Jeg ser deg nesten hver gang jeg er hos Mikkel… hver gang jeg kommer rundt kl.18, så ser jeg deg.
Jeg sitter på gresset med kaffen og musikken min og ser deg komme, jeg har i hodet mitt funnet ut at du sannsynligvis kommer med bussen fra jobben, du går av på kirkegården og går til en grav på feltet ovenfor oss… du har alltid med deg sekk, en sekk du plasserer forsiktig inntil stenen, litt sånn på baksiden… så setter du deg på huk, reiser deg igjen… steller litt med blomster, tørker av stenen, går unna og studerer, går tilbake og korrigerer noe, så går du unna igjen og tilbake… du står der med bøyd hode og armene hengende ned, litt foldet… og jeg kjenner så godt på at du savner…. lengter… elsker… Jeg vet ikke hvem du er, men jeg tror du kanskje har mistet din kjære, jeg har ikke syntes det har vært rett å gå opp å se…. Så rart å sitte der nede og titte opp på deg… og føle at vi har det så likt.
Jeg har sett deg flere ganger i uken de siste månedene og ser at du har dine egne ritualer som du utfører hver gang. Sist jeg så deg så tenkte jeg, “jøss, er du her i dag også… du er her ofte…. og du gjør de samme tingene hver gang” og så tok jeg meg i å skjønne at vi faktisk er ganske like… Jeg er der jo minst like ofte… siden jeg faktisk registrerer at du er der ofte… jeg har mine ritualer… har med sitteunderlag som alltid havner på din høyre side, jeg setter meg ned, setter på *Mikkelmin <3 * spillelisten på mobilen, tenner en røyk, drikker kaffe eller brus mens jeg rydder blader og det som har visnet… så prater jeg litt med deg, tenner et lys og kanskje gråter litt…. når sangen til Cornelis W Turistens klagan kommer, så reiser jeg meg, pakker sammen og lener meg over stenen din og kysser den på venstre side… så tusler jeg nedover mens jeg hører Cornelis synge “så lenge det fins unger så fins det håp”…. du smilte alltid av den sangen, Mikkel <3…
Når jeg kommer til bilen, så rygger jeg alltid tilbake så jeg ser graven din, sender et kyss og sier “elsker deg i dag også”… så fester jeg beltet og kjører… hver eneste gang….
I dag var det fullt på parkringen da jeg kom… noen hadde tatt “min” plass og jeg kjente at jeg ble kjempe frustrert over at nå ble alt feil! Hva skal jeg gjøre da lissom?? Men det gikk veldig bra det også 🙂 jeg gjorde som jeg pleier, men rygget litt ekstra langt for å si hadet…. Det var da jeg skjønte at vi er veldig like vi to… du ukjente til graven på det andre feltet… Lurer på om du har noen å komme hjem til, om du er ensom, om du er trist hele tiden, om du har noen som gir deg en god klem eller som bare er der og kan holde om deg….. jeg håper det…. om du ikke har det, så klemmer jeg deg i tankene og hvisker “alt er vel”….
I dag skinner solen fra en strålende vakker, blå himmel…. det gjør ikke sinnet mitt… her er det hverken sol, blått eller lyst…. her er det bare grått og svart…
Det kjennes fysisk ut som jeg dør og råttner opp innvendig, har bare lyst til å krype inn i meg selv og gråte, gråte gråte… gråte meg bort, gråte meg inn i en verden hvor du er… Hater disse dagene som blir så uendelig vonde… Alle “fine” tanker om at du har det bra og at du er rundt meg forsvinner og jeg kjenner bare på tomheten av at du er borte… at jeg ikke har deg og at du ikke vet… ikke vet at jeg savner deg, ikke vet at jeg elsker deg, ikke vet at jeg føler meg halv uten deg.
Synes det er så grusomt urettferdig! Hvorfor i helvete måtte du reise!?! Jeg vet jeg ikke får noe svar og jeg vet jeg ikke burde tenke slik.. men det er alt som er i hodet mitt… hvorfor og jeg vil ha deg tilbake! På dager som dette er de dagene jeg trenger deg som mest… og du er ikke her. Du er ikke her til å gi meg en klem, si noen gode ord til meg eller så tydelig vise meg omsorg og forståelse… og jeg kan kjenne så inderlig på minnet om hvor godt det er å få dette fra deg… jeg husker så godt hvordan det kjennes ut når du legger armene om meg og viser deg sterk og bekyttende… sier “det går bra, mamma…. ikke vær redd… jeg er glad i deg” Hvor rart og annerledes det er at lille barnet mitt plutselig er min sterke klippe…. just nu… just nu trenger jeg så inderlig den klippen. Men den er ikke her mer og jeg skal aldri få kjenne den eller oppleve den igjen… Visste du hvor mye slike ting betydde for meg, Mikkel? Jeg håper det… jeg håper så intenst at du visste hvor høyt jeg elsker deg og hvor mye du betyr for meg. Jeg vet jeg har sagt det utallige ganger, men jeg skulle så gjerne ha sagt det en gang til….
Minstemann kom hjem mitt i min “lille” gråte seanse… en sånn “ikke så fin seanse” med snørr og tårer… prøvde å hente meg inn og late som ingenting, jeg vet at han synes det er vanskelig når jeg har det sånn… han ser på meg og spør om jeg har tårer eller om det er noe med øyet mitt… får ikke sagt et ord, rister bare på hodet og gråter… Han har ikke blitt like voksen som deg enda, Mikkel… men han kommer bort til meg, legger armene rundt meg og sier “det går bra, mamma….” mens han prøver å stryke meg over ryggen… da kommer det… det velter opp og jeg hikster og gråter og klarer ikke dra meg inn…. hunden blir forvirret og prøver å trøste, jeg dytter den vekk…. Minstemann tar med seg hunden og går… og jeg summer meg og tenker at, jo jeg får oppleve dette igjen… jeg får kjenne disse armene, klemmen og høre disse ordene… bare ikke fra deg…
Nå skal jeg finne frem kaffe, termos og sitteunderlag og ta meg en tur til deg… så håper jeg solen krabber inn i sinnet mitt….. for livet er jo egentlig veldig godt… når solen skinner, himmelen er blå og jeg kan lukke øynene mine og være hos deg <3
Har vært en liten uke hos venner og hjulpet til med lamming… som så mange år før. Synes det er viktig å forholde meg til alle ting jeg pleier å gjøre, og forsøke å gjennomføre de…
Det har vært mye hygge med gode venner, god mat og gode samtaler… og mye latter og tøys med venners barnebarn som kommer innom og sprer glede og lykke.. Trives veldig godt med sånne små hjerter som man kan lure litt, tøyse litt med, og skjemme bort på en helt annen måte en egne barn som man tross alt skal forsøke å oppdra 😉
Jeg hadde en liten samtale med disse to småtrollene… som på et merkeligvis blir litt egenterapi og oppklaring…Vi snakket litt om hvorfor mammaer måtte være hakket strengere enn sånne tøysedamer som meg… Jeg sa at jeg tøyser ikke så masse med mine egne barn da… de har fått mye kjeft og at det derfor alltid er gøy å være sånn tulledame…. “men hvor mange barn har du da?” Jeg sa at jeg har tre barn, Mikkel, Malin og Markus… og at Mikkel døde etter sommerferien… “åååå jammen de husker jeg, Mikkel husker jeg……. det var dumt at han døde….” , “ja det var veldig dumt” svarer jeg….. “men du, Nina… hvorfor døde han da?” Jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig at han hadde fått i seg noe han ikke tålte og at han var allergisk og døde…. “å det var veldig trist at du mistet barnet ditt, Nina, det synes jeg er veldig dumt… Pappan min er også allergisk, mot sånne store rosa og blåcolaer… men han synes de er så gode så en gang spiste han de og så tok han medisin….”
Så enkelt så greit… så fikk jeg en god klem og tilbud om å være kjæresten til Birk…. han hadde så mange, så han kunne ha en til. Så mye enklere og bedre det er å forklare for to små barn med enkle ord… og samtidig sette ord på det høyt for seg selv, uten å kunne gå inn på dersomatte/vissomatte… For det var jo så enkelt det var… han døde og det finnes ikke en ting jeg kunne gjort annerledes. Det er dumt, det er trist, det er urettferdig, det er feil, det er stein hakke galt…. men det var sånn det var… Alikevel sitter man å tenker på om det finnes noe man kunne gjort. Jeg har vært flink til en ting… jeg har latt være å tenke på hva som hadde skjedd viss jeg bare hadde…. For jeg har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort noe annerledes, spist annerledes, handlet annerledes.. ting er som de er og alt hadde vært annerledes om en bitteliten handling hadde vært endret… hvordan annerledes vet jeg jo ingenting om.
Hvordan vi har vært er jo også hva som har formet oss til det vi er i dag… og Mikkel hadde ikke vært Mikkel om noe hadde vært annerledes… og det er denne Mikkel, min Mikkel jeg elsker og savner så høyt. Den han er og var… lille gutten min…
Jeg har fulgt programmet “En venn i døden”…. denne serien har gitt meg utrolig mye… den viser meg at sorgen er så forskjellig, men samtidig så lik… jeg kjenner meg så igjen i det ene øyeblikket og reflekterer over ulikhetene samtidig… Jeg har tenkt og lurt på om det hadde vært enklere om jeg hadde noen jeg kunne vært sint på… sint på en sjåfør, eller en kreftsykdom. Om jeg kunne fått ut mye ved å ha noen å skylde på… noen å angripe… noen å slå. Nå tror jeg faktisk ikke det. Nå tror jeg at sinne kanskje hadde tatt mye fokus og ikke gitt meg noen som helst fred, selv om sinne av og til kan føles veldig befriende når man kan skrike det ut… Jeg kan ikke skylde på noen, det var rett og slett bare sånn det ble… men jeg kan synes at det er blodig urettferdig…. og det synes jeg det er..
I dag har jeg vært på graven og fjernet vinterpynten… plantet gule påskeliljer og pyntet litt for våren… jeg sitter nå der med kaffen og musikklisten til Mikkel… prater, gråter og blir igjen så sjokkert over å skulle ta innover meg at gutten min er død… Jeg synes det er så merkelig at jeg blir så satt ut av denne erkjennelsen hver eneste dag… Ikke at det er trist og vondt… men at det hver dag kommer et stort sjokk når jeg plutselig får det trykket inn i fleisen… han er død… herregud Mikkel er død… han kan ikke være død! han er død… nei det kan han jo ikke være…. men han er jo det… Det er dette jeg må leve med… jeg trenger ikke å erkjenne noe som helst, eller akseptere det… men jeg må venne meg til at dette vonde sjokket alltid vil være der… og at jeg kanskje kan tenke at det er godt for meg at dette sjokket finnes. For sjokke kommer jo nettopp fordi Mikkel er så levende for meg….. og det er jo slik jeg vil ha ham… smilende, glad, med klukkende latter, kjappe kommentarer, kloke refleksjoner, en varm klem og levende….
Dagene går og man undrer seg på om man en dag våkner og er seg selv igjen… om man igjen kan le uhemmet, uten at det går over i hysterisk gråt, uten at man kjenner at smilet sklir av ansiktet og erstattes av en vondt og tung maske… Og om man orker å være glad eller glede seg over en spesiell annledning… som fører til en sterk “depresjon” i flere uker…. Det er ikke så lett å glede seg over ting når man vet at man får det vondt, både fysisk og psykisk i 2-3 uker etterpå…. og med dette kommer en form for angst, en uro for ting som kan føre til at man kjenner glede…. fordi det gjør så vondt etterpå. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet eller fordi jeg synes det er feil å kjenne på at livet er godt, det skjer hyggelige ting, jeg gleder meg over at et barn er født, at venner gifter seg, at folk har det bra…. jeg er ikke misunnelig, sjalu eller ønsker de noe som helst annet enn all lykke og glede. Og jeg gleder meg oppriktig på deres vegne.. men det er lettere å beherske tunge vanskelige ting, en glede…
Før jul var det som alltid masse aktiviteter… julebord, vennebord, lutefisklag, bursdag osv osv… jeg bestemte meg for å gå, men gav opp etter en konfirmasjon og et selskap…. det var for vondt etterpå. Det var hyggelig å være tilstede, jeg koste meg med venner og familie og hadde ikke et eneste trist eller tungt sekund der og da… men dagene etter…. de endte med ingen lyst til å stå opp, ikke matlyst, følelsen av å ikke høre til noe sted, alt var svart, tungt og kroppen var bare full av gråt… sånn gråt man får i kroppen når man ser en film sammen med noen man ikke vil skal se at du gråter… sånn desperat gråt som kjennes fysisk… og når noen sier noe til deg så ser du at munnen beveger seg, men det er bare summing som går inn og ingen forståelse av hva som blir sagt. og en liten lyst til å bare være slem, spydig og ufordragelig… litt egosentrert… meg meg meg meg…
Fortsatt kjennes det slik etter glade opplevelser, og jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg…. sist jeg var på festligheter, så hadde jeg det fantastisk morsomt… Jeg skravet og lo, gråt en skvett, var rørt mange ganger, danset og virkelig hygget meg… smilte hele veien hjem og alt var bare fint…. dagen etter…. helt komplett svart! og det varte i nesten 3 uker… 3 uker for en kvelds morro…. er det verdt det?? Ti mitt forsvar må jeg si at jeg forsøker virkelig ikke å ha det dårlig etterpå, jeg forsøker å være positiv, tenke på andre ting, gjøre noe bra…. men det er lissom hele sinnsstemningen i kroppen som er totalt annerledes, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få endret denne balansen… ja greit nok å være deppa en dag eller to, men å gå totalt ned i kjelleren i 3 uker pga en fest… det skjønner selv jeg er i overkant dramatisk og destruktivt.
Jeg skal ikke gi meg… skal straks på ny fest, har som mål å gjennomføre hver eneste forbanna minste lille ting jeg pleier å gjøre hvert forbanna år… frem til 12 august 2015, så er et helt år med dager, minutter og sekunder unnagjort… “alle for første gang uten Mikkel” er unnagjort… og gudskjelov så er jeg jævlig sta…
Jeg håper de stakkars folka som er rundt meg holder ut med meg i noen måneder til, at de orker å stå i mine dårlige dager og mine hissige utbrudd som ikke alltid gir mening… Jeg gjør det ikke med vilje… er bare så usigelig sliten… og har mistet litt av selvinnsikten… heller ikke det med vilje… men jeg jobber med saken, og prøver så godt jeg kan, på den måten jeg kan just nu…
Dagene etter at du dro, var alle like. Ingenting betydde noe, alt gjorde bare vondt, usigelig vondt. Praktiske ting ble ordnet og merkelig nok klarte vi å stå oppreist. Jeg spiste ikke mat på 2 uker, jeg sov kanskje 2 til 3 timer i døgnet, jeg gråt når ingen så meg, holdt maska og forsøkte å forstå. Fortsatt, åtte måneder senere forstår jeg ikke at du er borte.
Begravelsen din var så vakker. Jeg har aldri vært så redd og usikker på noe i hele mitt liv. Tenk om du ikke liker den? Det startet et par dager før vi skulle se deg… Jeg stod i stua å skulle velge hva du skulle ha på deg… dress?, joggebukse? Jeg hadde vasket masse av tøyet ditt, men klarte ikke å bestemme meg. Jeg valgte en hullete olabukse, en jeg vet du var glad i, en moods of Norway skjorte med kirsebær på og en bokser med pin-up damer. Jeg fant frem hårpaste, etterbarberingsvann og deodorant og satt meg ned og skrev et brev til den som skulle stelle deg….
Jeg vil gjerne at du behandler gutten min pent og varsomt, jeg vet at en hullete bukse kanskje ikke er det fineste i en begravelse, men Mikkel var ikke så glad i å gå i dress. Du må ikke putte skjorta nedi buksa, da han alltid hadde den utenpå, og en knapp åpen i halsen.
Det er veldig fint om du kan gjøre håret hans litt rufsete… det skal ligge pent ned på sidene og litt rufsete på toppen, med litt antydning til sideskill. Også er det viktig at han får på seg litt deo og etterbarberingsvann.
Jeg tror ikke Mikkel hadde ligget med folede hender….
På forhånd tusen takk…”
Da vi ankom kirken for å se deg for siste gang, ble vi møtt av en ung gutt som hadde stelt deg… Han kom til meg, gav meg en klem og sa “jeg håper gutten din ble slik du har skrevet… jeg prøvde så godt jeg kunne og han ser veldig fin ut”
Vi gikk inn i rommet… og der lå du, fine fine ungen min… det var tent lys og pyntet med blomster… du var så vakker, men samtidig så borte. Det var deg samtidig som det ikke var deg…. og du var så kald, så kald… Det er så feil å se sitt eget barn ligge i en kiste.
Vi prøvde å ta farvel, men det var bare feil. Ingen av oss ville gå uten å ha deg med oss… søsteren din stod og ventet på at du skulle åpne øynene og bli med oss, men du gjorde ikke det… du hadde reist, uten oss, uten å si farvel, uten at vi var forberedt, uten noenting…
Det var så vondt å gå… igjen skulle jeg forlate deg helt alene, selv om jeg lovet deg den dagen du kom til verden at jeg alltid skulle passe på deg.
Da vi kom hjem, var det som å gå inn i en bobble og bare sitte og vente på at begravelsesdagen skulle komme…
Vi kom til kirken i god tid, etter råd fra presten, få sett kirken i fred og ro og få roet oss før de andre kom…. men det var allerede kommet mange mennesker da vi kom… “å herregud, dette fikser jeg ikke” var det eneste jeg klarte å si….
Det var forferdelig å komme inn i kirken…. det var blomster og kranser overalt, og kisten din…. vi satt oss ned og ventet, gråt, ventet og gråt…. stille stille fylte kirken seg. Hodet var helt utenfor og tankene gjentok om og om igjen “dette kan ikke være sant, vekk meg!!!” Jeg skal ikke sitte her på første rad og være den presten kommer og håndhilser på, jeg skal ikke sitte her og begrave mitt barn, jeg skal ligge der og du skal sitte her… Men det er ikke slik, jeg sitter på første rad, jeg håndhilser på presten og jeg skal ta farvel med det mest dyrbare i livet mitt…
Det ble sagt så mye fint om deg…. utrolig mye vakkert, det ble spilt så mye fin musikk, din musikk… Bob Marley “redemtion song”, Endless “Refleksjon, jeg er glad presten var veldig positiv til låtvalget og at du fikk din musikk… Det var så viktig for meg at begravelsen din ble fin, ikke gammelmodig, ikke traust, ikke for kristen.
Jeg tror den ble det… Hadde du vært der så hadde du blitt så rørt, så stolt… fine fine ungen min… kirken var full, det stod mennesker langs veggene og dørene stod åpne for å få plass. Det var så mange som kom for å si farvel til deg…. Vi fulgte deg ut til bilen som ventet. Igjen skulle du reise alene. Folk stod rundt og gråt, Lillebroren din mistet masken sin… presten gråt… jeg gikk bort til kisten din, bøyde meg frem og kysset den og sa “elsker deg i dag også”… så kjørte du fra oss…
Vi kjørte alle blomstene dine ned til kirkegården hvor du hadde fått plass…. hadde lett i flere dager for å prøve å finne en fin plass… men alle plasser var feil, alt var feil, man skal ikke finne et gravsted til barnet sitt… men vi valgte en plass… med utsikt over sjøen og skogen, med en liten bekk rennende fordi, en plass som stod i solen… første plassen på første rad… søsteren og broren din la blomstene og kransene dine ut ever plenen, formet som et hjerte. Det ble veldig fint… vi tente lys og dro hjem… uten deg.
Det var vanskelig og frustrerende å se hvordan alt rundt meg gikk som normalt, for meg var ingenting normalt. Tankene mine var hos deg og jeg ønsket så inderlig å reise til deg. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde her å gjøre uten deg. Alle de andre hadde hverandre, du hadde ingen…. selvsagt måtte jeg reise til deg… den dagen sluttet jeg å være redd for å dø. Jeg har ingenting å frykte, ingenting å tape… jeg har alt å vinne, jeg vil få være sammen med deg. De som er her vil klare seg fint… det er bare du som er alene.
Jeg dro til graven din hver eneste dag, jeg gråt aldri hos deg…. ble bare rolig, hele meg ble rolig. Dagen før urnen din kom var jeg hos deg for å prate og spille litt musikk… da jeg kom så jeg at det hadde skjedd noe hos deg… stenen din hadde kommet… det var som å få et balltre rett i ansiktet… en stor sten med ditt navn, din fødselsdato og en dødsdato… der stod jeg og så på en gravsten med ditt navn…. det var grusomt… jeg snudde meg og gikk til skogkanten og spydde som en gris…
Jeg ble avhengig av plassen din, hver dag måtte jeg reise til deg for å få ro, få fred… etter noen uker tenkte jeg at dette er ikke bra, men det eneste stedet jeg følte meg rolig og i orden var hos deg. Jeg forsøkte å endre vanen med å reise annenhver dag istede…. de dagene jeg ikke var hos deg var tunge og fylt med uro og følelsen av å ikke høre hjemme i min egen familie… jeg kjente ikke lenger meg selv, visste ikke hvem jeg var eller hvem jeg skulle være uten deg… alle andre gikk videre… skole, jobb, fritid osv osv…. jeg satt igjen og lurte på hvordan i helvet alle bare kunne være vanlige når jeg hadde mistet et barn. Jeg hadde lyst til å slå folk jeg passerte, skrike opp i ansiktet dem “jeg har mistet barnet mitt!!!! men jeg gjorde ikke det… ihvertfall ikke høyt. Det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte “dette hadde Mikkel likt, her skulle Mikkel vært…” Hver gang jeg så noen på din alder så tenkte jeg “kjenner du Mikkel?, er det Mikkel ?….” Så jeg foreldre med små barn så tenkte jeg,” uff dette skal du aldri få oppleve.” Det fantes ikke en ting rundt meg som jeg ikke assosierte med deg… og jeg trodde jeg skulle bli gal…. riv ruskende gal…
Hver eneste dag ble en dag jeg måtte gjennom uten deg, alt ble en første gang uten deg… Det er ikke slik at de tunge dagene er julaften, bursdager, ferier osv… de dagene vet jeg blir tunge uten deg, men hver eneste hverdag, hver eneste dato, time, minutt sekund… er en dag, et minutt, et sekund jeg må møte for første gang uten deg… det er de som er tunge… grusomt tunge.
Juleforberedelsene ble halvveis…. pynten ble liggende på loftet, de fleste tradisjonene ble oversett… det var ikke mulig å få de til uten deg… eggelikør tradisjonen ble holdt… slik at du fikk en egen julekalender hos deg… Julaften “feiret” vi i et annet land… uten deg….
Å komme hjem var en ny smell… et tomt hus hvor alt minnet om deg og jeg startet en prosess hvor jeg tenkte at det kanskje var lurt å flytte… men samtidig kunne jeg jo ikke forlate huset hvor du hører til… jeg hadde aldri trodd at alt skulle være så tungt, så konstant, så kronisk…. hver eneste dag, time ut og time inn…
Hodet raser og i det ene øyeblikket klarer jeg å tro at du har det bra, du er her hos meg, bare ikke sånn fysisk. Jeg klorer meg fast til at du fortsatt er, at du ser meg og passer på meg og at du vet hvor inderlig høyt jeg elsker deg. At du har reist videre fordi du var ferdig med det du skulle her, her i denne verden som vi kjenner til… Så kommer kampen og alle sprsmålene…. hvorfor ditt, hvorfor datt…. tenk om det ikke er noe, tenk om du bare er død, hvorfor kom du ikke tilbake? sånn når du døde og så lyset… hvorfor sa du ikke at du ikke ville reise videre… hodet er i konstant kaos og jeg klarer ikke å lanne…. jeg vingler frem og tilbake og vil så inderlig tro, jeg må det, ellers blir jeg gal… Så popper bilde av deg opp i hodet mitt… sittende død i stolen din, kald og død… mens jeg samtidig ser deg smile, hører deg le, kjenner klemmen din, lukten din… og jeg får det ikke til å stemme… hver dag får jeg dette sjokket… sjokket om at gutten min er død… og jeg kan fortsatt ikke forstå det.
Jeg skriver til deg ganske ofte… på private meldinger på FB, på minnesiden din, på siden din… jeg må det… jeg vet du ikke leser det, men jeg må, tenker at kanskje, eller om… det føles rett…. for meg. Jeg prøver å begrense meg… jeg skjønner jo at ikke alle kan forstå hvordan jeg opplever min sorg, min vei ut av denne myren jeg stadig synker i.
Det er snart 8 måneder siden du dro… 8 måneder…. dagene er blitt lysere og våren er straks her… men det kjennes ikke slik. Jeg hadde en tro på at sorgen min kanskje ville følge årstidene… at mørketiden ville være den tyngste og at dagene omsider ville bli litt lettere, i takt med årstiden… men det ble ikke slik, det er ikke slik… Jeg savner deg fortsatt like mye, om ikke mer, din død er enda vanskeligere å akseptere og den blir mer og mer uvirkelig. Jeg gruer meg for hver eneste nye opplevelse uten deg og tvinger meg gjennom daglige ritualer… for at ting skal bli normalt, føles normalt, anses normalt…. men ingenting er lenger normalt… for tapet av deg er ikke normalt.
Det sies at tiden leger alle sår…. det tror jeg ikke den gjør. Du er ikke et sår, jeg fikk ikke et sår da du dro… du dro og tok med deg en stor del av meg som jeg aldri kan erstatte, aldri kan glemme…. som en amputasjon….. hver dag må jeg våkne uten denne delen, lære meg å leve uten denne delen og savne denne delen… og det er så jævlig vanskelig!
Jeg er så takknemlig for at du var “min” gutt, Mikkel…. så glad for alle samtaler, for tårer, for gleder, for latter…. jeg er så utrolig takknemlig for at du var min fine gutt, min sønn, mitt hjerte…. skulle bare så inderlig ha hatt deg hos meg så mye lenger…. men selv om du har reist, så har jeg deg alltid med meg… og av og til, kommer du til meg når jeg sover… jeg ber hver natt når jeg legger meg om at du må komme…. og de nettene du kommer, så er det godt å være til…
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg.. Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“elsker deg i dag også, Mikkelmin”…. “jada masa” svarer du <3
Jeg sitter i kirken…. Lyden av Bob Marleys “Redemption song” gir toner til dempet hulking og snufsing…. Jeg teller murstein, plankene i taket og lyspærene. Alt som er over hode på presten teller jeg, for ser jeg lenger ned så kommer kisten for mye i fokus. Jeg sitter der, omgitt av tristhet og ukjente mennesker. Det prikker i ørene og hode. Halsen hovner opp og følelse av krampe opp til øregangene sprenger. Det presser i tinningen og pannen… tårene er ikke mulig å stoppe. Konsentrasjonen jobber på spreng for å ikke slippe tårene fri. Jeg er redd for at gråten skal ta overhånd. Redd for at jeg ikke skal klare å stoppe. Jeg gruer meg til neste salme, neste sang, neste tale. Jeg gruer meg til opplesing av de siste hilsningene. Jeg vet alt som kommer og jeg vet at det blir vanskligere og vanskligere å holde seg. Tårene kommer og jeg kjemper og henter meg inn, stålsetter meg til det neste.
Under prestens tale går tristheten over til sinne… et ubegripelig sinne. Jeg knytter nevene og har lyst til å reise meg og be presten holde kjeft. Hva menes med guds kjærlighet? Hva menes med at man er valgt ut til å komme hjem? Gud har befridd deg fra lidelse og tatt deg hjem til seg?? Gud har en plan??
” We’ve got to fullfil the book. Won’t you have to sing This songs of freedom? – ‘Cause all I ever had: Redemption songs – All I ever had: Redemption songs: These songs of freedom, Songs of freedom.”
Alle reiser seg… vi skal følge deg på den siste reise. Kisten løftes av dine aller nærmeste, søsken, foreldre, besteforeldre, søskenbarn, venner, kjærester og bekjente…. dette er det tyngste… kontrollen forsvinner da jeg reiser meg for å gå bak deg… knærne skjelver, ansiktet skjelver og mest av alt har jeg bare lyst til å skrike, skrike så høyt jeg kan…. vi følger deg ut i dagslyset og ned til din gravplass. Det er grusomt å se alle dine rundt deg som har det så fælt. Vi tenker det samme alle sammen…. dette er feil. Det er dagen etter din 21 årsdag… dette er helt helt feil.
I samfunnet er du nå blitt en del av overdose statestikken…. For dine nærmeste er du blitt et stort savn og et grusomt tap…. en de alltid vil savne og elske.
Sitter og ser på en dokumentar på nrk 2 Livet er jævlig deilig…. Har sett dokumentaren før og den rørte meg dypt… nå ser jeg den igjen… Den handler om en ung kvinne som har mistet sin mann i kreft og 1 1/2 år etter går hun gjennom den samme prosessen da hennes mor blir kreftsyk…. Utrolig ærlig og reflekterende dokumentar….
I fjor mistet jeg en veldig nær venninde i kreft… Hun fikk diagnosen lungekreft i oktober og døde allerede i april.. Jeg var så heldig å få lov til å følge henne helt inn til det siste… Det var en forferdelig tung tid, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på hennes reise gjennom sykdommen. Det startet med ganske gode prognoser… ikke det å bli frisk, men at det var fullt mulig å leve lenge… slik ble det dessverre ikke.. For hver tunge behandling ble sykdommen mer aggresiv og spredningen gikk fort. Så fra å få mange gode år, krympet det til kanskje 2 år, kanskje et år, over sommeren, noen måneder til bare noen uker…. Da hun fikk slippe var det en lettelse, men alikevel et stort sjokk… for det skulle jo ikke skje enda. Å se en du er så glad i blir spist opp og gå igjennom slike lidelser er fryktelig, det gir en selvsagt en “litt” større aksept for at døden kanskje ikke er det værste, men det er alikevel umulig å akseptere. At hun var så innkluderende og åpen gav meg en lettere vei til å akseptere tapet, men samtidig føles urettferdigheten så stor over at en så fantastisk person ikke fikk være her mye lenger. Jeg kjenner svært få mennesker som har så mye godhet i seg. Jeg har kjent henne siden jeg var 15 år og har aldri, noengang opplevet urimelighet eller vonde ord fra henne, om noen. Og det var ikke fordi hun manglet meninger, men fordi hun alltid klarte å se ting fra mer enn en side. Savnet etter henne blir innimellom større selv om tiden går… og det er vondt….
I disse dager går min beste venninde igjennom det samme… en venninde ligger på sykehuset med kreft, og det er snakk om dager igjen av livet. Det har vært mange oppturer og nedturer i de årene hun har vært syk. Mye optimisme som alltid har blitt knust…. det er veldig merkelig følelsesmessig å følge hennes nære venninder i deres sorg nå, alt oppleves pånytt og man står på siden og kan så lite gjøre. Jeg kjenner godt på frustrasjonen og tristheten til min venninde som nå går igjennom det samme… samtidig føles det som om jeg ikke har lov til å føle så stor sorg fordi vi ikke kjente hverandre like godt… er ikke alle dager det er like lett å være sterk, når tårene sitter i halsen. Ofte blir det tanker om hva som er meningen med vår eksistens og om dette er alt… slike tanker man filosoferte over som barn…
Hva er meningen med å gå igjennom alt man gjør for bare å dø? Etter å ha filosofert meg frem til at gjennfødelse må være den beste tanken… at man dør og får bli født på nytt… og ved fødsel glemmer sitt tidligere liv. Det kjennes ut som en tanke jeg kan leve med. Ikke det at det har gitt meg mere svar på hva meningen med livet er, annet enn at Livet er jævlig deilig, og som menneske trenger man lærdom for å huske å leve…..
