I dag skinner solen fra en strålende vakker, blå himmel…. det gjør ikke sinnet mitt… her er det hverken sol, blått eller lyst…. her er det bare grått og svart…

Det kjennes fysisk ut som jeg dør og råttner opp innvendig, har bare lyst til å krype inn i meg selv og gråte, gråte gråte… gråte meg bort, gråte meg inn i en verden hvor du er… Hater disse dagene som blir så uendelig vonde… Alle “fine” tanker om at du har det bra og at du er rundt meg forsvinner og jeg kjenner bare på tomheten av at du er borte… at jeg ikke har deg og at du ikke vet… ikke vet at jeg savner deg, ikke vet at jeg elsker deg, ikke vet at jeg føler meg halv uten deg.

Synes det er så grusomt urettferdig! Hvorfor i helvete måtte du reise!?! Jeg vet jeg ikke får noe svar og jeg vet jeg ikke burde tenke slik.. men det er alt som er i hodet mitt… hvorfor og jeg vil ha deg tilbake! På dager som dette er de dagene jeg trenger deg som mest… og du er ikke her. Du er ikke her til å gi meg en klem, si noen gode ord til meg eller så tydelig vise meg omsorg og forståelse… og jeg kan kjenne så inderlig på minnet om hvor godt det er å få dette fra deg… jeg husker så godt hvordan det kjennes ut når du legger armene om meg og viser deg sterk og bekyttende… sier “det går bra, mamma…. ikke vær redd… jeg er glad i deg” Hvor rart og annerledes det er at lille barnet mitt plutselig er min sterke klippe…. just nu… just nu trenger jeg så inderlig den klippen. Men den er ikke her mer og jeg skal aldri få kjenne den eller oppleve den igjen… Visste du hvor mye slike ting betydde for meg, Mikkel? Jeg håper det… jeg håper så intenst at du visste hvor høyt jeg elsker deg og hvor mye du betyr for meg. Jeg vet jeg har sagt det utallige ganger, men jeg skulle så gjerne ha sagt det en gang til…. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Minstemann kom hjem mitt i min “lille” gråte seanse… en sånn “ikke så fin seanse” med snørr og tårer… prøvde å hente meg inn og late som ingenting, jeg vet at han synes det er vanskelig når jeg har det sånn… han ser på meg og spør om jeg har tårer eller om det er noe med øyet mitt… får ikke sagt et ord, rister bare på hodet og gråter… Han har ikke blitt like voksen som deg enda, Mikkel… men han kommer bort til meg, legger armene rundt meg og sier “det går bra, mamma….” mens han prøver å stryke meg over ryggen… da kommer det… det velter opp og jeg hikster og gråter og klarer ikke  dra meg inn…. hunden blir forvirret og prøver å trøste, jeg dytter den vekk…. Minstemann tar med seg hunden og går… og jeg summer meg og tenker at, jo jeg får oppleve dette igjen… jeg får kjenne disse armene, klemmen og høre disse ordene… bare ikke fra deg…

Nå skal jeg finne frem kaffe, termos og sitteunderlag og ta meg en tur til deg… så håper jeg solen krabber inn i sinnet mitt….. for livet er jo egentlig veldig godt… når solen skinner, himmelen er blå og jeg kan lukke øynene mine og være hos deg <3