I disse juletider er det mye som utløses av følelser… på godt og vondt.
Jeg har alltid elsket julen, høyt, intenst og inderlig. Julegleden har vært så høy at den til stadighet har ført til at jeg kaster opp natt til julaften fordi jeg gleder meg og er så spent…. og da snakker vi ikke om i barndommen, men i fullvoksen alder, som mamma…. Når jeg bobler over av julestemning og spør ungene “åååå gleder du deg til jul???” så ser de på meg med et glis og sier “du gleder deg nok for oss alle du….” Om det er positivt eller ikke, skal jeg ikke reflektere så mye over, men det er et understatment å si at jeg bare gleder meg “litt” til jul.
Jeg har ikke bare hatt perfekte juler i mitt liv. Jeg har, som de fleste i vårt land, hatt vonde opplevelser, traumer og sekken med “bør” har blitt tyngre og tyngre… men jeg har en “hjertesekk som også er ganske tung, som gir motvekt til ryggsekken…. som gir meg muligheten til å velge å holde balansen. Jeg kunne valgt å assosiere julen med ganske mye som ikke er positivt, men jeg har valgt å “ta” min jul… julen er min. Jeg skaper og er med på å lage min drømmejul, min juleglede, min julelykke… Julen for meg er en tid hvor det er kort mellom latter og tårer. Jeg røres lett og sipper for det minste… og ler av det meste… så lenge man ikke kødder med jula mi. Jula for meg er kjærlighet, varme, trygghet, oppmerksomhet, kos og tid…. Selv om jeg ser og vet at det er mange som ikke har det bra i disse dager, så synes jeg også det er godt å se at mange trår litt ekstra til i jule tiden…. selvsagt skulle jeg ønske det var slik i de 11 andre månedene i året også, men velger å være takknemlig for at det i det minste er varme og kjærlighet 1 måned i året….. ja noen vil si at det er falskt, at det er påtatt, at det er for å lette sin egen samvittighet osv osv…. ja det er mulig… men så da? Er den ekstra slanten i koppen mindre verdifull fordi den er gitt i desember? Er skjerfet eller vottene som gies til en ukjent, mindre varme i desember? Er maten som deles ut mindre mettende fordi den er gitt i desember? Nei jeg tror ikke det….
Om hver og en av oss sjeldent gjør noe for andre, så er det i det minste godt å se at så mange gjør noe i desember… og det velger jeg å ha fokus på… i julen. Så kan jeg velge å klage over hvor få medmennesker jeg evt synes det er de andre månedene i året… men i desember er det mye raushet.
Jeg har mistet mange av mine nøkkelpersoner, mine nære og kjære… men de henger på mitt juletre. Hvert år henges de røde glasshjertene opp, med navnene på de som har tilbragt sin jul sammen med meg… Noen er her fortsatt og noen har forlatt oss. Men de røde hjertene er alltid med. Og de bringer frem minner, tanker og tårer på lille julaften når de henges i treet. Og øynene hviler stadig på hjertene til de som har reist fra meg. Det gjør godt og vondt på samme tid, men jeg ville aldri vært foruten de røde glasshjertene, eller tradisjonen min med å ha de på juletreet.
Jeg har alltid vært livredd for å miste noen av mine i nærheten av julen… for da er jo julen alltid ødelagt… når jeg hører sirener på lille julaften eller julaften, så begynner jeg å gråte… fordi jeg tenker at uff nå er det noen som får en veldig trist jul…. men så mistet jeg da et barn… langt unna julen, men det preger julen min like sterkt…. det preger tradisjoner, tanker, gleden, lykken, pynten, maten…. for alt vi gjør i julen vil automatisk minne meg om Mikkel…. og at han ikke kommer i år heller…. Nå går vi inn i vår 3dje jul uten Mikkel… Julenissebyen er i år, som i fjor, forsinket… det har kanskje blitt en ny tradisjon. For den er vondt å sette frem… små nisser og snømenn, med øyne store og skakke ben, med manglende nese og smilende munn…. skapt av små små barnehender som ikke lenger finnes… med skriften “Mikkel-94” under….. disse “ikke perfekte” juletingene, som nå er det vakreste jeg vet… som en gang ble levert til meg av verdens stolteste og mest forventningsfulle lille prins…. jeg må jo velge å glede meg over noe så vakkert…. hva annet alternativ finnes?
Inger Hagerup sine adventsvers sier alt…. Vi tenner 4 lys… det første for Håp… det andre for Glede…. det tredje for Lengsel…. det fjerde for fred.
og jeg gjør det…. Et for at Håpet alltid skal være der, et for at Gleden skal finnes, et for min sterke, sterke Lengsel og et for Fred, om ikke nødvendigvis fred på jord, men for det å kunne finne litt Fred i seg selv. For meg er lysene et symbol for hva livet bringer oss, selv om det ikke alltid er lett å se hverken håp, glede eller fred…. Men det finnes og det er vårt eget valg å holde fokus…. å velge…
Jeg velger det vakre, varme… selv om det gjør vondt <3
Jeg savner tiden da jeg var redd for å dø, da døden skremte meg. Jeg savner dagene da tanken på å reise fra denne verdenen gjorde meg skitredd, full av engstelse for mine nærmeste, for alt jeg ville gå glipp av. Jeg savner å føle at livet er det største i verden…. Jeg lengter ikke etter døden, men jeg lurer mer og mer på hva som skjuler seg…. hva som finnes etter…. og det er kanskje ulempen med å ha landet på at det MÅ være noe mer…. et eller annet… og som da selvsagt reiser tanken om at vi vil sees igjen…. Om noe skulle skje og jeg ville være bevisst på at nå…. nå skjer det… så vil jeg vel kjempe med nebb og klør…. jeg har intet dødsønske…. men jeg har heller ikke en gedigen livsglede sånn hele tiden… dagene er som de er…noen er bra noen er ok… noen er… og noen er bare helt uutholdelige… hva gjør jeg her? hvem trenger meg? Jeg vet at mitt humør merkes hos mine nærmeste… det er ikke hyggelig å ha en mamma som er sint, redd, evig bekymret, sur og full av savn…. det er heller ikke gøy å ha en kone som er slik… en kone som møter deg med “i dag er jeg i skikkelig dritt humør”…. og ingenting endrer humøret, eller kan gjøre det bedre der og da. Og der og da så er det vanskelig å se poenget… se grunnen…
Min “gammel” onkel døde natt til søndag… en sjelden perle…. en mann jeg husker som “lykke”… det er sjeldent småunger gleder seg til at bestemor og bestefar får besøk på hytta, men Marion og Gunnar har alltid vært noe stort. De var det rauseste paret jeg vet om. Og jeg husker at jeg beundret de begge stort… de hadde humor, kjærlighet og omtanke for alle… og ikke minst for hverandre. Gunnar med sin ro, sine øyne som oste av forståelse, humor, omsorg og kjærlighet, en mann jeg aldri har hørt si et negativt ord. Han har nå reist videre til et annet sted…. mens hans Marion er igjen her… Gunnar var voksen… men ikke voksen nok… gode mennesker blir aldri voksne nok… uansett hvor mette de er på livet, så blir de ikke voksne nok for oss som er igjen… vi vil alltid ha de her litt til… bare litt til… men det er ikke opp til oss… Jeg håper at Gunnar treffer alle de jeg savner… at det finnes en plass vi forenes… når det er vår “tur”… og om det er slik, så vet jeg om noen fine mennesker som har det veldig godt akkurat nå… men det er vel ikke slik det er… eller er det…?
Jeg har hørt enkelt beskrive døden…. et sted man er elsket, et sted hvor det ikke finnes tid, et sted det ikke finnes anger eller skyld eller skam… man bare “er” på en en annerledes måte, uten tid, og man bare er så elsket… man er ikke som her, snakker ikke som her…. men man omfavnes av en uendelig kjærlighet…. som ikke kan beskrives med vårt ordforråd…. så da er det kanskje ingen “lykke” der når Gunnar kom… ihvertfall ikke slik jeg ser det for meg…
Men hvorfor kommer man, på enkelte dager, til en konklusjon om at man ikke er redd for døden? Jeg vet jo ikke hva som skjer, jeg bare har en formening, en tanke… som ikke er fullført…. jeg “tror” noe som jeg ikke aner noe om…. men allikevel så høres det bedre ut enn livet?
Jeg vet jo hva som gjør det…. det er savnet… og håpet om at en dag… en dag… men fy fa.n for en skuffelse om det ikke er slik da… om alt bare er svart… ferdig… død? Nei det kan jeg ikke leve med…. men man står i et dilemma… jeg kan ikke leve med at det ikke “er” noe som helst etterpå… og fordi jeg ikke kan leve uten å tro det…. ja så gjør det dagene vonde… fordi jeg tror… håper… at jeg en dag skal se deg igjen… og selv om jeg har mye å glede meg over her, så er det ikke nok… på enkelte dager…. for på enkelte dager så er savnet så stort, så vondt, så alt…. at jeg skjønner ikke poenget med at du er der og jeg er her…. når alt i meg sier at det skal være oss…. og det er så vanskelig…. Kanskje er det bedre å tenke at jeg aldri vil se deg igjen… men det er komplett umulig… men jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne forstå at du er borte… og akseptere det “litt”… ikke helt, men litt… for det er så jævlig vanskelig å holde fokus på livet når jeg stadig blir slått i bakken over at du ikke er…. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan forstå det…. jeg vet det, jeg fant deg, jeg prøvde å vekke deg…. men det er som om den “virkeligheten” ikke eksisterer og at du bare er på “ferie”…. som om jeg hadde latt deg reise på ferie i over 2 år…. Jeg kjenner at jeg er sliten av å ikke forstå, sliten av å savne, sliten av å mangle deg…. og sliten av at det tar så stor plass….
jeg elsker deg i dag også, Mikkelmin…. og så får du le sammen med “onkel”Gunnar….. til vi sees igjen
Noen dager er så fulle av sinne, og på sånne dager finnes det ingenting som kan gjøres rett… uansett hva du sier, eller hva jeg ser, så ser jeg det med mine sinte øyne… og jeg leser det du skriver med øyne og hode som tenker at “du sutrer”….. Jeg ser deg på tv med øyne og tanker som har null medlidenhet og er full av forakt for hva hva du piper om. Når du sutrer over at du er sliten, har vondt, har en tulling til en gubbe, har grinete barn, så tenker jeg “vær for faen glad du har en kropp som blir sliten, en kropp som kan kjenne smerte, en gubbe, barn….. ” På sånne dager blir jeg et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke liker og et menneske jeg ikke liker å være. Jeg blir et slikt menneske jeg er livredd for å bli… bitter og sint….. På sånne dager bør jeg hode meg unna tv, radio, mennesker, PC, ja strengt tatt holde meg unna alt og alle…. men det gjør jeg ikke… og den sinte klumpen i brystet stiger over skuldrene og overtar hele hodet… og jeg finner grunner som gjør meg sintere og sintere. Jeg kjenner på en følelse jeg ikke liker, en følelse om at det hadde vært godt å slå noen, såre noen, være det jeg i dagliglivet kaller slem. Og jeg kjenner ikke meg selv. Jeg vet selvsagt ikke hvordan andre oppfatter meg, men jeg selv oppfatter ikke meg som slem og håper inderlig at andre heller ikke synes det….. På sånne dager er det jaggu ikke godt å gå rundt i sin egen kropp, kjenne på følelser og tanker som er så fjernt fra hvem og hva jeg er. hva jeg tror på og står for…. og man kan jo ikke rømme fra seg selv…. uansett hvordan jeg sitter, ligger, står eller går, så er jeg med meg selv…. og sinnet blomstrer mens jeg venter på at dagen skal gå over….. Om du sier til meg, på en vanlig dag “uff, jeg har det så vondt, jeg er så lei meg, men jeg skal ikke klage, det finnes så mange som har det verre enn meg”… da ville jeg sannsynligvis korrigert deg og sagt at det er lov å ha slike dager og føle at ting er skikkelig dritt, selv om det alltid finnes mennesker som har det verre enn deg, jeg ville sagt at det ER lov å føle det sånn, selv om mange har det mye verre…. og jeg mener det, helt ærlig og oppriktig, så mener jeg det. Man har lov å være lei seg, være trist, klage og synes synd på seg selv, man kan ikke alltid gå rundt å tenke at “ja ja… det er jo ikke så ille… det finnes jo mange ting som er mye verre enn det jeg går igjennom”….. men på SÅNNE dager… så flyr jeg i flint over “sutring”…. og det er slettes ikke noe godt!
På sånne dager er det vanskelig for meg å finne noen som har det verre.
“ååå skal du skilles” åååå ja ja… du lever nå!! get over it!! du har livet ditt, barna dine!
“ååå har du mistet jobben” ja det er jo verdens undergang! det finnes ingen andre jobber lissom!
“ååå er det noen som snakker stygt om deg” okej…. ja det er jo virkelig verdens undergang!!
er ikke godt å bli sint for at folk, helt rettmessig, har det helt jævlig! men på sånne dager blir jeg det…. på sånne dager så ser jeg ikke skogen for bare trær, da ser jeg bare alt som dere faktisk har, opplever og sanser som jeg vet at Mikkel aldri vil oppleve….. og det gjør meg så inn i helvete sint!
og det hjelper jo så absolutt ikke….. at jeg tenker slik gir jo ikke Mikkel livet tilbake…. han vil aldri få drømmejobben… eller miste den, han vil aldri gifte seg, få barn, få le eller gråte…. Han får aldri nyte dagen, mennesker, venner, kjærlighet, familie, omsorg…….. Han får aldri mer kjenne solen i ansiktet, vannet som slutter seg rundt kroppen i et bad, snøen i ansiktet…… Han får aldri mer høre at han er elsket, at han er kjekk, at han er flott og fantastisk…….. og det er så urettferdig, så feil og det gjør meg så sint!
Livet er ingen lek… ingen dans på roser…. men livet er gudskjelov ikke bare sånne dager… <3 og på alle andre dager så slipper jeg å gå rundt å være en bitter, usympatisk, selvopptatt, sint møkkakjerring….. men jeg hater fortsatt sånne dager <3
Var det et innlegg på Facebook som trigget i dag? eller var det en episode av Sinnasnekkeren? eller var det Dicte episoden hvor Dicte fant ut at hun skulle bli bestemor? Eller er det bare høsten?, tiden?, sorgen?
Jeg vet ikke, men i dag er det veldig trist, synes synd på meg selv og er så lei meg… det er tomt og uvirkelig og fortsatt så vanskelig å akseptere… dagene ER bedre, samtidig som de ikke er det… For det skjer lissom ingenting, ingenting endrer seg selv om jeg har jobbet hardt med meg selv om at jeg skal skjerpe meg…. og det har jeg gjort, lenge… ihvertfall lenge for meg… men hvor er belønningen da? Hvor er belønningen for at jeg har forsøkt så hardt? Det er fortsatt vondt, det er fortsatt umulig å akseptere, du er fortsatt borte…. så hva er meningen med å kjempe for at dagen skal bli bra?
eller jeg vet jo…. jeg vet at den siste tiden har vært bra, langt bedre enn på lenge… men et par nede dager som ikke går over er nok til at alle de fine dagene er borte… svisj så var flere uker borte i røyk og jeg husker klokkeklart alle de dårlige dagene…. men det er vel kanskje slik man ofte også ser livet… sånn uten sorg… man husker den sure møkkakjerringa i butikken… ikke de 10 søte gode som smiler og ønsker deg en fin dag… man husker de minste negative kommentarer og ord… men ikke alle de tusenvis gode. Hjernen lagrer godt det negative, det vonde, det sårende… og forkaster godhet, ros og ord som burde løfte oss opp… setter oss i forlegenhet… og bagatelliseres med å dra frem noe negativt… vi mennesker er rare…
Men med døden er det annerledes… når døden kommer og henter våre nærmeste, så blir det som har vært negativt borte, svekket…. men positive, gode minner forsterkes og gjør savnet så inderlig stort. I denne stund kan jeg undre meg over hvorfor det er slik… hvorfor det ikke er motsatt. Men jeg ville aldri byttet om jeg fikk valget. Livet hadde ikke blitt bedre om jeg glemmer hvordan klemmene dine var, eller hvordan latteren din er… eller alle dine fine varme ord. Livet ville blitt uutholdelig uten disse minnene… minner jeg kan fysisk kjenne når jeg lukker øynene… minner som får meg til å smile og gråte samtidig. Minner som gjør at jeg savner deg så uendelig mye…. hele tiden…
Små barnearmer som strekker seg i været og sier “pomma mamma, pomma” eller store armer og en stor kropp som kaster seg inn i sengen min og ler og sier glad i deg mamma… skulle bare si natta… 21 år etter… eller din første morsdags gratulasjon… “glatulere med torsdagen, mamma”….eller din siste morsdags hilsen… “sorry at jeg ringer så sent, mamma, men jeg måtte jo gratulere deg med morsdagen”…. eller vår diskusjon om kaptein Sabelblam…. eller din takknemlighet over å få ikke bare en, men to nye sko… en til hvert ben…. eller når jeg finner deg sovende i det nye leke teltet ditt… med solbriller på og nye gummistøvler på bena… eller når du satt i bilen å dro i tunga di og lurte på om den satt fast med lim… Hva skulle jeg gjort uten alle disse minnene? og gode ord om at du var stolt av meg, at du håpet du ble klok som meg og at jeg var din aller beste mamma…. Hva hadde hverdagen min vært uten alle mine minner om deg….
Jeg er så takknemlig for at du har vært akkurat deg, Mikkel… og jeg trengte å tenke over dette just nu…
Jeg har fått ganske mange meldinger via FB angående mine innlegg. Alle er positive og jeg er veldig takknemlig for det.
Men flere har sagt at de mener jeg bør skrive oftere og “fast”. Det er jo veldig hyggelig at noen liker det jeg skriver så godt at de gjerne vil at jeg skal skrive litt mer permanent, enn sånn jeg gjør nå… men da tror jeg dessverre ikke at innleggene vil bli til noe særlig… Jeg er ingen skribent eller blogger. Selv om jeg gjerne skulle skrevet mer.
Mine innlegg rundt Mikkel og hans død, er skrevet rett fra hjerte. Jeg har med hensikt ikke lest igjennom hva jeg har skrevet før jeg har postet, fordi jeg ikke vil “sensurere” de følelsene jeg har. Skrivingen skjer på de dagene hvor det nesten kjennes som om det vipper over og dagene har vært tunge over tid. Og innleggene er veldig egoistiske… de er skrevet til Mikkel, for min egen del… Jeg vet at han ikke sitter å leser på en pc…. men det er et behov for meg å “få det ut” og tro at han får det med seg…. at så mange har lest og så mange har skrevet og sagt at de har satt pris på mine innlegg, er helt fantastisk! Det har hjulpet meg utrolig mye. Jeg vil fortsette å skrive…. men i mitt eget tempo. Men jeg håper fortsatt du vil lese selv om det er uvisst når neste innlegg kommer….
Jeg må først si at jeg er overveldet over at så mange har lest innlegget mitt de siste dagene…. Jeg tror jeg har svart alle som har kommet med kommentarer, klemmer og gode tanker <3 Tusen takk til alle sammen, det betyr veldig mye for meg… Ikke fordi det er viktig at folk leser hva jeg skriver, men det har en stor effekt på min “reise”… At jeg klarer å formidle det som surrer rundt i hodet, gjør ting klarere og gir meg rom til å se ting i et annet lys, et bedre lys…. og det betyr uendelig mye <3 Så igjen… tusen tusen takk til dere <3
Jeg startet dagen slik jeg hadde håpet… våknet og følte meg lettere til sinns og litt “glad”. Ikke sånn boblende glad, men sånn glad man er når ikke tusen tanker plager deg og du vet hva du skal. Og det var veldig godt. Jeg dro i butikken og fikk laget en bukket jeg synes passet til Mikkel og sånn helt uten mening, stod jeg plutselig i gullsmedbutikken…. der fant jeg noen små sølvplater, litt rustikke, som det kunne stemples bokstaver på… og de ble en del av en plan, et rituale jeg egentlig ikke hadde….
Da jeg kom til deg så var det allerede kommet noen blomster til deg….. fra noen andre som hadde deg i tankene i dag…. Jeg blir så utrolig rørt og glad når jeg ser at andre har vært innom deg, det har stor betydning å vite at andre tenker på deg, savner deg…. <3 Det gir en bevissthet om at jeg ikke er alene og at jeg faktisk har mange som deler det samme savnet… og det er godt.
5 små sølv plater med “M” på ble lagt på din grav…. den ene med en liten “V” på baksiden, ikke planlagt, men en “V” som var feilstemplet…. “V” ble for meg “Victory”, og denne skulle bli hos deg. Nå har vi hver vår “M” og du beholdt symbolet på seier hos deg… seier over at du har fått mamman din på bedre tanker…. 🙂 Det føles veldig rart å sitte ved din grav og starte på en samtale. Er veldig sjeldent jeg sier noe annet ved graven din enn at jeg elsker deg. Men plutselig var det så lett. Ordene bare kom, sammen med litt gråt og smil…. Og jeg lovet deg at jeg skulle skjerpe meg…. at jeg skal leve og nyte for deg, at du skal være med i glede, ikke bare i sorg. Det var grått og tungt hos deg…. men det var kun i været…. og det var utrolig merkelig.
Jeg brøt noen barrierer i dag…. rare ting jeg har gjort fast…. jeg parkerte på en annen plass, det var mye motstand i kroppen, men jeg brøt barrieren 🙂 (ja du har helt rett i at du har en jævlig snål mamma!) Men det er slik, akkurat slik… man finner på de merkeligste ting for at man så inderlig ønsker å holde fast. Man har en banal tanke om at man kan ikke avvike fra faste rutiner for da er det noe feil… som om man ikke savner nok, elsker nok…. eller enda verre…. man tror du kommer tilbake og det skjer ikke om man endrer mønster…. man har ikke fornuftige tanker i sorg… man har tanker som gir rom for håp, ønsker og gjenforening. Tanker man aldri ville tenkt i det “normale” liv…. men det er jo ingenting normalt i å miste sitt barn.
Tanker om gjenforening skal jeg alltid holde fast ved. Det gir meg all grunn i verden til å fortsette. Rart synes kanskje noen, men fullstendig normal for meg, uavhengig av hva man tror på. For en lykke å vite at en dag skal jeg se deg igjen….. det gir mening og det er faktisk den eneste meningen jeg trenger å ha klart foran meg…. så får jeg håpe at jeg klarer å holde fokus når de dårlige dagene dukker opp.
Jeg vet ikke om det er skrivingen, tiden, Mikkel eller forberedelsen på at dagen blir jævlig, som har gjort noe med hvordan dagen ble. Men det har liten betydning. For just i dag, idag kjennes ting annerledes og jeg skal nyte at jeg kanskje har funnet veien ut…. at jeg har funnet bryteren bak den halvåpne døren, som gjør at jeg våger meg inn og kanskje er klar for å finne ut mer. Så setter jeg min lit til at Mikkel hjelper meg å holde lyset på, de dagene da jeg blir nede og vil skru av bryteren…
I dag skal jeg kle meg i en fantastisk sommer kjole, ment for solfylte dager…. late som solen er her, kose meg med en gal gjeng damer, feire min fantastiske venninde som fyller 50 år og danse meg gjennom sommer natten….. med et smil og med Mikkel i hjerte og “M”´n min rundt halsen….
I dag skal livet nytes…. for meg og for Mikkel <3
Elsker deg i dag også, Mikkelmin… (og millioner takk for hjelpen <3 , du er rå!!)
Om en time eller to er det 2 år siden du dro fra meg. To hele år uten deg…. det har vært to tunge og lange år å savne, vente og lengte. Jeg vet at jeg aldri vil slutte å savne deg, lengte etter deg….. jeg vet at jeg aldri vil slutte å vente på deg, for en dag, en dag vet jeg at jeg skal få treffe deg igjen… i mellomtiden får jeg jobbe med å legge ventingen litt vekk. Jeg skal være med deg dette døgnet…. ikke fordi jeg ønsker å gå igjennom dagen en gang til, men fordi jeg vet at hjerte og hodet tar meg gjennom dette døgnet, enten jeg vil eller ikke. Når dagen våkner om noen timer, skal jeg til deg. Da skal vi prate og jeg skal love deg at jeg skal gå videre… ikke uten deg, men med deg…. som før, men bare på en annen måte. Jeg skal finne din måte….
Jeg har gitt deg livet…. jeg har en fantastisk egenskap som ingen andre har…. jeg har vært med på å skape deg. Du har vært med meg i 22 år, endret meg og formet meg. Jeg var en annen før deg og jeg blir en annen uten deg. MEN jeg har et valg… jeg kan selv være med på å bestemme og forme meg etter deg.
Etter at du dro så har jeg fått et behov for å fortelle, ta kontakt med mennesker som rører meg, gleder meg. Livet er for kort til å ikke fortelle noen at de har skrevet noe, sagt noe eller sunget noe som gjør dagen bedre for meg…. og sikkert mange andre. Jeg har tenkt slik før, men aldri vært “gal” nok til å si det…. nå gjør jeg det, og det er takket være deg. I morgen skal jeg “skjerpe” meg…. jeg skal finne deg, leve for deg og nyte dagene for deg. Jeg skal ikke love å bli et nytt og bedre menneske 🙂 men jeg skal love deg å ta vare på dagene og livet for deg OG meg. Du fortjener så mye mer enn tristhet. Du fortjener å huskes med glede, tenkes på med glede og få være med på glede. Og om det er slik at du er med oss på ditt vis, så skal jeg gjøre mitt for at du fortsatt kan være en del av oss…. i glede. Jeg tror du hadde likt det, jeg vet du hadde ønsket det.
Jeg kan ikke love deg at dagene ikke vil bli tunge, men jeg skal jobbe mer bevisst på hva du hadde ønsket av oss også på de tunge dagene. Livet ble ikke slik jeg trodde, men det blir det vel sjeldent. Men livet ble slik, og ingenting jeg gjør eller sier kan endre på det. Selv om jeg skulle gitt hva som helst for å få deg tilbake…. men så lenge det ikke går, så skal jeg velge det nest beste…. Leve med deg, på en litt annen måte…
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“Elsker deg i dag også, mikkelmin”………… “jada masa”
I dag er det tirsdag… tirsdag 9. august… og humøret daler. Vi kom hjem fra ferie og det var godt å komme hjem, men humøret har dalt siden hjemkomst. Hodet forsøker å rydde vekk tanker om dagen som skal komme, dagen som ikke skal komme…. selv om den har vært her før. I dag har også følelsene krabbet ut av huden og lagt seg som en stram hinne rundt hele overkroppen…. hinnen er tynn og usynlig, men så stram og så sterk. Den kan ikke rives i stykker, den bare er der og føles intens, vond, overveldende og klaustrofobisk. Gråten sitter i nesten og i halsen og i tinningen. Jeg berøres av alt jeg leser, av alt jeg ser. Jeg kjenner at gråten kan ta meg når som helst og at selv de små små ting blir til noe stort.
Det er vondt når et smil fra en ukjent bringer frem tårer på lik linje med noe trist. Når noe inne i kroppen ber “ikke vær snill mot meg”…. “ikke vis meg omtanke”. Det er vondt når man ønsker å ikke bli sett, hørt, forstått, tenkt på….. når man ønsker å krype ned i en hule og bli der til det går over…. Det er vondt når man føler at godhet er så uønsket…. Jeg kan ikke forklare hvorfor det føles slik, eller jo det kan jeg… om jeg skal skrive fra hjerte. Jeg er redd, kjempe redd for at en klem eller et smil skal få meg til å miste kontrollen, kontrollen over sorgen og smerten. Jeg vet at jeg skal jobbe med å slippe det ut… at spørsmålet om hvordan jeg skal få det ut…. kanskje er her. Jeg har jobbet med det og spurt meg selv om hvordan. Hvordan skal jeg gi slipp og få det ut. Nå når tiden kanskje er her, så får jeg “panikken” tilbake om at jeg ikke kan. Jeg kan ikke slippe for da kommer jeg aldri opp igjen, rasjonelt så vet jeg at jeg gjør det…. det er jeg blitt fortalt. Men det føles ikke slik, det føles ikke slik! Det er en reise jeg ikke ønsker, samtidig som jeg trenger den og må ta den… en eller annen gang. Men det er så mye som er utenfor min kontroll, utenfor min viten. Hva skjer så? Hva skjer om jeg slipper? Skal jeg bare sitte her og skrike, gråte? hva skjer da da? etter det? Hva om den døren bare fører inn til et mørke? Jeg må jo vite hva “døren” bringer meg før jeg går inn?
I dag er det 2 1/2 døgn, 144 timer eller 8 640 minutter igjen til dagen…. den dagen som forandret alt. Det er 144 timer igjen til døgnet jeg aldri ville ha eller skulle ha…. Da har det gått 2 år uten deg. 730 dager uten deg i livet mitt. Ihvertfall fysisk. I hjerte mitt og i hodet mitt er du hele tiden. Og jeg er så sliten av å være i denne evige bølgen… opp og ned, opp og ned… ustanselig og uten mening. Jeg vet at det går over, jeg vet at om noen dager så er det over, da er bølgen på tur opp igjen, oppover, oppover…. men det er så vanskelig å forene det jeg vet med hva jeg føler. Skulle så gjerne ønske meg blikkstille vann… tror jeg…
Siden Mikkel døde har jeg jobbet mye med meg selv. Jobbet med å finne ut hvordan jeg skal komme meg videre. Da Mikkel reiste, føltes det som at en del av meg ble med ham og det er komplisert å fortsette uten denne delen av meg. For jeg ønsker ikke å erstatte denne delen med noe annet, jeg ønsker fortsatt at Mikkel skal være en del av meg, endel av livet mitt…. på en annen måte enn “bare” minner.
Jeg vet ikke hva jeg tror på, eller hva som skjer når man dør.. jeg har alltid vært litt fomlende rundt hva jeg tror… dels fordi alt ikke er logisk, dels fordi jeg er redd og dels fordi det er et tema som har rom for så uendelig mye. Da jeg var liten så trodde jeg at det fantes en identisk verden til den jeg lever i. En verden hvor det finnes en til av meg, en til av deg… en til av oss alle. Disse to verdene er ganske like. I drømmene mine kunne jeg fly dit. Og det gjorde jeg ofte som liten. Jeg hadde en planke som jeg holdt under rumpa og så løp jeg i ring… og vips så fløy jeg “hjem” på besøk til “meg”. Jeg trodde at alle hadde det slik. Etter som årene gikk, så forsvant denne troen. Den ble aldri helt borte, for jeg har hele livet flydd hjem til meg selv, selv om det har blitt sjeldnere jo eldre jeg har blitt. Men tiden har stått stille i den andre verdenen… i den verdenen er jeg fortsatt en liten jente, rundt 7-8 år kanskje… men det er bare kroppen.
Jeg har hatt noen veldig gode samtaler med Jon S etter Mikkels død. Han har hjulpet meg mye ifht det å stole på at jeg må ta meg selv på alvor, at jeg må tørre å stå i sorgen, at den ikke er farlig… jeg vil ikke knekke sammen og ikke finne veien tilbake om jeg lar meg følge med og slippe helt løs. Det er tankene mine som styrer dette og som skaper det til en redsel, og som kanskje hindrer meg i å “finne” Mikkel igjen. For jo, jeg tror fullt og fast på at Mikkel fortsatt ER… hvordan og hvilken form vet jeg ikke, men jeg kan leve med at han ER… Jeg har vært mye redd for at sorgen min hindrer dette… fordi jeg så “lett” klarer å stoppe meg selv når jeg kjenner at jeg er på bristepunktet. Men jeg prøver, jeg prøver så godt jeg kan. Siste samtale jeg hadde med Jon, så var det han som kontaktet meg og sa at vi kanskje burde ta en samtale… og under den samtalen så kjente jeg hvor vanvittig låst jeg er i meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men når jeg satt der så kjente jeg på hvor vanskelig det var å holde tilbake, det var første gang jeg ikke helt klarte å “ta meg sammen”… ord kom ikke ut, det ble bare rare lyder og det var vanskelig å puste… og kroppen kjempet som besatt for å holde på kontrollen… jeg skjønte da at jeg må slippe denne kontrollen, men ikke just der og da… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal slippe denne kontrollen, men jeg vet at jeg må. Jeg leter i alt jeg hører… tolker og tenker… sanger blir til en helt annen betydning, en betydning som gir mening for meg, men ikke for andre.
Natten etter dette møte, drømte jeg for første gang på lenge…. jeg drømte barne drømmen min igjen… jeg fløy til meg selv. Men denne gangen satt jeg der og “ventet”. Jeg fikk en følelse av at den andre jeg var så mye klokere enn meg. Hun ventet på at jeg skulle slippe, legge vekk alt jeg tror jeg har lært i livet på bakgrunn av opplevelser og erfaringer. Hun så faktisk litt sånn oppgitt ut over at jeg hadde “glemt” henne over så lang tid. Hun mente at min lærdom av mine erfaringer ikke nødvendigvis er riktig eller feil… Hun mener jeg glemmer hvem jeg er, hvem jeg var når jeg var liten og ikke var preget av alt som skjer rundt meg. Det var en veldig merkelig opplevelse. For alt vi erfarer og lærer i livet er preget av alt vi sanser, men vi sanser med en stor bagasje…. en bagasje som blir så stor at sansene våre ikke lenger er de vi stoler på. Bagasjen inneholder ord som skam, høflighet, å være snill/slem, hvordan man bør oppføre seg, hva naboen tenker, hva som er rett og galt, hva man burde oppnå i livet… av materielle goder og status. Egentlig ubetydelige ting om man ønsker å virkelig bare være. Jeg har alltid blitt litt forfjamset når jeg hører folk har “funnet seg sjæl”, for jeg skjønner lissom ikke hvem jeg er. Jeg kan ikke beskrive hvem jeg er. Men just nu så er jeg ganske sikker på at jeg er den lille jenta som sitter og venter på at jeg skal begynne å la henne komme inn i livet mitt igjen…. Det er jaggu ikke lett å holde på den tråden, men jeg tror på at det er viktig å være tro mot seg selv og ikke alt vi oppdras til å tenke…. bare fordi det er “rett” i alle andres øyne.
Etter dette har det vært mye tenking og undringer over hvordan jeg skal finne ut av dette… hva jeg skal gjøre for å komme til bunnen av meg selv… og så hørte jeg tilfeldig sangen “Öppna Din Dörr”….. jeg tror dette er en kjærlighets sang… en sang om å tørre å satse, bli sårbar, åpne seg… For meg ble det en sang om at om jeg velger å åpne døren, så står Mikkel der… han ER, rett her… jeg må bare finne døren og tørre å åpne den….. og la den bli åpen….. Først da vil jeg få igjen den delen jeg mangler… for den har ikke forsvunnet, den er med Mikkel og det er kun denne døren som hindrer meg i å se at Mikkel ER, at Mikkel aldri har forlatt meg…. at det bare var jeg som glemte å holde døren åpen…. <3
Det er ikke så ofte jeg skriver på gode dager… rett og slett fordi de gode dagene er gode og da er ikke behovet for å tømme hode og hjerte like stort. I dag har vært en særdeles god dag…. Har gjort ingen verdens ting… ingenting…. Har sittet i sola, hørt på masse musikk og gjort ingenting… og for en lykke <3
Tankene har selvsagt gått, jeg finner minner til hver sang og kan se deg smile og le. Så godt å ha “levende” film bak øyelokka. når min musikk suser rundt sammen med sol, humler og bier…. og dagen fortsatt kjennes god. Selv når de såreste sangene kommer, kan jeg nyte uten at den gode dagen endres. Tenk at man kan ha det slik?? Fantastisk <3 Det beste med slike dager, er at det kommer frem minner som viker litt plass på dårlige dager, plutselig kan det dukke opp ting som får meg til å le… det kan komme en tåre, men det er ikke en slik vondt tåre… det er en god tåre som minner om tider jeg aldri vil glemme, tider som har gjort meg til den jeg er… tider med deg… da man følte seg litt mer hel enn jeg gjør i dag… men de får komme frem og de blir… hjernen er en merkelig greie… som tar så liten plass i våre store kropper, men som styrer så mye. På gode dager kan man slippe alle rare tanker og refleksjoner… og kanskje er det disse gode dagene som bringer meg, sakte, men sikkert fremover… Slike dager hvor man er så glad for å leve… selv om man ikke har gjort noen verdens ting…..
Takk for slike dager, takk for minner og gode tanker… takk for dager da minner bringer fram smil, litt vemod, men aller mest smil. Takk for at det finnes sååååå vanvittig mange gode minner….. og ikke minst, takk for at du har gitt meg så mange gode minner… som faktisk er med på å gjøre livet verdt å leve… for minnene mine…. de er mine 🙂
