Jeg husker det som det var i går…. natt til torsdag den 4. juni satt jeg i stuen og ventet på at du skulle komme. Onsdagen hadde tuslet over i torsdag med knappe 5 minutter da jeg merket det første taket i magen… Jeg husker at jeg med stor glede tenkte at nå, nå kommer du… jeg ventet og ventet og etter 20 minutter så kom taket i magen igjen, da var jeg sikker på at du endelig skulle komme. Jeg trodde jeg hadde god tid, men etter litt sporadiske tak, så satte du alle kluter til for å komme ut… kl. 06.16 kom du som en kule… så vakker, så nydelig, så fantastisk og min… min lille lille baby. 9 måneder med stor lykke over å ha deg i magen var over og jeg var mamma… Mamma, noe så fantastisk…
Vi kom over på fødeavdelingen etter noen timer, jeg lå i sengen og var så trøtt, så lykkelig, så fullkommen… alt var perfekt, du var perfekt. Jeg elsket deg så inderlig høyt, jeg lå og tittet på deg, smilte for meg selv og hvisket til deg ” du er min… du er min”.
Du, du kom inn i livet mitt og gav meg så utrolig mye, aldri har jeg opplevt å elske noen så høyt, å være noen så nær, jeg elsket deg fra den dagen jeg skjønte at jeg var gravid og jeg elsket deg enda høyere fra første sekund jeg så deg. Du gav meg den største opplevelsen i livet… å bli mamma for første gang…
Å få være mamman din har gitt meg så mye. Man endrer seg som menneske den dagen man blir mamma. Jeg bekymrer seg for andre ting enn jeg gjorde før, før deg. Man blir litt reddere, litt sårere, litt mer bekymret, litt hønemor og veldig full av kjærlighet. Aldri har jeg vært så redd for å dø eller bli syk… for jeg måtte jo være hos deg. Aldri har jeg vært så redd for at noe skulle hende deg, for jeg kunne jo ikke leve uten deg. Du var mitt alt og har gjort meg til det menneske jeg er i dag, og det er jeg så takknemlig for.
I dag fyller du 26 år…. men du er ikke her, jeg får ikke lenger passe på deg eller ha deg hos meg. Jeg får ikke lenger ta del i ditt liv, holde deg, røre deg, snakke med deg, kjenne deg… jeg får ikke lenger lov å dele dine gleder og dine sorger, jeg får ikke se deg bli gift, få barn, være lykkelig. Jeg får ikke lenger ha barnet mitt… for du har reist, reist til et sted jeg ikke kan veien til ennå. Men selv om du er reist, så elsker jeg deg like høyt, like voldsomt og du er alltid hos meg i mitt hjerte.
Jeg vet at denne dagen blir vond, det har vært noen bursdager uten deg, men fortsatt er det forferdelig vondt. Jeg vil jo bare ha deg her. Skjønner ikke at det skal være så mye å forlange, enhver mamma vil jo bare ha barnet sitt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet det er mange mammaer der ute som går igjennom det samme som meg, men det føles så tungt og uvirkelig at andre føler den samme smerten, for den er så intens, så sinnsykt vond… jeg kan ikke begripe at andre går rundt å har det like vondt som meg….. det høres kanskje egoistisk ut, og jeg vet jo at det ikke stemmer, men for meg føles det som om jeg er den eneste i verden som har det slik.. Men jeg er den eneste mamman i verden som har mistet akkurat deg. Og jeg er den eneste mamman i verden som har hatt nettopp deg. Jeg har mange gode minner, men de er samtidig så vonde.
Jeg er heldig som har fått stå deg så nære, vi har hatt mange gode samtaler du og jeg. Helt fra du var knøtteliten har vi skravlet og ledd, tøyset og tullet, koset og vært nære. Ikke alle er så heldige, men det var jeg.
Jeg gir aldri slipp på deg, for meg er du, uansett hvor du er, så er du…
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3