Vet ikke hvorfor, men den siste uken har vært så tung… gråter hver dag, i tide og utide. Er i normalt humør det ene minuttet og i det neste så gråter jeg. Det kjennes som om tiden er skrudd tilbake og at jeg er på samme plass som for et år siden… bare full av vonde tanker. Ikke lenger klarer jeg å si at du er død. Minner er også blitt veldig vonde, for fokuset på at du er død overtar alt det fine.
En tur ut, er tungt og slitsomt… Jeg ser deg i alle jeg passerer, jeg ser deg stå overalt, alle plasser jeg har sett deg stå. Det er ikke en ting jeg ikke klarer å plassere deg i. I dag kjørte jeg til en butikk jeg aldri har handlet i. Orket ikke gå i en av butikkene hvor jeg har vært sammen med deg. Kanskje er det begynt å slå inn at du er borte, borte for alltid… kanskje har jeg bare trodd at jeg har skjønt det…. Men det eneste jeg vil er jo å bare få deg hjem. Jeg er så sliten og lei av å savne deg. Inni kroppen er det så mye tårer, og selv om de stadig får komme ut så blir det aldri tomt. jeg føler for å skrike, gråte høyt, men vet ikke om jeg klarer å stoppe om jeg ikke prøver å holde litt igjen. Kroppen er bare en eneste stor klump av tårer og vond sorg. Et utømmelig hav som aldri blir tomt.
Jeg har det jo egentlig fint, men samtidig så har jeg det bare så jævlig, og jeg er så sint og frustrert over at du har reist fra meg. Jeg prøver å tenke at du har det bra, at du er med meg, at du er rundt oss… men det hjelper så lite… for jeg har deg ikke her! Ser du hvor jævlig jeg har det, Mikkel?? Kan du ikke bare komme hjem!
Jeg vil så gjerne ut av denne boblen, inn i en annen… hvor jeg bare kan være… uten savnet, uten tårene. Det er så tomt her uten deg.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg tok feil i hva jeg sa til deg en gang, at jeg ikke kan “leve” uten et av mine barn, at jeg ikke kan kan være meg uten deg. Gud som jeg skulle ønske jeg tok feil.
Jeg vet at jeg ikke blir i dette tomme, kalde, svarte hullet i all tid, men just nu kjennes det slik. Skulle ønske du kunne kommet til meg, holdt om meg og sagt “alt blir bra mamma” …… det skulle jeg gitt mye for… “alt blir bra, mamma”.
Just nu er denne verden ikke et godt sted uten deg….
Det gjør så vondt i hjerte å være uten deg, Det gjør vondt i kroppen, i sjelen, i hodet. Det gjør vondt i hver fiber i kroppen og ingenting, ingen verdens ting kan fjerne det vonde. Hvorfor gjør det så vondt ?, hvor lenge skal det gjøre vondt? Det føles som en evig seigpining som jeg ikke klarer å stoppe og som jeg er redd for skal forsvinne og redd for at alltid skal være der. Jeg er redd for at om den forsvinner, så forsvinner du… om den forsvinner, betyr det da at jeg ikke savner deg? at jeg har begynt å glemme deg? at livet er fint uten deg? Og om den ikke forsvinner… kan jeg leve slik år ut og år inn? hvor lenge? og hvordan blir man som menneske etter år med slike vondter? Blir man bitter? sur? egoistisk og selvmedlidende?
Jeg tenker på dette når jeg ser mennesker rundt meg… har hun mistet et barn? har han en vondt som jeg ikke ser?
Små barn i kjærlige settinger med sine foreldre kan ofte få meg til å stoppe opp, jeg smiler, men blir trist…. fordi jeg får en tanke i hodet som sier “uff du vet ikke hva du skal igjennom”, “blir ditt liv tungt og vanskelig”? “vil din mamma og pappa måtte følge deg til graven”
Jeg har fått en kunnskap i livet som jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten. Og uansett hva jeg gjør, så påvirker det tankene mine og mitt syn på livet, på menneskene rundt meg, ikke bare negativt, men det er en tung kunnskap å ha.
7. januar i 1991 så jeg et foreldrepar miste sin sønn. Jeg satt i stua på natten og hørte det ringe på i leiligheten over, jeg hørte bestefar sine skritt i trappa. Jeg hørte høye lyder fra etasjen over og tenkte “uff er det bråk? hva skjer”… så hørte jeg tunge, raske tramp i trappen, en ytterdør som smalt og jeg så en lutet rygg forsvinne bortover veien i snøføyka klokken 2 på natten… den lutryggede mannen var min ellers så høyreiste, stolte fine bestefar… Det var presten som kom med bud, et dødsbudskap. Min onkel var død, drept, skutt… borte, mine besteforeldre hadde mistet sin yngste sønn.
Jeg har alltid tenkt mye på den natten, hvordan denne natten påvirket livet til mine besteforeldre, hvordan sorgen var for dem og hvordan de egentlig hadde det i hverdagen. Min bestefar ble syk og ganske svekket litt over et år etter. Han holdt seg sterk, sterk og rak frem til rettssaken, da var han ferdig. Ihvertfall er det hva jeg tror skjedde, at han holdt seg sterk frem til drapsmannen var dømt. Han bar på mye, uten å involvere oss, slik hans generasjon var oppdratt… vi holder det for oss selv…
Min bestemor og jeg snakket mye om Sven, snakket om gode minner og alt det fine vi hadde hatt og alt det morsomme vi hadde opplevd. Jeg tror bestemor satte stor pris på det…. Jeg kunne se hun fikk et lys i øynene når jeg snakket om ham, og at hun ble blank i øynene… noen ganger gråt hun, ikke sånn stille, men uten bånd, med hulking mens hun alltid sa “huff og huff”…. mens hun ned seg i pannen og skjulte ansiktet i hendene…..så tungt det må ha vært å bære sorgen slik… på innsiden, for seg selv, så uoffisielt, så hemmelig, som om dødsfallet, tapet var noe man ikke skulle erkjenne. Jeg er glad jeg slipper just dette. Ikke ante jeg hvilket helvete mine besteforeldre hadde inni seg, i all hemmelighet…. Da bestemor ble dement mange år etterpå, så glemte hun disse sorgene sine… hun glemte bestefar, hun glemte barnet sitt, hun hadde ikke vondtene sine lenger, når jeg snakket med henne om de, så smilte hun over minnene og historiene, men vi hoppet over samtalene om hvor de var. Jeg vet ikke om det var helt borte eller om hun ubevisst fortrengte det vonde, men det var først når hun ble dement at det vonde forsvant….
Jeg vet at min måte å håndtere min sorg på er annerledes enn for mine besteforeldre. De hadde en annen oppdragelse, fra en verden da man ikke snakket om slikt, ikke viste slikt. Man gikk igjennom sorgen og etter begravelsen så skulle man ikke snakke noe mer om det. For meg føles det uholdbart, men samtidig er det en redsel for å “grave” seg ned, lulle seg inn i sorgen, synes synd på seg selv, la sorgen være selve livet… det ønsker jeg ikke, og det jobber jeg hardt for at ikke skal skje. Men samtidig kjenner jeg på det , kjenner på det når jeg er sammen med andre, når jeg ler og koser meg…… og når jeg holder fasaden oppe….. hva tenker folk? “har hun glemt at hun har mistet sønnen sin ?” “er hun sååå glad?”. ” ja, det gikk fort over” Jeg vet jo at de færreste tenker slik og jeg vet at de fleste jeg snakker med ser, føler og merker hvor kort vei det er mellom latter og gråt. Men det er så vanskelig å finne en balanse, en balanse som fører meg på rett vei, veien tilbake, dit jeg vet Mikkel vil at jeg skal være og dit jeg forhåpentligvis en dag ønsker å være… for av og til vet jeg ikke om jeg ønsker å ha et “lykkelig” liv tilbake, for Mikkelmin er jo ikke her… men uansett så gjør det så fryktelig fryktelig vondt.
Jeg drømmer mye, har alltid gjort det. Etter at Mikkel ble borte så har jeg drømt mindre, men det begynner å bli oftere og oftere at jeg husker drømmene mine igjen. Jeg har som regel 3 typer drømmer, vanlige drømmer som er iblandet mye rart, ulogisk, logisk, fantasi om hverandre, man våkner og bare vet at det var en drøm. Så har jeg drømmer hvor jeg drømmer at jeg drømmer, som av og til er ganske ubehagelig. Den siste typen er “rare”. De er mer virkelige, mer våkne… noe “skjer” og det føles og oppleves ekte, ikke som en drøm, men en hendelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive disse “drømmene”, men de oppleves absolutt ikke som drømmer. Kanskje er det underbevisstheten, ikke vet jeg, men for meg er de ekte, nære, såre og fantastiske.
Jeg har hatt flere slike virkelige drømmer, en gang våknet jeg av at min fantastiske bestefar satte seg på sengekanten min, jeg våknet av at madrassen sank ned og jeg så ham så godt… han strøyk meg på kinnet og sa “Alt blir bra, jenta mi” og så gikk han… Det var min første virkelig drøm, som alltid har vært med meg og som har betydd så mye for meg.
Da Mikkel døde, hadde jeg en slik drøm, etter noen døgn med null søvn, sovnet jeg endelig og jeg husker at jeg så gjerne ville drømme om Mikkel. Jeg våknet av at det ble litt lyst inne på soverommet og at min fine bestemor stod ved sengen. Hun stod der i nattkjole, med langt hår og så så utrolig fin ut. Jeg satt meg litt opp i sengen og så på henne og så sa jeg litt skuffet “å kommer du? jeg trodde det var Mikkel som skulle komme” Hun så på meg og var så rolig og varm, så sa hun “Mikkel er her hos oss, han har det fint, men han kan ikke komme til deg riktig enda”…. så gikk hun… Min gode bestemor døde 5 måneder før Mikkel.
I natt hadde jeg en slik virkelig drøm… Jeg “våknet” av at jeg hadde vondt for å puste, at luften var for tung og at brystet var vondt. Jeg falt gjennom et hull, som en trakt, veggene i trakten var fantastiske, sol, sommer, blomster og lyse, et fantastisk fint lys… i enden av trakten så jeg et “vanlig” landskap, men det var bare så utrolig mye sterkere, vakrere, så mye mer intenst enn det jeg ser her. Det så ut som dette landskapet lå ovenpå skyene. Jeg følte spenning i hele kroppen, nesten en slik spenning som når man er forelsket og jeg kjente at jeg smilte, smilte så ekte, så godt, en utrolig glede i hele kroppen. Jeg så meg rundt, jeg så skikkelser eller noe jeg tror var skikkelser og lette febrilsk etter Mikkel. Tankene sa bare “nå skal jeg få treffe Mikkel igjen, nå skal jeg få treffe Mikkel igjen” Jeg var ikke redd, ikke skremt, ikke urolig, bare så utrolig lykkelig over at jeg skulle finne Mikkel… så våknet jeg… våknet med et hjerte som hamret i rasende fart og en tung vekt på kroppen… og en lukt av sitroner i luften.
Jeg snudde meg rundt og håpet å komme tilbake dit, men slik ble det ikke…. ikke i natt. Men i drømmene mine kan vi alltid treffe hverandre, Mikkel <3
Har lagt sommeren bak meg, overlevde sommerferien, overlevde bursdag… Sommerferien ble fin, noen dager og noen plasser ble tunge å komme tilbake til, sist sommer gav så mye godt og det var vanskelig å besøke alle stedene vi var i fjor uten deg. Men samtidig var det godt, og med gode venner gikk ferien bedre enn jeg hadde fryktet. Men det var godt å komme hjem etter 3 uker, da hadde kroppen fått nok….
I noen uker nå har jeg gått å kjent på hvordan følelsene har krøpet på utsiden av huden, nervene ligger helt helt ytterst i hudlaget og det er “vondt” å komme i kontakt med huden…. for hver dag har det endret seg, jo nærmere 1 årsdagen for din død kommer. Og nå er den her. Jeg har i hodet mitt klart å lage en morbid “sannhet”… om 12. august ikke kommer, så er det ikke sant. Jeg har sett på klokken og håpet at tiden skulle stanse, bedt om at dagen i dag ikke skal eksistere… Hjernen har fått det til at om denne dagen kommer, så skal jeg gjenoppleve hvert sekund av mitt livs mareritt… det orker jeg ikke. Hele meg protesterer over at denne dagen skal komme og jeg føler at jeg ikke engang klarte å stoppe det….
Det er fullstendig kaos i hodet mitt og i kroppen min… det gjør vondt i tinningene, i hjerte, i kjeven, i ørene…. og jeg har en klump i halsen som gjør det vanskelig å prate, gråten ligger bak øynene hele tiden, innimellom blir det for mange tårer og de bare renner ut… Enda er du, om dette hadde vært 12. august 2014, om det bare hadde vært 2014… men just nu er det fortsatt 22 timer og 45 minutter igjen av mitt helvetes døgn….
Det ble ikke mye søvn, noen få urolige timer, uten drømmer… Kaoset i hodet er i turbo modus og ingen tanker blir fullført. Skal jeg forsøke å gjøre denne dagen til noe nyttig? Hva hadde Mikkel ønsket for meg? for oss? for familien? er det riktig å markere alle dager? fokusere så mye på ham? skal jeg slutte å røyke igjen i dag? Skal jeg være alene ? Skal jeg finne på noe hyggelig? skal jeg ut i solen? skal jeg begynne med en aktivitet hver dag? Herregud dette er jo bare rot… kjennes som om hode skal eksplodere!
Det ringte just på døren, utenfor stod blomstermannen som var her flere ganger om dagen på denne tiden i fjor… Han leverte meg en blomst og sa “nå håper jeg det ikke er noe mere trist som har skjedd hos deg”…… da kom jeg i husk på hvor ofte han var her og hvor lei seg han var…. og hvor utrolig mye støtte vi har fått <3 . I dag strømmer det inn med meldinger, klemmer og gode tanker, og det er usigelig godt. Selv om tårene sitter veldig løst hver gang det kommer en tanke fra noen, så er det godt å vite at man har folk som tenker på en og at man ikke sitter helt alene i kaoset. Samtidig er jeg redd for hva folk forventer av det neste året…. Er dette året hvor det forventes at man “skal gå videre”, er dette året hvor jeg skal bli “normal”? Jeg vet ikke hva dagen i morgen gir meg, om denne dagen i helvete gir meg en “ny” morgendag… men jeg er ganske sikker på at jeg i morgen synes det er like grusomt, like urettferdig, like jævlig, like vondt å ha mistet barnet mitt <3
Jeg har tilbragt et par timer hos deg i dag… fjernet gamle blomster og plantet nye, spillet musikk og tent lys. Når jeg er hos deg, så blir jeg så rolig… gråten stilner og det er bare stille, men så fort jeg kommer til parkeringsplassen så kommer kaoset tilbake. Idag kom det ekstra sterkt. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle komme meg hjem… irrasjonelle tanker om at viss jeg dro uten deg så var det sant. om jeg ble litt til, så kanskje du kom..
Jeg kom hjem til ferdig middag og koselig dekket bord, tårene var veldig nærme og jeg tuslet inn til min “venn” badet… forsøkte å roe meg, vasket fjeset og gikk ut til maten… ” å så koselig med middag” fikk jeg frem… som om vi aldri har middag, følte meg plutselig helt fremmed i min egen familie… Fikk ned to biter og så kom gråten, uansett hvor hardt jeg forsøkte så var det umulig å stoppe….Ungene ble stille, mannen min ble stille… og jeg bare gråt og gråt… Det er ingenting feil i å få slike utbrudd, men jeg synes det er så vanskelig ifht ungene mine… de skal ikke ha det slik, de skal slippe å se at jeg har det så vondt i tillegg til deres eget savn og smerte… Blir så usigelig lei meg når jeg tenker på Mikkels venner som har opplevet dette… på hans 2 lillesøstre og lillebror…. man skal ikke miste venner eller søsken når man er så ung… det er bare så jævlig feil.
På minnesiden til Mikkel la pappan hans ut et bilde i kveld, et bilde som viste at flere har vært hos deg i dag. Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å se at andre har vært der, at andre har tent lys, lagt ned blomster og tenkt på deg…men det gjør også så inderlig inderlig vondt… Innerst inne vil jeg fortsatt at verden skal stå stille, at hele verden skal skjønne at jeg har mistet ungen min, at jeg, vi, har mistet noe dyrbart… i en liten stund skiter jeg i all ondskap og dritt som skjer rundt i verden… for i min verden finnes det intet værre som kan skje… min… MIN lille gutt er borte… og alt går fortsatt bare videre… som om han aldri har vært her… det gjør meg så sint!
Jeg har nå brukt et år på å kanskje skjønne at du faktisk ikke er her… og det er en erkjennelse jeg ikke ønsker <3
Nå er en ny dag kommet… om en liten time eller to starter hverdagen for så mange… jobb, møter, lunch, kaffe med en venn, planlegging, stress og mas… en helt normal hverdag… for meg er døgnet i helvete snart over….. den har gitt meg et kaos jeg aldri før har opplevd, den har gitt meg en forsmak på å innse at gutten min ikke lenger er her…. hva morgendagen og år to gir meg… det vet jeg lite om. Men jeg vet en ting…. Jeg elsker deg i dag også, Mikkelmin <3
Döden betyder ingenting av:
henry scott holland
Döden betyder ingenting.
Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.
Jag är Jag, Du är Du.
Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.
Kalla mig vid mitt vanliga namn.
Tala till mig sådär som Du alltid gjort.
Ändra inte Ditt tonfall,
Håll sorgen borta från Din röst,
Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.
Skratta som vi alltid har gjort.
Var med mig.
Le mot mig.
Tänk på mig.
Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.
Uttala det som ingenting hänt, sorglöst Utan spår av skuggor.
Låt livet gå vidare med samma innebörd som tidigare.
Det går vidare därför att det måste gå vidare.
Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår gemenskap.
Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du inte längre kan se mig.
Nå har sommeren endelig kommet. For første gang i mitt liv har jeg ikke gledet med til sol, varme dager og lange netter. Jeg drømte en natt her at sommeren var forbi og at høsten var kommet… ble trist da jeg våknet og oppdaget at det fortsatt bare var mai…
Har hatt en turbulent uke, iblandet mye hygge…. og i går, igår kom den første følelsen av sommer med sommer glede… Jeg kjente at jeg gleder meg til ferie, tid med familie og venner, til late dager i solen og grilling på kvelden på holmer og skjær. Jeg gleder meg, litt skrekkblandet, til å se igjen øyene og havnene vi besøkte i fjor, den fineste sommeren jeg har hatt på mange år. I år er vi en mindre, men følelsen er ikke at vi “bare” har mistet en person, at vi har gått fra 5 til 4. Følelsen kjennes så mye mye større enn det. Vi har mistet så veldig mye mer, en så stor del av oss, av det som var vår familie. Men det er godt å kjenne at hodet har endret litt tankemønster og at jeg kan kjenne på glede av det beste jeg vet i verden (bortsett fra nissen da!) <3 sommer <3 .
Jeg har vært på shoppingrunde og handlet inn stæsj til båten… før var den fylt med stæsj i marieblått og rødt. I år skal det bort og erstattes med andre farger, for å skape en ny stemning i båten… på onsdag skal jeg sette mine ben i båten for første gang etter at Mikkel døde, første gang etter en fantastisk sommer med Mikkel… Og det er ikke lenger like fylt med skrekk og ubehag… Jeg gleder meg til å gjøre noen endringer, være der i fred og ro med litt tårer, men mest med gode minner håper jeg. Det blir en spennende dag for meg, en utfordrende dag på godt og vondt, men jeg tror den blir bra.
Det er så merkelig hvordan dagene skifter, hvor lett og greit man kan se på ting den ene dagen, for at det bare ser mørkt ut den neste. Jeg føler enda ikke at dagene har forandret seg vesentlig mye ifht at det er blitt så mye lettere, men de har blitt annerledes. Fortsatt “dør” jeg litt inne i meg når jeg får bølgen “Mikkel er død”. Men jeg klarer å si at Mikkel er død uten å bryte ut i veldig gråt… Jeg var hos et vennepar hvor jeg sa et eller annet og settningen “Mikkel er død”… “å kan vi ikke heller si at Mikkel har gått bort…”. Og da slo deg meg at jeg har behov for å lære meg å si at han er død, kjenne på ordet og bruke det…. for han har jo hverken gått noe sted eller at jeg har mistet ham et sted… Han er død…. og når jeg klarer å si det nok ganger uten å knekke sammen, så skal jeg nok gå tilbake til å si at han har gått bort… for død er et brutalt og vondt ord <3
Jeg var på =OSLO 10 års konsert i går, og Nico D var en av mange artister som feiret 10 årsdagen til =OSLO. Det var fantastisk vær og veldig god stemning på plata i Oslo… Jeg var helt uforberedt på en sang som betyr veldig mye for meg (en av flere)… Jeg tenkte ikke tanken på at denne sangen kunne komme og fikk en liten knekk i trappa der blandt mange hundre mennesker… en god klem fra de som satt på siden av meg og en trygg god hånd fra en ung gutt som sliter med så mye mer enn meg, hjalp meg godt gjennom sangen og atter en gang fikk man hentet seg inn. Det var en veldig god opplevelse og hånden til Eskil vil jeg kjenne i min hver gang jeg hører den sangen heretter….
I går feiret vi Mikkels bursdag, uten ham… natten var tung og veldig vanskelig, det var også store deler av gårsdagen. Vi feiret Mikkel med flagg, kake og 23 roser, en for hvert år. På kvelden dro vi ned til ham alle sammen og sendte opp en heliumballong med bursdagshilsner festet til båndet… Det samme gjorde vi på 17. mai og dette er blitt vår lille “greie”. Helium og ballonger er kjøpt inn og ligger klart for de neste merke dager. En god ting å finne sin måte, sine tradisjoner, som vi har skap for ham og bare ham.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig å felle så mange tårer som jeg gjorde det siste døgnet… null søvn og kroppen var på bånn, eller et par etasjer under bånn føles mer rett. Jeg var litt bekymret for hvordan de neste dagene ville bli, og gruet meg for å spørre mannen min om vi kunne droppe bryllupsdagen vår på lørdag.
Men i dag våknet jeg etter 12 timers søvn! 12 timer!! Jeg har drømt masse, husker ikke hva, ser ut som jeg har fått juling, øynene er hovne og såre etter masse tårer, men i disse pollen tider ser det bare ut som jeg plages litt av nye frø. Og humøret… humøret er ikke i kjelleren, humøret er bra. Dagen i går var i går og dagen i dag er god. Mikkel er fortsatt ikke her, men jeg lever og har en god god dag. Pusler litt med å få ting på plass i det nye kjøkkenet og stua. Fått opp kjente ting, drikkekoppen til Mikkel har fått plass på veggen og det gir gode følelser å sette hans minner på nymalte vegger. Det er rart hvor stor endring det kan bli på et døgn, fra bunnløs sorg, til en glad lett dag. I går ønsket jeg at sommeren var over og at den mørke høsten bare kunne komme. I dag gleder jeg meg stort over sol, at det bare er starten på sommeren og lyse, lette dager. Det er rart.
Bryllupsdagen i morgen er ikke avlyst, og nå stresser jeg litt med at jeg ikke engang har orket å finne pakke… men jeg skal henge opp familiebilde vårt, som mannen min fikk i bryllupsdags gave for noen år tilbake… slik at det henger på plass når han våkner i morgen… Et bilde som har fått langt større betydning enn jeg hadde trodd…
“uten deg er jeg intet”
Det er godt med slike dager, er jeg heldig så varer den en stund… hvis ikke så vet jeg at den kommer tilbake. Jeg gir aldri slipp på Mikkel, men jeg vet at han ønsker meg gode dager og når de er her, så setter jeg stor pris på de. Jeg har skrevet lite på disse dagen, ei heller nevnt de noe særlig, men tenker at det er vel minst like om ikke mer, viktig å fremheve disse gode dagene. De dagene man er glad for å leve uten at sorgen “nekter” deg å føle på livet. Jeg har ikke dårlig samvittighet for slike dager, eller når jeg ler eller gleder meg over noe… det har ingen påvirkning på min sorg, den er uavhengig av hvilken form jeg er i…
I dag har jeg en fin dag, og jeg “kjenner” Mikkel… det er på de gode dagene jeg virkelig kjenner at han er, er hos meg, på en fin måte… Du og jeg Mikkel, du og jeg <3
Jeg husker det som det var i går…. natt til torsdag den 4. juni satt jeg i stuen og ventet på at du skulle komme. Onsdagen hadde tuslet over i torsdag med knappe 5 minutter da jeg merket det første taket i magen… Jeg husker at jeg med stor glede tenkte at nå, nå kommer du… jeg ventet og ventet og etter 20 minutter så kom taket i magen igjen, da var jeg sikker på at du endelig skulle komme. Jeg trodde jeg hadde god tid, men etter litt sporadiske tak, så satte du alle kluter til for å komme ut… kl. 06.16 kom du som en kule… så vakker, så nydelig, så fantastisk og min… min lille lille baby. 9 måneder med stor lykke over å ha deg i magen var over og jeg var mamma… Mamma, noe så fantastisk…
Vi kom over på fødeavdelingen etter noen timer, jeg lå i sengen og var så trøtt, så lykkelig, så fullkommen… alt var perfekt, du var perfekt. Jeg elsket det så inderlig høyt, jeg lå og tittet på deg, smilte for meg selv og hvisket til deg ” du er min… du er min”.
Du, du kom inn i livet mitt og gav meg så utrolig mye, aldri har jeg opplevt å elske noen så høyt, å være noen så nær, jeg elsket deg fra den dagen jeg skjønte at jeg var gravid og jeg elsket deg enda høyere fra første sekund jeg så deg. Du gav meg den største opplevelsen i livet… å bli mamma for første gang…
Å få være mamman din har gitt meg så mye. Man endrer seg som menneske den dagen man blir mamma. Man bekymrer seg for andre ting enn man gjør før, før deg. Man blir litt reddere, litt sårere, litt mer bekymret, litt hønemor og veldig full av kjærlighet. Aldri har jeg vært så redd for å dø eller bli syk… for jeg måtte jo være hos deg. Aldri har jeg vært så redd for at noe skulle hende deg, for jeg kunne jo ikke leve uten deg. Du var mitt alt og har gjort meg til det menneske jeg er i dag, og det er jeg så takknemlig for.
I dag fyller du 23 år…. men du er ikke her, jeg får ikke lenger passe på deg eller ha deg hos meg. Jeg får ikke lenger ta del i ditt liv, holde deg, røre deg, snakke med deg, kjenne deg… jeg får ikke lenger lov å dele dine gleder og dine sorger, jeg får ikke se deg bli gift, få barn, være lykkelig. Jeg får ikke lenger ha barnet mitt… for du har reist, reist til et sted jeg ikke kan veien til ennå. Men selv om du er reist, så elsker jeg deg like høyt, like voldsomt og du er alltid hos meg i mitt hjerte.
Hvordan denne dagen skal bli, vet jeg ikke… men jeg vet at den blir vond. Jeg vil jo bare ha deg her. Skjønner ikke at det skal være så mye å forlange, enhver mamma vil jo bare ha barnet sitt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet det er mange mammaer der ute som går igjennom det samme som meg, men det føles så tungt og uvirkelig at andre føler den samme smerten, for den er så intens, så sinnsykt vond… jeg kan ikke begripe at andre går rundt å har det like vondt som meg….. det høres kanskje egoistisk ut, og jeg vet jo at det ikke stemmer, men for meg føles det som om jeg er den eneste i verden som har det slik.. Men jeg er den eneste mamman i verden som har mistet akkurat deg. Og jeg er den eneste mamman i verden som har hatt nettopp deg. Jeg har mange gode minner, men de er samtidig så vonde. Jeg er heldig som har fått stå deg så nære, vi har hatt mange gode samtaler du og jeg. Helt fra du var knøtteliten har vi skravlet og ledd, tøyset og tullet, koset og vært nære. Ikke alle er så heldige, men det var jeg.
Jeg skal samle all min styrke til å få en fin dag for deg i morgen.. du skal feires på vår måte og du skal merke at vi ikke gir slipp på deg, selv om vi ikke kan se deg. For meg er du, uansett hvor du er, så er du…
Når man får barn, så opplever man en utrolig kjærlighet blomstre opp iløpet av veldig kort tid. Noen barn er bekymret for å få søsken, fordi de tror at mammas og pappas kjærlighet må deles med en til… og hvem ønsker vel å få mindre kjærlighet?
Et mamma og pappahjerte… holder meg til mammahjerte, da jeg ikke har pappahjerte… deler ikke på kjærligheten mellom barna sine, hjerte til en mamma har evnen til å vokse for hvert barn som kommer til…. det finnes ingen endring i kjærlighet.. bare en økning. Synes dette er en fin og grei forklaring til små barn… mammahjerte vokser for hvert barn…
Men hva skjer når et barn blir borte? Krymper hjerte? forsvinner bare denne ekstra kjærligheten? får de andre barna mere kjærlighet?
Jeg vet ikke helt hva som skjer eller hvordan jeg skal beskrive det.. men kjærligheten forsvinner definitivt ikke, den endrer seg definitivt ikke og den blir så absolutt ikke mindre. Men den blir veldig intens, vondt, sår og fysisk smertefull. Midt mellom halsgropen og spissen mellom ribbena kjennes en stor klump, den er tung, bly tung og i veien for pusten, gleden, latteren. Den kjennes fysisk, hele tiden. Når man glemmer seg og ler godt og hjertelig, eller har det veldig hyggelig, så fylles klumpen med mere tyngde, nesten så den vokser seg opp i halsen og mørklegger hodet, tankene og synet. Av og til kjenner jeg den helt opp i nesebenet mellom øynene. Klumpen kan tømmes, men det varer aldri lenge, som en lekk båt man forsøker å lense… så fort man stopper fylles den opp.. og det er så tungt å lense hele tiden… Det kjennes som om Mikkel sin del av mitt hjerte spiser seg inn og overtar fornuften. Jeg kan ta meg i å tenke at det hadde vært så godt å bare reise etter deg…. hadde jeg hatt en garanti for at jeg ville funnet deg, så hadde jeg nok reist etter deg. Men en slik garanti vil jeg ikke få. Jeg vet det kanskje høres ille ut, men jeg prøver å beskrive hvordan det føles, hvordan jeg påvirkes…. uten at dette betyr at jeg har planer om å forlate denne plassen. Men jeg vet at “jeg hadde dødd for deg” ikke er en klisje, jeg hadde dødd på flekken om jeg kunne byttet plass.
Mitt hjerte krymper ikke, ei heller blir kjærligheten til Mikkelmin mindre… den er i en prosess jeg ikke forstår, som jeg ikke liker, som jeg ikke ønsker. Men jeg har intet valg enn å være med. Hva som kommer ut av dette, vet jeg ikke, men jeg tror at man kanskje finner en hjelp til denne lensinge, så klumpen ikke tar så stor plass.
Kanskje må man fylle denne delen av hjerte med noe annet, slik at klumpen må vike? Men hva fyller man den med? Denne klumpen er en stor fighter, som kjemper for plassen sin, og det er ikke lett å komme til, jeg vet ihvertfall ikke hvordan jeg skal utmanøvrere den, men jeg har tenkt å være både sta og utholdende og vinne kampen.. vinne kampen om mitt hjerte, erstatte klumpen med alt det gode jeg føler for Mikkel, fylles med smil og kjærlighet… ikke smerte og sorg. Klumpen skal ikke vinne, Mikkel sin plass skal vinne…
Så rart man tenker, og så logisk ting blir når man prøver å forklare hva man føler. I mitt hjerte er det 3 mammahjerter… alltid…
I sommer hadde jeg en helt fantastisk ferie… ikke bare jeg selvsagt, men hele familien.
Vi dro på tur i båten vår… en gammel scan baltic 29 fot… den er ikke stor med 5 personer over 14 år for å si det sånn… ei heller er det rom for særlig mye privat liv… Mikkel skulle være med oss i en 8-10 dager, hvis han “orket å henge med familien så lenge”… Det ble nesten 3 uker…. <3
Været var fantastisk og vi koste oss hver eneste dag… bading, sol, fisking, øyhopping, koselige byturer i små havnebyer, latter, glede og rom for gode samtaler.. lange late dager og lange lyse netter. Mikkel, Malin og Markus kom nærmere hverandre enn på lenge… de var ute å kjørte jolle, fisket, pratet og lo…. om kveldene var det fin fordeling mellom Mikkel og Markus om hvem som skulle køye i stikkabinen og hvem som skulle sove på solsenga… at vi skulle ha en så fantastisk ferie, uten de store kranglene i den lille båten… det hadde jeg aldri trodd…
Jeg så min fine gutt blomstre opp, kose seg og nyte… han utsatte hjemreisen og tilbragte all sin tid med oss… noe jeg er usigelig lykklig for i dag….
På bursdagen min, utsatte han hjemreisen igjen… Vi spiste middag på Den blå brygge, oss og en gjeng med gode venner… Vi hadde det så utrolig fint, jeg nøt hvert sekund og var så glad for Mikkel ikke ville hjem… Jeg fikk et folkevogntelt i bursdagsgave 🙂 som Mikkel og jeg skulle sove i så fort vi fikk en sjangse… om det så skulle bli i hagen hjemme.. slik ble det aldri…
Du reiste fra oss og sendte meg en melding når du kom hjem… Takk for en veldig fin ferie, mamma…. jeg har kost meg så mye, glad i deg”
Vi snakket flere ganger om teltsoving og avtalte at neste gang vi skulle ut med båten så skulle du være med og vi skulle sette opp teltet… Det ble ingen båttur, det ble ingen telt soving…
Nå er båten satt ut, jeg kjører forbi den hver gang jeg reiser til graven din… jeg har ikke vært i båten siden ferien med deg.. Når jeg tenker på båten, så blir jeg fysisk uvel, gruer meg til å sette bena oppi den… skjønner ikke hvordan jeg skal takle å være i båten “vår” nå… jeg som egentlig elsker båten vår..
1 mai helgen er alltid båthelg for oss.. årets første langtur med gode venner. I år blir det ingen 1 mai tur med vår båt…. og det er jeg veldig glad for, føler meg absolutt ikke klar til å gå ombord. Men vi skal en tur ut med gode venners båt, noe som gjør sesongstarten noe lettere, men det er med veldig blanede følelser…
Får ikke sove nå og bekymrer meg veldig for morgendagen og min reaksjon på å være “på vannet” igjen…. Hvordan skal jeg klare å fokusere og ikke tenke på de fine ukene med deg? Hvordan skal jeg kose meg når minnene er såååå utrolig sterke fra siste båttur?
Jeg er veldig takknemlig for den fine tiden vi fikk sammen før du døde… men den gir meg også veldig stor sorg, nettopp fordi vi hadde det så fint… så veldig fint. Det er vanskelig å ha deg så levende og glad i hjerte, og hodet og så vite at dette får jeg aldri igjen… men hva skulle jeg gjort uten denne fantastiske ferien… rart at noe kan bli så vanskelig, men så uunnværlig på samme tid.
Jeg vet at jeg “styrer” dette selv… at det er tankene mine som avgjør, at jeg lager ting vondere for meg selv med å tenke så fælt.. men hjerte mitt har større påvirkning på hjernen enn det fornuften min har.
Jeg er så spent og urolig for morgendagen… nervøs og nesten litt redd. Men jeg prøver å tenke at dette er ikke “vår” båt, at dette bare er en liten test, at jeg ikke skal forbinde dette med deg…. er nesten så jeg håper på regn… for regn hadde vi knapt nok i sommer… eller jo det hadde vi 🙂 en sinnsyk dusj en liten time i Risør..
Planen var å ta en tur i båten alene å få ut det som måtte ut… men det har jeg selvsagt utsatt og nå er det forsent. Men jeg håper du hjelper meg i morgen, Mikkel… og at morgendagen hjelper med videre til “vår” båt, så “vår” båt forblir et vakkert sted hvor du alltid er med oss med glede, latter og kjærlighet…
