I dag har jeg vært en runde rundt i Oslo….
Det er en stor kontrast å sitte på benkene på plata og se på folket…
Har delt ut diverse bruker utstyr og pratet med mye folk… jeg snakket med en jente… som rørte meg dypt inn i margen… tror det tar litt tid før hun forsvinner ut av tankene mine…
Jeg stoppet henne og spurte om hun trengte askorbinsyre og saltvann… hun tittet bare rart på meg og lurte på hvorfor jeg spurte om det… det viste seg at hun trodde først at jeg hadde slengt en spydighet til henne… for det var det som pleide å skje når noen sa noe til henne… Jeg sa at jeg hadde askorbinsyre og saltvann og at hun kunne få hvis hun trengte det.. Hun ble helt himmelfallen stakkars…
Så begynte hun plutselig å gråte… skikkelig gråte mens hun sa “jeg blir så lei meg og så flau”….prøvde å trøste henne så godt jeg kunne… og så løp hun av gårde… jeg tuslet videre med litt sånn vondt i hjerte..
Etter en times tid var jeg tilbake på samme sted… da kom hun bort til meg og takket og sa at hun synes det var så innmari hyggelig at noen sa noe fint til henne… så begynte hun å gråte igjen…. jeg fikk en stor klem og vi pratet litt… da vi gikk fra hverandre var det jeg som måtte gråte en skvett…
Hva slags mennesker er det som haster forbi meg her i Carl Johan? De ser igjennom de narkomane… slenger stygge ondskapsfulle bemerkninger og sårer mennesker de ikke kjenner eller vet noe som helst om…
Hva er det som får en søt gammel dame til å skrike til en narkoman at “du skjemmer ut operaen!” eller en pappa i fin dress som nesten spytter på en narkoman når han løper forbi i Armanidressen sin med mobilen på øret… eller når et par ungdommer slenger en femtiøre forbi koppen til en narkoman og hånler.. ser de ikke sorgen i øynene deres som bare blir dypere og dypere… ser de ikke at det er et annet menneske de snakker til eller totalt ignorerer…
At dette er en eller annen sin datter, sønn, søster, bror, mamma eller pappa, et ekte menneske av kjøtt og blod som alle andre… med følelser som de tråkker på gang etter gang etter gang…
Hva har alle disse menneskene som haster forbi gjort med denne jenta…. som får henne til å bli så utafor og lei seg fordi hun fikk bittelittegrann vennlighet… er det noen av disse som tenker over at dette kunne vært dem… at det er tilfeldigheter som gjør oss til de vi er…
Man kan få lov til å tenke og mene hva man vil om de narkomane…. men er det en rettighet for noen å behandle dem så styggt?
Jeg ser tre typer mennesker som haster rundt ved plata…. dyr…. de som ikke bryr seg… og de narkomane…. og en sjelden gang en eller annet som bryr seg…
Jeg blir lei meg og flau…..
Ninni ønsker deg en strålende dag 