I dag skinner solen fra en strålende vakker, blå himmel…. det gjør ikke sinnet mitt… her er det hverken sol, blått eller lyst…. her er det bare grått og svart…
Det kjennes fysisk ut som jeg dør og råttner opp innvendig, har bare lyst til å krype inn i meg selv og gråte, gråte gråte… gråte meg bort, gråte meg inn i en verden hvor du er… Hater disse dagene som blir så uendelig vonde… Alle “fine” tanker om at du har det bra og at du er rundt meg forsvinner og jeg kjenner bare på tomheten av at du er borte… at jeg ikke har deg og at du ikke vet… ikke vet at jeg savner deg, ikke vet at jeg elsker deg, ikke vet at jeg føler meg halv uten deg.
Synes det er så grusomt urettferdig! Hvorfor i helvete måtte du reise!?! Jeg vet jeg ikke får noe svar og jeg vet jeg ikke burde tenke slik.. men det er alt som er i hodet mitt… hvorfor og jeg vil ha deg tilbake! På dager som dette er de dagene jeg trenger deg som mest… og du er ikke her. Du er ikke her til å gi meg en klem, si noen gode ord til meg eller så tydelig vise meg omsorg og forståelse… og jeg kan kjenne så inderlig på minnet om hvor godt det er å få dette fra deg… jeg husker så godt hvordan det kjennes ut når du legger armene om meg og viser deg sterk og bekyttende… sier “det går bra, mamma…. ikke vær redd… jeg er glad i deg” Hvor rart og annerledes det er at lille barnet mitt plutselig er min sterke klippe…. just nu… just nu trenger jeg så inderlig den klippen. Men den er ikke her mer og jeg skal aldri få kjenne den eller oppleve den igjen… Visste du hvor mye slike ting betydde for meg, Mikkel? Jeg håper det… jeg håper så intenst at du visste hvor høyt jeg elsker deg og hvor mye du betyr for meg. Jeg vet jeg har sagt det utallige ganger, men jeg skulle så gjerne ha sagt det en gang til….
Minstemann kom hjem mitt i min “lille” gråte seanse… en sånn “ikke så fin seanse” med snørr og tårer… prøvde å hente meg inn og late som ingenting, jeg vet at han synes det er vanskelig når jeg har det sånn… han ser på meg og spør om jeg har tårer eller om det er noe med øyet mitt… får ikke sagt et ord, rister bare på hodet og gråter… Han har ikke blitt like voksen som deg enda, Mikkel… men han kommer bort til meg, legger armene rundt meg og sier “det går bra, mamma….” mens han prøver å stryke meg over ryggen… da kommer det… det velter opp og jeg hikster og gråter og klarer ikke dra meg inn…. hunden blir forvirret og prøver å trøste, jeg dytter den vekk…. Minstemann tar med seg hunden og går… og jeg summer meg og tenker at, jo jeg får oppleve dette igjen… jeg får kjenne disse armene, klemmen og høre disse ordene… bare ikke fra deg…
Nå skal jeg finne frem kaffe, termos og sitteunderlag og ta meg en tur til deg… så håper jeg solen krabber inn i sinnet mitt….. for livet er jo egentlig veldig godt… når solen skinner, himmelen er blå og jeg kan lukke øynene mine og være hos deg <3
Har vært en liten uke hos venner og hjulpet til med lamming… som så mange år før. Synes det er viktig å forholde meg til alle ting jeg pleier å gjøre, og forsøke å gjennomføre de…
Det har vært mye hygge med gode venner, god mat og gode samtaler… og mye latter og tøys med venners barnebarn som kommer innom og sprer glede og lykke.. Trives veldig godt med sånne små hjerter som man kan lure litt, tøyse litt med, og skjemme bort på en helt annen måte en egne barn som man tross alt skal forsøke å oppdra 😉
Jeg hadde en liten samtale med disse to småtrollene… som på et merkeligvis blir litt egenterapi og oppklaring…Vi snakket litt om hvorfor mammaer måtte være hakket strengere enn sånne tøysedamer som meg… Jeg sa at jeg tøyser ikke så masse med mine egne barn da… de har fått mye kjeft og at det derfor alltid er gøy å være sånn tulledame…. “men hvor mange barn har du da?” Jeg sa at jeg har tre barn, Mikkel, Malin og Markus… og at Mikkel døde etter sommerferien… “åååå jammen de husker jeg, Mikkel husker jeg……. det var dumt at han døde….” , “ja det var veldig dumt” svarer jeg….. “men du, Nina… hvorfor døde han da?” Jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig at han hadde fått i seg noe han ikke tålte og at han var allergisk og døde…. “å det var veldig trist at du mistet barnet ditt, Nina, det synes jeg er veldig dumt… Pappan min er også allergisk, mot sånne store rosa og blåcolaer… men han synes de er så gode så en gang spiste han de og så tok han medisin….”
Så enkelt så greit… så fikk jeg en god klem og tilbud om å være kjæresten til Birk…. han hadde så mange, så han kunne ha en til. Så mye enklere og bedre det er å forklare for to små barn med enkle ord… og samtidig sette ord på det høyt for seg selv, uten å kunne gå inn på dersomatte/vissomatte… For det var jo så enkelt det var… han døde og det finnes ikke en ting jeg kunne gjort annerledes. Det er dumt, det er trist, det er urettferdig, det er feil, det er stein hakke galt…. men det var sånn det var… Alikevel sitter man å tenker på om det finnes noe man kunne gjort. Jeg har vært flink til en ting… jeg har latt være å tenke på hva som hadde skjedd viss jeg bare hadde…. For jeg har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort noe annerledes, spist annerledes, handlet annerledes.. ting er som de er og alt hadde vært annerledes om en bitteliten handling hadde vært endret… hvordan annerledes vet jeg jo ingenting om.
Hvordan vi har vært er jo også hva som har formet oss til det vi er i dag… og Mikkel hadde ikke vært Mikkel om noe hadde vært annerledes… og det er denne Mikkel, min Mikkel jeg elsker og savner så høyt. Den han er og var… lille gutten min…
Jeg har fulgt programmet “En venn i døden”…. denne serien har gitt meg utrolig mye… den viser meg at sorgen er så forskjellig, men samtidig så lik… jeg kjenner meg så igjen i det ene øyeblikket og reflekterer over ulikhetene samtidig… Jeg har tenkt og lurt på om det hadde vært enklere om jeg hadde noen jeg kunne vært sint på… sint på en sjåfør, eller en kreftsykdom. Om jeg kunne fått ut mye ved å ha noen å skylde på… noen å angripe… noen å slå. Nå tror jeg faktisk ikke det. Nå tror jeg at sinne kanskje hadde tatt mye fokus og ikke gitt meg noen som helst fred, selv om sinne av og til kan føles veldig befriende når man kan skrike det ut… Jeg kan ikke skylde på noen, det var rett og slett bare sånn det ble… men jeg kan synes at det er blodig urettferdig…. og det synes jeg det er..
I dag har jeg vært på graven og fjernet vinterpynten… plantet gule påskeliljer og pyntet litt for våren… jeg sitter nå der med kaffen og musikklisten til Mikkel… prater, gråter og blir igjen så sjokkert over å skulle ta innover meg at gutten min er død… Jeg synes det er så merkelig at jeg blir så satt ut av denne erkjennelsen hver eneste dag… Ikke at det er trist og vondt… men at det hver dag kommer et stort sjokk når jeg plutselig får det trykket inn i fleisen… han er død… herregud Mikkel er død… han kan ikke være død! han er død… nei det kan han jo ikke være…. men han er jo det… Det er dette jeg må leve med… jeg trenger ikke å erkjenne noe som helst, eller akseptere det… men jeg må venne meg til at dette vonde sjokket alltid vil være der… og at jeg kanskje kan tenke at det er godt for meg at dette sjokket finnes. For sjokke kommer jo nettopp fordi Mikkel er så levende for meg….. og det er jo slik jeg vil ha ham… smilende, glad, med klukkende latter, kjappe kommentarer, kloke refleksjoner, en varm klem og levende….
Dagene går og man undrer seg på om man en dag våkner og er seg selv igjen… om man igjen kan le uhemmet, uten at det går over i hysterisk gråt, uten at man kjenner at smilet sklir av ansiktet og erstattes av en vondt og tung maske… Og om man orker å være glad eller glede seg over en spesiell annledning… som fører til en sterk “depresjon” i flere uker…. Det er ikke så lett å glede seg over ting når man vet at man får det vondt, både fysisk og psykisk i 2-3 uker etterpå…. og med dette kommer en form for angst, en uro for ting som kan føre til at man kjenner glede…. fordi det gjør så vondt etterpå. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet eller fordi jeg synes det er feil å kjenne på at livet er godt, det skjer hyggelige ting, jeg gleder meg over at et barn er født, at venner gifter seg, at folk har det bra…. jeg er ikke misunnelig, sjalu eller ønsker de noe som helst annet enn all lykke og glede. Og jeg gleder meg oppriktig på deres vegne.. men det er lettere å beherske tunge vanskelige ting, en glede…
Før jul var det som alltid masse aktiviteter… julebord, vennebord, lutefisklag, bursdag osv osv… jeg bestemte meg for å gå, men gav opp etter en konfirmasjon og et selskap…. det var for vondt etterpå. Det var hyggelig å være tilstede, jeg koste meg med venner og familie og hadde ikke et eneste trist eller tungt sekund der og da… men dagene etter…. de endte med ingen lyst til å stå opp, ikke matlyst, følelsen av å ikke høre til noe sted, alt var svart, tungt og kroppen var bare full av gråt… sånn gråt man får i kroppen når man ser en film sammen med noen man ikke vil skal se at du gråter… sånn desperat gråt som kjennes fysisk… og når noen sier noe til deg så ser du at munnen beveger seg, men det er bare summing som går inn og ingen forståelse av hva som blir sagt. og en liten lyst til å bare være slem, spydig og ufordragelig… litt egosentrert… meg meg meg meg…
Fortsatt kjennes det slik etter glade opplevelser, og jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg…. sist jeg var på festligheter, så hadde jeg det fantastisk morsomt… Jeg skravet og lo, gråt en skvett, var rørt mange ganger, danset og virkelig hygget meg… smilte hele veien hjem og alt var bare fint…. dagen etter…. helt komplett svart! og det varte i nesten 3 uker… 3 uker for en kvelds morro…. er det verdt det?? Ti mitt forsvar må jeg si at jeg forsøker virkelig ikke å ha det dårlig etterpå, jeg forsøker å være positiv, tenke på andre ting, gjøre noe bra…. men det er lissom hele sinnsstemningen i kroppen som er totalt annerledes, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få endret denne balansen… ja greit nok å være deppa en dag eller to, men å gå totalt ned i kjelleren i 3 uker pga en fest… det skjønner selv jeg er i overkant dramatisk og destruktivt.
Jeg skal ikke gi meg… skal straks på ny fest, har som mål å gjennomføre hver eneste forbanna minste lille ting jeg pleier å gjøre hvert forbanna år… frem til 12 august 2015, så er et helt år med dager, minutter og sekunder unnagjort… “alle for første gang uten Mikkel” er unnagjort… og gudskjelov så er jeg jævlig sta…
Jeg håper de stakkars folka som er rundt meg holder ut med meg i noen måneder til, at de orker å stå i mine dårlige dager og mine hissige utbrudd som ikke alltid gir mening… Jeg gjør det ikke med vilje… er bare så usigelig sliten… og har mistet litt av selvinnsikten… heller ikke det med vilje… men jeg jobber med saken, og prøver så godt jeg kan, på den måten jeg kan just nu…
Dagene etter at du dro, var alle like. Ingenting betydde noe, alt gjorde bare vondt, usigelig vondt. Praktiske ting ble ordnet og merkelig nok klarte vi å stå oppreist. Jeg spiste ikke mat på 2 uker, jeg sov kanskje 2 til 3 timer i døgnet, jeg gråt når ingen så meg, holdt maska og forsøkte å forstå. Fortsatt, åtte måneder senere forstår jeg ikke at du er borte.
Begravelsen din var så vakker. Jeg har aldri vært så redd og usikker på noe i hele mitt liv. Tenk om du ikke liker den? Det startet et par dager før vi skulle se deg… Jeg stod i stua å skulle velge hva du skulle ha på deg… dress?, joggebukse? Jeg hadde vasket masse av tøyet ditt, men klarte ikke å bestemme meg. Jeg valgte en hullete olabukse, en jeg vet du var glad i, en moods of Norway skjorte med kirsebær på og en bokser med pin-up damer. Jeg fant frem hårpaste, etterbarberingsvann og deodorant og satt meg ned og skrev et brev til den som skulle stelle deg….
Jeg vil gjerne at du behandler gutten min pent og varsomt, jeg vet at en hullete bukse kanskje ikke er det fineste i en begravelse, men Mikkel var ikke så glad i å gå i dress. Du må ikke putte skjorta nedi buksa, da han alltid hadde den utenpå, og en knapp åpen i halsen.
Det er veldig fint om du kan gjøre håret hans litt rufsete… det skal ligge pent ned på sidene og litt rufsete på toppen, med litt antydning til sideskill. Også er det viktig at han får på seg litt deo og etterbarberingsvann.
Jeg tror ikke Mikkel hadde ligget med folede hender….
På forhånd tusen takk…”
Da vi ankom kirken for å se deg for siste gang, ble vi møtt av en ung gutt som hadde stelt deg… Han kom til meg, gav meg en klem og sa “jeg håper gutten din ble slik du har skrevet… jeg prøvde så godt jeg kunne og han ser veldig fin ut”
Vi gikk inn i rommet… og der lå du, fine fine ungen min… det var tent lys og pyntet med blomster… du var så vakker, men samtidig så borte. Det var deg samtidig som det ikke var deg…. og du var så kald, så kald… Det er så feil å se sitt eget barn ligge i en kiste.
Vi prøvde å ta farvel, men det var bare feil. Ingen av oss ville gå uten å ha deg med oss… søsteren din stod og ventet på at du skulle åpne øynene og bli med oss, men du gjorde ikke det… du hadde reist, uten oss, uten å si farvel, uten at vi var forberedt, uten noenting…
Det var så vondt å gå… igjen skulle jeg forlate deg helt alene, selv om jeg lovet deg den dagen du kom til verden at jeg alltid skulle passe på deg.
Da vi kom hjem, var det som å gå inn i en bobble og bare sitte og vente på at begravelsesdagen skulle komme…
Vi kom til kirken i god tid, etter råd fra presten, få sett kirken i fred og ro og få roet oss før de andre kom…. men det var allerede kommet mange mennesker da vi kom… “å herregud, dette fikser jeg ikke” var det eneste jeg klarte å si….
Det var forferdelig å komme inn i kirken…. det var blomster og kranser overalt, og kisten din…. vi satt oss ned og ventet, gråt, ventet og gråt…. stille stille fylte kirken seg. Hodet var helt utenfor og tankene gjentok om og om igjen “dette kan ikke være sant, vekk meg!!!” Jeg skal ikke sitte her på første rad og være den presten kommer og håndhilser på, jeg skal ikke sitte her og begrave mitt barn, jeg skal ligge der og du skal sitte her… Men det er ikke slik, jeg sitter på første rad, jeg håndhilser på presten og jeg skal ta farvel med det mest dyrbare i livet mitt…
Det ble sagt så mye fint om deg…. utrolig mye vakkert, det ble spilt så mye fin musikk, din musikk… Bob Marley “redemtion song”, Endless “Refleksjon, jeg er glad presten var veldig positiv til låtvalget og at du fikk din musikk… Det var så viktig for meg at begravelsen din ble fin, ikke gammelmodig, ikke traust, ikke for kristen.
Jeg tror den ble det… Hadde du vært der så hadde du blitt så rørt, så stolt… fine fine ungen min… kirken var full, det stod mennesker langs veggene og dørene stod åpne for å få plass. Det var så mange som kom for å si farvel til deg…. Vi fulgte deg ut til bilen som ventet. Igjen skulle du reise alene. Folk stod rundt og gråt, Lillebroren din mistet masken sin… presten gråt… jeg gikk bort til kisten din, bøyde meg frem og kysset den og sa “elsker deg i dag også”… så kjørte du fra oss…
Vi kjørte alle blomstene dine ned til kirkegården hvor du hadde fått plass…. hadde lett i flere dager for å prøve å finne en fin plass… men alle plasser var feil, alt var feil, man skal ikke finne et gravsted til barnet sitt… men vi valgte en plass… med utsikt over sjøen og skogen, med en liten bekk rennende fordi, en plass som stod i solen… første plassen på første rad… søsteren og broren din la blomstene og kransene dine ut ever plenen, formet som et hjerte. Det ble veldig fint… vi tente lys og dro hjem… uten deg.
Det var vanskelig og frustrerende å se hvordan alt rundt meg gikk som normalt, for meg var ingenting normalt. Tankene mine var hos deg og jeg ønsket så inderlig å reise til deg. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde her å gjøre uten deg. Alle de andre hadde hverandre, du hadde ingen…. selvsagt måtte jeg reise til deg… den dagen sluttet jeg å være redd for å dø. Jeg har ingenting å frykte, ingenting å tape… jeg har alt å vinne, jeg vil få være sammen med deg. De som er her vil klare seg fint… det er bare du som er alene.
Jeg dro til graven din hver eneste dag, jeg gråt aldri hos deg…. ble bare rolig, hele meg ble rolig. Dagen før urnen din kom var jeg hos deg for å prate og spille litt musikk… da jeg kom så jeg at det hadde skjedd noe hos deg… stenen din hadde kommet… det var som å få et balltre rett i ansiktet… en stor sten med ditt navn, din fødselsdato og en dødsdato… der stod jeg og så på en gravsten med ditt navn…. det var grusomt… jeg snudde meg og gikk til skogkanten og spydde som en gris…
Jeg ble avhengig av plassen din, hver dag måtte jeg reise til deg for å få ro, få fred… etter noen uker tenkte jeg at dette er ikke bra, men det eneste stedet jeg følte meg rolig og i orden var hos deg. Jeg forsøkte å endre vanen med å reise annenhver dag istede…. de dagene jeg ikke var hos deg var tunge og fylt med uro og følelsen av å ikke høre hjemme i min egen familie… jeg kjente ikke lenger meg selv, visste ikke hvem jeg var eller hvem jeg skulle være uten deg… alle andre gikk videre… skole, jobb, fritid osv osv…. jeg satt igjen og lurte på hvordan i helvet alle bare kunne være vanlige når jeg hadde mistet et barn. Jeg hadde lyst til å slå folk jeg passerte, skrike opp i ansiktet dem “jeg har mistet barnet mitt!!!! men jeg gjorde ikke det… ihvertfall ikke høyt. Det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte “dette hadde Mikkel likt, her skulle Mikkel vært…” Hver gang jeg så noen på din alder så tenkte jeg “kjenner du Mikkel?, er det Mikkel ?….” Så jeg foreldre med små barn så tenkte jeg,” uff dette skal du aldri få oppleve.” Det fantes ikke en ting rundt meg som jeg ikke assosierte med deg… og jeg trodde jeg skulle bli gal…. riv ruskende gal…
Hver eneste dag ble en dag jeg måtte gjennom uten deg, alt ble en første gang uten deg… Det er ikke slik at de tunge dagene er julaften, bursdager, ferier osv… de dagene vet jeg blir tunge uten deg, men hver eneste hverdag, hver eneste dato, time, minutt sekund… er en dag, et minutt, et sekund jeg må møte for første gang uten deg… det er de som er tunge… grusomt tunge.
Juleforberedelsene ble halvveis…. pynten ble liggende på loftet, de fleste tradisjonene ble oversett… det var ikke mulig å få de til uten deg… eggelikør tradisjonen ble holdt… slik at du fikk en egen julekalender hos deg… Julaften “feiret” vi i et annet land… uten deg….
Å komme hjem var en ny smell… et tomt hus hvor alt minnet om deg og jeg startet en prosess hvor jeg tenkte at det kanskje var lurt å flytte… men samtidig kunne jeg jo ikke forlate huset hvor du hører til… jeg hadde aldri trodd at alt skulle være så tungt, så konstant, så kronisk…. hver eneste dag, time ut og time inn…
Hodet raser og i det ene øyeblikket klarer jeg å tro at du har det bra, du er her hos meg, bare ikke sånn fysisk. Jeg klorer meg fast til at du fortsatt er, at du ser meg og passer på meg og at du vet hvor inderlig høyt jeg elsker deg. At du har reist videre fordi du var ferdig med det du skulle her, her i denne verden som vi kjenner til… Så kommer kampen og alle sprsmålene…. hvorfor ditt, hvorfor datt…. tenk om det ikke er noe, tenk om du bare er død, hvorfor kom du ikke tilbake? sånn når du døde og så lyset… hvorfor sa du ikke at du ikke ville reise videre… hodet er i konstant kaos og jeg klarer ikke å lanne…. jeg vingler frem og tilbake og vil så inderlig tro, jeg må det, ellers blir jeg gal… Så popper bilde av deg opp i hodet mitt… sittende død i stolen din, kald og død… mens jeg samtidig ser deg smile, hører deg le, kjenner klemmen din, lukten din… og jeg får det ikke til å stemme… hver dag får jeg dette sjokket… sjokket om at gutten min er død… og jeg kan fortsatt ikke forstå det.
Jeg skriver til deg ganske ofte… på private meldinger på FB, på minnesiden din, på siden din… jeg må det… jeg vet du ikke leser det, men jeg må, tenker at kanskje, eller om… det føles rett…. for meg. Jeg prøver å begrense meg… jeg skjønner jo at ikke alle kan forstå hvordan jeg opplever min sorg, min vei ut av denne myren jeg stadig synker i.
Det er snart 8 måneder siden du dro… 8 måneder…. dagene er blitt lysere og våren er straks her… men det kjennes ikke slik. Jeg hadde en tro på at sorgen min kanskje ville følge årstidene… at mørketiden ville være den tyngste og at dagene omsider ville bli litt lettere, i takt med årstiden… men det ble ikke slik, det er ikke slik… Jeg savner deg fortsatt like mye, om ikke mer, din død er enda vanskeligere å akseptere og den blir mer og mer uvirkelig. Jeg gruer meg for hver eneste nye opplevelse uten deg og tvinger meg gjennom daglige ritualer… for at ting skal bli normalt, føles normalt, anses normalt…. men ingenting er lenger normalt… for tapet av deg er ikke normalt.
Det sies at tiden leger alle sår…. det tror jeg ikke den gjør. Du er ikke et sår, jeg fikk ikke et sår da du dro… du dro og tok med deg en stor del av meg som jeg aldri kan erstatte, aldri kan glemme…. som en amputasjon….. hver dag må jeg våkne uten denne delen, lære meg å leve uten denne delen og savne denne delen… og det er så jævlig vanskelig!
Jeg er så takknemlig for at du var “min” gutt, Mikkel…. så glad for alle samtaler, for tårer, for gleder, for latter…. jeg er så utrolig takknemlig for at du var min fine gutt, min sønn, mitt hjerte…. skulle bare så inderlig ha hatt deg hos meg så mye lenger…. men selv om du har reist, så har jeg deg alltid med meg… og av og til, kommer du til meg når jeg sover… jeg ber hver natt når jeg legger meg om at du må komme…. og de nettene du kommer, så er det godt å være til…
Jeg sitter i bilen, på vei til deg. Det er kveld og mørket har såvidt begynt å farge himmelen en sensommer dag…
Jeg kommer inn til deg og går opp den bratte loftstrappen, da jeg er midt i trappen ser jeg at du sitter i stolen din foran Pcn, du sitter litt rart…. jeg stopper opp, ser på deg og blir helt rar i hodet, det er mørkt og jeg ser kun konturene av deg…. det suser i ørene og tiden står nesten stille, hodet mitt har ingen tanker og jeg hører stemmen min si “han er død”.
Mannen min står bak meg og skjønner ikke hva jeg sier, jeg kjenner at jeg sklir gjennom en tykk tåke og er tilbake i trappen… “han er død, han er død, han er død!” gjentar jeg og krabber videre opp trappen… klarer ikke å reise meg og krabber videre inn på rommet ditt. Jeg står på kne foran deg, strekker ut hånden og kjenner at du er kald… “kjære fine gutten min hva har du gjort, hva har du gjort” hører jeg meg selv si.. jeg stryker deg over håret, over kinnet, prøver å få deg til å holde meg i hånden… så hører jeg et skrik, et høyt skrik jeg aldri har hørt før… det er så høyt, så vondt, så dypt, som en alarm om at verden går under, at alt er tapt, jeg kjenner skriket så godt i kroppen, som om skriket er meg…. og skriket er meg, skriket som river meg i biter og som kommer fra et sted langt inne i kroppen, sjelen som vrenger seg i smerte… Så blir alt bare veldig stille.
I et lite sekund blir jeg helt rolig og “fornuftig”, jeg snur meg til Ole og ber ham ringe politiet og så er jeg tilbake til deg… jeg holder rundt deg, du er så stiv og kald… ingen respons, ingenting… du er bare ingenting… “mikkel, mikkel… du må våkne… kjære fine Mikkel min…. svar meg da gutten min… du kan ikke bare reise fra meg sånn!” Jeg gråter og gråter og holder rundt den fine gutten min. Jeg ser på deg… overkroppen din og hodet ditt henger litt til siden, du er litt hoven og du ligner så på min lillebror. Det er oppkast i munnviken din og på gulvet, huden er litt rødlig og blå på enkelte steder. Jeg tenker ikke, jeg bare er… er hos deg og føler meg helt fortapt.
Politi, sykebil, psykolog og lege kommer…. jeg sitter på kne og holder rundt deg. Alle gjør hva de må gjøre og politiet ber meg forlate rommet… jeg reiser meg og sier at det kan jeg ikke… så kommer kvalmen, jeg kjenner helt ned i tærne at en bølge slår opp i kroppen, kommer meg ned trappen og inn på badet… det føles som om alt av innvolder kommer opp… jeg vasker meg med kaldt vann, ser meg i speilet og forstår ikke hva jeg ser… jeg ser et ansikt som er kjent, men jeg kjenner ikke igjen øynene eller trekkene. Ansiktet i speilet vrenger seg i en stygg grimase og jeg skriker… jeg gråter ikke, jeg hylgråter, kjenner at pusten ikke kommer ned i lungene og at det prikker for øynene. Jeg løfter armen og slår hardt på fjeset jeg ser i speilet… gisper etter luften og sier til meg selv “skjerp deg, Nina! skjerp deg!”
Jeg samler meg og går opp til deg igjen, politiet gir meg rom så jeg kommer og får holdt rundt deg igjen… politimannen sier at det kanskje er best at jeg venter nede… “nei” svarer jeg og blir hos deg… jeg sitter hos deg hvert sekund, hvert minutt hver time… jeg stryker og klemmer og holder…. jeg snakker til deg stille… ber så pent jeg kan om at du må komme tilbake, trygler deg om å svare meg, men du svarer ikke, du har reist, reist fra meg og etterlatt meg her alene…
Når de skal frakte deg ut, så må jeg gå ned, det er ikke plass for meg på det lille rommet. Jeg står i bånn av trappen og venter…
Så kommer du, i en mørk sort sekk, det er to politimenn og en begravelses agent som bærer deg ned. Da vi kommer ut spør jeg om jeg kan få se deg en gang til… vil se at du har det bra, se at du ser ut som du sover, se at du ikke har det vondt… De legger deg ned på bakken og åpnere glidelåsen på posen, lyset fra utelampen er dårlig og jeg kan nesten ikke skimte deg, men jeg ser deg… jeg bøyer meg ned og klemmer deg, kysser deg på pannen og stryker deg over kinnet… “gutten min, gutten min” er alt jeg klarer å si…
De lukker posen og bære deg ned i bilen… jeg synker sammen og er bare knust, knust og desperat etter å være hos deg… Jeg hører at politiet sier at du blir sendt til obduksjon, at det kan ta tid, da du sendes til rettsmedisinsk og ikke sykehus… det eneste jeg tenker er at du skal ligge der alene… “skal gutten min ligge der helt alene??” det er mer enn jeg kan bære… lille lille ungen min skal være helt alene, helt ensom, helt forlatt, som om ingen bryr seg… sånn kan det jo ikke være, jeg må jo være hos deg.
Vi setter oss i bilen og kjører hjem… det er ingen lyder i bilen, bare tårer og stille gråt… Søstern din har ringt og spurt om alt er bra… hva skal man si da? Holde maska å si at alt er fint? selvsagt gikk ikke det… lillesøster fikk beskjed på telefonen at du er død… hun venter på oss… lillebror har sendt en melding på telefonen “mamma, ikke kom inn på rommet mitt jeg orker ikke og vil være alene”…. Jeg svarer at jeg nesten må få komme inn, men at han skal få være alene… med meg.. Jeg prøver å samle meg, samle styrke til å komme hjem uten deg..
Jeg går ut av bilen og huset vårt ser helt annerledes ut, trappen er trappen du pleier å gå i, terrassen er terrasen du pleier å være på, vinduet jeg går forbi hvor du pleier å sitte smilende og vinke til meg er tomt, det sitter ingen der og smiler eller vinker….
Det første jeg ser når vi kommer inn, er familiebilde av oss alle sammen, med teksten “uten deg er jeg intet” og jeg kjenner at all styrken jeg samlet forsvinner fra kroppen, jeg gjemmer meg på badet, gråter stille, vasker meg og samler meg igjen… jeg må være sterk, jeg må være sterk… hvisker jeg til meg selv og jeg kjenner at om jeg ikke samler meg nå, så vipper det over for meg… jeg står å balanserer på en tynn tynn tråd… vurderer om jeg skal dette den ene eller den andre veien… samler meg igjen og går ut i stuen…. der står den fineste jenta mi… jeg holder rundt henne og hun gråter så sårt så sårt… det river meg i flere biter og jeg blir så forbanna, så eitrenes forbanna… hvem i helvete er det som kan ta fra oss Mikkel sånn??!?!?, hvorfor vil noen oss så vondt?!?!? hva har vi gjort for å fortjene dette!?!?!? ta meg for helvete, ta meg!!! ikke ungen min… Hun er sterk, den lille store jenta mi… så vakker og sterk… “går det bra, mamma” ? fine fine jenta mi… dette skal du ikke oppleve, en slik sorg, et slikt tap…
Jeg går inn til minstemann… jeg ser han har grått… han ser på meg, haken skjelver og han er blank i øynene… jeg bøyer meg frem og holder rundt ham, han gråter stille og jeg kjenner fysisk hvor vondt han har det… tapre lille gutten min…. “vi skulle gjøre så mye sammen” sier han stille…
Timene går, vi får tatt noen telefoner, men mange får bare en ussel tekstmelding. Det er for tungt og vanskelig å si ordene “Mikkel er død”.
Jeg tusler inn på badet i natten, huset er stille, jeg går inn i dusjen, synker sammen på gulvet og knekker fullstendig sammen.
Det er 12. august 2014 og jeg har mistet mitt elskede barn… og jeg føler meg så usigelig alene….
“elsker deg i dag også, Mikkelmin”…. “jada masa” svarer du <3
Da har jeg fått summet meg og inntrykk har landet litt.
9, 10, 11 og 12 juni deltok jeg på Harm reduction konferanse i Litauen, med representanter for store deler av verden.
Brukere, pårørende, helsepersonell, frivillige, statsledere, politikere, organisasjoner osv var alle delaktige og gav av seg selv. Det gjør inntrykk når en tidligere statsleder fra et land med veldig dårlig behandling av rusbrukere sier at han tok feil, veldig feil da han stemte for straff og krigen mot narkotika.
Det gjør inntrykk når personlige berrettninger forteller om henrettelser, vold, mobbing og skadefryd fra politi og behandlingspersonell, at politiets svar på å fjerne rus er en kule i et smug.
Svært lite av hvordan narkomane behandles rundt i vår verden var nytt, men det er like tøft hver gang man blir minnet på hvor jævlig det står til med medmennesklighet og omsorg. I vår lille verden finnes det pr i dag 100 millioner gatebarn… ja du leste riktig… 100 millioner (tall fra unicef på konferansen). De får svært lite hjelp og er ønsket utryddet av mange. Tallet antas å være langt større…
I India har behandlingssentre blitt en inntjeningskilde for mange… men det stilles ingen krav til behandling… mange har da gått til innkjøp av bjørnebur som de narkomane låses inn i. Her bor de i 3 mnd og får kun servert mat.
I enkelte fengsler stenges man inne kun fordi man er aktiv bruker. Man må stå rett opp og ned og gå igjennom abstinenser, uten legetilsyn, uten hjelp… kaster man opp eller setter seg ned får man pryl.
Historiene er mange og man innser at ja vi har det fantastisk bra i Norge… MEN….
Norge er et sivilisert land, men forskjellen mellom narkomane og vanlig mann i gata er skyhøy. Her utsettes man også for vold, mangel på behandling, utstøttelse, forhåndsdømming, sjikane og fattigdom. Vi er ikke unike eller flinkere eller snillere eller bedre…. det er helt likt over hele verden, bare litt forskjellige nivåer. Forskjellen mellom “vanlige” mennesker og narkomane er dessverre ganske lik her som i andre land… annenrangs mennesker….
For mange er skadereduksjon ensbetydende med rent utstyr… det er feil. Skadereduksjon er så mye mye mer. Det går på å redusere og forhindre skader før (forebygging), i og etter. Det gjelder mange og det går dypere enn “bare” de narkomane. Land ødelegges totalt av krigen mot narkotika, og familier oppløses. Dette går langt ut over vårt lille land. Skulle ønske flere orket å se litt lenger enn innenfor våre landegrenser. Skadereduksjon er som ringer i vann… de sprer seg, men det gjør dessverre alt annet også. Vi må åpne øynene for at problemene ikke blir mindre, men stadig mer omfattende.
Jeg sitter også igjen med et syn på “moral” som noe forkastelig… visst er det viktig med moral, men vi skal ikke straffe, dømme og behandle folk etter moralske holdninger fra 1920… verden har gått videre og moralens makt sitter seiglivet igjen. Jada vi har blitt mer “løssluppne” og friere… bla bla bla… men vi innehar moralske holdninger som skader mennesker og da er det ingen god moral! (jeg har helt sikkert mange slike moralske gamle fordommer!)
Vi må tolerere at ikke alle er som oss selv, vi må akseptere at ikke alle vil bli som oss selv og vi må godta at hvert enkelt menneske er just det, et enkelt menneske, med de samme ønskene, drømmene, følelsene og rettighetene som oss selv…
Som Odd Børretzen så enkelt sier det ” enkelte ting, enkelte mennesker må man simpelthen bare leve med… og gjøre det beste ut av det…”
Nå er det leeeeenge siden jeg har skrevet noe her… men det betyr ikke at jeg ikke har noe jeg vil si 😉 bare at tiden har flydd ifra meg…
På onsdag var jeg på åpen høring vedrørende Stoltenbergutvalget sin rapport… Må si at jeg var veldig spent på hva som ville komme… Jeg personlig er veldig for og veldig positiv til det Stoltenbergutvalget har lagt frem,.
Nå vet ikke jeg hva du som leser vet om dette / kjenner til om Stoltenbergutvalget… men kort fortalt så ble det satt ned et utvalg av meget prominente personer som skulle komme med en ytring vedr heroin på resept etter Bjarne Haakon Hansen sitt utspill om att dette var noe vi i Norge burde se nærmere på….
I sommer var rapporten ferdig… utvalget utvidet sitt mandat til å gjelde norsk narkotikapolitikk og ikke bare heroinspørsmålet. Noe som sier litt om at disse menneskene faktisk har skjønt litt av hvert…. (i mine øyne)
Utvalget har sett at narkotikapolitikken vi fører i dag, ikke helt funker slik den burde… og det er vel de aller fleste ganske enige om. De har (veldig korte trekk) foreslått å samordne ALT på en plass for de narkomane… i noe de kaller et MO senter… Dette senteret skal da inneholde alt vi har i dag… men med en forpliktelse om samarbeid… og at det er alle instanser som må samarbeide, ikke den narkomane selv som må flette sammen alle instanser… men at instansene må arbeide sammen fra a-å. Videre skal man JOBBE MED de narkomane, tilføre innehold i hverdagen. Videre ytrer de at dette bør være en statlig oppgave… slik at det er likt tilbud i alle kommuner og ikke en prioriteringssak i hver enkelt kommune (min påstand).
Så langt er utvalget enstemmig…
Når det kommer til heroinutdelingen har det vært en splittelse, MEN splittelsen går ikke på FOR og MOT, men den går på NÅR… De som er mot, ønsker å prøve ut/rette opp det som ikke fungerer før man tar skrittet til heroinutdeling.
På dette møte var det invitert folk fra flere organisasjoner, etater mm som skulle komme med sine ytringer/refleksjoner om rapporten…
Noe som forbauset meg noe kraftig var at en brukerorganisasjon holdt et innlegg om at de var imot MO sentrene… Helt ærlig… dette skjønner jeg INGENTINGEN av… hvem representerer de? hvem har de spurt? og hvordan i all verden tenker de??
Deres argumenter var at vi har alle disse tingene i dag, men de fungerer dårlig… så da må vi heller ruste opp det vi har… Ehhhhhh…. Hvor har vi noe som ligner på MO senter i dag???????
Hvis man ikke tenker på narkomane spesielt… men spør hvem som helst som ikke har det helt bra…
– du tar kontakt med MO senteret og ber om hjelp… der får du en person..en LOS… som har ansvar for deg. Den personen følger opp DEG og har ansvar for at DIN sak blir fulgt opp.. Den personen koordinerer møter med nav, lege, arbeidstiltak, behandling, søknader for ditt og datt… snakker ikke om å sy puter under armene på noen… men når man er syk, så er det jaggu ikke lett å følge opp alt som kreves av en… en skal faktisk være jævlig frisk for å bli syk i dette landet… Hvor finnes dette nå??????
I min verden er det slike ting som gjør at storparten ikke kommer seg videre… ja det er mange flotte folk i stat og kommune som virkelig prøver!!! MEN når man ikke kan “tråkke” noen på tærne eller følge opp, så er det ikke lett å gjøre jobben sin… høyre og venstre hånd må samarbeide…,. I dag får faktisk de fleste til svar at det er det den og den som må gjøre….
Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvem som ikke vil ha et system som samarbeider… som setter den man skal hjelpe i fokus?? Hvordan kan en “brukerorganisasjon” gå ut å si at dette er vi i mot???? HJELP!
Skal man representere noen, så må man da faktisk ha de man representerer bak seg!!
Mulig jeg har fryktelig tungt for det… men da må noen gi meg en logisk forklaring…
Ja vi har all verdenshjelp her i Norge… men vi har intet samarbeid på tvers av de forskjellige instansene. Og dette har Stoltenbergutvalget innsett. De har erkjent at man må lovfeste et samarbeid som sikrer brukerne… og det er ikke positivt??? Jeg mener at Norge er verdensmestere i å bygge pyramider… oppned… ja vi har alt, men fundamentet er en kloss… så har vi bare kastet på flere og flere steiner… en “vakker” dag raser det… og mennesker dør… Jeg er 100% enig med Stoltenbergutvalget… vi skal ikke finne opp kruttet på nytt, men vi skal bygge et solid fundament med flest klosser i bunn.. først da blir pyramiden trygg.
Nå MÅ vi ta tak… og dette kommer ikke til å koste all verden, for ressursene har vi… men vi må omstrukturere dem og stille krav til de som bevilges penger. Vi må bygge en solid såle og la alle som ønsker og kan bidra… De som ønsker å gå sine egne veier får gjøre det på egenhånd… (ikke missforstå!)
Som en bruker sa…. jeg er ikke narkoman bare mellom 8-16….. og det må vi faktisk forstå….
Bruk tid på å skape et godt fundament som funker 24/7 og bruk de ressursene vi har… for det finnes utrolig mange ressurser! Still krav til de som søker penger… si hva man trenger og tildel penger utifra det.
Skal ikke dra opp heroinutdeling…foir dette ble langt nok… ;O)
Men til de som påberoper seg å være rusmisbrukernes organisasjon…. stikk fingern i jorda… VÆR med brukerne rundt om i systemet og kom og fortell meg at brukerne IKKE ønsker et MO senter!!! blir kvalm over at man tør å si at man representerer brukerne med å si noe negativt med et MO senter!!!!!
I dag kunne vi lese i avisen at man kanskje bør vurdere forbud mot røyking i eget hjem….
Jaha tenker jeg… jeg er dessverre en av synderne som røyker i eget hjem med barn… er IKKE stolt av det og hadde ikke personlig hatt det så ille om det ikke var lov å røyke i eget hjem…. Til mitt forsvar så har jeg fra 1 sept. gitt meg selv røykeforbud inne… men må si at jeg har “glemt” meg bort litt innimellom… nok om det…
Hva slags formål har egentlig alle disse forbudene vi lager? Er det virkelig slik at forbudet hjelper? Og hvem hjelper det?
Forbudene er i utgangspunktet laget for å beskytte…. I de fleste land har man noe som heter Straffeloven som er til for å beskytte den “vanlige” borger mot forskjellige handlinger…. (vold, tyveri, overgrep, drap, smitte, trusler, utpressing, kidnapping mm.) Og det er straffeloven vi må gå til for å finne ut om ting egentlig hører hjemme under ting som skal være forbudt.
Det er mange ting jeg synes er fælt her i verden… og ofte sier man “det burde vært forbudt” og ofte er det sikkert det om man går igjennom straffeloven… når man synes ting skal være forbudt så er det som regel fordi det går ut over uskyldige… eller en selv…
I vår satte helsevesnet et nytt narkotisk middel på narkotikalisten sin… hvorfor? Jo fordi det hadde kommet et nytt stoff på markedet som hadde forårsaket dødsfall, og man måtte handle raskt og finne løsninger. Og den selvsagt løsningen var … forbud… og det hjalp jo kjempe masse… NOT… stoffet er der like mye i dag som det var i våres… ingen forskjell… Som med alle andre stoffer så florerer det på gatene våre, i all offentlighet. Det finnes ingen kontroller på hva stoffene inneholder eller hvilken styrke det har… og hva det gjør med kroppen din. Kyniske bakmenn og “hobytkokker” putter alt fra rottegift til glass i stoffet for å skape spesielle effekter og spe ut varene sine…
For en stund siden ble Rohypnol (norsk) forbudt. Resultatet av dette er at det nå (ihvertfall i Oslo) florerer Rohypnol laget hjemme på kjøkkenbenken. I sommer gikk det ut varsel om meget farlig rohpnol som luktet disel…
Når det gjelder narkotika så har dette også en annen side som er ganske skremmende… Hjelpetilbudet er vanskelig pga forbudet. For mange er det en umulighet å be om hjelp så lenge hjelpen resulterer i straff…. og blir mann arrestert så er det eneste tilbudet bøter (og det hjelper jo en stakkars narkoman…) eller fengsel…. I fengslene kan de ikke dele ut rent utstyr fordi det er forbudt med narkotika.. ergo så kan man ikke dele ut smittehindrende redskaper som man faktisk er pålagt ved lov om smittevern og helse. Videre er det vanskelig for en person under 18 år å be om bistand… fordi de vet at barnevern og politi blir koblet inn. Mange av disse er under barnevernet og har liten eller ingen tillit til det systemet.
Men tilbake til forbud… forbudet skal beskytte uskyldige….. vel…. hvilke uskyldige blir “reddet”/”hjulpet”/”beskyttet” av at narkotika er forbudt?
I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv. Et selvmord har store ringvirkninger på de som står rundt, men det er ikke en straffbar handling… fordi personen “bare” skader seg selv. Underforstått at man ikke klarte å ta livet av seg da… men en som har et selvmordsforsøk bak seg, blir som hovedregel tilbudt hjelp og må snakke med en psykolog. Men de straffes ikke etter straffeloven.
Stjeler du, blir du straffet… fordi det går ut over en uskyldig part… den du stjeler fra…. det samme gjelder vold, drap, overgrep, misshandling, økonomisk svindel mm.
Narkomane er faktisk de eneste som blir straffet for å skade seg selv…. merkelig… Ja, men de stjeler, de raner, de selger dop… ja…. men det blir de straffet for…. gjennom straffeloven… tyveri, vold, salg av narkotika eller legemidler (reseptbelagte preparater som morfin, valium, sobril mm) Alle handlinger som utføres ifbm narkotikabruk dekkes i straffeloven. Og loven har særskilt uthevet at handlinger utført i narkotikarus eller alkoholrus ikke anses som formildene omstendigheter… Så der er alt dekket. Så hvorfor er da narkotika i seg selv forbudt? Hadde det ikke vært mye bedre å ha alt av narkotiske stoffer (er egentlig ikke så mange) inn under legemiddelloven, men strenge restriksjoner, kontroll på innehold, hygenisk produksjon og sikkerhet. Missbruk av legale legemidler finnes det og i hopetall, men de som er avhengig av legemidler får en helt annen behandling enn de som er avhengig av illegale midler.
Ut i fra dette kan jeg godt “akseptere” at det er forbud, eller RESTRIKSJONER mot røyking… at det er restriksjoner mot å røyke i rom hvor barn oppholder seg…. fordi barna er den uskyldige parten som skal beskyttes. Eller at det er restriksjoner mot å røyke inne hvor andre personer oppholder seg. Det kan jeg akseptere og leve med. Det kan faktisk hende at jeg velger å slutte fordi jeg vet at det ikke er bra for meg og fordi det begynner å bli veldig komplisert å røyke. Men kommer det til et forbud mot røyking… da må jeg si at jeg blir rimelig oppgitt… Hva jeg velger å utsette meg selv for, har ingen noe med så lenge jeg ikke skader andre. Om jeg dør av røykerelatert sykdom så skader jeg andre ved at jeg dør… men selvmord er ikke en straffbar handling… så langt. Skal vi beskytte oss selv mot alt som er farlig så er det fryktelig mye som vil ende opp på forbudslisten. Og jo mer vi forsker jo mer kommer vi frem til er skadelig. Vi må ha tillit til at vi selv tar egne valg for kropp og helse… og tar vi feil valg… ja da må vi gi hjelp og få hjelp til å komme oss ut av dette uføre. Men staten kan ikke påta seg oppgaven å “beskytte” oss selv fra oss selv.
Forbud er til for å beskytte allmenheten… ikke oss selv fra oss selv…
Ja… da er det vel bare å tusle ut da og ta den siste røyken før jeg kryper i seng….. (for nå er mitt hjem røykfritt for meg.. bestemor på 89 skal fortsatt få ta seg en røyk i stua mi når hun en sjelden gang er her…)
Idag kommer ingen frustrasjon, ingen syting,ingen klaging… Yeheeeee!! I dag kommer det bare et kjempereklame innlegg fra meg… I desember 2009 (høres så lenge ut siden!!) ble jeg introdusert for et merke som heter LUSH…. kan ikke si annet enn at det er helt fantastisk!!!! Prøv og du er frelst, hekta, avhengig og du lukter og føler deg som en drøm!!!!!
De selger alt innen kroppspleie, organisk og med lite embalasje, pant på bokser mm. Og prisen er ikke den værste og produktene er drøye! Spesiellt shampo og balsam!!!
Jeg er ingen stor såpefan, men elsker boblebad og gode lukter… bruker såpe, men foretrekker flytende… (det har jeg glemt å sjekke om de har..) MEN jeg har testet sjampooer, balsam, bodyskrum med lotion, lotionbar, ansiktsmasker, leppeskrubb, leppepomader, badebobler i alle varianter… med og uten glitter… det er en fryd å kose seg med disse produktene.
Jeg vasker håret annenhver dag… har nå hatt shampooen min i 8 mnd… så den holder leeeenge.. har brukt en med sjøsaltkorn i som gjør at håret ikke blir så flatt og glatt… men den grever litt balsam. MEN super. Nå har jeg prøvd en som heter Rehab og den er fantastisk for slitent bleika sommer hår… en dråpe og det skummer og gir næring. Håret blir glansfullt og flott! Balsammen, American cream tilfører næring og håret blir IKKE balsamtungt!!! vet det finnes en Rehab balsam, men den har vært utsolgt….. :O(
Min største favoritt er en såpebar…. ikke helt såpe…. det er en kroppsskrubb med lotion!!! Den er bare helt sinnsyk!! huden blir silkemyk og tilført fuktighet/oljer samtidig som du får en lett peeling. Med den kan du fint droppe bodylotion etter dusjen!! har forsøkt lotionbar med bare lotion… men den synes jeg var litt vel udrøy…
Ansiktsmaskene er til å spise opp…. og det kan du…. men tror ikke de hjelper for innvortes bruk… men de må oppbevares kaldt… Jeg har en hud som i de senere år tåler veldig lite… mange kremer er forsøkt og har nå litt angst for ansiktsprodukter… Men disse maskene funker som F…!! De gir deg det du ber om… (man blir ikke skrukkefri lissom…) men de gir fukt, glød, myk hud, glans… alt ettersom hva du ber om…. i butikken kan du teste det meste (også smake ;O) )
For deg som er på farten… LUSH har shampooer, balsammer, bodylotion, såper mm i barer… faste stykker som du fritt kan ta med på flyet i håndbagasjen….. ikke noe kliss og søl og ikke noe krangling med tollerne.. ;O)
Sjeldent har jeg vært borti noen som har så mange gode produkter på en gang, til en grei pris… rundt 100,- for en shampoo, men den holder i 6-9 måneder. Og en ekstra stor bonus… De jobber etter et meget miljøvennlig konsept.
Så skal du teste ut noe godt til deg selv eller shoppe gave til en som har nesten alt…. sjekk ut LUSH!!!!!
KOS DERE!!! men muligheten for avhengighet er stor…. ;O)
Min største opplevelse med LUSH var da sommerferien var over… nesten 4 uker i båt, med ikke verdens beste hygiene… sporadiske dusjer i fellesdusjer frister ikke akkurat til å bruke laaaaang tid i dusjen… og bading i saltvann ekke helt det samme.. ;O) Men å komme hjem etter 4 uker og kaste seg i badekaret med bobler, såper, shampooer, balsam, masker og lotion….. å herregud det er bare himmelsk!!!!!! Kan ikke beskrives med ord… og luktesansen…. den var så underernært…. åååå det var mitt beste bad noensinne!!!!
Jeg sitter i kirken…. Lyden av Bob Marleys “Redemption song” gir toner til dempet hulking og snufsing…. Jeg teller murstein, plankene i taket og lyspærene. Alt som er over hode på presten teller jeg, for ser jeg lenger ned så kommer kisten for mye i fokus. Jeg sitter der, omgitt av tristhet og ukjente mennesker. Det prikker i ørene og hode. Halsen hovner opp og følelse av krampe opp til øregangene sprenger. Det presser i tinningen og pannen… tårene er ikke mulig å stoppe. Konsentrasjonen jobber på spreng for å ikke slippe tårene fri. Jeg er redd for at gråten skal ta overhånd. Redd for at jeg ikke skal klare å stoppe. Jeg gruer meg til neste salme, neste sang, neste tale. Jeg gruer meg til opplesing av de siste hilsningene. Jeg vet alt som kommer og jeg vet at det blir vanskligere og vanskligere å holde seg. Tårene kommer og jeg kjemper og henter meg inn, stålsetter meg til det neste.
Under prestens tale går tristheten over til sinne… et ubegripelig sinne. Jeg knytter nevene og har lyst til å reise meg og be presten holde kjeft. Hva menes med guds kjærlighet? Hva menes med at man er valgt ut til å komme hjem? Gud har befridd deg fra lidelse og tatt deg hjem til seg?? Gud har en plan??
” We’ve got to fullfil the book. Won’t you have to sing This songs of freedom? – ‘Cause all I ever had: Redemption songs – All I ever had: Redemption songs: These songs of freedom, Songs of freedom.”
Alle reiser seg… vi skal følge deg på den siste reise. Kisten løftes av dine aller nærmeste, søsken, foreldre, besteforeldre, søskenbarn, venner, kjærester og bekjente…. dette er det tyngste… kontrollen forsvinner da jeg reiser meg for å gå bak deg… knærne skjelver, ansiktet skjelver og mest av alt har jeg bare lyst til å skrike, skrike så høyt jeg kan…. vi følger deg ut i dagslyset og ned til din gravplass. Det er grusomt å se alle dine rundt deg som har det så fælt. Vi tenker det samme alle sammen…. dette er feil. Det er dagen etter din 21 årsdag… dette er helt helt feil.
I samfunnet er du nå blitt en del av overdose statestikken…. For dine nærmeste er du blitt et stort savn og et grusomt tap…. en de alltid vil savne og elske.
