Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg..
Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“elsker deg i dag også, Mikkelmin”…. “jada masa” svarer du <3
føler så inderlig med dere!
Tove Vangen:
Tusen takk, Tove…. det er mange tunge dager… og det er fortsatt uvirkelig… føler at det er tungt gjenleve dagen for meg selv hele tiden… så kanskje vil det hjelpe å skrive det ned og dele. Merker selv at det for meg hjelper mye å skrive og lese hva andre føler og tenker…
så ufattelig ja, det må det være. Har to barn selv og klarer såvidt å sette meg inn i hvordan du har det..mine er 17 og 23..har sjøl vært “på kjøret” som ungdom- sender deg mange klemmer, blir ordløs <3
ps, du skriver veldig godt, det gikk som en knyttneve i magen! Narkotikapolitikken i Norge må endres.
Tove Vangen: Nei man har ingen barn å miste…. å miste et barn oppleves omtrent slik jeg alltid har tenkt… men følelsen blir jo konstant og det er ikke mulig å forestille seg. Det går ikke over og tiden hjelper vel, men leger lite… føles mer som en amputasjon… med konstante fantomsmerter <3
Gutten min døde av en forgiftning har vi gått vite etter obduksjonen. Sannsynligvis en allergisk reaksjon.
Tove Vangen: uff… men takk… var ikke meningen å ramme deg med et knytteneveslag <3
Ja narkotikapolitikken i dette landet redder ikke liv. Jeg kan "forstå" tankegangen bak, at man gjerne vil holde på tanken om et rusfritt samfunn... men det er vel litt usannsynlig. Og selv om man ønsker dette aldri så mye, så må man ikke glemme at man da må ha delmål... man må aldri glemme at det er tusenvis som lever i dette hver dag og som trenger bistand og hjelp nå... det må også være et hoved mål... å gi hjelp her og nå...
Jeg blir sterkt berørt av det du skriver. Har opplevd det samme som du for et år siden da jeg fant sønnen min død av en overdose. Klem til deg!
Reidun Sundli Ramberg: Det er bare så feil… synes det er forferdelig trist å vite at så mange foreldre mister sine barn…. skal ikke være slik… vi følger de inn i livet og de skal følge oss ut… sender deg en varm klem og håper hverdagene dine ikke er for harde…. klem
Så utrolig fint skrevet , mistet min lillebror i samme ble 22 år gammel klem til dere <3
Heidi Dahl: Så trist å høre <3 Føler ekstra med søsken og venner som mister sine i så ung alder... slike tap skal man ikke oppleve <3 Håper du har mange gode mennesker rundt deg, Heidi og at du tar vare på alt som har vært fint.... Jeg har en "rar" tanke om at hvis Mikkels venner har ham med seg i tankene på gode dager, så får han være litt med, selv om han fysisk ikke er her lenger... sikkert dumt, men ihvertfall en god tanke ifht at han har mistet og går glipp av.... varm klem til deg og tusen takk for kommentaren <3
Jeg kjenner deg ikke men legger igjen en hilsen likevel. Synes det var veldig fint skrevet og jeg gråt når jeg leste det. Veldig flott gutt. Ufattelig trist <3
Turid: Hei Turid… Tusen takk, synes det er veldig hyggelig at du gir en tilbakemelding… blir godt mottatt fra meg, enten jeg kjenner deg eller ikke… Dette tar stor plass i mitt liv og føler at det er godt å få det ut av hodet og ned på “papiret”… håper at det kanskje også kan bidra til at andre som opplever det samme ikke føler seg så alene, og kanskje kan det hjelpe noen som står ved siden av og ikke helt vet hva de skal eller kan gjøre… Sorg tar stor plass, spesielt når det er våre barn som reiser fra oss… Mikkel er den fineste gutten jeg vet om… varm snill god reflektert sårbar omtenksom og med verdens fineste latter…. uff… han er et altfor stort tap…. klem til deg.
Tårene triller.
Er selv rusmisbruker og æ kan bare tenke mæ hvor vondt d er for de pårørende.
Sender deg gode tanker ❤🌼
:'( Kjenner dessverre til den grusomme følelsen. Mistet samboeren min for 2 1/2 år siden. Kom hjem fra jobb og fant han død i sofaen. :'( Han fikk helt uventet hjerneblødning. Savner han hver dag.
Innlegget ditt fikk mæ til å tenke på d æ gikk igjennom. Den jævlige følelsen av å miste en man elske over alt på jord. <3 :'(
Rachel Halvorsen: Hei Rachel <3 ja det er tungt for både pårørende og også for dere... jeg vil tro at dere har en tung hverdag hvor mye preges av tanker om de dere har nær... Håper du evt får hjelp og støtte fra dine og at du kanskje etterhvert finner din vei ut <3
Er jo ikke OD som kun er farene ved å være bruker... Min sønn døde ikke av OD, men av en forgiftning, en allergisk reaksjon.... Ta godt vare på deg selv, Rachel... vet ikke om du leser svaret mitt, men jeg ønsker deg alt godt og håper du husker at du har folk som bryr seg om deg <3 klem
Marita Kalrud: Uff så trist, Marita <3 føler virkelig med deg... er så vondt å bli rammet av slik sorg... Håper du har mye fine folk rundt deg og at du klarer å tenke på de fine tingene dere hadde sammen... vanskelig å si noe fornuftig <3 håper ikke innlegget vekket for mange vonde tanker <3 varm klem <3
Dette var sterk lesning, jeg kjenner ikke deg, jeg kjente ikke Mikkel, men kjenner hans far og søster. Jeg har fulgt med på det du har skrevet på Mikkels minneside, det er rørende og personlig. Håper dagene dine blir litt lettere etterhvert selv om sorgen alltid vil være tilstede.
Magnhild Brenaas: Hei Magnhild… Tusen takk… dagene vil vel med tiden bli noe lettere, jeg har skrevet mye til Mikkel på FB… Jeg trodde vel aldri at jeg ville gjøre det, men så ble det helt motsatt når dette skjedde. Jeg vet jo at han ikke er her eller leser, men jeg skriver til ham og føler at det er der jeg “må” gjøre det…. Er så mange opplevelser og tanker som må ut <3 ønsker deg en fin kveld.
Selv om jeg ikke kjenner deg, traff historien din meg kraftig, og nå triller tårene…Jeg kunne skrevet mye, men finner ikke ordene…..mine varmeste tanker og bønner går til deg og dine <3
Hei Kjersti: Tusen takk <3 tar imot gode tanker. Føler du behov for å skrive en annen dag, så er det bare å sende meg noen ord... klem
Hei. Eg mistet sønnen min på 23 år i 2011 i en ulykke. Vet kordan du har det. Livet er rått og brutalt. Sorgen og smerten eter deg opp innvendig. Stor klem til deg😘
Hei Englemamma: Så trist… uff… føler virkelig med deg… Ja livet er jaggu ikke for pyser… før var jeg vel tilhenger av at tiden leger sår… men dette såret er nok for dypt til at det kan leges… Tenker det er mer som en amputasjon, med konstante fantomsmerter og et veldig stort handikapp å mangle en så stor del av seg selv… Stor klem tilbake og takk…. det er feil å si at det er godt at noen vet hvordan man har det… men det er godt å vite at man ikke er alene…
du skriver fantastisk fint. kondulerer så mye
kristin: tusen takk <3
Hærregud, jeg visste ikke 🙁 jeg greier ikke slutte å grine. Faen for en verden 🙁 kondolerer så mye <3
Hei Lillian pillian: takk <3 klem
Hei
Tungt å lese Nina. I dag er det 13 dager siden jeg mistet min elskede umistelige Christoffer i overdose. Smerten, sorgen og savnet er ikke til å holde ut. Forstår ikke hvordan jeg skal klare dette <3
Kjære Linda: Det er lite jeg kan si som trøster deg <3 eller som vil gjøre smerten mindre.... dessverre.... Men jeg vet at man kommer seg gjennom dagene... timene... minuttene.... selv om det nesten er helt umulig å forstå <3 Å miste sitt barn er feil, og strider i mot alt... Jeg håper inderlig du kommer deg gjennom dagene uten å føle at du helt mister deg selv.... skrik ut om det er noe.... er her jeg.... <3 varm klem
Jeg har med meg din Mikkel hver dag i jula. Han er hos meg ved at jeg tenker sånn på han og deg som er mammaen hans.
Hvor sjukt urettferdig livet er noen ganger. Hvor vondt livet er å leve. Bare det å lukke opp øynene om morran og kjenner at mann lever er ett hælvete.
Mikkel,mammaen din savner deg enormt masse,det gjør resten av din familie også. Di savner hele deg.
God jul og feir den på deres måte❤️🙏