I drømmer møtes vi. Vår eneste plass å treffes etter at du reiste og det føles fantastisk å se deg, kjenne deg. Men drømmene har vært nesten ikke eksisterende etter at du døde. Men det siste halve året har jeg igjen begynt å drømme ganske mye, men du er sjelden med. Jeg har forsøkt alt jeg kan for å prøve å drømme om deg, uten at det har hjulpet. Men de 3 siste nettene har jeg drømt om deg…. I natt igjen drømte jeg, og det er så ekte, så nært og så usigelig vondt.
Jeg skulle på kino, søsteren din ringte og sa at du også skulle være med, og jeg var så lykkelig!! Endelig skulle du komme, endelig skulle jeg få være sammen med deg, gi deg en klem, nyte litt tid med deg, det boblet i hele kroppen og jeg trippet rundt og så etter deg…. etter en stund begynte jeg å lete… kinoen var enorm og jeg lette i hver eneste krok, i ganger, i saler, under benker, bak lerret, på toaletter, i kiosker og kafeer…. følelsen av desperasjon var så tung, mens håpet og troen på at jeg skulle finne deg, var så stor. Jeg lette i hele natt, i en hel evighet, men jeg fant deg ikke. Tankene kvernet i hodet, tenk om jeg hadde oversett deg? om jeg var på et sted og du stod alene å ventet på meg et annet sted? Tenkt om du trodde at jeg ikke kom? At jeg ikke elsket deg mer? eller kom du ikke fordi du ikke ville møte meg? eller er du sint på meg? Jeg våknet halvveis og kjente at jeg hadde grått, jeg sovnet igjen med en gang og var tilbake i kinoen og fortsatte å lete etter deg, de samme plassene om igjen, uten å se deg…. Så kom søsteren din… hun la armen på ryggen min og sa litt trist “mamma, han kommer ikke nå heller” …. og jeg ble helt knust… sank sammen på gulvet, skrek…. og så våknet jeg…. våknet til en ny dag, en ny dag uten deg, uten å få holde deg, prate med deg, klemme deg, le med deg…. og det gjør så vondt, så vondt.
Drømmer kan være en velsignelse når man drømmer godt, men fy fader som de skaper smerte når de gjenspeiler følelser og tanker…. i dag er dagen tung og tårene kommer hele tiden, utenfor meg snurrer verden videre, og jeg lurer på om jeg noensinne kommer på karusellen igjen…. men av og til er det fint å sitte på gresset å se på karusellen, fra utsiden… se at folk er glade, at livet leker, at livet går videre for de fleste. Å sitte på sidelinjen, ikke utenfor, mer beskuende, og få lov å holde på med mitt, mens jeg allikevel er med, på min måte….
I dag er det gått 4 år siden du forlot oss….. og fortsatt….. fortsatt er det ubegripelig og utenfor min fatteevne. Savnet er ikke mindre og smerten er ikke lindret. Den slår hardt og intenst. Fortsatt tror jeg, eller håper jeg, at du skal komme hjem hvilken dag som helst….. og jeg lurer på om det noensinne vil komme en dag hvor jeg vil innse at du aldri kommer hjem? og hvordan vil den dagen bli? Du er så savnet, Mikkelmin og jeg skulle så gjerne ha holdt deg, ledd med deg, klemt deg en stund til. Lille vakre prinsen min… hvor enn du er der ute, jeg savner deg så inderlig, og elsker deg høyere enn himmelen….. kan du ikke bare komme hjem?
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg.. Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“glad i deg i dag også, Mikkelmin”…….. “jada, masa” <3
Jeg husker det som det var i går…. natt til torsdag den 4. juni satt jeg i stuen og ventet på at du skulle komme. Onsdagen hadde tuslet over i torsdag med knappe 5 minutter da jeg merket det første taket i magen… Jeg husker at jeg med stor glede tenkte at nå, nå kommer du… jeg ventet og ventet og etter 20 minutter så kom taket i magen igjen, da var jeg sikker på at du endelig skulle komme. Jeg trodde jeg hadde god tid, men etter litt sporadiske tak, så satte du alle kluter til for å komme ut… kl. 06.16 kom du som en kule… så vakker, så nydelig, så fantastisk og min… min lille lille baby. 9 måneder med stor lykke over å ha deg i magen var over og jeg var mamma… Mamma, noe så fantastisk…
Vi kom over på fødeavdelingen etter noen timer, jeg lå i sengen og var så trøtt, så lykkelig, så fullkommen… alt var perfekt, du var perfekt. Jeg elsket deg så inderlig høyt, jeg lå og tittet på deg, smilte for meg selv og hvisket til deg ” du er min… du er min”.
Du, du kom inn i livet mitt og gav meg så utrolig mye, aldri har jeg opplevt å elske noen så høyt, å være noen så nær, jeg elsket deg fra den dagen jeg skjønte at jeg var gravid og jeg elsket deg enda høyere fra første sekund jeg så deg. Du gav meg den største opplevelsen i livet… å bli mamma for første gang…
Å få være mamman din har gitt meg så mye. Man endrer seg som menneske den dagen man blir mamma. Jeg bekymrer seg for andre ting enn jeg gjorde før, før deg. Man blir litt reddere, litt sårere, litt mer bekymret, litt hønemor og veldig full av kjærlighet. Aldri har jeg vært så redd for å dø eller bli syk… for jeg måtte jo være hos deg. Aldri har jeg vært så redd for at noe skulle hende deg, for jeg kunne jo ikke leve uten deg. Du var mitt alt og har gjort meg til det menneske jeg er i dag, og det er jeg så takknemlig for.
I dag fyller du 26 år…. men du er ikke her, jeg får ikke lenger passe på deg eller ha deg hos meg. Jeg får ikke lenger ta del i ditt liv, holde deg, røre deg, snakke med deg, kjenne deg… jeg får ikke lenger lov å dele dine gleder og dine sorger, jeg får ikke se deg bli gift, få barn, være lykkelig. Jeg får ikke lenger ha barnet mitt… for du har reist, reist til et sted jeg ikke kan veien til ennå. Men selv om du er reist, så elsker jeg deg like høyt, like voldsomt og du er alltid hos meg i mitt hjerte.
Jeg vet at denne dagen blir vond, det har vært noen bursdager uten deg, men fortsatt er det forferdelig vondt. Jeg vil jo bare ha deg her. Skjønner ikke at det skal være så mye å forlange, enhver mamma vil jo bare ha barnet sitt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet det er mange mammaer der ute som går igjennom det samme som meg, men det føles så tungt og uvirkelig at andre føler den samme smerten, for den er så intens, så sinnsykt vond… jeg kan ikke begripe at andre går rundt å har det like vondt som meg….. det høres kanskje egoistisk ut, og jeg vet jo at det ikke stemmer, men for meg føles det som om jeg er den eneste i verden som har det slik.. Men jeg er den eneste mamman i verden som har mistet akkurat deg. Og jeg er den eneste mamman i verden som har hatt nettopp deg. Jeg har mange gode minner, men de er samtidig så vonde. Jeg er heldig som har fått stå deg så nære, vi har hatt mange gode samtaler du og jeg. Helt fra du var knøtteliten har vi skravlet og ledd, tøyset og tullet, koset og vært nære. Ikke alle er så heldige, men det var jeg.
Jeg gir aldri slipp på deg, for meg er du, uansett hvor du er, så er du…
Det er en god stund siden jeg har skrevet…. ikke fordi jeg ikke har hatt behov eller lyst, men fordi det har vært vanskelig. Vanskelig å skrive og prøve å forklare… De som leste mitt forrige innlegg husker kanskje at min kjære Christel døde av kreft i november og at mamman min fikk diagnosen ALS 1. desember…. Jeg skrev da at tiden var knapp, og det ble den…. Mamma var inn og ut av sykehus/sykehjem og hverdagen besto plutselig bare av pendling mellom sykehus/sykehjem. Tilstanden ble raskt forverret og det var fryktelig stressende. I den ene samtalen følte man at det var håp for er verdig død, en smertefri død, en redselsfri død….. Vi var forsikret om åpen plass på sykehuset, om “dødspakke” som var klar både på sykehjem og sykehus. En lege hadde tatt seg fantastisk god tid med mamma og fortalt henne rett ut at hun skulle dø…. ganske snart. Og han tok seg tid til å snakke med meg, sammen med mamma, slik at vi begge skulle være trygge på kommunikasjonen. Det var tøft og vondt og fryktelig vanskelig, samtidig som det var godt…. man satt ikke alene å følte et stikk for alt man måtte spørre om…. vil du i graven sammen med bestemor, bestefar og onkel Sven? Vil du at asken skal spres? Det er ikke en samtale man vil ha når man egentlig burde hatt noen år igjen og tiden ikke er der for å la tanken slå seg til “ro” i kroppen…… Det var godt å vite at man følte seg trygg på at man var ivaretatt… både pasient og pårørende…. Og det var selvsagt for godt til å være sant….. skal ikke gå inn på alt, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte si… med veldig store bokstaver: “HUN ER IKKE DEMENT!!! ELLER DØV!!!! HUN KAN BARE IKKE PRATE FORDI HUN HAR ALS!!!!!!!” Regner med at de fleste ville følt seg svært lite ivaretatt, om du er ved dine fulle fem, du skal dø og så står helsepersonalet å snakker til deg som du var 6 år…… det var så inn i granskauen frustrerende!!!! De siste ukene var preget av stor uro, mye gråt og fortvilelse…. og sinne og frustrasjon… det var vondt å se mamma sånn, samtidig som man var så sliten og frustrert. I romjulen ble hun igjen returnert til sykehuset…. det var mye frem og tilbake om alt mulig…. på nyttårsaften var alt av prøver klart og jeg var til samtale med legen…. hadde da hatt noen runder med kjefting og smelling for å få smertelindring og beroligende….. noe som stadig ble avslått pga redsel for overmedisinering! Hallo!!!!!!!! så en verdig død er å ligge å vri seg i smerte i en kropp som er delvis lammet, uten språk og som kan slutte å fungere når som helst?…. sorry, en liten avsporing…… Vel… i samtale med den vakthavende legen, så informerte han om at de ikke fant noe spes. med unntak at det kanskje var en liten lungebetennelse…. Han hadde ikke fått lest journalen helt, men…… Jeg informerte ham om hennes situasjon og vi hadde faktisk en liten krangel om når mamma skulle dø…. Jeg var veldig klar på at hun nå MÅTTE få den hjelpen hun var lovet, for det skjer nå….. mens legen var klar på at hun hadde jo nettopp fått diagnosen ALS, så så dårlig tid var det ikke….. klarte ikke helt å være saklig når jeg forklarte ham at hun ikke fikk alle symptomene og brått ble ALS syk 1. desember 2017. Jeg ba nesten på mine knær, om at de måtte ha respekt for mammas ønsker og den prosessen vi hadde blitt forespeilet og at de måtte kombinere smertestillende sammen med beroligende…… da ingen av delene fungerte alene (noe de hadde kommet frem til tidligere i uken osv osv). Pga bekymring for dårlig nattesøvn, ville de helst ikke gi beroligende….. Etter mye om og men ble jeg lovet at de skulle ta en siste prøve, et nytt lungebilde, prøve noen pustemedisiner og så skulle de vurdere hva jeg sa….. jeg ble bedt om å reise fra sykehuset og ble lovet at de skulle ringe meg når hun var ferdig undersøkt og tilbake på rommet….. Jeg tuslet ut i snøen, skrapet bilen for snø og is, mens tårene bare rant og jeg tenkte…. “dette var siste gang jeg så mamman min”
De ringte meg klokken 22.00 på kvelden (nyttårsaften) og sa at hun nå var ferdig…. hun hadde respondert godt på smertestillende og beroligende, samt pustemedisinen…. Hun sov og var veldig rolig, så de ville helst at jeg ikke skulle komme tilbake. Så lovet de å ringe meg så fort hun våknet, uansett tid, og selvsagt midt på natten, dersom hun skulle bli dårligere….. det ville hun nok ikke bli sa de.
Kl.8.00 på morningen første nyttårsdag våknet jeg og følte meg skikkelig dårlig…. skikkelig harahjerte og kvalm som et uvær…. jeg stod opp og forsøkte å kaste opp, men ingenting hjalp…. etter en liten time roet det seg og så ringte telefonen…… “hei…. jeg ringer ang mamman din….. du hun ble veldig dårlig nå kl.8.00 og det ser ut til å gå veldig fort dette…. tror du burde komme…..” Jeg vekte mannen min og vi kjørte avgårde…. Jeg kom 10 minutter for sent….. mamma døde alene, mens jeg satt hjemme og kjente på kampen hennes og lurte på om jeg kanskje bare skulle dra, selv om de ikke hadde ringt…… Og i sin iver etter å “redde” et liv som ikke kunne reddes, så stjal de fra henne en verdig død… fy skam!
Og tilbake sitter man og er sint…. frustrert… og full av dårlig samvittighet…. selv om jeg vet at jeg prøvde, så gjorde jeg den største tabben…. jeg lyttet til legen og stolte på ham istedenfor på meg selv….
Vi hadde ingen begravelse for mamma…. hun var ikke så veldig “glad” i begravelser…. det er det vel strengt tatt ingen som er, men hun likte ikke opplegget… Og så hadde hun donert kroppen sin til forskning, og det betyr at kroppen må overlates til anatomisk institutt innen 48 timer…. da blir det knapt med tid når man dør på en helligdag…. Etter mye tanker og runder med oss selv, så valgte vi en helt annen vei…. en vei jeg tror mamma hadde elsket <3 Vi inviterte venner og familie til fest, hennes 70 årslag som hun ikke rakk…. og istedenfor å bruke penger på begravelse og blomster, så opprettet vi en innsamling til ALS forskning. Det ble stortsett mottatt veldig godt, begravelsesagenten var utrolig støttende og skrev den snodige dødsannonsen med informasjon om 70 årslag istedenfor begravelse. Helt mamma var dette 🙂
Det var en rar tid…. mamma var borte, og ingen begravelse å vente på…. å ta farvel i….. gråte i….. dagene gikk og sorgen “uteble”, det var lissom tomt.. men sorgen til Mikkel blusset opp, som om all sorg slukes opp av min sorg til ham og så overtar den…. vet ikke hvordan jeg skal forklare, men den trumpher lissom alt… Dagen for festen kom og det ble en veldig fin dag… lokale var pyntet med ballonger og bilder av mamma hengende under ballongene… masse folk, gode samtaler, vemodig, men veldig godt….
Så ble det et annerledes farvel, en annerledes fest, en annerledes sorg….. for min “litt” annerledes mamma…. Hvil i fred mamma og hils alle…… og ikke kjas og mas på Mikkel!!!!!
I dag skriver vi 1.desember, en tid for kos, varme, hygge, familie, venner, stress, god mat og hyggelig selskap. En tid som har rom for akkurat det man selv ønsker skal være fokus i førjulstiden og julen. En tung tid for mange og en gledens tid. I år hadde jeg planlagt å glede meg til jul, ta tilbake gleden og la den overskygge savnet, ikke la tankene ta for stor plass og for mye fokus. Men ting går aldri helt som man planlegger, livet kan ikke planlegges…. det bare ER, på godt og vondt, og lite kan man gjøre. Av og til føles det som at for mye planer gir “skjebnen” en enorm lyst til å rokke ved det ene faste halmstrået man lener seg til…. I en alder av 50 år så har man naturlig nok opplevet livet på godt og vondt. Noe er vondere enn man klarer å fatte. Å miste mennesker som står en nær eller som man beundrer, slipper man ikke unna, og selv om naturen går sin gang, så er det vondt…. og når det ikke er forenelig med “naturens gang”…. da er det et helvete og et “hån”. Når mennesker rammes av sykdom og død så altfor tidlig, da er det ikke naturens gang.
For 8 år siden, mistet jeg en kjær venninne i kreft… Det var en vanskelig og vondt tid. Hennes eneste datter var gravid med sitt første barn, og sykdommen var nådeløs og hadde dårlig tid. håpet var der hele tiden, men kreft er ingen verdig fiende… den er slu, falsk, nådeløs og ond, og kynisk som få. Og uansett hvor forberedt vi var på utfallet, så var sjokket og smerten uendelig stor den dagen hun reiste <3 I går kom beskjeden om at hennes datter også har reist…. en ung, fantastisk jente, mamma til 2 små barn, fikk ikke være hos oss lenger. Kreften har igjen krevet sitt… uten hensyn og uten omsorg eller forståelse. Sorgen fordobles og setter seg i kroppen og man føler igjen på sinne, frustrasjon og vondter som kjennes så fysisk. Alt blomstrer opp og man vet så inderlig godt hvor vondt dette er for alle som kjente henne… for hennes mann, for de små barna, for venner og bekjente. Da hun ble syk, så var “følelsen” ikke den beste, men tanken var selvsagt at dette må jo gå bra!!! Herregud hvor jævlig kan livet være?? Selvsagt går det bra! Men det gjorde ikke det…. det gikk ikke bra, det gikk ikke som det skulle…. og jeg er så sint!
I dag har vi vært i møte med sykehuset etter at min mor har vært syk en stund… I dag fikk vi beskjed, dommen…. dødsdommen… Ingen medisiner, ingen retrett, intet håp, ingen muligheter…. Min mamma har fått ALS og tiden er knapp. Atter en nådeløs og stygg sykdom, ren “ondskap” i mangel på et bedre ord. Hva som er verst, vet ikke jeg…. men mangelen på litt håp, gjør at det føles litt ekstra vanskelig, og det eneste fokuset nå er kvalitet og ikke kvantitet. Tid har ingen betydning, for prisen for litt ekstra tid er for stor. Vanskelige valg skal taes og vonde samtaler skal føres…. og midt i alt skal julen og ventetiden komme…. føles banalt å “vente” når man ikke helt vet hva man skal vente på… julen eller døden. Jeg hater døden…. så inderlig mye!! For den er så nådeløs, så uverdig, så respektløs og så slem!! ………. når den rammer så unaturlig <3
I dag har jeg vært hos Mikkel med eggelikør kalender…. tradisjonen tro, kalender skal han ha, fineste Mikkelmin. Og tankene var i et lite kaos, alt man tenker og lurer på, håper på… Er Mikkel sammen med Grete? Har Christel blitt tatt godt imot av henne? Er det slik jeg håper? at de er et sted der “alt er vel”? Jeg håper det, jeg håper så inderlig det…. for alternativet er ikke helt til å holde ut… Når døden er så ond, så slem og så nådeløs…. så MÅ det være noe på “den andre siden” som setter alt annet i skyggen…. sånn må det være…
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
og kjære fineste, Christel….. klem mamman din fra meg…. så sees vi en gang der fremme <3 elsker deg
“Döden betyder ingenting.
Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.
Jag är Jag,
Du är Du.
Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.
Kalla mig vid mitt vanliga namn.
Tala till mig sådär som Du alltid gjort.
Ändra inte Ditt tonfall,
Håll sorgen borta från Din röst.
Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.
Skratta som vi alltid har gjort.
Var med mig.
Le mot mig.
Tänk på mig.
Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.
Uttala det som ingenting hänt,
sorglöst Utan spår av skuggor.
Låt livet gå vidare med samma innebörd som tidigare.
Det går vidare därför att det måste gå vidare.
Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår gemenskap.
Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du inte längre kan se mig.
Jeg kjente det allerede på onsdag…. at nå kommer snart dagen…. torsdagen var tung og humøret meget labert… i dag, fredagen har bare vært svart. Planer ble avlyst og alt jeg ønsker er å be alle rundt meg dra til helvete…. eller krabbe under en stor stein.. Tankene surrer rundt og det er en kamp som sier at jeg nå må innse, anerkjenne, akseptere, kall det hva du vil, at du er død…. som om jeg ikke vet det…. Jeg vet det jo så inderlig godt, for jeg har savnet deg i 3 år…. lett etter deg i 1095 dager…. Jeg vet at allerede på søndag har jeg det sannsynligvis 100% bedre, men just nu gruer jeg så for morgendagen….. som om den vil gjøre en endring…. det er jo ikke slik at jeg på nytt vil finne deg død… men det føles slik i hjerte… om morgendagen ikke kommer, så er du ikke død. Men klokka bryr seg lite om mine tanker og tikker stadig nærmere midnatt og jeg vet at det helvetes døgnet snart er her igjen… 3 år…. kjennes som en evighet og det er en evighet uten deg……
1*Når sorgen kommer og banker på min dør….
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg.. Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
Mai er ikke lenger like fantastisk som før… Før var mai en måned hvor den lyse tiden lå foran oss… dagene blir varmere og varmere og sommeren har såvidt tittet innom. !7. mai har vært en favoritt dag, på tross av min evige syting om stress og mas, tidlig opp, stress hit og stress dit… men allikevel… så fantastisk… masse glade barn, korpset som får hjerte til å slå i takt med trommene, festpyntet land, stolthet og nasjonal følelse…. Det er der enda, men med en bitter ettersmak. Din siste 17.mai var du så glad, så forventningsfull og lykkelig….. og sommeren vi hadde sammen….. bursdagen din…. bursdagen min…. 17.mai har nå blitt en milepel om at nå, nå kommer de tunge dagene.
I år gruer jeg meg ekstra…. i år fyller jeg 50 år…. det i seg selv er intet problem, men på min første bursdag etter at du kom til meg, så tenkte jeg…. “når jeg blir 50 år, da blir du 25 år… da skal vi feire stort! den eneste gangen i livet hvor jeg er dobbelt så gammel som deg” Men slik blir det ikke… hva visste vel jeg for 25 år siden… at det var slik det skulle ende… at jeg skulle måtte feire vår store dag uten deg. Hvorfor tenkte jeg på det den dagen? Hvorfor i svarte tenkte jeg slik?
Jeg er usigelig glad for de siste ferieukene vi hadde sammen, men samtidig så lurer jeg på om sommeren hadde fått en annen tone om vår siste sommer ikke hadde vært så fin…. ville en ny sommer blitt møtt med like tunge tanker? Sannsynligvis, men man er ikke så rasjonell, blir mye tanker og spekulasjoner om hva hvis? og de forblir ubesvart…. Man leter hele tiden etter svar og tenker ut hvor mye lettere alt hadde vært om….. men jeg vet jo at ingenting ville endret seg… ingenting ville vært lettere, uansett hva som hadde skjedd før du døde, så hadde ingenting kunne endret hvor tungt det er. Det finnes ingenting som kan mildne tapet av et barn…. ikke et langt sykeleie, ikke selvmord, ikke drap, ikke ulykke… det er tapet som er tungt, ikke hvorfor, hvordan eller om man var forberedt eller ikke. Det eneste som kunne endret det vonde, hadde vært om jeg ikke er mamman din…. men jeg ville aldri vært deg foruten… aldri. Jeg ville ikke fjernet et sekund av min tid sammen med deg for å lindre…..jeg hadde betalt i titalls styrke for å få et sekund mer.. så kanskje jeg skal omfavne smerten og det vonde, for egentlig så forteller den meg jo bare hvor utrolig høyt jeg elsker deg….
Jeg vet at dagene er ekstra tunge just nu… og jeg vet at om noen dager, når bursdagen din har kommet og gått… så roer det seg… men det er ikke så lett å se frem, når man stadig ser seg tilbake…. Fortsatt leter jeg etter deg, fortsatt savner jeg deg så sinnsykt mye, fortsatt tenker jeg at du når som helst skal komme hjem, fortsatt tror jeg at jeg ser deg når jeg passerer noen på din alder. Fortsatt tror jeg at du er…
Nå er det en tid siden jeg har skrevet…. det skjer lissom ikke så mye spennende og endringene er heller ikke så store… man “luller” litt rundt i sitt eget og står mye på stedet hvil…. ihvertfall så kjennes det slik. I den senere tid har jeg hatt litt kontakt med en mamma som også har mistet sin sønn… det er tøffe tak å følge henne, men det er også utrolig givende for meg. Helt plutselig gikk det opp for meg hvor langt jeg faktisk har kommet siden 12. august 2014. Tiden har så visst ikke stått stille, men endringene skjer så sakte så sakte, nesten ikke merkbart…. Men når hun stiller meg spørsmålene, “mine” spørsmål, og jeg kan svare uten å bryte sammen, med en visshet om at det hun tenker, føler, opplever…. er helt normalt… da skjønner jeg hvor langt jeg har kommet. Og det har gjort godt, usigelig godt. For det er ufattelig vanskelig å tro at man har stått på stedet hvil i 2 1/2 år. Jeg lurer ofte på om det er verdt det, om det er slik mitt liv skal bli… i denne evige smerte tunnelen… i denne stormen som aldri gir meg fred. Men jeg ser jo nå at jeg er ikke der lenger. Ikke så intenst hele tiden…. det er bare det at jeg har glemt å legge merke til at endringene skjer så sakte. Fokuset har vært på det vonde og jeg har ikke klart å se med helt klare øyne.
I dag har jeg kjent på at “i dag har jeg vært helt meg”!… altså sånn som jeg var før. Jeg har ledd uten at tankene mine har gjort meg litt trist, og jeg har ledd sånn annerledes, som jeg gjorde før, spontant, uten at det egentlig var sååååå festlig, og som en ekstra bonus så var det godt…. Og det var veldig rart. Og fortsatt så kjenner jeg på at det er godt… sånn vil jeg at det skal være. Hele tiden… og det er jo ikke farlig… Jeg husker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor. Jeg elsker ikke Mikkel mindre i dag enn jeg gjorde i går eller i fjor….. Jeg elsker ham minst like mye og husker stadig små detaljer jeg har “glemt”. Jeg håper inderlig jeg kan våkne til mange nye dager som meg selv… for jeg liker meg selv langt bedre slik. Om jeg våkner som meg selv i morgen, vet jeg ikke…. men nå vet jeg i det minste at “meg selv” fortsatt er her og at jeg kommer frem uten forvarsel… og det skal jeg sette pris på. Og så skal jeg huske å ønske meg selv velkommen neste gang jeg titter innom 🙂
I dag har jeg fått beskjed om at farmoren til min man har gått bort… Hun var ei grepa dame, med sine meninger, sin tro og sitt syn. Jeg opplevet henne som en sterk, sterk dame, med mange hemmeligheter <3 og en merkverdig humor som av og til slo bena vekk under deg. Jeg vet hun hadde masse kjærlighet for sine og en langt større følelsesregister enn vi trodde…. en dame preget av tidens tann…. Jeg tror hun hadde en langt større sårhet i livet enn de fleste av oss ante… og visste noe om. Samme dag fikk jeg melding om et annet dødsfall…. et dødsfall som ikke var preget av alderdom eller lang tids sykdom… et dødsfall som for meg skapte litt sjokk og uro… Jeg snakket med henne sist lørdag og for meg var dette helt uventet og fryktelig trist…… Jeg kjente henne ikke godt, men har allikevel en “nærhet” til henne og hennes familie. På samme tid får jeg en melding fra en som har lest min blogg… som ikke visste hva jeg har vært gjennom, som gir meg gode ord og god respons på mine tanker og mine følelser. En tilbakemelding som får meg til å tenke på hvor forskjellige vi er, hvor forskjellig vår sorg er… og ikke minst hvor forskjellig det forventes at vi sørger over de vi mister….. For meg har det utvilsomt vært det tøffeste og vondeste å miste barnet mitt…. men det betyr jo ikke at andre jeg har mistet står i “skyggen” av Mikkel… men det oppleves forskjellig. Jeg har mistet relativt unge mennesker i mitt liv, mennesker det er helt helt feil å miste, som skulle vært her, som “fortjener” å være her…. men jeg har klart å innse at de er døde…. selvsagt glemmer jeg det innimellom… fordi minnene er så levende og så i tiden at det blir helt feil at disse vakre menneskene ikke er, men erkjennelsen av at de er borte er litt “lettere” enn å erkjenne at Mikkel er borte. Men det er vel den store forskjellen… at det er for vanskelig å erkjenne at ens barn ikke lenger er…. Da min bestemor døde, så satt jeg igjen med en redsel om at jeg ikke lenger hadde en “voksen” å gå til… selv om min bestemor var dement de siste årene, så var hun alltid bestemor…. det var stunder før hun døde, hvor jeg kunne gråte når jeg var hos henne og tenke “du må komme tilbake bestemor… jeg trenger deg jo”…. og av og til så glimtet hun til og var tilbake…. som om hun forstod, skjønte…. Dagen før bestemor “la seg til”, så var hun våken, glad og veldig tilstede…. da jeg kom, så sa hun at nå var det godt jeg kom, for hun skulle reise snart…… og jeg visste hva det betydde…. ikke fordi hun var så syk eller svak… men det var gleden og måten hun sa det på…. og da tenkte jeg at jeg var for liten til å miste bestemor…. i alder var jeg ikke for liten… men i hjerte var jeg det.
I denne natten vet jeg at noen jeg bryr meg usigelig mye om, har mistet sin mamma….. brått og uventet…. og jeg kan ane litt om hva de skal gjennom…. Jeg kan kjenne på tankene om å være “for liten”, tankene om å “overta” en plass man ikke ønsker, følelsen av å miste muligheten til å “krype opp i fanget”. Og det er trist å vite at det ikke finnes en ting jeg kan si eller gjøre for å lindre…. alle hvorfor må stå uten svar… og det skaper et rom for en egen sorg i sorgen… tror jeg.
Jeg skulle så gjerne ha kunnet formidle hvordan man demper sorg, stopper det vonde, fjerner det vonde….. men jeg tror ikke det er mulig…. ord kan ikke fjerne eller dempe smerte… men ord kan gjøre at man føler seg ivaretatt, elsket og ikke forlatt…. for det er en følelse man kjenner på i sorgen… man er alene og forlatt… forlatt i den betydning at man føler seg så alene…. men man er aldri forlatt… aldri….
Jeg ønsker så intenst og inderlig å få treffe min Mikkel igjen… og jeg har endret min tro fra å håpe til å være sikker på at vi treffes igjen… en gang… det er min måte å kunne gå videre på… uten den tanken har livet liten verdi….
I kveld fikk jeg en melding som avsluttet med disse ord ” Nyt det livet du har, fortsett å del dine tanker🤗. Når alt vi gjør her er over ser vi nok at det var en mening med alt”
……… og det kan jeg slå meg til ro med…. leve med… og tro på <3
Et nytt år har kommet, og vi tusler inn i vårt tredje år uten Mikkel. Tiden har fått et nytt begrep, den går fort, men samtidig sakte. Savnet minker ikke, det er vel ikke mulig at det kan bli større, så da får jeg ty til andre begrep…. savnet blir veldig intenst. Det kjennes som jeg så deg i går, klemte deg i går, lo med deg i går, men jeg vet at det er 883 dager siden du reiste fra meg, 883 dager siden jeg holdt deg…. og det er lenge å gå å vente og lengte. Og man blir så fryktelig fryktelig sliten. Av og til så holdes jeg oppe og jeg håper så intenst at jeg tror det selv, om jeg bare gjør ditt eller datt så kommer du. På andre dager kapitulerer jeg og kjenner på sinne over at ingenting spiller noen rolle. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller hvordan jeg har det eller hva jeg prøver å fokusere på… du er borte… helt borte og du kommer ikke tilbake. Jeg er usikker på hva som er best…. På dagene da ingenting spiller noen rolle så skjønner jeg i det minste at du ikke er her. At du faktisk er død. Da kommer ingen tanker eller sjokk, men det gir ingen fri fra det vonde. For da er det bare så innmari vondt. Men man slipper jo det evige sjokket. Mens på dagene da du “er”, så strekker jeg aldri til…. fordi du kommer jo ikke, så da gjør jeg noe “feil”. Og sjokket kommer som en sjokk granat i kroppen, og hver nerve skriker at det ikke er sant. Man er overfølsom, på godt og vondt. Jeg kan le og tøyse, kose meg og være glad, uten dårlig samvittighet… men alltid er det en liten stemme i hjerte som sier i fra at du ikke er her, at du ikke kan le, tøyse, kose deg. Og det er så urettferdig.
Jeg har alltid hatt det trygt på graven din, der har jeg funnet ro. I starten var det en kamp om å ikke dra hver dag og jeg gråt veldig sjeldent når jeg var hos deg. Men jeg gråt alltid når jeg gikk. Og om jeg ventet for lenge mellom besøkene hos deg, så ble jeg urolig og stresset, og det eneste som hjalp var å komme til deg…. Men det har endret seg… Jeg MÅ besøke deg, men nå gjør det så vondt. Klumpen øverst i halsen kommer så fort jeg ser kirkegården, og jeg føler ikke lenger noen ro, bare sorg. Og det er vondt å se navnet ditt på stenen. Graven din kjennes ikke lenger som “min” rolige plass, nå er den tung og trist og jeg orker ikke lenger å være der så lenge av gangen. Dette er en endring jeg ikke har ønsket og som jeg ikke forstår. Jeg “mister” fortsatt uroen og stresset når jeg kommer til deg, men ikke på samme måte som før. Og jeg savner å kunne komme til deg uten å bli trist. Det er sikkert en prosess jeg enda ikke er ferdig med og ikke forstår, og jeg kommer jo igjennom den…. men jeg er så sliten av å ikke vite, ikke forstå, ikke se en ende. Jeg er sliten av å savne deg så intenst og sterkt, for jeg vet jo at jeg ikke vil få stilnet savnet. Jeg er sliten av de tunge dagene….. slike dager som i går og i dag…. da søvnen aldri kommer og man blir 100% mer nede…. men jeg vet det går over, jeg vet det…. men jeg er sliten.
