes. For sjokke kommer jo nettopp fordi Mikkel er så levende for meg….. og det er jo slik jeg vil ha ham… smilende, glad, med klukkende latter, kjappe kommentarer, kloke refleksjoner,  en varm klem og levende…. 

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3

Dagene går og man undrer seg på om man en dag våkner og er seg selv igjen… om man igjen kan le uhemmet, uten at det går over i hysterisk gråt, uten at man kjenner at smilet sklir av ansiktet og erstattes av en vondt og tung maske… Og om man orker å være glad eller glede seg over en spesiell annledning… som fører til en sterk “depresjon” i flere uker…. Det er ikke så lett å glede seg over ting når man vet at man får det vondt, både fysisk og psykisk i 2-3 uker etterpå…. og med dette kommer en form for angst, en uro for ting som kan føre til at man kjenner glede…. fordi det gjør så vondt etterpå. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet eller fordi jeg synes det er feil å kjenne på at livet er godt, det skjer hyggelige ting, jeg gleder meg over at et barn er født, at venner gifter seg, at folk har det bra…. jeg er ikke misunnelig, sjalu  eller ønsker de noe som helst annet enn all lykke og glede. Og jeg gleder meg oppriktig på deres vegne.. men det er lettere å beherske tunge vanskelige ting, en glede…

Før jul var det som alltid masse aktiviteter… julebord, vennebord, lutefisklag, bursdag osv osv… jeg bestemte meg for å gå, men gav opp etter en konfirmasjon og et selskap…. det var for vondt etterpå. Det var hyggelig å være tilstede, jeg koste meg med venner og familie og hadde ikke et eneste trist eller tungt sekund der og da… men dagene etter…. de endte med ingen lyst til å stå opp, ikke matlyst, følelsen av å ikke høre til noe sted, alt var svart, tungt og kroppen var bare full av gråt… sånn gråt man får i kroppen når man ser en film sammen med noen man ikke vil skal se at du gråter… sånn desperat gråt som kjennes fysisk… og når noen sier noe til deg så ser du at munnen beveger seg, men det er bare summing som går inn og ingen forståelse av hva som blir sagt. og en liten lyst til å bare være slem, spydig og ufordragelig… litt egosentrert… meg meg meg meg… 

Fortsatt kjennes det slik etter glade opplevelser, og jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg…. sist jeg var på festligheter, så hadde jeg det fantastisk morsomt… Jeg skravet og lo, gråt en skvett, var rørt mange ganger, danset og virkelig hygget meg… smilte hele veien hjem og alt var bare fint…. dagen etter…. helt komplett svart! og det varte i nesten 3 uker… 3 uker for en kvelds morro…. er det verdt det?? Ti mitt forsvar må jeg si at jeg forsøker virkelig ikke å ha det dårlig etterpå, jeg forsøker å være positiv, tenke på andre ting, gjøre noe bra…. men det er lissom hele sinnsstemningen i kroppen som er totalt annerledes, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få endret denne balansen… ja greit nok å være deppa en dag eller to, men å gå totalt ned i kjelleren i 3 uker pga en fest… det skjønner selv jeg er i overkant dramatisk og destruktivt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg skal ikke gi meg… skal straks på ny fest, har som mål å gjennomføre hver eneste forbanna minste lille ting jeg pleier å gjøre hvert forbanna år… frem til 12 august 2015, så er et helt år med dager, minutter og sekunder unnagjort… “alle for første gang uten Mikkel” er unnagjort… og gudskjelov så er jeg jævlig sta… 

Jeg håper de stakkars folka som er rundt meg holder ut med meg i noen måneder til, at de orker å stå i mine dårlige dager og mine hissige utbrudd som ikke alltid gir mening… Jeg gjør det ikke med vilje… er bare så usigelig sliten… og har mistet litt av selvinnsikten… heller ikke det med vilje… men jeg jobber med saken, og prøver så godt jeg kan, på den måten jeg kan just nu… 

Elsker deg i dag også, fine Mikkelmin <3