Sitter og ser på en dokumentar på nrk 2 Livet er jævlig deilig…. Har sett dokumentaren før og den rørte meg dypt… nå ser jeg den igjen…
Den handler om en ung kvinne som har mistet sin mann i kreft og 1 1/2 år etter går hun gjennom den samme prosessen da hennes mor blir kreftsyk…. Utrolig ærlig og reflekterende dokumentar….
I fjor mistet jeg en veldig nær venninde i kreft… Hun fikk diagnosen lungekreft i oktober og døde allerede i april.. Jeg var så heldig å få lov til å følge henne helt inn til det siste… Det var en forferdelig tung tid, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på hennes reise gjennom sykdommen. Det startet med ganske gode prognoser… ikke det å bli frisk, men at det var fullt mulig å leve lenge… slik ble det dessverre ikke.. For hver tunge behandling ble sykdommen mer aggresiv og spredningen gikk fort. Så fra å få mange gode år, krympet det til kanskje 2 år, kanskje et år, over sommeren, noen måneder til bare noen uker…. Da hun fikk slippe var det en lettelse, men alikevel et stort sjokk… for det skulle jo ikke skje enda. Å se en du er så glad i blir spist opp og gå igjennom slike lidelser er fryktelig, det gir en selvsagt en “litt” større aksept for at døden kanskje ikke er det værste, men det er alikevel umulig å akseptere. At hun var så innkluderende og åpen gav meg en lettere vei til å akseptere tapet, men samtidig føles urettferdigheten så stor over at en så fantastisk person ikke fikk være her mye lenger. Jeg kjenner svært få mennesker som har så mye godhet i seg.
Jeg har kjent henne siden jeg var 15 år og har aldri, noengang opplevet urimelighet eller vonde ord fra henne, om noen. Og det var ikke fordi hun manglet meninger, men fordi hun alltid klarte å se ting fra mer enn en side.
Savnet etter henne blir innimellom større selv om tiden går… og det er vondt….
I disse dager går min beste venninde igjennom det samme… en venninde ligger på sykehuset med kreft, og det er snakk om dager igjen av livet. Det har vært mange oppturer og nedturer i de årene hun har vært syk. Mye optimisme som alltid har blitt knust…. det er veldig merkelig følelsesmessig å følge hennes nære venninder i deres sorg nå, alt oppleves pånytt og man står på siden og kan så lite gjøre. Jeg kjenner godt på frustrasjonen og tristheten til min venninde som nå går igjennom det samme… samtidig føles det som om jeg ikke har lov til å føle så stor sorg fordi vi ikke kjente hverandre like godt… er ikke alle dager det er like lett å være sterk, når tårene sitter i halsen.
Ofte blir det tanker om hva som er meningen med vår eksistens og om dette er alt… slike tanker man filosoferte over som barn…
Hva er meningen med å gå igjennom alt man gjør for bare å dø? Etter å ha filosofert meg frem til at gjennfødelse må være den beste tanken… at man dør og får bli født på nytt… og ved fødsel glemmer sitt tidligere liv. Det kjennes ut som en tanke jeg kan leve med. Ikke det at det har gitt meg mere svar på hva meningen med livet er, annet enn at Livet er jævlig deilig, og som menneske trenger man lærdom for å huske å leve…..