Nå har sommeren endelig kommet. For første gang i mitt liv har jeg ikke gledet med til sol, varme dager og lange netter. Jeg drømte en natt her at sommeren var forbi og at høsten var kommet… ble trist da jeg våknet og oppdaget at det fortsatt bare var mai… 

Har hatt en turbulent uke, iblandet mye hygge…. og i går, igår kom den første følelsen av sommer med sommer glede… Jeg kjente at jeg gleder meg til ferie, tid med familie og venner, til late dager i solen og grilling på kvelden på holmer og skjær. Jeg gleder meg, litt skrekkblandet, til å se igjen øyene og havnene vi besøkte i fjor, den fineste sommeren jeg har hatt på mange år. I år er vi en mindre, men følelsen er ikke at vi “bare” har mistet en person, at vi har gått fra 5 til 4. Følelsen kjennes så mye mye større enn det. Vi har mistet så veldig mye mer, en så stor del av oss, av det som var vår familie. Men det er godt å kjenne at hodet har endret litt tankemønster og at jeg kan kjenne på glede av det beste jeg vet i verden (bortsett fra nissen da!) <3 sommer <3 .

Jeg har vært på shoppingrunde og handlet inn stæsj til båten… før var den fylt med stæsj i marieblått og rødt. I år skal det bort og erstattes med andre farger, for å skape en ny stemning i båten… på onsdag skal jeg sette mine ben i båten for første gang etter at Mikkel døde, første gang etter en fantastisk sommer med Mikkel… Og det er ikke lenger like fylt med skrekk og ubehag… Jeg gleder meg til å gjøre noen endringer, være der i fred og ro med litt tårer, men mest med gode minner håper jeg. Det blir en spennende dag for meg, en utfordrende dag på godt og vondt, men jeg tror den blir bra.

Det er så merkelig hvordan dagene skifter, hvor lett og greit man kan se på ting den ene dagen, for at det bare ser mørkt ut den neste. Jeg føler enda ikke at dagene har forandret seg vesentlig mye ifht at det er blitt så mye lettere, men de har blitt annerledes. Fortsatt “dør” jeg litt inne i meg når jeg får bølgen “Mikkel er død”. Men jeg klarer å si at Mikkel er død uten å bryte ut i veldig gråt… Jeg var hos et vennepar hvor jeg sa et eller annet og settningen “Mikkel er død”… “å kan vi ikke heller si at Mikkel har gått bort…”. Og da slo deg meg at jeg har behov for å lære meg å si at han er død, kjenne på ordet og bruke det…. for han har jo hverken gått noe sted eller at jeg har mistet ham et sted… Han er død…. og når jeg klarer å si det nok ganger uten å knekke sammen, så skal jeg nok gå tilbake til å si at han har gått bort… for død er et brutalt og vondt ord <3

Jeg var på =OSLO 10 års konsert i går, og Nico D var en av mange artister som feiret 10 årsdagen til =OSLO. Det var fantastisk vær og veldig god stemning på plata i Oslo… Jeg var helt uforberedt på en sang som betyr veldig mye for meg (en av flere)… Jeg tenkte ikke tanken på at denne sangen kunne komme og fikk en liten knekk i trappa der blandt mange hundre mennesker… en god klem fra de som satt på siden av meg og en trygg god hånd fra en ung gutt som sliter med så mye mer enn meg, hjalp meg godt gjennom sangen og atter en gang fikk man hentet seg inn. Det var en veldig god opplevelse og hånden til Eskil vil jeg kjenne i min hver gang jeg hører den sangen heretter….

I går feiret vi Mikkels bursdag, uten ham… natten var tung og veldig vanskelig, det var også store deler av gårsdagen. Vi feiret Mikkel med flagg, kake og 23 roser, en for hvert år. På kvelden dro vi ned til ham alle sammen og sendte opp en heliumballong med bursdagshilsner festet til båndet… Det samme gjorde vi på 17. mai og dette er blitt vår lille “greie”. Helium og ballonger er kjøpt inn og ligger klart for de neste merke dager. En god ting å finne sin måte, sine tradisjoner, som vi har skap for ham og bare ham.

Jeg trodde nesten ikke det var mulig å felle så mange tårer som jeg gjorde det siste døgnet… null søvn og kroppen var på bånn, eller et par etasjer under bånn føles mer rett. Jeg var litt bekymret for hvordan de neste dagene ville bli, og gruet meg for å spørre mannen min om vi kunne droppe bryllupsdagen vår på lørdag.

Men i dag våknet jeg etter 12 timers søvn! 12 timer!! Jeg har drømt masse, husker ikke hva, ser ut som jeg har fått juling, øynene er hovne og såre etter masse tårer, men i disse pollen tider ser det bare ut som jeg plages litt av nye frø. Og humøret… humøret er ikke i kjelleren, humøret er bra. Dagen i går var i går og dagen i dag er god. Mikkel er fortsatt ikke her, men jeg lever og har en god god dag. Pusler litt med å få ting på plass i det nye kjøkkenet og stua. Fått opp kjente ting, drikkekoppen til Mikkel har fått plass på veggen og det gir gode følelser å sette hans minner på nymalte vegger. Det er rart hvor stor endring det kan bli på et døgn, fra bunnløs sorg, til en glad lett dag. I går ønsket jeg at sommeren var over og at den mørke høsten bare kunne komme. I dag gleder jeg meg stort over sol, at det bare er starten på sommeren og lyse, lette dager. Det er rart.

Bryllupsdagen i morgen er ikke avlyst, og nå stresser jeg litt med at jeg ikke engang har orket å finne pakke… men jeg skal henge opp familiebilde vårt, som mannen min fikk i bryllupsdags gave for noen år tilbake… slik at det henger på plass når han våkner i morgen… Et bilde som har fått langt større betydning enn jeg hadde trodd…

“uten deg er jeg intet”

Det er godt med slike dager, er jeg heldig så varer den en stund… hvis ikke så vet jeg at den kommer tilbake. Jeg gir aldri slipp på Mikkel, men jeg vet at han ønsker meg gode dager og når de er her, så setter jeg stor pris på de. Jeg har skrevet lite på disse dagen, ei heller nevnt de noe særlig, men tenker at det er vel minst like om ikke mer, viktig å fremheve disse gode dagene. De dagene man er glad for å leve uten at sorgen “nekter” deg å føle på livet. Jeg har ikke dårlig samvittighet for slike dager, eller når jeg ler eller gleder meg over noe… det har ingen påvirkning på min sorg, den er uavhengig av hvilken form jeg er i… 

I dag har jeg en fin dag, og jeg “kjenner” Mikkel… det er på de gode dagene jeg virkelig kjenner at han er, er hos meg, på en fin måte… Du og jeg Mikkel, du og jeg <3

Jeg husker det som det var i går…. natt til torsdag den 4. juni satt jeg i stuen og ventet på at du skulle komme. Onsdagen hadde tuslet over i torsdag med knappe 5 minutter da jeg merket det første taket i magen… Jeg husker at jeg med stor glede tenkte at nå, nå kommer du… jeg ventet og ventet og etter 20 minutter så kom taket i magen igjen, da var jeg sikker på at du endelig skulle komme. Jeg trodde jeg hadde god tid, men etter litt sporadiske tak, så satte du alle kluter til for å komme ut… kl. 06.16 kom du som en kule… så vakker, så nydelig, så fantastisk og min… min lille lille baby. 9 måneder med stor lykke over å ha deg i magen var over og jeg var mamma… Mamma, noe så fantastisk…

Vi kom over på fødeavdelingen etter noen timer, jeg lå i sengen og var så trøtt, så lykkelig, så fullkommen… alt var perfekt, du var perfekt. Jeg elsket det så inderlig høyt, jeg lå og tittet på deg, smilte for meg selv og hvisket til deg ” du er min… du er min”. 

Du, du kom inn i livet mitt og gav meg så utrolig mye, aldri har jeg opplevt å elske noen så høyt, å være noen så nær, jeg elsket deg fra den dagen jeg skjønte at jeg var gravid og jeg elsket deg enda høyere fra første sekund jeg så deg. Du gav meg den største opplevelsen i livet… å bli mamma for første gang…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mikkelmin 4. juni 1992.

Å få være mamman din har gitt meg så mye. Man endrer seg som menneske den dagen man blir mamma. Man bekymrer seg for andre ting enn man gjør før, før deg. Man blir litt reddere, litt sårere, litt mer bekymret, litt hønemor og veldig full av kjærlighet. Aldri har jeg vært så redd for å dø eller bli syk… for jeg måtte jo være hos deg. Aldri har jeg vært så redd for at noe skulle hende deg, for jeg kunne jo ikke leve uten deg. Du var mitt alt og har gjort meg til det menneske jeg er i dag, og det er jeg så takknemlig for.

I dag fyller du 23 år…. men du er ikke her, jeg får ikke lenger passe på deg eller ha deg hos meg. Jeg får ikke lenger ta del i ditt liv, holde deg, røre deg, snakke med deg, kjenne deg… jeg får ikke lenger lov å dele dine gleder og dine sorger, jeg får ikke se deg bli gift, få barn, være lykkelig. Jeg får ikke lenger ha barnet mitt… for du har reist, reist til et sted jeg ikke kan veien til ennå. Men selv om du er reist, så elsker jeg deg like høyt, like voldsomt og du er alltid hos meg i mitt hjerte.

Hvordan denne dagen skal bli, vet jeg ikke… men jeg vet at den blir vond. Jeg vil jo bare ha deg her. Skjønner ikke at det skal være så mye å forlange, enhver mamma vil jo bare ha barnet sitt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet det er mange mammaer der ute som går igjennom det samme som meg, men det føles så tungt og uvirkelig at andre føler den samme smerten, for den er så intens, så sinnsykt vond… jeg kan ikke begripe at andre går rundt å har det like vondt som meg….. det høres kanskje egoistisk ut, og jeg vet jo at det ikke stemmer, men for meg føles det som om jeg er den eneste i verden som har det slik.. Men jeg er den eneste mamman i verden som har mistet akkurat deg. Og jeg er den eneste mamman i verden som har hatt nettopp deg. Jeg har mange gode minner, men de er samtidig så vonde. Jeg er heldig som har fått stå deg så nære, vi har hatt mange gode samtaler du og jeg. Helt fra du var knøtteliten har vi skravlet og ledd, tøyset og tullet, koset og vært nære. Ikke alle er så heldige, men det var jeg. 

Jeg skal samle all min styrke til å få en fin dag for deg i morgen.. du skal feires på vår måte og du skal merke at vi ikke gir slipp på deg, selv om vi ikke kan se deg. For meg er du, uansett hvor du er, så er du…

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3