Når man får barn, så opplever man en utrolig kjærlighet blomstre opp iløpet av veldig kort tid. Noen barn er bekymret for å få søsken, fordi de tror at mammas og pappas kjærlighet må deles med en til… og hvem ønsker vel å få mindre kjærlighet?
Et mamma og pappahjerte… holder meg til mammahjerte, da jeg ikke har pappahjerte… deler ikke på kjærligheten mellom barna sine, hjerte til en mamma har evnen til å vokse for hvert barn som kommer til…. det finnes ingen endring i kjærlighet.. bare en økning. Synes dette er en fin og grei forklaring til små barn… mammahjerte vokser for hvert barn…
Men hva skjer når et barn blir borte? Krymper hjerte? forsvinner bare denne ekstra kjærligheten? får de andre barna mere kjærlighet?
Jeg vet ikke helt hva som skjer eller hvordan jeg skal beskrive det.. men kjærligheten forsvinner definitivt ikke, den endrer seg definitivt ikke og den blir så absolutt ikke mindre. Men den blir veldig intens, vondt, sår og fysisk smertefull. Midt mellom halsgropen og spissen mellom ribbena kjennes en stor klump, den er tung, bly tung og i veien for pusten, gleden, latteren. Den kjennes fysisk, hele tiden. Når man glemmer seg og ler godt og hjertelig, eller har det veldig hyggelig, så fylles klumpen med mere tyngde, nesten så den vokser seg opp i halsen og mørklegger hodet, tankene og synet. Av og til kjenner jeg den helt opp i nesebenet mellom øynene. Klumpen kan tømmes, men det varer aldri lenge, som en lekk båt man forsøker å lense… så fort man stopper fylles den opp.. og det er så tungt å lense hele tiden… Det kjennes som om Mikkel sin del av mitt hjerte spiser seg inn og overtar fornuften. Jeg kan ta meg i å tenke at det hadde vært så godt å bare reise etter deg…. hadde jeg hatt en garanti for at jeg ville funnet deg, så hadde jeg nok reist etter deg. Men en slik garanti vil jeg ikke få. Jeg vet det kanskje høres ille ut, men jeg prøver å beskrive hvordan det føles, hvordan jeg påvirkes…. uten at dette betyr at jeg har planer om å forlate denne plassen. Men jeg vet at “jeg hadde dødd for deg” ikke er en klisje, jeg hadde dødd på flekken om jeg kunne byttet plass.
Mitt hjerte krymper ikke, ei heller blir kjærligheten til Mikkelmin mindre… den er i en prosess jeg ikke forstår, som jeg ikke liker, som jeg ikke ønsker. Men jeg har intet valg enn å være med. Hva som kommer ut av dette, vet jeg ikke, men jeg tror at man kanskje finner en hjelp til denne lensinge, så klumpen ikke tar så stor plass.
Kanskje må man fylle denne delen av hjerte med noe annet, slik at klumpen må vike? Men hva fyller man den med? Denne klumpen er en stor fighter, som kjemper for plassen sin, og det er ikke lett å komme til, jeg vet ihvertfall ikke hvordan jeg skal utmanøvrere den, men jeg har tenkt å være både sta og utholdende og vinne kampen.. vinne kampen om mitt hjerte, erstatte klumpen med alt det gode jeg føler for Mikkel, fylles med smil og kjærlighet… ikke smerte og sorg. Klumpen skal ikke vinne, Mikkel sin plass skal vinne…
Så rart man tenker, og så logisk ting blir når man prøver å forklare hva man føler. I mitt hjerte er det 3 mammahjerter… alltid…
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3