I dag er det tirsdag… tirsdag 9. august… og humøret daler. Vi kom hjem fra ferie og det var godt å komme hjem, men humøret har dalt siden hjemkomst. Hodet forsøker å rydde vekk tanker om dagen som skal komme, dagen som ikke skal komme…. selv om den har vært her før. I dag har også følelsene krabbet ut av huden og lagt seg som en stram hinne rundt hele overkroppen…. hinnen er tynn og usynlig, men så stram og så sterk. Den kan ikke rives i stykker, den bare er der og føles intens, vond, overveldende og klaustrofobisk. Gråten sitter i nesten og i halsen og i tinningen. Jeg berøres av alt jeg leser, av alt jeg ser. Jeg kjenner at gråten kan ta meg når som helst og at selv de små små ting blir til noe stort.
Det er vondt når et smil fra en ukjent bringer frem tårer på lik linje med noe trist. Når noe inne i kroppen ber “ikke vær snill mot meg”…. “ikke vis meg omtanke”. Det er vondt når man ønsker å ikke bli sett, hørt, forstått, tenkt på….. når man ønsker å krype ned i en hule og bli der til det går over…. Det er vondt når man føler at godhet er så uønsket…. Jeg kan ikke forklare hvorfor det føles slik, eller jo det kan jeg… om jeg skal skrive fra hjerte. Jeg er redd, kjempe redd for at en klem eller et smil skal få meg til å miste kontrollen, kontrollen over sorgen og smerten. Jeg vet at jeg skal jobbe med å slippe det ut… at spørsmålet om hvordan jeg skal få det ut…. kanskje er her. Jeg har jobbet med det og spurt meg selv om hvordan. Hvordan skal jeg gi slipp og få det ut. Nå når tiden kanskje er her, så får jeg “panikken” tilbake om at jeg ikke kan. Jeg kan ikke slippe for da kommer jeg aldri opp igjen, rasjonelt så vet jeg at jeg gjør det…. det er jeg blitt fortalt. Men det føles ikke slik, det føles ikke slik! Det er en reise jeg ikke ønsker, samtidig som jeg trenger den og må ta den… en eller annen gang. Men det er så mye som er utenfor min kontroll, utenfor min viten. Hva skjer så? Hva skjer om jeg slipper? Skal jeg bare sitte her og skrike, gråte? hva skjer da da? etter det? Hva om den døren bare fører inn til et mørke? Jeg må jo vite hva “døren” bringer meg før jeg går inn?
I dag er det 2 1/2 døgn, 144 timer eller 8 640 minutter igjen til dagen…. den dagen som forandret alt. Det er 144 timer igjen til døgnet jeg aldri ville ha eller skulle ha…. Da har det gått 2 år uten deg. 730 dager uten deg i livet mitt. Ihvertfall fysisk. I hjerte mitt og i hodet mitt er du hele tiden. Og jeg er så sliten av å være i denne evige bølgen… opp og ned, opp og ned… ustanselig og uten mening. Jeg vet at det går over, jeg vet at om noen dager så er det over, da er bølgen på tur opp igjen, oppover, oppover…. men det er så vanskelig å forene det jeg vet med hva jeg føler. Skulle så gjerne ønske meg blikkstille vann… tror jeg…
Jeg savner deg så jævlig mye, Mikkel….
Elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
