Har vært en liten uke hos venner og hjulpet til med lamming… som så mange år før. Synes det er viktig å forholde meg til alle ting jeg pleier å gjøre, og forsøke å gjennomføre de… 

Det har vært mye hygge med gode venner, god mat og gode samtaler… og mye latter og tøys med venners barnebarn som kommer innom og sprer glede og lykke.. Trives veldig godt med sånne små hjerter som man kan lure litt, tøyse litt med, og skjemme bort på en helt annen måte en egne barn som man tross alt skal forsøke å oppdra 😉

Jeg hadde en liten samtale med disse to småtrollene… som på et merkeligvis blir litt egenterapi og oppklaring…Vi snakket litt om hvorfor mammaer måtte være hakket strengere enn sånne tøysedamer som meg… Jeg sa at jeg tøyser ikke så masse med mine egne barn da… de har fått mye kjeft og at det derfor alltid er gøy å være sånn tulledame…. “men hvor mange barn har du da?” Jeg sa at jeg har tre barn, Mikkel, Malin og Markus… og at Mikkel døde etter sommerferien… “åååå jammen de husker jeg, Mikkel husker jeg……. det var dumt at han døde….” , “ja det var veldig dumt” svarer jeg….. “men du, Nina… hvorfor døde han da?” Jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig at han hadde fått i seg noe han ikke tålte og at han var allergisk og døde…. “å det var veldig trist at du mistet barnet ditt, Nina, det synes jeg er veldig dumt… Pappan min er også allergisk, mot sånne store rosa og blåcolaer… men han synes de er så gode så en gang spiste han de og så tok han medisin….”  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så enkelt så greit… så fikk jeg en god klem og tilbud om å være kjæresten til Birk…. han hadde så mange, så han kunne ha en til. Så mye enklere og bedre det er å forklare for to små barn med enkle ord… og samtidig sette ord på det høyt for seg selv,  uten å kunne gå inn på dersomatte/vissomatte… For det var jo så enkelt det var… han døde og det finnes ikke en ting jeg kunne gjort annerledes. Det er dumt, det er trist, det er urettferdig, det er feil, det er stein hakke galt…. men det var sånn det var… Alikevel sitter man å tenker på om det finnes noe man kunne gjort. Jeg har vært flink til en ting… jeg har latt være å tenke på hva som hadde skjedd viss jeg bare hadde…. For jeg har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort noe annerledes, spist annerledes, handlet annerledes.. ting er som de er og alt hadde vært annerledes om en bitteliten handling hadde vært endret… hvordan annerledes vet jeg jo ingenting om. 

Hvordan vi har vært er jo også hva som har formet oss til det vi er i dag… og Mikkel hadde ikke vært Mikkel om noe hadde vært annerledes… og det er denne Mikkel, min Mikkel jeg elsker og savner så høyt. Den han er og var… lille gutten min…

Jeg har fulgt programmet “En venn i døden”…. denne serien har gitt meg utrolig mye… den viser meg at sorgen er så forskjellig, men samtidig så lik… jeg  kjenner meg så igjen i det ene øyeblikket og reflekterer over ulikhetene samtidig… Jeg har tenkt og lurt på om det hadde vært enklere om jeg hadde noen jeg kunne vært sint på… sint på en sjåfør, eller en kreftsykdom. Om jeg kunne fått ut mye ved å ha noen å skylde på… noen å angripe… noen å slå. Nå tror jeg faktisk ikke det. Nå tror jeg at sinne kanskje hadde tatt mye fokus og ikke gitt meg noen som helst fred, selv om sinne av og til kan føles veldig befriende når man kan skrike det ut… Jeg kan ikke skylde på noen, det var rett og slett bare sånn det ble… men jeg kan synes at det er blodig urettferdig…. og det synes jeg det er..

I dag har jeg vært på graven og fjernet vinterpynten… plantet gule påskeliljer og pyntet litt for våren… jeg sitter nå der med kaffen og musikklisten til Mikkel… prater, gråter og blir igjen så sjokkert over å skulle ta innover meg at gutten min er død… Jeg synes det er så merkelig at jeg blir så satt ut av denne erkjennelsen hver eneste dag… Ikke at det er trist og vondt… men at det hver dag kommer et stort sjokk når jeg plutselig får det trykket inn i fleisen… han er død… herregud Mikkel er død… han kan ikke være død! han er død… nei det kan han jo ikke være…. men han er jo det… Det er dette jeg må leve med… jeg trenger ikke å erkjenne noe som helst, eller akseptere det… men jeg må venne meg til at dette vonde sjokket alltid vil være der… og at jeg kanskje kan tenke at det er godt for meg at dette sjokket finnes. For sjokke kommer jo nettopp fordi Mikkel er så levende for meg….. og det er jo slik jeg vil ha ham… smilende, glad, med klukkende latter, kjappe kommentarer, kloke refleksjoner,  en varm klem og levende…. 

Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3