Dagene går og man undrer seg på om man en dag våkner og er seg selv igjen… om man igjen kan le uhemmet, uten at det går over i hysterisk gråt, uten at man kjenner at smilet sklir av ansiktet og erstattes av en vondt og tung maske… Og om man orker å være glad eller glede seg over en spesiell annledning… som fører til en sterk “depresjon” i flere uker…. Det er ikke så lett å glede seg over ting når man vet at man får det vondt, både fysisk og psykisk i 2-3 uker etterpå…. og med dette kommer en form for angst, en uro for ting som kan føre til at man kjenner glede…. fordi det gjør så vondt etterpå. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet eller fordi jeg synes det er feil å kjenne på at livet er godt, det skjer hyggelige ting, jeg gleder meg over at et barn er født, at venner gifter seg, at folk har det bra…. jeg er ikke misunnelig, sjalu  eller ønsker de noe som helst annet enn all lykke og glede. Og jeg gleder meg oppriktig på deres vegne.. men det er lettere å beherske tunge vanskelige ting, en glede…

Før jul var det som alltid masse aktiviteter… julebord, vennebord, lutefisklag, bursdag osv osv… jeg bestemte meg for å gå, men gav opp etter en konfirmasjon og et selskap…. det var for vondt etterpå. Det var hyggelig å være tilstede, jeg koste meg med venner og familie og hadde ikke et eneste trist eller tungt sekund der og da… men dagene etter…. de endte med ingen lyst til å stå opp, ikke matlyst, følelsen av å ikke høre til noe sted, alt var svart, tungt og kroppen var bare full av gråt… sånn gråt man får i kroppen når man ser en film sammen med noen man ikke vil skal se at du gråter… sånn desperat gråt som kjennes fysisk… og når noen sier noe til deg så ser du at munnen beveger seg, men det er bare summing som går inn og ingen forståelse av hva som blir sagt. og en liten lyst til å bare være slem, spydig og ufordragelig… litt egosentrert… meg meg meg meg… 

Fortsatt kjennes det slik etter glade opplevelser, og jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg…. sist jeg var på festligheter, så hadde jeg det fantastisk morsomt… Jeg skravet og lo, gråt en skvett, var rørt mange ganger, danset og virkelig hygget meg… smilte hele veien hjem og alt var bare fint…. dagen etter…. helt komplett svart! og det varte i nesten 3 uker… 3 uker for en kvelds morro…. er det verdt det?? Ti mitt forsvar må jeg si at jeg forsøker virkelig ikke å ha det dårlig etterpå, jeg forsøker å være positiv, tenke på andre ting, gjøre noe bra…. men det er lissom hele sinnsstemningen i kroppen som er totalt annerledes, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få endret denne balansen… ja greit nok å være deppa en dag eller to, men å gå totalt ned i kjelleren i 3 uker pga en fest… det skjønner selv jeg er i overkant dramatisk og destruktivt.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg skal ikke gi meg… skal straks på ny fest, har som mål å gjennomføre hver eneste forbanna minste lille ting jeg pleier å gjøre hvert forbanna år… frem til 12 august 2015, så er et helt år med dager, minutter og sekunder unnagjort… “alle for første gang uten Mikkel” er unnagjort… og gudskjelov så er jeg jævlig sta… 

Jeg håper de stakkars folka som er rundt meg holder ut med meg i noen måneder til, at de orker å stå i mine dårlige dager og mine hissige utbrudd som ikke alltid gir mening… Jeg gjør det ikke med vilje… er bare så usigelig sliten… og har mistet litt av selvinnsikten… heller ikke det med vilje… men jeg jobber med saken, og prøver så godt jeg kan, på den måten jeg kan just nu… 

Elsker deg i dag også, fine Mikkelmin <3