En ting som jeg har tenkt mye på i det siste er den hjelpen man gir til de narkomane…. Dette er ikke ment som massiv kritikk eller en betemt mening…. bare en undring jeg har…

Har jo pratet med mange mennesker som har vært i behandling og som ikke har klart seg like godt som man har ønsket. Dagens narkotikapolitikk blir utsatt for stor kritikk og vi er mange som har meninger om dette…. men det er ingen som sitter med en god løsning. En av grunnene er kanskje den at vi ( eller de fleste av oss da ) har våre egne moralske verdier liggende i bunn… og de er kanskje litt til hinder for å se på løsninger som er utradisjonelle og kanskje litt på kanten… men de fleste narkomane lever jo ganske utradisjonellt og på kanten… er det slik at vi ser litt for mye moral og litt for lite til hva som kan/vil hjelpe?

Et av de største problemene de narkomane slikter med er tillit… Er dessverre ikke så mange som opplever at noen har tillit til dem og at deres meninger er verdt å lytte til. Hvis jeg er syk og går til legen for å få behandling, så forventer jeg at legen stoler på meg og at jeg får ta del i min egen behandling. Selvsagt må legen ta avgjørelser han/hun mener er best for min helbred, men legen skal hensynta mine ønsker og mine meninger ifht behandling av MIN kropp. En lege jeg snakket med på et seminar sa en ting som brant seg fast i hode mitt… “ingenting skal være uprøvet så lenge alternativet er værre” Han sa at som lege var han forpliktet til å prøve “alt” dersom det gjorde at pasienten fikk det noe bedre. Finnes det noen behandling, tradisjonell eller utradisjonell, som gjør det værre for en narkoman som i utgangspunktet lever på gata? Tror ikke det men….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da sitter jeg igjen med min undring på hva vi gjør i dag…. en stor andel av de som ikke klarer seg sier at det største de sliter med er å bli inkludert i samfunnet, finne frem i kaos systemet, og ha et noegenlunde verdifullt liv.

Dette er satt litt på spissen, men det er nå slik jeg oppfatter det da…. dette er ingen bestemt person, men flere personer i en…. En jente starter et liv hun ikke trodde hun skulle ha på plata i Oslo… hvordan hun endte der, vet hun ikke helt selv. Kanskje har hun vært utsatt for et overgrep, kanskje hun har manglet kjærlighet og omsorg fra familien, kanskje hun bare ikke passer inn noe sted…. Veien til plata er mange… men de fleste hadde ikke planlagt å ende opp der. De fleste har en trist histore bak seg, en traumatisk fortid. Hun er 15 år og har funnet et miljø hvor hun blir hørt og sett. Hun får venner som hun kanskje har manglet og venner som sliter og forstår henne. Hun har funnet mange hun kan identifisere seg med og være en del av. Og hun har funnet sin medisin… Så langt er livet endelig godt i hennes øyne.

Etter mange år er det ikke like godt. Hun sliter med sykdom, med penger, med fornedrelse, med svik og med tanker på alle hun har sviktet. Hun sliter med drømmene og planene som aldri ble innfridd og som hun nå har gitt opp.. Hun er ung, kanskje bare 21, men med livserfaring som en gammel mann… men med sosialutvikling som en 14 åring.

En dag får hun hjelp… hun har forsøkt før, men mislykkes mange ganger. Behandlingen er “bra”, men den ser ikke henne. Og hun sliter med å fortelle hvem HUN er… for hun har mistet så mye av seg selv. Tilliten til behandlere og psykologer er borte… for hun har åpnet seg så altfor mange ganger og fått svi for det. Noen av de hun har fått tillit til har “sviktet” ved at de plutselig har byttet jobb, gått ut i permisjon. Andre har brukt ting hun har sagt imot henne og noen har hun rett og slett ikke hatt noensomhelst kjemi med…. og hvem åpner seg da? Hun blir stemplet som vanskelig og umulig å komme inn på. Hun er ikke sammarbeidsvillig og mottaglig for behandling…. står det i papirene hennes….
Men hun vet at bunnen er nådd for -endte gang og at hun snart ikke klarer mer… Hun legger seg inn til avrusning, behandling og er en såpass “tung” narkoman at hun får komme inn i LAR, legemiddelassistert behandling.
Tiden går og hun skal snart “hjem”, hun sier at hun ikke er helt klar og at hun ønsker å bli litt lenger, eller at hun i det minste vil bo et sted hvor hun får botrening. På tross av dette ønsker kommunen at hun skal komme “hjem”.
På behandlingsstedet blir hun beroliget med at alt skal være i orden og at de skal fikse det meste… slik blir det selvsagt ikke. Når dagen kommer så har hun ikke noe “hjem” å dra til… tiden har ikke struket til sier de… hun har vært til behandling i over 1 år… så hun får plass på et hospits… sammen med aktive narkomane…
Hun klarer noen måneder der og får tilslutt en liten leilighet…. men hun er så sliten, fysisk og psykisk… ikke har hun erfaring med å bo å betale regninger, ikke er hun vant til å holde avtaler. Ting er tungt og vanskelig. Hun møter opp på apoteket hver dag, tar sin medisin under overvåking av personalet på apoteket som helst hadde sett at hun ikke var der.

På NAV ber hun om hjelp til å håntere regninger og sette opp et budsjett. Hun ber om jobbtrening, hun ønsker skole. Hun ønsker hjelp til å komme i kontakt med familien igjen, til å få et sosialt liv…
På NAV blir hun møtt med saksbehandlere som er i møter når hun har møte, eller de glemte å gi beskjed om at saksbehandleren er syk i dag. Fristen for skole har gått ut og saksbehandleren rakk ikke å levere søknaden i tide… og det saksbehandleren “glemmer” eller ikke rekker eller ikke er hans/hennes jobb skal de finne noen andre som kan gjøre….
Hun sliter psykisk og trenger hjelp… men medisiner for sin psykiskelidelse kan hun ikke få… fordi hun er narkoman… hun må nok bare klare seg uten det….
Hun mister ikke motet helt… men mister evnen og viljen til å kjempe.. hun er tom. Så nå er hun “frisk” hun sitter i sin lille leilighet og har det “bra”, for hun er jo rusfri…. alene sitter hun der… dag ut og dag inn…..
Norge har behandlet og “reddet” en narkoman…. til hva?? er hun kommet så spesielt mye lenger enn da hun var 15 år og tok skrittet inn i platamiljøet? Er dette vi driver med virkelig hjelp?

Jeg bare spør, for jeg lurer på om vi med hånda på hjertet kan si at vi har hjulpet henne til et bedre liv?