Da har jeg fått summet meg og inntrykk har landet litt.

9, 10, 11 og 12 juni deltok jeg på Harm reduction konferanse i Litauen, med representanter for store deler av verden.

Brukere, pårørende, helsepersonell, frivillige, statsledere, politikere, organisasjoner osv var alle delaktige og gav av seg selv. Det gjør inntrykk når en tidligere statsleder fra et land med veldig dårlig behandling av rusbrukere sier at han tok feil, veldig feil da han stemte for straff og krigen mot narkotika.

Det gjør inntrykk når personlige berrettninger forteller om henrettelser, vold, mobbing og skadefryd fra politi og behandlingspersonell, at politiets svar på å fjerne rus er en kule i et smug.

Svært lite av hvordan narkomane behandles rundt i vår verden var nytt, men det er like tøft hver gang man blir minnet på hvor jævlig det står til med medmennesklighet og omsorg. I vår lille verden finnes det pr i dag 100 millioner gatebarn… ja du leste riktig… 100 millioner  (tall fra unicef på konferansen). De får svært lite hjelp og er ønsket utryddet av mange. Tallet antas å være langt større…

I India har behandlingssentre blitt en inntjeningskilde for mange… men det stilles ingen krav til behandling… mange har da gått til innkjøp av bjørnebur som de narkomane låses inn i. Her bor de i 3 mnd og får kun servert mat.

I enkelte fengsler stenges man inne kun fordi man er aktiv bruker. Man må stå rett opp og ned og gå igjennom abstinenser, uten legetilsyn, uten hjelp… kaster man opp eller setter seg ned får man pryl.

Historiene er mange og man innser at ja vi har det fantastisk bra i Norge… MEN….

Norge er et sivilisert land, men forskjellen mellom narkomane og vanlig mann i gata er skyhøy. Her utsettes man også for vold, mangel på behandling, utstøttelse, forhåndsdømming, sjikane og fattigdom. Vi er ikke unike eller flinkere eller snillere eller bedre…. det er helt likt over hele verden, bare litt forskjellige nivåer. Forskjellen mellom “vanlige” mennesker og narkomane er dessverre ganske lik her som i andre land… annenrangs mennesker….

For mange er skadereduksjon ensbetydende med rent utstyr… det er feil. Skadereduksjon er så mye mye mer. Det går på å redusere og forhindre skader før (forebygging), i og etter. Det gjelder mange og det går dypere enn “bare” de narkomane. Land ødelegges totalt av krigen mot narkotika, og familier oppløses. Dette går langt ut over vårt lille land. Skulle ønske flere orket å se litt lenger enn innenfor våre landegrenser. Skadereduksjon er som ringer i vann… de sprer seg, men det gjør dessverre alt annet også. Vi må åpne øynene for at problemene ikke blir mindre, men stadig mer omfattende.

Jeg sitter også igjen med et syn på “moral” som noe forkastelig… visst er det viktig med moral, men vi skal ikke straffe, dømme og behandle folk etter moralske holdninger fra 1920… verden har gått videre og moralens makt sitter seiglivet igjen. Jada vi har blitt mer “løssluppne” og friere… bla bla bla… men vi innehar moralske holdninger som skader mennesker og da er det ingen god moral! (jeg har helt sikkert mange slike moralske gamle fordommer!)

Vi må tolerere at ikke alle er som oss selv, vi må akseptere at ikke alle vil bli som oss selv og vi må godta at hvert enkelt menneske er just det, et enkelt menneske, med de samme ønskene, drømmene, følelsene og rettighetene som oss selv…

Som Odd Børretzen så enkelt sier det ” enkelte ting, enkelte mennesker må man simpelthen bare leve med… og gjøre det beste ut av det…”

Gjør vi det beste ut av det?

http://www.youtube.com/watch?v=HcLdVpYhv5I

http://www.youtube.com/watch?v=wU8uFKzb4QY

Nå er det leeeeenge siden jeg har skrevet noe her… men det betyr ikke at jeg ikke har noe jeg vil si 😉 bare at tiden har flydd ifra meg…

På onsdag var jeg på åpen høring vedrørende Stoltenbergutvalget sin rapport… Må si at jeg var veldig spent på hva som ville komme… Jeg personlig er veldig for og veldig positiv til det Stoltenbergutvalget har lagt frem,.

Nå vet ikke jeg hva du som leser vet om dette / kjenner til om Stoltenbergutvalget… men kort fortalt så ble det satt ned et utvalg av meget prominente personer som skulle komme med en ytring vedr heroin på resept etter Bjarne Haakon Hansen sitt utspill om att dette var noe vi i Norge burde se nærmere på….

I sommer var rapporten ferdig… utvalget utvidet sitt mandat til å gjelde  norsk narkotikapolitikk og ikke bare heroinspørsmålet. Noe som sier litt om at disse menneskene faktisk har skjønt litt av hvert…. (i mine øyne)

Utvalget har sett at narkotikapolitikken vi fører i dag, ikke helt funker slik den burde… og det er vel de aller fleste ganske enige om. De har (veldig korte trekk) foreslått å samordne ALT på en plass for de narkomane… i noe de kaller et MO senter… Dette senteret skal da inneholde alt vi har i dag… men med en forpliktelse om samarbeid… og at det er alle instanser som må samarbeide, ikke den narkomane selv som må flette sammen alle instanser… men at instansene må arbeide sammen fra a-å. Videre skal man JOBBE MED de narkomane, tilføre innehold i hverdagen. Videre ytrer de at dette bør være en statlig oppgave… slik at det er likt tilbud i alle kommuner og ikke en prioriteringssak i hver enkelt kommune (min påstand).

Så langt er utvalget enstemmig…

Når det kommer til heroinutdelingen har det vært en splittelse, MEN splittelsen går ikke på FOR og MOT, men den går på NÅR… De som er mot, ønsker å prøve ut/rette opp det som ikke fungerer før man tar skrittet til heroinutdeling.

På dette møte var det invitert folk fra flere organisasjoner, etater mm som skulle komme med sine ytringer/refleksjoner om rapporten…

Noe som forbauset meg noe kraftig var at en brukerorganisasjon holdt et innlegg om at de var imot MO sentrene… Helt ærlig… dette skjønner jeg INGENTINGEN av… hvem representerer de? hvem har de spurt? og hvordan i all verden tenker de??

Deres argumenter var at vi har alle disse tingene i dag, men de fungerer dårlig… så da må vi heller ruste opp det vi har… Ehhhhhh…. Hvor har vi noe som ligner på MO senter i dag???????

Hvis man ikke tenker på narkomane spesielt… men spør hvem som helst som ikke har det helt bra…

– du tar kontakt med MO senteret og ber om hjelp… der får du en person..en LOS… som har ansvar for deg. Den personen følger opp DEG og har ansvar for at DIN sak blir fulgt opp.. Den personen koordinerer møter med nav, lege, arbeidstiltak, behandling, søknader for ditt og datt… snakker ikke om å sy puter under armene på noen… men når man er syk, så er det jaggu ikke lett å følge opp alt som kreves av en… en skal faktisk være jævlig frisk for å bli syk i dette landet…  Hvor finnes dette nå??????

I min verden er det slike ting som gjør at storparten ikke kommer seg videre… ja det er mange flotte folk i stat og kommune som virkelig prøver!!! MEN når man ikke kan “tråkke” noen på tærne eller følge opp, så er det ikke lett å gjøre jobben sin… høyre og venstre hånd må samarbeide…,. I dag får faktisk de fleste til svar at det er det den og den som må gjøre….

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvem som ikke vil ha et system som samarbeider… som setter den man skal hjelpe i fokus?? Hvordan kan en “brukerorganisasjon” gå ut å si at dette er vi i mot???? HJELP!

Skal man representere noen, så må man da faktisk ha de man representerer bak seg!!

Mulig jeg har fryktelig tungt for det… men da må noen gi meg en logisk forklaring…

Ja vi har all verdenshjelp her i Norge… men vi har intet samarbeid på tvers av de forskjellige instansene. Og dette har Stoltenbergutvalget innsett. De har erkjent at man må lovfeste et samarbeid som sikrer brukerne… og det er ikke positivt??? Jeg mener at Norge er verdensmestere i å bygge pyramider… oppned… ja vi har alt, men fundamentet er en kloss… så har vi bare kastet på flere og flere steiner… en “vakker” dag raser det… og mennesker dør… Jeg er 100% enig med Stoltenbergutvalget… vi skal ikke finne opp kruttet på nytt, men vi skal bygge et solid fundament med flest klosser i bunn.. først da blir pyramiden trygg.

Nå MÅ vi ta tak… og dette kommer ikke til å koste all verden, for ressursene har vi… men vi må omstrukturere dem og stille krav til de som bevilges penger. Vi må bygge en solid såle og la alle som ønsker og kan bidra… De som ønsker å gå sine egne veier får gjøre det på egenhånd… (ikke missforstå!)

Som en bruker sa…. jeg er ikke narkoman bare mellom 8-16….. og det må vi faktisk forstå….

Bruk tid på å skape et godt fundament som funker 24/7 og bruk de ressursene vi har… for det finnes utrolig mange ressurser! Still krav til de som søker penger… si hva man trenger og tildel penger utifra det.

Skal ikke dra opp heroinutdeling…foir dette ble langt nok… ;O)

Men til de som påberoper seg å være rusmisbrukernes organisasjon…. stikk fingern i jorda… VÆR med brukerne rundt om i systemet og kom og fortell meg at brukerne IKKE ønsker et MO senter!!! blir kvalm over at man tør å si at man representerer brukerne med å si noe negativt med et MO senter!!!!!

I dag kunne vi lese i avisen at man kanskje bør vurdere forbud mot røyking i eget hjem….

Jaha tenker jeg… jeg er dessverre en av synderne som røyker i eget hjem med barn… er IKKE stolt av det og hadde ikke personlig hatt det så ille om det ikke var lov å røyke i eget hjem…. Til mitt forsvar så har jeg fra 1 sept. gitt meg selv røykeforbud inne… men må si at jeg har “glemt” meg bort litt innimellom… nok om det…

Hva slags formål har egentlig alle disse forbudene vi lager? Er det virkelig slik at forbudet hjelper? Og hvem hjelper det?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Forbudene er i utgangspunktet laget for å beskytte…. I de fleste land har man noe som heter Straffeloven som er til for å beskytte den “vanlige” borger mot forskjellige handlinger…. (vold, tyveri, overgrep, drap, smitte, trusler, utpressing, kidnapping mm.)
Og det er straffeloven vi må gå til for å finne ut om ting egentlig hører hjemme under ting som skal være forbudt.

Det er mange ting jeg synes er fælt her i verden… og ofte sier man “det burde vært forbudt” og ofte er det sikkert det om man går igjennom straffeloven… når man synes ting skal være forbudt så er det som regel fordi det går ut over uskyldige… eller en selv…

I vår satte helsevesnet et nytt narkotisk middel på narkotikalisten sin… hvorfor? Jo fordi det hadde kommet et nytt stoff på markedet som hadde forårsaket dødsfall, og man måtte handle raskt og finne løsninger. Og den selvsagt løsningen var … forbud… og det hjalp jo kjempe masse… NOT… stoffet er der like mye i dag som det var i våres… ingen forskjell…
Som med alle andre stoffer så florerer det på gatene våre, i all offentlighet. Det finnes ingen kontroller på hva stoffene inneholder eller hvilken styrke det har… og hva det gjør med kroppen din. Kyniske bakmenn og “hobytkokker” putter alt fra rottegift til glass i stoffet for å skape spesielle effekter og spe ut varene sine…

For en stund siden ble Rohypnol (norsk) forbudt. Resultatet av dette er at det nå (ihvertfall i Oslo) florerer Rohypnol laget hjemme på kjøkkenbenken. I sommer gikk det ut varsel om meget farlig rohpnol som luktet disel…

Når det gjelder narkotika så har dette også en annen side som er ganske skremmende… Hjelpetilbudet er vanskelig pga forbudet. For mange er det en umulighet å be om hjelp så lenge hjelpen resulterer i straff…. og blir mann arrestert så er det eneste tilbudet bøter (og det hjelper jo en stakkars narkoman…) eller fengsel….  I fengslene kan de ikke dele ut rent utstyr fordi det er forbudt med narkotika.. ergo så kan man ikke dele ut smittehindrende redskaper som man faktisk er pålagt ved lov om smittevern og helse. Videre er det vanskelig for en person under 18 år å be om bistand… fordi de vet at barnevern og politi blir koblet inn. Mange av disse er under barnevernet og har liten eller ingen tillit til det systemet.

Men tilbake til forbud… forbudet skal beskytte uskyldige….. vel…. hvilke uskyldige blir “reddet”/”hjulpet”/”beskyttet” av at narkotika er forbudt?

I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv. Et selvmord har store ringvirkninger på de som står rundt, men det er ikke en straffbar handling… fordi personen “bare” skader seg selv. Underforstått at man ikke klarte å ta livet av seg da… men en som har et selvmordsforsøk bak seg, blir som hovedregel tilbudt hjelp og må snakke med en psykolog. Men de straffes ikke etter straffeloven.

Stjeler du, blir du straffet… fordi det går ut over en uskyldig part… den du stjeler fra…. det samme gjelder vold, drap, overgrep, misshandling, økonomisk svindel mm. 

Narkomane er faktisk de eneste som blir straffet for å skade seg selv…. merkelig… Ja, men de stjeler, de raner, de selger dop… ja…. men det blir de straffet for…. gjennom straffeloven… tyveri, vold, salg av narkotika eller legemidler (reseptbelagte preparater som morfin, valium, sobril mm) Alle handlinger som utføres ifbm narkotikabruk dekkes i straffeloven. Og loven har særskilt uthevet at handlinger utført i narkotikarus eller alkoholrus ikke anses som formildene omstendigheter… Så der er alt dekket. Så hvorfor er da narkotika i seg selv forbudt? Hadde det ikke vært mye bedre å ha alt av narkotiske stoffer (er egentlig ikke så mange) inn under legemiddelloven, men strenge restriksjoner, kontroll på innehold, hygenisk produksjon og sikkerhet.
Missbruk av legale legemidler finnes det og i hopetall, men de som er avhengig av legemidler får en helt annen behandling enn de som er avhengig av illegale midler.

Ut i fra dette kan jeg godt “akseptere” at det er forbud, eller RESTRIKSJONER mot røyking… at det er restriksjoner mot å røyke i rom hvor barn oppholder seg…. fordi barna er den uskyldige parten som skal beskyttes. Eller at det er restriksjoner mot å røyke inne hvor andre personer oppholder seg. Det kan jeg akseptere og leve med. Det kan faktisk hende at jeg velger å slutte fordi jeg vet at det ikke er bra for meg og fordi det begynner å bli veldig komplisert å røyke.
Men kommer det til et forbud mot røyking… da må jeg si at jeg blir rimelig oppgitt… Hva jeg velger å utsette meg selv for, har ingen noe med så lenge jeg ikke skader andre.
Om jeg dør av røykerelatert sykdom så skader jeg andre ved at jeg dør… men selvmord er ikke en straffbar handling… så langt.
Skal vi beskytte oss selv mot alt som er farlig så er det fryktelig mye som vil ende opp på forbudslisten. Og jo mer vi forsker jo mer kommer vi frem til er skadelig. Vi må ha tillit til at vi selv tar egne valg for kropp og helse… og tar vi feil valg… ja da må vi gi hjelp og få hjelp til å komme oss ut av dette uføre. Men staten kan ikke påta seg oppgaven å “beskytte” oss selv fra oss selv.

Forbud er til for å beskytte allmenheten… ikke oss selv fra oss selv…

Ja… da er det vel bare å tusle ut da og ta den siste røyken før jeg kryper i seng….. (for nå er mitt hjem røykfritt for meg.. bestemor på 89 skal fortsatt få ta seg en røyk i stua mi når hun en sjelden gang er her…)

Ha en fredfull natt…

I flere år har ?Plata?miljøet i Oslo vært utsatt for en heksejakt. Politiet får den ubehaglige oppgaven med å jage, flytte og løse opp rusmiljøet som er godt etablert fra plata (sjøsiden av oslos) til inngangspartiet ved byporten. De fleste politimenn får pålegg i å utføre en oppgave som for mange synes å være lite gjennomtenkt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De narkomane selv har forståelse for at de ikke bidrar til et vakkert bybilde og at åpent salg og bruk av narkotika ikke er akseptabelt. Men slik det er pr i dag så er det i Oslo sentrum på ovennevnte strekkning at langerne er, og da vil og miljøet være der. Å tro at man vil bli kvitt rusmiljøet i Oslo ved å jage de fra sted til sted er ikke spesielt konstruktivt. Dilemma vi står ovenfor som samfunn er at vi har et lovverk som gjør at vi ikke kan gi de narkomane et ?fri? sted. Men etter årelange forsøk på løse opp miljøet, så er det kanskje på sin plass at regjeringen tenker igjennom pålegget de gir politiet, slik at løsningene blir gode og varige.

Pr. i dag så har vi et åpent rusmiljø. Fordelen med dette er mange. Politi, helsevesen, barnevern, oppsøkende virksomhet, uteseksjonen, frelsesarmeen, frivillige organisasjoner med mer vet hvor miljøet er. Man ser også lett nye fjes og kan lettere fange opp unge og nye brukere. De narkomane kjenner oss og har en form for tillit som er særs viktig.

Den største ulempen er at miljøet er ?lett? å finne og for mange kan det synes som om man har samtykket til kjøp og salg av narkotika i Oslo sentrum. At unge nye ?lettere? kommer inn i miljøet er fåfengt å tro? Plata miljøet har ingen verve kampanje. De som vil, finner miljøet uansett hvor man flytter/sprer det.

Jeg vil påstå at det beste for samfunnet og for de narkomane er at miljøet er mest mulig samlet og at man har muligheten for å ha en viss kontroll. Dette mister vi totalt ved dagens aksjoner mot de narkomane. Viktig arbeid som forebygging, helse og behandlingsmotivasjon mister verdifull hjelp dersom miljøet sprer seg.

De narkomane har vi over hele landet og svært mange trekker til Oslo? dette har med tilgang og priser og anonymitet å gjøre, samt at det er lettere for mange å være narkoman i Oslo enn i en liten by. Mulighet for hjelp er og ansett som enklere i Oslo.

Å jobbe ut i fra en visjon om null narkotika er en utopi. Og regjeringen kan ikke jobbe ut i fra en slik visjon. Man må forholde seg til dagens status for at ting skal fungere, begynne i riktig ende. Måten det jobbes på i dag gir ingen mening og politiet står ovenfor en håpløs oppgave som de ikke fortjener. Deres resurser kan brukes til så mye mer enn ?sauegjeting?

Hadde jo vært fantastisk om disse ressursene kunne vært tatt i bruk på å fange de store fiskene istedenfor agne?

Så hva gjør man da? Stoltenberg utvalget og justisministeren har gitt klar tale om at straff ikke er veien å gå for de narkomane. Man bør se på nye veier og nye muligheter.

Det er og uttalt at man bør se på om det kan være hensiktsmessig å ha et ?fristed? som ikke ligger midt i knutepunktet i Oslo. Mange vil nok da si at vi legitimerer narkotika. Men det er ikke det som er sakens kjerne, for miljøet er der uansett. Dersom man gir de narkomane et fristed så vil man fortsatt ha en kontroll over miljøet, og rusomsorgen kan fortsatt ha mulighet til å gjøre jobben sin. Dette fristedet skal selvsagt ikke være frigitt lover og regler, men man kan lempe litt på eksisterende bruk av lovverket. De fleste i miljøet kan leve med dette.

Sannsynligvis vil det bli igjen en del selgere ved Oslo S som politiet da kan slå hardere ned på.

Vi har forsøkt å flytte de narkomane og de har flyttet seg, men det er ikke blitt noen permanente gode løsninger. Det viktigste man kan gjøre nå er å tørre å tenke nytt og gå nye veier. Vi har mange unge i vårt land som vi skal ta vare på og vi har mange flotte mennesker i rusmiljøet som trenger hjelp og bistand, ikke fengsel og bøter.

Regjeringen må ta ansvar for en langsiktig plan som tar utgangspunkt i dagens situasjon.

Å gi politiet den utakknemlige jobben med å bli kvitt problemet uten at det foreligger skikkelige direktiver og planer er rett og slett missbruk av politiets oppgaver. Politiet blir utsatt for hets og kan vanskelig forsvare effekten av jobben de gjør. Slik skal ikke en regjering behandle en hel yrkesgruppe. Man må tørre å se realiteten i øynene og bruke litt tid på å få jobben skikkelig gjort. Det vil vi alle være tjent med.

Hvem har ansvaret?  Vår sittende regjering? de har og ansvaret for å finne gode, varige løsninger. Og huske at de narkomane også er en del av vårt samfunn og har rettigheter som alle oss andre.

Sommeren i år har vært ekstremt ille… politiet har satt alle kluter til og har nå gått til det skrittet at de vil forby alle hjelpetiltak som foregår i rusmiljøet.. utdeling av mat, drikke, rent utstyr, sårstell og ikke minst de viktige samtalene med hjelpeapperatet…. ingen med et snev av humanitet kan vel si at dette er riktig vei å gå??

En ting som jeg har tenkt mye på i det siste er den hjelpen man gir til de narkomane…. Dette er ikke ment som massiv kritikk eller en betemt mening…. bare en undring jeg har…

Har jo pratet med mange mennesker som har vært i behandling og som ikke har klart seg like godt som man har ønsket. Dagens narkotikapolitikk blir utsatt for stor kritikk og vi er mange som har meninger om dette…. men det er ingen som sitter med en god løsning. En av grunnene er kanskje den at vi ( eller de fleste av oss da ) har våre egne moralske verdier liggende i bunn… og de er kanskje litt til hinder for å se på løsninger som er utradisjonelle og kanskje litt på kanten… men de fleste narkomane lever jo ganske utradisjonellt og på kanten… er det slik at vi ser litt for mye moral og litt for lite til hva som kan/vil hjelpe?

Et av de største problemene de narkomane slikter med er tillit… Er dessverre ikke så mange som opplever at noen har tillit til dem og at deres meninger er verdt å lytte til. Hvis jeg er syk og går til legen for å få behandling, så forventer jeg at legen stoler på meg og at jeg får ta del i min egen behandling. Selvsagt må legen ta avgjørelser han/hun mener er best for min helbred, men legen skal hensynta mine ønsker og mine meninger ifht behandling av MIN kropp. En lege jeg snakket med på et seminar sa en ting som brant seg fast i hode mitt… “ingenting skal være uprøvet så lenge alternativet er værre” Han sa at som lege var han forpliktet til å prøve “alt” dersom det gjorde at pasienten fikk det noe bedre. Finnes det noen behandling, tradisjonell eller utradisjonell, som gjør det værre for en narkoman som i utgangspunktet lever på gata? Tror ikke det men….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da sitter jeg igjen med min undring på hva vi gjør i dag…. en stor andel av de som ikke klarer seg sier at det største de sliter med er å bli inkludert i samfunnet, finne frem i kaos systemet, og ha et noegenlunde verdifullt liv.

Dette er satt litt på spissen, men det er nå slik jeg oppfatter det da…. dette er ingen bestemt person, men flere personer i en…. En jente starter et liv hun ikke trodde hun skulle ha på plata i Oslo… hvordan hun endte der, vet hun ikke helt selv. Kanskje har hun vært utsatt for et overgrep, kanskje hun har manglet kjærlighet og omsorg fra familien, kanskje hun bare ikke passer inn noe sted…. Veien til plata er mange… men de fleste hadde ikke planlagt å ende opp der. De fleste har en trist histore bak seg, en traumatisk fortid. Hun er 15 år og har funnet et miljø hvor hun blir hørt og sett. Hun får venner som hun kanskje har manglet og venner som sliter og forstår henne. Hun har funnet mange hun kan identifisere seg med og være en del av. Og hun har funnet sin medisin… Så langt er livet endelig godt i hennes øyne.

Etter mange år er det ikke like godt. Hun sliter med sykdom, med penger, med fornedrelse, med svik og med tanker på alle hun har sviktet. Hun sliter med drømmene og planene som aldri ble innfridd og som hun nå har gitt opp.. Hun er ung, kanskje bare 21, men med livserfaring som en gammel mann… men med sosialutvikling som en 14 åring.

En dag får hun hjelp… hun har forsøkt før, men mislykkes mange ganger. Behandlingen er “bra”, men den ser ikke henne. Og hun sliter med å fortelle hvem HUN er… for hun har mistet så mye av seg selv. Tilliten til behandlere og psykologer er borte… for hun har åpnet seg så altfor mange ganger og fått svi for det. Noen av de hun har fått tillit til har “sviktet” ved at de plutselig har byttet jobb, gått ut i permisjon. Andre har brukt ting hun har sagt imot henne og noen har hun rett og slett ikke hatt noensomhelst kjemi med…. og hvem åpner seg da? Hun blir stemplet som vanskelig og umulig å komme inn på. Hun er ikke sammarbeidsvillig og mottaglig for behandling…. står det i papirene hennes….
Men hun vet at bunnen er nådd for -endte gang og at hun snart ikke klarer mer… Hun legger seg inn til avrusning, behandling og er en såpass “tung” narkoman at hun får komme inn i LAR, legemiddelassistert behandling.
Tiden går og hun skal snart “hjem”, hun sier at hun ikke er helt klar og at hun ønsker å bli litt lenger, eller at hun i det minste vil bo et sted hvor hun får botrening. På tross av dette ønsker kommunen at hun skal komme “hjem”.
På behandlingsstedet blir hun beroliget med at alt skal være i orden og at de skal fikse det meste… slik blir det selvsagt ikke. Når dagen kommer så har hun ikke noe “hjem” å dra til… tiden har ikke struket til sier de… hun har vært til behandling i over 1 år… så hun får plass på et hospits… sammen med aktive narkomane…
Hun klarer noen måneder der og får tilslutt en liten leilighet…. men hun er så sliten, fysisk og psykisk… ikke har hun erfaring med å bo å betale regninger, ikke er hun vant til å holde avtaler. Ting er tungt og vanskelig. Hun møter opp på apoteket hver dag, tar sin medisin under overvåking av personalet på apoteket som helst hadde sett at hun ikke var der.

På NAV ber hun om hjelp til å håntere regninger og sette opp et budsjett. Hun ber om jobbtrening, hun ønsker skole. Hun ønsker hjelp til å komme i kontakt med familien igjen, til å få et sosialt liv…
På NAV blir hun møtt med saksbehandlere som er i møter når hun har møte, eller de glemte å gi beskjed om at saksbehandleren er syk i dag. Fristen for skole har gått ut og saksbehandleren rakk ikke å levere søknaden i tide… og det saksbehandleren “glemmer” eller ikke rekker eller ikke er hans/hennes jobb skal de finne noen andre som kan gjøre….
Hun sliter psykisk og trenger hjelp… men medisiner for sin psykiskelidelse kan hun ikke få… fordi hun er narkoman… hun må nok bare klare seg uten det….
Hun mister ikke motet helt… men mister evnen og viljen til å kjempe.. hun er tom. Så nå er hun “frisk” hun sitter i sin lille leilighet og har det “bra”, for hun er jo rusfri…. alene sitter hun der… dag ut og dag inn…..
Norge har behandlet og “reddet” en narkoman…. til hva?? er hun kommet så spesielt mye lenger enn da hun var 15 år og tok skrittet inn i platamiljøet? Er dette vi driver med virkelig hjelp?

Jeg bare spør, for jeg lurer på om vi med hånda på hjertet kan si at vi har hjulpet henne til et bedre liv?

Jeg skrev et innlegg vedr politiet sin “aksjon” på plata her og fikk en kommentar som gjorde at jeg kom på en skikkelig god historie som jeg gjerne vil dele. Målet mitt er ikke å svartmale/henge ut politiet… er egentlig veldig glad i politiet jeg… så derfor kommer det nå en litt annen variant av min utblåsning.

Dette skjedde i februar 2010. Jeg og “kalle” skulle treffes for å snakke litt om hva vi skulle gjøre ifht hans ønske om å komme inn til behandling. Vi hadde vært på Peppes og spist og en tur innom 24/7 for litt råd ifht søknader og fremgangsmåte. Da vi kom til Oslo S avtalte vi at jeg skulle løpe i butikken mens han hentet tingene sine i en oppbevaringsboks. Så skulle jeg kjøre ham hjem… Da jeg kom til oppbevaringsboksene satt “kalle” på bakken med håndjern sammen med 4 fra sivilpolitiet og en narkohund.
Alle tingene hans ble gjennomgått og det som ikke var lovlig ble tatt… De ville ta ham med seg på glattcella (var ganske sent)
Politiet og jeg snakket sammen og jeg svarte på det de lurte på, de spurte “kalle” om han hadde noe utestående som han skulle inn for osv. Etter en stund ble de enige om at dersom de sjekket opp at han ikke var ettersøkt, så kunne jeg få lov til å ta ham med meg og kjøre ham hjem… for det va jo ingen hensikt å ta ham med inn på stasjonen… (men de måtte det dersom han ikke kom seg hjem)
Jeg legitimerte meg og ble “registrert” som ansvarlig for å få ham hjem. Vi hadde en lang samtale, som jeg ikke helt kan gjengi pga “kalle” , men det kom tydelig frem at dette var politimenn og kvinner som virkelig brydde seg. Og de ønsket å gjøre en god jobb. Både for borgerne og for de narkomane. (mener ikke at de narkomane ikke er borgere!)

De så på hjelpen til de narkomane som både trist og problematisk… og vanskelig å jobbe med ifht loven og personene.

Slike politifolk er jeg veldig glad vi har… og det er mange av dem. De gjorde ingen “ulovligheter” med å slippe “kalle”, men søkte en annen løsning som var bedre for alle parter…

Møter ofte politimenn på gata, og de aller aller fleste er veldig hyggelige og veldig forståelsesfulle… og de fleste pågripelser jeg har sett har ikke vært brutale….

ønsker alle en strålende fin dag!

Har vært på tur i Oslo i dag… Først møte på FHN (foreningen for human narkotikapolitikk) , så utdeling av utstyr rundt omkring Oslo S.
I Oslo er det nå tørke… heroin tørke… det vil si at det er lite dop å få tak i og prisene skyter i været… vanligvis betaler man rundt 200,- nå er prisen på rundt 600,-… hørte om en som hadde betalt 1500,-  og så setter politiet alle kluter til og kaster seg over de narkomane… å slenge 14 narkomane som ikke har annet stoff på seg en sin egen dose, i bakken for så å dra de med seg til politihuset… bøtelegge mm er jo skikkelig fornuftig!!! Hva gjør de når de kommer ut etter 3-4 timer… enda sykere og enda mer desperate?? Jo de må jo skaffe seg penger… fort.. og jakte på medisinen sin fort som f…

Så hva oppnådde disse “flinke” politimennene i dag tidlig? Opprettholdelse av ro og orden? LANGT DER I FRA! De sørget bare for at 14 personer måtte ut i Oslos gater og stresse enda mer… I hele dag har de jaktet på de narkomane… Politiets begrunnelse er; “vi må sørge for å løse opp miljøet og fjerne folk fra plata/trafikanten. Vi må gripe inn når det selges illegale rusmidler”  Ja…. men når politiet kaster seg over folk som sitter på nåleputa (en grønn prikk midt på motoerveien!! hvor ingen, absolutt ingen går) da løser de ikke opp noen ting… da trakaserer de! Når de tar brukerdosen fra en narkoman, så griper de ikke inn i salg! de øker salget!  Jeg er ingen forkjemper for at politiet ikke skal få gjøre jobben sin… ikke missforstå… men det finnes jaggu mange politimenn som IKKE bare gjør jobben sin, men som tydeligvis liker å fornedre andre mennesker… Har møtt mange hyggelige politimenn… og det har endel narkomane også… og de har respekt for disse politimennene… men disse drittsekkene som misbruker sitt yrke har jeg ingenting tilovers for….

Snakket med en eldre mann på plata i dag som lurte fælt på hva vi holdt på med da vi delte ut utstyr… Han sa ingenting, men så at han tittet noe veldig. Jeg spurte ham om det var noe han lurte på og da begynte han å snakke… Han var fra “landet” som han sa og syntes det var fryktelig trist å se at så mange mennesker hadde det slik i vårt land. Han syntes det var skummelt å se hvordan politiet behandlet disse menneskene… og ikke minst veldig mange andre mennesker… “dom ser visst ikke at det er et sårt mennesje på innsia dom” sa han…. skulle ønske flere hørte hva denne gamle herremannen hadde å si….

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er ikke for fri flyt eller dop til alle… men jeg er for at mennesker med denne sykdommen skal få hjelp- ikke straff… Håper det snart blir en realitet….

ønsker dere en riktig så fin kveld…

I dag har jeg vært en runde rundt i Oslo….
Det er en stor kontrast å sitte på benkene på plata og se på folket…
Har delt ut diverse bruker utstyr og pratet med mye folk… jeg snakket med en jente… som rørte meg dypt inn i margen… tror det tar litt tid før hun forsvinner ut av tankene mine…

Jeg stoppet henne og spurte om hun trengte askorbinsyre og saltvann… hun tittet bare rart på meg og lurte på hvorfor jeg spurte om det… det viste seg at hun trodde først at jeg hadde slengt en spydighet til henne… for det var det som pleide å skje når noen sa noe til henne… Jeg sa at jeg hadde askorbinsyre og saltvann og at hun kunne få hvis hun trengte det.. Hun ble helt himmelfallen stakkars…

Så begynte hun plutselig å gråte… skikkelig gråte mens hun sa “jeg blir så lei meg og så flau”….prøvde å trøste henne så godt jeg kunne… og så løp hun av gårde… jeg tuslet videre med litt sånn vondt i hjerte..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter en times tid var jeg tilbake på samme sted… da kom hun bort til meg og takket og sa at hun synes det var så innmari hyggelig at noen sa noe fint til henne… så begynte hun å gråte igjen…. jeg fikk en stor klem og vi pratet litt… da vi gikk fra hverandre var det jeg som måtte gråte en skvett…

Hva slags mennesker er det som haster forbi meg her i Carl Johan? De ser igjennom de narkomane… slenger stygge ondskapsfulle bemerkninger og sårer mennesker de ikke kjenner eller vet noe som helst om…
Hva er det som får en søt gammel dame til å skrike til en narkoman at “du skjemmer ut operaen!” eller en pappa i fin dress som nesten spytter på en narkoman når han løper forbi i Armanidressen sin med mobilen på øret… eller når et par ungdommer slenger en femtiøre forbi koppen til en narkoman og hånler.. ser de ikke sorgen i øynene deres som bare blir dypere og dypere… ser de ikke at det er et annet menneske de snakker til eller totalt ignorerer…
At dette er en eller annen sin datter, sønn, søster, bror, mamma eller pappa, et ekte menneske av kjøtt og blod som alle andre… med følelser som de tråkker på gang etter gang etter gang…

Hva har alle disse menneskene som haster forbi gjort med denne jenta…. som får henne til å bli så utafor og lei seg fordi hun fikk bittelittegrann vennlighet… er det noen av disse som tenker over at dette kunne vært dem… at det er tilfeldigheter som gjør oss til de vi er…

Man kan få lov til å tenke og mene hva man vil om de narkomane…. men er det en rettighet for noen å behandle dem så styggt?

Jeg ser tre typer mennesker som haster rundt ved plata…. dyr…. de som ikke bryr seg… og de narkomane…. og en sjelden gang en eller annet som bryr seg…

Jeg blir lei meg og flau…..

Ninni ønsker deg en strålende dag