Av og til så drømmer jeg om deg… ikke så ofte som jeg skulle ønske, og ikke kan jeg styre det… Besøkene av deg i drømmene mine er så fantastiske…. du er her med hele deg… jeg ser deg, jeg hører deg, jeg kan holde deg, jeg kan snakke med deg, jeg kan klemme deg… som om du aldri har forlat meg… å våkne etter slike drømmer er tungt… jeg våkner glad, og blir fort trist. Da kjennes det så inderlig godt hva jeg har mistet og jeg savner deg mer enn jeg kan beskrive.

Drømmene er sjeldne og jeg legger meg hver eneste dag, med håpet om at du skal komme til meg… Etter at du reiste, så har søvnen ikke vært som den burde være… jeg sover dårlig, urolig. Våkner lett eller sliter med å sovne. Og når jeg først sovner, så våkner jeg altfor ofte fort, ute av stand til å huske hva jeg har drømt, eller om jeg har drømt. De nettene jeg får med drømmer setter jeg stor pris på, selv om de er tunge å våkne etter..

I natt drømte jeg om deg, eller i dag morges.. Det var en kaotisk drøm, som gikk i veldig fort film, og jeg slet med å følge med… men jeg satt i et hus og du satt i hagen ute sammen med en person jeg ikke kjenner… jeg kunne ikke reise meg, og du ønsket ikke å komme inn til meg… du tittet opp på meg i vinduet, men så bare rett gjennom meg… gav meg ikke et smil, ikke et blikk… det så ut som du ikke ønsket meg… og jeg satt bare der og fikk ikke beveget meg eller sagt noe som helst… jeg satt stille på stolen, mens drømmen raste i puljer forbi i veldig hurtig film… uten forståelig handling eller forståelig språk… Etter en stund fikk jeg reist meg og gått ut til deg, du satt på huk og knøt den ene skolissen din… du var tynn, blek og hadde fått ganske langt hår….. og du så så sint ut, så veldig sint…. og jeg var så lei meg…. Jeg klarte ikke å bevege armene mine slik at jeg kunne ta på deg. Jeg spurte deg hva det var, men du reagerte ikke… du så rett gjennom meg… Jeg ble ganske fortvilet og ropte, ropte så høyt jeg kunne… det var så mye kraft i stemmen at kroppen nesten lå vannrett… “Mikkel, hva er det??? hvorfor er du så sint?? Er du sint på meg?” du tittet opp, så meg rett i øynene og du var så ufattelig sint…. Jeg gråt og spurte, “vær så snill, fortell meg hva jeg har gjort? fortell meg hvorfor du er så sint, si hva jeg har gjort, hva jeg kan gjøre!” Du reiste deg og gikk… du sa ingenting…. hele holdningen din var så tung og trist… jeg gråt og gråt og ropte, men du hørte meg ikke, brydde deg ikke…. og jeg satt helt fast i bakken, uten mulighet til å følge etter deg…. så våknet jeg…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I hele dag har jeg hatt en klump i magen… er du sint på meg? og hvorfor… hva har jeg gjort, sagt som har fått deg så sint…. Hva betydde dette….

Sannsynligvis ingenting… men uansett hva jeg prøver å si til meg selv så føles det ikke rett…. men jeg orker ikke å tenke at jeg skal tro at drømmen er “sann”, at du er sint, rasende på meg…. Jeg håper inderlig du snart kommer tilbake til meg for å si noe annet… for å gi meg en klem, holde rundt meg og si “det går bra, mamma”….

Kanskje er du sint på meg fordi jeg har gjort noe jeg ikke vet, eller ting jeg har sagt…. kanskje er du sint på meg for at du synes jeg ikke går videre, for at jeg lar savnet etter deg sette livet på vent…. eller kanskje det bare var en jævlig dårlig drøm….

Kanskje har slike drømmer også en mening, men just nu trenger jeg de ikke…. ihvertfall ikke uten en forklaring.

For det er slik, slik livet har blitt… jeg tenker, tolker og lurer på ting jeg ikke kan få svar på. Noen av disse tingene er destruktive og unyttige, men jeg styrer ikke hva som kommer inn i hodet mitt… som mamma har jeg et behov for å forstå, forklare og fordele skyld… og når jeg ikke finner svar på disse tingene så kan jeg gå i fellen og sette skylden på meg selv…. Det er jeg som mamma som ikke har gjort jobben min… jeg skulle, jeg burde, hvis jeg, om jeg….

Og jeg har tenkt mye slikt og vært fast bestemt på at uavhengig av hva jeg tenker, så vet jeg ingenting om hva som hadde skjedd dersom noe hadde vært annerledes…. hva resultatet hadde blitt om jeg hadde gått til høyre istedenfor til venstre…. ei heller vet jeg hva som hadde skjedd om dine veier hadde vært annerledes… men det er så utrolig vanskelig å leve med at man ikke kan forstå…. 

Jeg har begynt å høre på en lydbok, som jeg ikke helt vet om jeg bør høre ferdig… den handler om en mamma som har vært død og som mister sin sønn i en ulykke…. hun dør på nytt for å hjelpe sønnen sin tilbake til livet… så han ikke går feil og ender opp i dødsriket…. ventehallen er et vondt sted… et grusomt sted som gjør at jeg tenker at Mikkel kan jo ikke ha vært der!! hvorfor var ikke jeg der og fikk ham tilbake??!? Absurde tanker, helt absurde tanker…. men de kommer uten at jeg styrer de…

Jeg tenker også tanker om at kanskje jeg rett og slett ikke skulle vært mamma… at jeg ikke er en bra mamma…. at det er min skyld at du er borte og at dine søsken ikke har en god mamma…. jeg tror jeg er en god mamma… men det å miste deg gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved hva og hvem jeg er…. Kanskje er det derfor du kommer til meg i drømmen min og er sint på meg… sint for at jeg tenker slikt…. at jeg lar slike tanker overskygge alt det fine og gode du har sagt til meg mens du levde…. at alle fine ord du har sagt til andre om meg, forsvinner i slike tanker…. Jeg hadde også vært sint om det var motsatt…. 

for selvsagt skal jeg stole på dine ord…. og ikke mine usikre tanker…..

Elsker deg i dag også, Mikkel min <3